Bloggåret 2010

Året går mot slutten, og det samme gjør bloggåret. Jeg avsluttet det med å bli småsyk, så noen av postene ble hengende uferdige for en stund, som også denne vil gjøre det. Men jeg vil gjerne offentliggjøre topp 10 postene for året før neste år er her.

Upålitelige tester av bærbar PC		1 623
Tone Sivertsen – 30 år		716
Giftemål i Kiev		649
Mitt russiske bryllup i Kiev!		584
Bryllupet til Ingrid og Pål		583
God russisk jul! Счастливого Рождество!		556
Første forsøk på Bergenstesten gjennomført		553
Russland		545
Bølgekraftverket på Toftestallen, Sotra		490
Mesteren og Margarita i litteraturhistorisk sammenheng		467

Det er gledelig å se at nummer 1 er en nykommer. Ellers ser jeg det som riktig at topp 10 er russiskinspirert. Det er jeg også.

Videre litt ned på listen er mange poster om hvordan det går med Olia i Norge som er godt besøkt. Det er tydelig det vekker interesse også utenfor den nærmeste familien. Etter hva jeg forstår er det en del i samme situasjon som henne som er interesserte, og det er gledelig hvis de får hjelp fra bloggen min.

Jeg får også pussig godt besøk mine små anmeldelser av forskjellige tekniske dingser. Det ser ut som det er flere som er enige med meg i at «testene» til de store nettsidene ikke alltid er så lette å få så mye ut av. Dette er tekniske eksperter som alltid får tilsendt det nyeste nye, og prøver det ut intensivt i et par døgn før de skriver anmeldelsen sin. Her på bloggen er det fyldige omtaler om produktene som de virker for oss vanlige forbruker som skal ha dem og bruke dem.

Som vanlig gjør faglige poster det bra  i alle kategorier, særlig historie og litteratur. For litteratur åpner jeg neste år en helt ny blogg: Den heter Helt grei litteratur, og får adressen http://heltgreilitteratur.wordpress.com. Du finner den her. Det betyr at det blir ikke flere litteraturposter her på hovedbloggen, og jeg vil etter en stund avvikle kategorien. Poster som er lagt ut blir selvsagt liggende.

Jeg pleier alltid til slutt å anbefale noen undervurderte poster fra året som er gått. Denne gangen er førsteplassen utruet. Det er Fjelltur 2010, en fyldig og detaljert post med flotte bilder fra en fantastisk fjelltur. Det er den beste fjellturen som har vært i mitt liv, og jeg satte alt inn på å skrive en post som kunne minne den. Høsten hadde flere reiser, deriblant til Spania, der jeg skrev posten Klasno zjit klasno eller på norsk «Det er flott å leve flott» om hvordan Olia og jeg hadde det. Litteraturpostene av de kjente klassikerne blir godt besøkt, men det er ikke så mange som finner frem til Oblomovs drøm om den herlige karakteren Oblomov i den herlige romanen av samme navn, skrevet av Gonsjarov. Den er verdt å lese, både romanen og posten om den. Av alle uviktige ting er fotball det viktigste er et uttrykk så brukt at det begynner å bli forslitt. Fotball er milliardindustri, derfor kan det være verd å ta en titt på posten VM i fotball til Russland og Qatar om hvordan fotball VM i 2018 og 2022 ble tildelt. Den siste anbefalingen går til en utrolig post om russiske problemer i Ukraina. Den heter Aldri mer butikksenteret metro, og andre ubehageligheter her nede i Ukraina, og handler om hvordan Olia ble beskyldt for å være tyv og holdt igjen i butikken slik at en lang og slitsom dag ble mye lengre og mye mer slitsom. For å avslutte med en hyggeligere post henter jeg frem Feiringen av bryllupsdagen fra samme tur. Generelt sett trives jeg veldig godt i Kiev og i livet!

Takk for et godt bloggår og velkommen igjen i 2011!

Julefeiringen i år

Julebloggingen for i år blir for Lille julaften og denne som er for julaften, første juledag og dagen i dag.

