Tapre Olia på jobb

Jeg spanderer en liten post på dette også. Det kan jo være greit for oss å lese om 10-20 år når vi lurer på hva vi egentlig drev med der tilbake i begynnelsen, før vi var fulletablerte.

Olia har søkt jobb siden dag 1 hun kom hit til Norge, som jeg har skrevet mye om på bloggen. I april begynte hun så smått som ringevikar i barnehage for et vikarbyrå. Det var en slitsom jobb, for alt var helt nytt i forhold til alt hun var vant med, og flere ting hun hadde lært var helt galt, var slik som vi gjør her helt uten videre, fordi det er selvsagt det skal være slik. Og ting som for henne er selvsagt, er rett og slett galt her. Kort sagt, det var en del problemer.

I høst løste disse problemene seg. Hun jobbet fortsatt som ringevikar, men for et annet vikarbyrå, og med flere oppdrag. Det gikk også bedre, hun kom flere ganger hjem og hadde fått skryt, og brukte også kveldene på internett for å finne ideer og ting og tang som gjorde at hun kunne gjøre en enda bedre jobb. Hun var kjempemotivert, og sa alltid ja til alle oppdrag, samme hvor det var, på kort eller lang varsel.

Dette året har startet stillere igjen. Derfor var det veldig, veldig kjærkomment da de ringte igjen søndag kveld, Olia formelig strålte. Det er alltid bra når de ringer kvelden før, for da kan hun gå på jobb fra morgenen av, og få flere timer betalt. Det er selvfølgelig også bedre å vite at man skal på jobb dagen etter, enn å stå opp og ikke vite hva som kommer til å skje. Denne gangen var hun desto enda mer glad, for det var ikke jobb i barnehage, men på ungdomsskole.

Olia er jo egentlig utdannet tolk og oversetter, men jobbet for det meste som lærer på sin egen språkskole i Kiev. Det er klart, det åpner seg mange flere muligheter for henne om hun kan undervise i skolen, i stedet for å jobbe i barnehage. Og her hadde hun endelig fått sjansen.

Jeg var veldig spent da jeg kom hjem først den dagen, og hun etter. Hun hadde fått en del nedturer. Hun hadde reist ut til skolen, tok bussen klokken halv sju når hun skulle møte klokken kvart på åtte, hun møtte minst en halvtime tidligere enn hva hun hadde fått beskjed om. De spurte henne om hun kunne spansk, det kunne hun, så engelsk, det kunne hun også. Så ble hun satt inn i undervisning for en syvendeklasse, i engelsk.

Jeg ble kjempeglad, dette var jo midt i blinken, og jeg fortalte henne at samme hvordan dette endte, ville det være meget positivt. Men hun sa vent, du har ikke hørt alt. Etter en stund hadde de kommet inn med en annen lærer, hun var plassert feil, her var den riktige vikarlæreren. Så ble Olia plassert i en førsteklasse, der hun skulle undervise i norsk. Ganske tøft, etter å ha bodd i Norge ett år, og uten mer forberedelse enn den hun fikk på stedet. Så var det full dag med det førsteklasser gjør på skoler i Norge i dag, helt annerledes enn i Ukraina, selvsagt.

På kvelden fikk hun beskjed om at hun ikke var ønsket dagen etter allikevel.

Det er klart, det er nedtur å få sånne beskjeder. Men vi var forberedt, vi vet at når det begynner å se lyst ut, så dukker det gjerne opp noe, det er ikke alle gleder det lønner seg å ta på forskudd. Også i skolen, både i barneskolen og ungdomsskolen trenger nok Olia noen sjanser, slik at hun kan knekke koden også der. Forhåpentligvis vil hun få noen slike sjanser, forhåpentligvis vil man være litt tålmodig med henne i starten og la henne få prøve seg.

Hvis ikke fortsetter hun i barnehage. Vi gjør det vi må, og skal nok få det til samme hva som venter oss. Men hvis det er lov å håpe og få det man håper på oppfylt, håper jeg at Olia skal få litt mer stabil jobb, med litt mer stabil inntekt, og med betydelig større trygghet. Det vil gjøre det lettere for oss. Godt vil vi ha det uansett.

