59 års dag

I dag jobbet Olia i barnehage. Hun har vært småsyk med sår hals og forkjølelse hele uken, og i dag slo det fullt ut i pøsregnet med vind og kulde tre timer i utebarnehage. For ringevikarer er det ingen sykelønn dager man ikke arbeider, og Olia føler hun trenger pengene og sier aldri fra seg en jobb.Samtidig hadde vi her på Ganddal et slags bursdagsselskap for mor som tidligere i oktober fylte 59 år.

Til oss kom som avtalt mine to søstre – Trude og Tone – med familier. Det var første gang vi møttes denne langhelgen, og de var naturligvis fulle av spørsmål om hvordan det gikk med oss og hvordan vi har det, og hvilke planer vi har fremover. Vi vet hvordan vi har det, vi har det bra, men hvilke planer vi har vet vi ikke selv, for det er for mye usikkert og det er for mange ting vi gjerne skulle hatt klarhet i, før vi kan ta noen viktige avgjørelser som folk flest må gjøre når de har giftet seg og skal planlegge fremtiden sin.

Mor hadde laget pizza, fire i tallet, alle bankers, kjøttdeig og løk. Ungene har blitt et drøyt halvår eldre siden påske, og er fortsatt i en alder da mye forandres, selv over så kort tid. Andreas og Sofie har begynt på skolen, Daniel har allerede lært litt av hvert der, og de er alle sammen opptatt av dataspill, superhelter og andre typer idol jeg ikke har noe forhold til.

Til kaffen hadde mor bakt trøffelkake. Det var også satt frem sjokolade, nøtter og chips. Eller som Daniel sa som en artig vits: første plass er potetgull, andre potetsølv, tredje potetbronse, og fjerde plass chips.

Tonje skulle være på Skype fra Slovakia, så på et tidspunkt hentet mor opp PCen. Der var ikke Tonje, men Olia. Hun brukte min skype-konto, så Daniel som så Barcelona-fotball på Youtube, syntes det var ganske morsomt at Eivind Salen ringte.

Så gikk jeg og snakket med min kone. Det vil si, hun hadde ingen stemme, så hun bare skrev. Og både Daniel, Andreas, Sara og til og med Benjamin snakket vel så mye som meg, og vinket til kameraet og fant på en rekke med ting, mens Olia skrev og kommenterte i andre enden. Jeg tenkte jeg måtte høre hvordan hun hadde det, så jeg ringte med vanlig fasttelefon, men Olia hadde ingen stemme og var ikke i stand til å si noen ting.

Det var et fint selskap og alle savnet selvfølgelig Olia som selvsagt skulle vært der, men hun var altså syk og mismodig i Bergen, og måtte gjennom en god oppmuntringssamtale før hun var på stell igjen. Enda godt vi er sammen på skikkelig igjen om to dager, fortsatt har vi jo så vidt stort sett vært slik atskilt i forholdet vårt, og ta all kommunikasjon, trøst og oppmuntring slik på skype.

Bursdagskvelden med meg og bor ble avsluttet med at vi tok et glass vin, og så den nå ti år gamle filmen «Small time crooks» av Woody Allen. Ellers har jeg brukt dagen i dag til å lese russisk litteratur.

Mor skal ha gratulerer med dagen, og Olia en stor, kjærlig hilsen.