Selve juledagen gikk sin langsomme gang frem til vi skulle feire aftenen hos Tone og familien på Klepp stasjon. Vi hadde julegrøt til frokost, det vil si at jeg hadde det, men det var ingen mandel, og heller ingen annen juletradisjon som ble gjennomført av Olia og meg. Hun heklet, mens jeg leste videre i Divina Comedia.

På veien ut til Tone reiste vi tradisjonen tro ut til graven til far på Soma kapell. Det er tungt. Denne gangen var det iskaldt, men verken snø eller vind, så det gikk greit å få tent lysene. Men det er grusomt at far ikke kan være med å feire julen med oss

Hos Tone var ungene viltre, og fordrev tiden frem til gaveoppakkingen med å stupe kråke i sofaen. Vi andre brukte tiden til noe mer fornuftig, det vil si å spise middag. I år som i fjor var det pinnekjøtt, veldig godt, men for meg er det svinesteik som alltid vil være julemiddagen. Siden Olia aldri har vært med i denne tradisjonen, og egentlig ikke kan lage svinesteik, så kan det nok ta noen år før jeg får spise den riktige julematen igjen. Kanskje er det borte for alltid, slik også ellers min barndoms jul er det.

Som vanlig var det gaver nok til å etablere en ny lekebutikk borte hos Tone. Selv tok jeg også ansvar for egne julegaver, og sørget for at Olia og jeg fikk oss en skikkelig tysk ordbok, om enn standardutgaven til Kunnskapsforlaget nå er tilrettelagt for elever i videregående skole, og ikke for videre språkinteresserte. Gramatikken er forenklet.

Tonje feiret julen hos familien Kirkeby.

Første juledag var det feiring hos mor, først med julefrokost hvor bare Tonje og Espen var her, i tillegg til Olia og meg. Senere på dagen kom også Tone og Trude med sine familier, og vi hadde storselskap med steik, desserter og kaffe og julekaker. Det var stor stas.

Andreas og Daniel pusler Europa i gaven Daniel fikk av Olia i år.

 

God jul!

Lille julaften, 2010

I dag fant Olia og jeg julestemningen. Enda en gang. Eller kanskje var det en annen stemning vi fant, fint var det i alle fall. Vi satt på hver vår kontorstol nede i peisestua, med det samme skrivebordet, jeg leste Dantes Divina Comedia på italiensk, hun heklet. Vi hadde funnet roen.

Nå sitter vi og drikker kaffe. Omtrent som vi gjorde den gang tidligere på dagen. Jeg skriver blogg, hun hekler. Rundt oss sitter familien. TVen er på.

Vi har nettopp spist rømmegrøt og spekemat. Tonje skulle introdusere julesangen, vi synger alltid før vi spiser i julen. Hun var tydelig nervøs for å velge, og med god grunn, helt håpløst valgte hun «Når det lyser i stille grender» som ingen har valgt Lille julaften før, og som vi til overmål ikke har noe fast toneleie for. Vi sang i hvert vårt, de av oss som sang (flere falt ut).

Så kunne mor – tradisjonsrikt – si: nå kan vi endelig senke skuldrene.

Bak oss stod det lille søte juletreet trygt plassert i juletrefoten. Pynten ved siden av i esken. Vi senket skuldrene, og begynte spisingen og julen. Alt går i henhold til tradisjonen, og tradisjonsbruddene. God jul!

Valg i Hviterussland

Det har nettopp vært arrangert valg i Hviterussland, og sittende president Alexander Lukasjenkohar i følge de offisielle tallene fått 80 % av stemmene. De offisielle tallene er ikke å stole på, og det er nok riktigst å bruke ordsammensetningen arrangert valg om det som foregikk der. Jeg har fulgt med ganske på avstand denne gangen, men man trenger ikke gå inn særlig nært for å få med seg at Hviterussland oppfyller rollen som Europas siste diktatur. Dette er Sovjetunionen i miniminiatyr, Cappuciono-kommunisme som jeg også har sett brukt, og det man kan kalle et moderne diktatur etter den gamle skolen. Her har man fått med seg at det lønner seg å ha valg, men sørger for å gjøre det slik at valget ikke endrer noe. Hviterussland er også så lite og uskyldig at det ikke plager noen, så det får fortsette med sine små menneskerettighetsbrudd ganske så i fred, og protestene mot riggede valg vil nok heller ikke denne gangen bli altfor plagsomme.