 

 

En ubetimelig sletting

Med to PCer og to aktive eksterne harddisker, pluss en halvgammel Lacie på 250 Gb som ikke monner så mye lenger, og DVDer å brenne på og tekniske duppeditter, det er klart, det blir mye data å holde styr på etter hvert. 15 år med aktiv databruk krever sitt.

Og denne dagen krevde det altså at jeg måtte rydde opp i alle filene jeg har skaffet meg. Det gjelder særlig nedlastede filer. Med raskt internett går nedlastningen unna, og det er merkelig så mye som frister når det nå en gang ligger der. Jeg forsvarer meg med at jeg blir like fristet i biblioteker og bokhandlere, jeg tar med meg for mye der også, som jeg har kjøpt temmelig mye musikk de siste drøye tjue årene jeg har levd.

Nåvel, midt mens jeg satt der og ryddet, flyttet filer hit og dit, laget nye kataloger, ordnet, så var det plutselig en sletting som tok litt lenger tid enn antatt. Det vil si, det tok tid. Planen var å flytte noen filer fra den ene eksterne harddisken til den andre, men i stedet for å flytte dem, kopierte jeg dem, og da jeg etterpå skulle slette dem, slettet jeg hovedkatalogen. Der var det 100 Gb med data.

Først spiste jeg middag med langt mindre forlystelse enn jeg pleier. Deretter bestemte jeg meg for at jeg måtte prøve å få disse filene tilbake på et vis. Det var ganske frusterende, jeg visste ikke engang helt hva disse filene besto i. Jeg tenkte jeg kanskje bare skulle glemme dem. Men det var nå en grunn til at jeg hadde skaffet meg dem, og til og med brukt mye tid på å gjøre det. Jeg måtte derfor i det minste finne ut hva det var som var vekk.

Så var det å søke på nettet etter antislettingsprogram, eller Undelete, som det heter på engelsk. Jeg er så gammel databruker, at jeg var tenåring den gangen det var MsDos, og der kjente jeg til kommandoen som gjorde at man kunne se slettede filer i et directory. De stod der som de andre, men med et spørsmålstegn som første bokstav. En tilsvarende enkel kommando fikk filene tilbake, med en ny valgt forbokstav. Årsaken til at det blir gjort slik, er at det tar tid å slette dataene fysisk. Det er dessuten unødvendig. Det holder at datamaskinen registrerer at filene ikke skal være der lenger, og overse dem. Fysisk vil de bli slettet automatisk når nye filer kommer til og overtar deres plass. Søppelkurven til Windows må ikke forveksles med noe av dette. Det er bare en katalog windows flytter filene du vil slette til, akkurat som en hvilken som helst katalog. Når papirkurven tømmes, skjer det at maskinen registrerer at filene ikke skal være der lenger, og overser dem. Men de er der fysisk, akkurat som de var det den gang på 80-90-tallet da jeg drev og småprogramerte.

Nå skal det være freeware som tar seg av dette. Det skal jo være meget enkelt, man trenger bare kjenne koden for hvordan operativsystemet registrerer filer som skal være slettet, og så kan man gå inn og ordne med det. Et søk på «Undelete Free» og «Freeware Undelete» gav mange lovende treff. Jeg lastet ned et par av dem, og det er klart, det gjorde godt å se listen over alle filene jeg en gang hadde hatt, men som jeg nå ikke hadde tilgang til lenger. Her var de, opplistet, med et hendig kryss for «Keep folder structure» når man fikk de slettede filer tilbake. Problemet var bare at det såkalte gratisprogrammet ville ha penger fra meg når jeg forsøkte å benytte antislettefunksjonen. Det samme gjaldt det neste programmet jeg prøvde.

Jeg skal ikke plage dere med det videre søket jeg måtte prøve for å finne et program som virkelig var gratis. Jeg anbefaler bare det beste programmet, Ricuva, fra Piriform. Betryggende er også at samme selskap lager CCleaner, som jeg har hatt stor glede av på tidligre og dårligere datamaskiner. Dette programmet var helt og fullt gratis, ikke noe tull. Jeg fikk opp listen med filer, alle hundre gigabytene, og trykket på «undelete» eller «recover», eller hva knappen het.

