Olia blir sendt ut i barnehagejobb

I dag er det fridag og lesedag for meg. Jeg har vært gjennom pensum og tatt gode notater når det gjelder selve fysikken, men jeg går nå gjennom en gang til for å komme ordentlig inn i matematikken vi bruker. Dette er matematikk på høyere nivå, som det er en stund siden jeg har holdt på med, og da jeg holdt på med det, var jeg yngre og en helt annen person. Jeg holdt på i går til leggetid, og våknet to minutter før vekkerklokken i dag, for å fortsette straks. Matematikk kan være riktig besettende når man er i ferd med å få det til. For innvidde er det integraler, cosinus- og sinus-, og logaritmefunksjoner (og ikke minst sammenhengen mellom dem), rekker og imaginære tall som skal beherskes. Formlene står oppgitt i kompendiet vi bruker, jeg undersøker dem og forsøker for meg selv å vise hvorfor de må være som de er. Foreløpig er det en langsom suksess, men senest tre minutter på elleve – tre minutter før siste dag av VM i lynsjakk begynner -, fant jeg for alvor ut hvorfor Cos 2θ = Cos^2 θ – Sin^2 θ. Jeg måtte sjekke noen formler i formelsamlingen (Karl Rottmans) for å få det til.

Men det var altså meg. Olia våknet og stod opp omtrent en time etter meg, spiste frokost og drakk sin morgenkaffe, og gikk straks i gang med husarbeidet, klesvask, vask og søppelsamling. Det er klart, det er koselig å ha henne her, men hun snakker i vei og fra rydding og vasking kommer det alltid litt lyd. Siden det er eksamenstid, hadde det vært bedre å ha henne her en annen dag, for å si det sånn.

Og så er det slik at klokken litt over ti ringer de fra vikarbyrået. Det er tid for å bli sendt ut til barnehagejobbing. Olia sier alltid ja, alltid, uansett vær, sted og helse, hun reiser uansett. Denne gangen var det ikke lenger enn til Sandviken barnehage, gangavstand og lett å finne, og hun var ved godt mot og er frisk og fin, været er bra og alt er bra. Det blir en enkel jobb. Hun dusjer og skifter klær, og kommer seg raskt bort til barnehagen. I Sandviken barnehage har hun aldri jobbet før, noe som betyr at det er nye rutiner, nye barn og nye medarbeidere å forholde seg til. Slik er det som regel når man er ringevikar.

Mens jeg sitter og spiser lunsj ringer fasttelefonen. Den er det få som kjenner nummeret til, så dette er alltid en overraskelse. Det var Olia. Hun stod i Kirkegaten 1 i det som skulle være Sandviken barnehage, men som viste seg å være Sandviken menighetsbarnehage, og slett ikke den barnehagen hun skulle til. Hun skulle til Solbakken, bussavstand. Og hun var ikke så fortvilet over det, og at hun ikke visste hvor det var eller hvordan hun skulle komme seg dit, som hun var over at hun tapte penger på dette. Som ringevikar får du lønn fra du kommer, og finner du ikke frem, går det direkte på lønnsslippen.

Jeg var jo delvis medskyldig i at Olia var på feil sted. Det var jeg som hadde funnet stedet frem. Jeg hadde søkt etter Sandviken barnehage, som Olia fortalte meg, men hun hadde hørt feil på telefonen, som ofte kan skje når det er et fremmed språk, og man generelt bare er ivrig etter å komme seg ut. Vikarbyrået sendte melding hvor det var, ren rutine, men jeg sjekket ikke denne meldingen, og sendte henne ut til Sandviken. Først der ute leste Olia at hun skulle til Solbakken.

Så var det til for meg å søke etter Solbakken barnehage, mens jeg snakker med Olia i telefonen. Jeg hører hvordan hun optimistisk spør bussjåfør etter bussjåfør, på helt tilfeldige busser langs en av Bergens mest trafikkerte ruter «kjører du til Solbakken?» Solbakken ligger på en sidevei av en sidevei, det er klart ingen bussjåfør kjenner til stedet, som ikke kjører dit selv. Men jeg finner nå frem på Google Earth, det er ikke så langt fra Handelshøyskolen, og Handelshøyskolen vet Olia hvor er.  Så før jeg får forklart noe særlig mer enn at hun der skal gå langs Helleveien til hun finner Solbakken, har Olia lagt på røret og er på vei inn i en buss.

Slik er det å være ringevikar.