Resten av posten kommer i løpet av kvelden…

 

 

Wikileaks og ytringsfrihet

Det er kanskje farlig å gå ut med en mening om dette emnet, siden den sikkert kan irritere mange av bloggleserne mine. Allerede her er vi ved et punkt som viser at ytringsfrihet slett ikke er så enkelt som alle vil ha det til.

Wikileaks er bare en av mange ting prinsippryttere går ut og støtter på bakgrunn av ytringsfrihet. Den mest seriøse er Svein Erik Omdal i Bergens tidende og Stavanger Aftenblad. Han skulle ha så lang tid i journalistikken at han skulle vite hva han snakker om. Og han kaller dette ytringsfrihet.

Det som er lekket ut er hemmelighetsstemplede statsdokumenter. Det er slik som det vanligvis har vært en oppgave for spioner å få tak i, og som stater drepte for å hindre spredningen av. Det er for meg veldig rart å kalle dette her journalistikk. Og å kalle det ytringsfrihet gjør bare den som ikke vet bedre, eller som gjør det uansett, for det er den beste måten å skade USA. Det er ikke journalistikk, det er krig. Og USA forsvarer seg med krigens midler. De stenger mulighetene for å overføre penger til organisasjonen, og går utenom rettsapparatet for å holde Julian Assange under kontroll. I den gode gamle tiden ville det i beste fall blitt arranget en tvilsom trafikkulykke for ham, eller han ville blitt skutt tvert.

Man kaller det «ytringsfrihet» og «åpenhet», fordi det å kalle det ved sitt rette navn selvfølgelig ikke vil ramme USA, men de som legger ut dokumentene. Det er en ytringsfrihet og åpenhet som går ut på at alt man kommer over og får tak i med alle midler, kan man fritt legge ut på internett. De som i fullt alvor mener det er ytringsfrihet, kan jo tenke over hvordan de ville like å få mailkontoen sin ut på nettet for alle. En eller annen gang kan det jo være de har skrevet noe som ikke er for alle å lese. Få ting i verden er så lukket, som møtet i avisenes redaksjoner.

Det neste Wikileaks truer med å legge ut er visstnok 5-6 Gigabyte data fra en av direktørene til Bank of America. De har til og med uttalt at de vil legge det ut, slik at det skal gjøre mest mulig skade. Ytringsfrihet pleide å være et hedersbegrep og noe man kunne kjempe for. Nå har det visst blitt et våpen.

På meg virker det som mediene ikke helt har klart å finne ut hvordan de skal reagere på disse lekasjene. Jeg vet ikke hvor mange uker vi har hatt det gående nå, at det skal være en nyhet at den amerikanske ambassadøren skal mene slik og slik om forskjellige norske forhold. Det har jo ikke akkurat vært oppsiktsvekkende  meninger. De fleste som har fulgt noenlunde med i timen, skulle vel kunne klare å gjette seg til hva amerikanerne egentlig mener om Støre og Stoltenberg, om Afganistaninnsatsen vår, og om det ene og det andre. Jeg er trøtt av å lese hva den amerikanske ambassadøren skriver hjem om, eller har skrevet hjem om de siste par årene. Det skygger for de virkelige nyhetene.

I begynnelsen syntes jeg det hele var ganske morsomt, og klarte ikke å ta det helt alvorlig. Det toppet seg da Assange ble begjært utlevert til Sverige på grunn av voldtektsanklager, og noen kjekkaser – også i ytringsfrihetens navn – fant på å legge ut navn og bilde for de to damene han har hatt seg med. Vi har til og med fått detaljene om morgenpraten, der kun Assange og hun ene jenta var til stede. Det betyr at enten Assange eller hun har lekket, eller at noen har diktet opp det hele. Siden det som ble sagt ikke akkurat var til kvinnens fordel, og ikke akkurat tyder på det folk flest forbinder med voldtekt, så kan man gå ut fra at det ikke er henne.