Det fungerte selvsagt. Det var bare ett, lite problem, som for meg var veldig, veldig stort. Og det var at katalogstrukturen ikke var beholdt. Med over hundre gigabyte data i flere hundre kataloger er det klart, det er et problem. Her var alle mulige slags program og dokumenttyper, veldig mye sjakk i alle slags formater, musikk, bøker, filmer i mange slags formater, alt slags smånavn det ikke går an å skjønne noe av, eller som går an å skjønne, men ikke hvor skal være.

Bloggen er tilbakepostet, skrevet tirsdag kveld. De siste to dagene har jeg ene og alene brukt til å få orden på i alle fall de viktigste filene og katalogene. Jeg har satt dataen i dvalemodus hver gang jeg har forlatt den, og etterlatt et av gjenopprettingsprogrammene med filstrukturen åpnet. Så har jeg laget kataologene, funnet filene, og plassert dem der de skal være. Time etter time.

Frustrerende er ikke et ord som bør brukes i sånne sammenhenger. Man bør generelt la være å bruke ord som sier seg selv. Nå er alt som jeg overhodet ikke skjønner lagt i en stor katalog på min eksterne harddisk med 2 Tb, der de skal ligge som gamle ting i et kott. Kanskje tar jeg det frem en gang, og finner ut av det. Like sannsynlig som at jeg får bruk for de gamle klærne jeg har liggende i boden.

Gjenopprettingsprogrammet Ricuva, derimot, kan anbefales. Det fungerer helt greit så lenge man ikke har hundre tusen megabyte å gjenopprette.

Bloggopprydning

I et forsøk på å anonymisere bloggingen min litt har jeg ryddet opp i lenkesystemet. Jeg har bare lenke til min engelskspråklige blogg i menyen på siden, en blogg som omtrent ikke blir brukt. De store bloggene Helt grei humor, Helt grei poesi og den nye Helt grei litteratur har jeg ikke direkte lenke til her. Så de må man finne frem til på andre måter.

Jeg har også skiftet navn på lektorbloggen, den heter nå Fra en lektor. Den har heller ikke lenke herfra.

Helt grei blogg vil ellers fortsette som før. Det samme vil jeg.

Tablet Samsung P1000 Galaxy tab

Jeg gav meg selv i år en ekstra bursdagsgave. Åpningen av en ny litteraturblogg gjør at jeg må lese en del utenlandsk litteratur i original. Jeg gjorde det i julen, på min søsters MAC, på min egen bærbare og på mors stasjonære, men det kom stadig nærmere at jeg må ha meg et lesebrett. Og det har jeg nå kjøpt, og her er min brukeranmeldelese etter å ha hatt vidunderet i en uke.

Første konklusjon

For de som ikke vil lese hele anmeldelsen tar jeg konklusjonen først og sist. Den oppfyller hva den skal. Jeg har lagt inn et gammelt russisk sim-kort som for lengst er uttømt, så jeg ikke skal få ufrivillige telefonregninger, og det fungerer helt fint. Alt virker (utenom telefonbiten, selvsagt, da må jeg legge inn Sim-kort som virker). Tableten er så liten at den får greit plass i indrelommen. Dermed kan man lett ta den med seg uten at det ser ut som man bærer på noe. Den skrur seg på meget raskt, raskest av alle mine tekniske dingser, faktisk. Det vil si raskere enn min Nokia smarttelefon, og raskere enn min MP3-spiller. Det vil si at internett virkelig bare er et tastetrykk unna, og ikke et tastetrykk og opplastningstiden. Den går på WIFI som kobler seg på automatisk. Selve nettsurfingen går kanskje litt saktere enn på en vanlig PC, men ikke nevneverdig. Det fungerer helt fint. Det samme gjør alt annet den skal gjøre. Viktigst for meg var å lese bøker på den. Og lesbarheten er så god som den blir når man leser på skjerm. Man kan sette seg med denne i hånden, slappe av, og lese en bok. Jeg har brukt den hele uken, og ladet den opp først i går. Batterilevetiden er altså upåklagelig. Den gjør altså det jeg ønsker den skal gjøre, og den gjør det bra. Så anbefalingen må bli temmelig uforbeholden.

Dermed er det over til detaljene.