Fortsatt kan jeg ikke la være å se på dette som spinnhakkende tull og tøys alt i hop. Folk må gjerne være kritiske til USA, det er litt av hvert å ta tak i, men det bør gjøres med skikkelige midler og skikkelige argumenter. Og folk bør ha såpass respekt for ytringsfriheten, at de slutter med å misbruke dens navn.

Barnevakt på Kverneland

I går hadde Olia og jeg litt tørrtrening. Trude og Lars skulle i busrdagsselskap til gamle Thomas Thesen, han som pleide å være keeper på aldersbestemte Ganddalslag og klassekamerat med Trude, men som nå er gift og barnefar, og kona fylte 30 år. Olia og jeg skulle være barnevakt.

Mor introduserte oss for muligheten med en gang vi landet med flyet og hun hentet oss på flyplassen. Trude og Lars skulle ut på lørdag, men slik det ble fremlagt da, virket det slik at mor skulle være barnevakt, mens Olia og jeg skulle få en kveld for oss selv hjemme. Eventuelt skulle barna plasseres et annet sted, og vi skulle få ha mor hjemme. Jeg tenkte ingen skulle ha noe ekstra bry for oss. Hele saken fikk imidlertid en helt annen vending da vi via SMS fikk tilbud om å være barnevakt selv, og Olia øyeblikkelig sa ja. Så sånn ble det.

Egentlig ble det enda litt mer avansert, da det viste seg at også Torben og Tone skulle ut, så også de trengte barnevakt. Dermed ble det til at hele gjengen, mor, Olia og meg skulle ut og være barnevakt, hvert vårt sted.

Mor var veldig ivrig på at vi komme ut tidlig, så barna skulle få tid til å bli vant til oss. Men er det noe jeg sjelden er ivrig på, så er det å komme noe sted tidlig. Så det endte med at vi reiste hjemmefra litt over ti minutter etter den halvseksen vi visstnok skulle reise, og likevel kom ut i god tid.

Kvelden ble innledet med et tøft ishockyslag mellom Daniel og meg, med sporadiske bidrag fra lille Benjamin som keeper og puckkaster. Han hadde også forskjellige egne prosjekt med dette ishockyspillet, som ingen andre enn han skjønte noe av, men som til gjengjeld for ham virket uhyre viktig, og han fikk stort sett lov til å gjennomføre dem, som et slags «Deux et machina» i spillet vårt. Daniel vant 18 – 11.

Så var det pizza. Det gir en dekkende beskrivelse å si det sånn at det var to pizzaer, Lars laget dem, og jeg spiste dem.Vi fikk begge litt hjelp, men i all hovedsak var det slik det var. Så var det ned og hente snop, flere skåler, alt i orden. På TV gikk Disney-channel over til TV-Norge da det var «Americas funniest videos», for anledning på jubileumscruise i Karibien, og så tilbake til Disneychannel. Der var det en primitivt laget, men iderikt tenkt ut serie om noen feer som ved hjelp av noen tryllestaver kunne trylle til det meste i den amerikanske småbyen Dimmendale.

Legg merke til at Trude og Lars ikke har gått ennå. Det gjorde de klokken 1945. Den eneste utfordringen som gjensto var å få ungene i seng. Klokken litt over åtte sa jeg til Benjamin at han måtte legge seg etter filmen som gikk nå var slutt, og det gjorde han jammen. Så ble klokken ni og vel så det, og jeg forstod til min skrekk at samme triks neppe ville gå så bra med Sofie, siden pågående film sikkert ville holde frem til halv ti. Plutselig så filmen ut til å være slutt tidligere likevel, og jeg sa til Sofie hun måtte legge seg, nå som det var slutt. Og det gjorde hun. Selv om filmen ikke var slutt i det hele tatt.

Det gjensto bare Daniel, og han la seg lettest av alle. Ved minste antydning om at tiden var inne, var han inne på badet for å pusse tennene, og hadde bare innvendende spørsmål om han var nødt til å pusse tennene med strøm på den elektriske tannkosten, og om han kunne ligge og lese litt før han slokket lyset. Det kunne han. – Kom bare inn og si i fra når det er over grensen! sa han.

Og så var det bare Olia og meg. Vi satte på Brødrene Karamasov. Etter to kapitler i serien, så slokket vi også alt sammen, og la oss på sofaen for å sovne litt.

Klokken halv ett kom Trude og Lars hjem til det roligste huset de har hatt. Olia og jeg gikk rundt med lysene av, og hvisket. Olia våget ikke engang å være nede i første etasje, i frykt for at ungene skulle våkne uten at vi hørte det. Så hun satt oppe i mørke i andre etasje da Trude og Lars kom, mens jeg stod stille på kjøkkenet. Så sånn var det.

Hjem på juleferie i grevens tid

Det ble en tidlig juleferie for oss i år. Allerede i går var Olia og jeg på plass hos mor Salen i Gaupeveien 5. Olia mistet nok noen dagers barnehagejobbing med det, og også jeg skulle nok funnet på noe å gjøre i hvert fall ut hverdagene i uken, jeg går glipp av litt av hvert jeg gjerne skulle være med på, men med tanke på at Flesland ble stengt på grunn av uvær i dag morges, sa Olia det var skjebnen som bestemte denne gang, og den hadde som vanlig rett. Trivelig reisefølge med en kollega fra jobben hadde vi også. Og samtalen falt seg naturlig slik at Olia måtte fiske frem det berømte maleriet av Ilja Repin, der kosakkene skriver sitt saftige svar til den tyrkiske sultanen som ber dem overgi seg. Alle har sett bildet, men det kan være litt vanskelig å forklare det for noen som ikke har det helt fremme i hjernebarken, og da er det alltid godt å ha det tilgjengelig så man kan vise det frem.

I mitt stille sinn hadde jeg også den tanke som jeg nå åpner opp for hele den blogglesende verden, at jeg ville ha ekstra mange juledager hjemme, siden det fort kan bli siste gang julen blir feiret på denne måten i dette huset. Mor ble nå en gang enke altfor tidlig for to år siden, og det er et stort hus for henne å holde og bo i alene. Hun planlegger å selge det, og kjøpe en mindre og mer lettstelt leilighet å bo i. Med det vil min barndoms jul for alltid være over.

Juleferien faller også omtrent sammen med at Olia har vært her i Norge i ett år. Hun har selvsagt gjennomgått store forandringer dette året, men ikke så store at hun ennå er blitt mer norsk enn ukrainsk. Hun fortsetter sitt kjærlighet/forakt forhold til begge landene, der både kjærligheten og forakten sitter dypere for Ukraina, men der hun heller ikke trenger store tenkepausen for å si mye bra og elendig om Norge også. Hun har litt vanskelig for å gli inn i de aller mest kosete kosetradisjonene våre, og vil nok sikkert få litt overdose jul i år også, som hun fikk det i fjor. Men nå er vi forberedt, vet hva vi går til, og gleder oss.

Familien min i Rogaland tar som vanlig hjertelig i mot. Foreløpig har vi bare hatt med mor å gjøre. Hun setter alle andre gjøremål til side, og lar det eneste og viktigste være at vi skal ha det bra. Måltider blir det i overflod, og alt vi ymter frem på om er godt, befinner seg snart på bordet i rikelige mengder. Til middag var det i går spaghetti, favoritten, og det ble det på vår beordring laget så mye av, at det jammen ble spaghetti i dag også. Olia og mor finner merkelig og koselig tonen. Jeg kjenner dem godt begge godt to, og vet de er temmelig forskjellige og tenker mer enn temmelig ulikt om forskjellige ting, men de er likevel i gang til å holde det gående med prat frem og tilbake i timevis. Det er god avlastning for meg. Jeg liker jo å lese og tenke litt også, men vet av erfaring at om jeg prøver på det mens Olia snakker, så blir det bråk.