Batterilevetid

Dette er noe av det aller viktigste for tekniske dingser. Særlig når man er på reise er det stress å lade opp, og det gjelder om at det skal gå lengst mulig tid mellom hver gang. Det kan alltid bli bedre. Men som nevnt, jeg har brukt tableten ganske flittig gjennom uken, Jeg har surfet på nett, lest bøker og hørt på musikk og foredrag, og den har vart nesten hele uken (fra mandag til fredag). Ladingen går veldig elegant og greit. Det er samme ledning som man overfører data med, men den settes inn i et adapter, og i løpet av et par timer (det tok fredag ettermiddag) er telefonen (i bruksanvisningen blir den konsekvent kalt telefon) på ny fulladet.

Brukervennlighet

Det blir sagt bruken skal være intuitiv, en sannhet jeg mener skal ha visse modifikasjoner. Det er sikkert greit for de som er vant med touch telefon, men jeg måtte lese bruksanvisningen for eksempel for å finne ut hvordan jeg skulle låse den opp. Det var også et par andre ting jeg måtte finne ut av, før det nå sitter. Bruksanvisningen er liten og kompakt, den gikk greit for meg, men det aller greieste ville nok vært å hatt en sønn eller noe, som kunne vist finessene ordentlig. Når man først har kommet inn i det, er brukervennligheten på topp. Man trykker på hva man vil ha, og forstørrer og forminker med å klemme sammen og sprike med tommel og pekefinger. Folk flest vil raskt bli vant til dette, og det vil bli like naturlig som å flytte rundt på en datamus.

Anordningen kunne godt hatt en liten nødknapp å bruke om den skulle låse seg, som den en gang for meg gjorde. Det var midt i et spill, og lyden stod på høyt og ille, og skjermen lyste svart uten at jeg hadde noe å trykke på for å få alt av. I 10 minutter tenkte jeg at jeg måtte vente til at batteriet gikk ut, men jeg mistet selvsagt tålmodigheten i støyen, og trikset det av ved å koble til datamaskinen, og da jeg koblet fra igjen, løste det seg. Sånt skal selvsagt ikke skje, men jeg går ut fra at det var et engangstilfelle. Generelt fungerer tableten veldig bra, og det har ikke vært noen problemer utenom dette ene, den ene gangen.

E-bøker

Dette var den viktigste årsaken for meg til at jeg kjøpte tabletten. Det gleder meg at det fungerer helt fint. Her kan man ta med en veldig stor boksamling overalt hvor man ferdes, og på et øyeblikk laste ned mer et sted man har WIFI. På Gutenberg heter formatet EPUB, og man får med det en helt gratis Ebok for alle bøker utgitt for over 75 år siden i følge copyright bestemmelsene. Det vil si at om man er i stand til å lese i original, har man tilgang på det meste. Størrelsen på skjermen er omtrent som en liten pocketbok. De har laget det så finurlig at man blar i sidene som man blar i en vanlig bok også, så leseropplevelsen er bare et marginalt hakk verre enn om man leser ekte vare. Og man tjener altså at man har svært, svært, svært mye samlet ett sted, og det tar ingen plass. Man kan også lese PDF-filer, og med det få tilgang på enda flere filer og tekster. Ebøker fra Google eller såkalte Google books fungerer ikke fullt så godt. Selv om det er Google som har laget formatet android, så har de ikke laget det skikkelig til på gamle, scannede gratisbøker. De er klønete tilpasset skjermen, og går egentlig ikke an å lese behagelig. Her må Google skjerpe seg. Det er mye 1800-talls litteratur Google har scannet og som ikke finnes på Gutenberg, og som jeg mer enn gjerne vil ha tilgang på.

Når det gjelder aviser og tidsskrifter så har jeg ikke prøvd å lese det på tableten. Hvorfor skulle jeg det? Jeg har papiraviser av avisene jeg vil ha. Og skulle jeg abonnere for aviser også på lesebrettet, ville jeg nok ikke nøye meg med norske. Jeg tror de norske avisene er for optimistiske for mulighetene nettbrettene gir for dem.

Film

Jeg er ikke noe filmmenneske, men skal jeg først se en film, ser jeg den godt på denne. Oppløsningen er svært god, det samme er lyden, og skjermen er såpass stor at man ikke føler at man sitter og ser på en fyrstikkeske. Det er en helt ypperlig reise-DVD, om man kan si det slik. I områder med Wifi er youtube et eget ikon, så man kommer dit på et øyeblikk, og kan se i et format som føles helt riktig for Youtube-filmer.