På lørdag skal Olia og jeg være barnevakt for tantebarna våre på Kverneland. Jeg tenkte opprinnelig at vi ikke ville det, men Olia sa ja med en gang og at det ble god trening for oss. Olia har jo prøvd seg en god del med norske barn i barnehage de siste månedene, men hun har ennå ikke hatt fullt ansvar, og særlig ikke på kveldstid, hvor de også må legges. Det skal bli spennende og gøy og se hvordan det går! Om det går bra, er det bare å sette i gang å lage barn selv også, jeg skal ikke være vanskelig og nekte.

Selve julefeiringen blir hos Tone, og hos henne blir det også bursdagsfeiring for Sara før den tid. Det vil sikkert bli blogget mer om forholdene på hjemmebane mens vi er på vei dit også, min kanskje siste barndoms jul må jo bli grundig dokumentert.Det kan jo hende fremtidige barnebarn og oldebarn er interessert.

Fredsprisen til Liu Xiaobo

Det er lenge siden jeg har skrevet en politisk post her på bloggen. Her kommer det en.

I dag ble fredsprisen utdelt til den kinesiske demokratiforkjemperen, Liu Xiaobo. Prisen er omdiskutert, og selv om nobelkomiteen ikke i like stor grad soler seg i diskusjonen som de gjorde i fjor, så mener jeg denne prisen faller i akkurat samme kategori som de fleste priser: de er ikke gitt for å vise frem prisvinneren, men for å vise frem seg selv. Var det opp til meg, skulle vi i Norge gitt fra oss hele utdelingsansvaret, vi blir selvgode av det, og forresten kunne hele prisen bli lagt ned. Det er lenge siden det er en ordentlig fredsforkjemper som har vunnet den. Og skulle det opprinnelige testamentet til Alfred Nobel bli oppfylt, skulle vel prisen gå til FN hvert eneste år. Nobelkomiteen har i flere år forsøkt å omdefinere prisen, og strukket miljøarbeid og menneskerettsarbeid til også å være fredsarbeid. Det er det ikke.

Jeg er ingen ekspert på Kina, og hadde ikke hørt om Liu Xiaobo før han nå får prisen. Det kan godt være han fortjener oppmerksomheten prisen gir, generelt er jeg jo glad i dem som står opp mot strenge regimer. Og jeg er glad i demokratiet, og slett ikke i mot menneskerettighetene. Men det er noe med diskusjonen rundt utdelingen, som gjør at jeg ikke er helt sikker på at det er vi i vesten som har de beste argumentene denne gangen. Jeg forstår at det fra Kinas synspunkt må se rart ut, når Barak Obama får prisen i fjor, han leder nå vitterlig et land i krig, og regimemotkjemperen Liu Xiaobo får prisen i år. Om Kina har gjort aldri så mange brudd på menneskerettighetene de siste årene, så er det lenge siden de har vært i krig. Kina er på ingen måte en krigsnasjon, og å kjempe mot det regime, er slett ikke å kjempe mot krig. USA har gått til krig omtrent tredje hvert år siden andre verdenskrig. Og de er vel ikke helt ryddige når det gjelder menneskerettigetene heller.

Vi i Norge belærer kineserne at hos oss er det slik at styresmaktene ikke har kontroll over alle ting, og at det er stor forskjell på regjeringen og nobelpriskomiteen. Nobelpriskomiteen er uavhengig, sier vi. Og det er den nok. Men den er nå en gang oppnevnt av Stortinget vårt, og er ledet av Mr. Torbjørn Jagland, som for ikke mange år siden var leder av Arbeiderpartiet og statsminister i Norge. Under prisutdelingen reiste kongen vår seg, og applauderte mot den tomme stolen til Liu Xiaobo. Jeg er vel heller tilbøyelig til å være enig med kineserne, at nobelkomiteen i veldig stor grad representerer norsk politikk og det norske synet.

Prisutdelingen er en kritikk av kinesiske styresmakter, og denne kritikken fortjener de. Det er klart det skal legges press på regimer som undertrykker befolkningen sin. Men fredsprisen, slik jeg ser den, er ikke noen god kritikk, den er mer å lese som et sleivspark fra en komite som trengte å gi prisen til en litt mer ukjent person, etter at de fjor gjorde fredsprisen til en merkevare og gav prisen til Barak Obama. Det er ikke noe gjennomtenkt, det er ikke noe ordentlig, det er mer «å gi den bort, og så ser vi hva som skjer». Nobelkomiteen trenger ikke stå til ansvar for utdelingen. Tvert i mot blir den rost for å være modig, når kineserne faktisk reagerer på den, annulerer handelsavtaler, inndrar visum, og rett og slett strammer grepet. Hadde det enda vært komiteen som selv som fikk problemene, slik at også den risikerte noe. Men vi i Norge risikerer ingenting, og kan derfor trygt og greit være prinsippfaste, og holde på vårt om at velstand ikke er verdt noe om det ikke følger demokrati og menneskerettigheter med den. Og til og med være så arrogante at de tar feil, de som mener noe annet.

Det er etter mitt syn berettiget harme Kina føler. Og jeg registrer at av de som er for og i mot prisdelingen, er det de som er kritiske som mest ser ut til å vite hva de snakker om. De som støtter den, støtter gjerne menneskrettigheter og andre gode saker rent generelt, uten å være eksperter verken på Kina eller Liu Xiaobo. Det betyr ikke at Liu Xiaobo ikke fortjener vår beundring. Han fortjener den bare ikke i form av en fredspris.

 

Eksamen overstått!

Det er kaffe i koppen og Cognac i glasset, eksamen er overstått for i år! 90 studiepoeng på et år er 150 % progresjon, i greie fag som russisk og fysikk. Arbeidsmengden i min faste jobb har vært 60 %, så jeg har feiget litt ut der med redusert stilling, og min 20 % deltidsstilling som komiker er bare tatt rett ut av luften. Det har ikke vært i nærheten av så mange prosent.

Cognacen i glasset er førsteklasses. Det er dyr Renault. Kaffen er i utgangspunktet god julekaffe fra Evergood, halvannen gang dyrere, men den er laget i dag morges og er fra eksamen. Ikke en dråpe drakk jeg der. Det var sprengskriving fra klokken 0900-1300. Jeg har nå det ved meg at de tingene jeg vil lære skikkelig, vil jeg lære så overmåte altfor grundig skikkelig, og jeg kan bruke altfor mye tid på det, på bekostning av andre ting som også er viktig. Sånn er det også når jeg avlegger eksamen. For de tingene jeg kan, vil jeg skrive ned absolutt alt, alle detaljer, alt som har med tingen å gjøre, gjerne med en personlig vri. På russisk eksamen greide jeg å levere en ganske nøytral besvarelse, mens her på fysikken venter det underholdning for sensor. For tunneleffekten fant jeg en original forklaring som vil gjøre seg bedre på en stand up scene, enn på en fysikk eksamen. Det er bare så synd at det er så få som vet hva tunneleffekten er, at det finnes ikke det fora hvor jeg kan fortelle det som en vits, og folk vil forstå hvorfor det er så morsomt.

Her på fysikken slet vi også med egne notatark vi fikk lov til å ta med. Fem sider fikk vi ta med, smekkfullt av informasjon var mitt. Flere av oppgavene berørte selvfølgelig hva jeg hadde skrevet ned her, og jeg får meg ikke fra å skrive ned alt som har med saken å gjøre, alt sammen forklart, alt sammen ordentlig. Men det tar lang tid, og i løpet av fire timer fikk jeg knapt tid til å se på de oppgavene jeg i utgangspunktet ikke kunne så godt, hvilket på noen måter etterlot meg i å ha levert en eksamen som gikk ut på å levere kreativt fra meg hva jeg grundig har skrevet på notatarkene.

På russisk er vi ikke plaget med slike notatark og regelsamlinger vi får ha med. Der skal alt være i hodet. Og mitt hodet er innredet slik at der fester ting seg lett, slik at de tingene som var gitt de to foregående eksamene, de kunne og kan jeg nå ut og inn. Jeg lærte meg alle 12 kategorier for substantivbøyning, alle i tre kjønn og seks kasus, entall og flertall, med tall og bokstavkode. På eksamen klarer jeg ikke å holde meg fra å ikke bare bøye substantivene korrekt, om jeg da ikke har bommet på aksenten, som jeg aldri har lært meg skikkelig, men også å plassere dem i riktig kategori. Forskjellen mellom inaniamtum og animatum i substantivbøyningen ble også fullstendig gjort rede for, fra alle innfallsvinkler, pluss en original vri tenkt ut der og da. Men da vi senere på oversettelsen skulle bruke alt dette jeg har pugget og lært inn, stokket det seg helt med tullete feilstavelser av elementære russiske ord, og flere feil på det helt grunnleggende plan.

Sånn er det alltid. Det jeg pugger, lærer jeg veldig, og klarer ikke å holde meg fra å presentere sprudlende og tidkrevende. Samtidig er det lettere ting jeg heller skulle lært, som jeg rett og slett gjør feil med, slurver med, eller ikke rekker å gjøre skikkelig. Dermed kommer verken russisk eller fysikk til å gi meg noe spesielt godt eksamensresultat, det blir på det jevne, litt over midten. Særlig med russisken irriterer det meg litt, for dette skal jeg jo virkelig kunne. For fysikken gjør jeg feil jeg strengt tatt har meg selv å takke for, og som også er litt morsomme å gjøre.

Neste eksamen er til våren. Da er det avslutningen for fysikken, og russisk mellomfag (eller på 200-nivå, som det nå heter).

Eivind og Olia

Denne posten er skrevet mandag kveld, etter eksamen, og tilbakedatert til søndagen. Den handler om Eivind og Olia, to blomster vi fikk av Trude og Lars på fredagen. De kom på besøk, som de første vel siden Lars var her for etter hvert ganske måneder siden i vårhalvåret en gang. Leiligheten vår innbyr ikke akkurat til besøk, og det gjør ikke akkurat Olia og jeg heller. De som kommer, innbyr seg selv, «vi kommer den dagen», sier de. Så sånn er det.

Fredag var det altså Trude og Lars som kom, og de var hjertelig velkomne. Ingen må tro at de ikke er velkomne, bare fordi vi ikke inviterer dem! Olia hadde hatt en lang dag i barnehagen på Arna, jeg hadde hatt en dag med muntlig eksamen, og ellers fri.

Olia hadde ganske liten tid mellom hun kom hjem og besøket, men rakk likevel å få laget i stand både forrett med en slags ukrainske piroger, riktig mektige, og hovedrett med sentralasiatisk Plov. Vi valgte for anledningen Krimsk vin, Kogor. Alt ble vellykket, alle var glade hele tiden, alt gikk fint. Det var kjekt å se igjen Trude og Lars, og for dem var det kjekt å se oss. I det hele tatt.

Hva jeg mest av alt ville frem til, var gaven de hadde med. Det var to nydelige blomster, eller hva vi skal kalle disse skapningene, plantene, voksende rett opp fra en stor løk, og med kraftig knopp som allerede i løpet av helgen har blomstret! Vi kalte disse to plantene straks Eivind og Olia, og har allerede plassert dem rundt over hele leiligheten. Akkurat nå står de på kjøkkenbenken ved siden av meg. Eivind har kommet lengst i blomstringen, men nettopp nå er Olia i gang. Det er så vakkert. Man blir i godt humør av å ha dem her, akkurat som det er for virkelighetens Eivind og Olia, vi blir i godt humør av å ha hverandre her, også.