Finesser

Jeg har laget en egen kategori for finessene på tableten. Artig er at den selv orienterer seg om du holder den vannrett eller loddrett, men dette er nå blitt ganske vanlig standard og noe man nesten kan ta som en selvfølge. Funksjonen fungerer imidlertid bedre enn det gjør på Nokia-telefonen min, det går raskere, og er riktigere (Nokia tuller en del når den ligger på et bord, for eksempel). Jeg er også glad i velkomstskjermen, eller skrivebordet, om man vil. Der er det en meny, men man kan bla den til høyre, og få en såkalt «Daily briefing», med været i utvalgte byer, aksjekurser, nyheter og dagens gjøremål fra kalenderen. Artig og raskt og effektivt. Man har en rekke små, artige applikasjoner, og kan selvsagt laste ned enda flere. Jeg kommer ikke til å bruke så mange av dem, men har litt glede av «World clock» med klokkeslett og sollys rundt om i verden, og forskjellige små, applikasjoner til å organisere bøker, dokumenter og forskjellige slags filer på telefonen. Minneorganiseringen og settings er også raskt og greit å finne frem til. Man har god kontroll over hva som kjører og hvordan det kjører, og kan enkelt og greit stille alt inn som man selv vil ha det.

Fotoapparat

Det er et fotoapparat på den. Det virker både foran og bak, og det kan også ta film. Kvaliteten imponerer ingen, det er 3Mb som på en gammel mobiltelefon. Det viktigste er at kameralinsen foran gjør at man kan gjennomføre videosamtaler, og filme seg selv mens man bruker den. På sikt vil man temmelig garantert også bruke den til videosamtaler på Skype, selv om Skype ikke støtter dette ennå.

Internett

Internett fungerer som den mellomtingen mellom en PC og en mobiltelefon tableten er. Det er noen nettsider som oppfører seg som om man leser dem fra en mobiltelefon, men dette er noe disse nettsidene selv må rette opp.

Kalender

Jeg har min kalender og almanakk i hodet, og kommer aldri til å bli bruke den. Men den ser ypperlig fin ut, og synkroniserer seg med Googlekalenderen på nettet.

Kart

Min gamle Nokia smarttelefon hadde også kart, men det var tilboblet et eller annet, og jeg våget aldri å bruke det i frykt for å måtte betale penger for det. Her er det kart som i alle fall for Bergen har full GPS, jeg ser hvor jeg er og hvor jeg skal, gatenavn og navn på fjell og vann er lagt inn. Det er så bra som det blir. Størrelsen på skjermen gjør også at man får fullt utbytte av det. Dette er altså full GPS, bare som et ekstra pluss i tillegg til alt det andre.

Mail

På min smarttelefon fra Nokia (N82) brukte jeg aldri mailfunksjonen. Skjermen var for liten, og skrivesystemet gjorde at skrivingen tok for lang tid. Her på tableten er de problemene overvunnet. Jeg har foreløpig bare lagt inn Gmail-kontoen min der. Men det betyr altså at den er på konstant (så lenge jeg er i område med Wifi, det vil si hjemme), og jeg får med en gang beskjed når det er noe. Det fungerer. Tastaturet er også godt nok til at det lar seg gjøre å skrive mail.

Minne

Det er 16 Gb innebygget og mulig å innstallere mer. Som for batteritiden vil det alltid bli for lite. Så viktigere enn å få alle triksene enda bedre og få enda flere av dem, er det å få utvidet minnekapasiteten. Det blir aldri nok.

Musikk

16 Gb blir raskt fylt opp om man har mye musikk, og i tillegg – som jeg – foredrag og språkkurs. Men musikken som er på fungerer helt utmerket. Det er god lyd, og de medfølgende hodetelefonene stenger godt ute lyd fra trafikk og by, jeg hørte greit foredrag når jeg gikk gjennom Bergen by denne uken. Av alle musikkdingser jeg har og har hatt, er det denne som best organiserer alt jeg har, og som er lettest å finne frem i. Det eneste lille minus er at den er litt stor, så det tar litt tid å fikse den opp og ned av lommen for å skru den av og på. Med litt større minne kunne denne være full erstatning for MP3-spilleren.

Pris

Litt over 5000 betalte jeg da jeg bestilte den på nettet. Det er omtrent som en middels bærbar PC, og det er også det dette mest av alt er. Den er ikke i stand til å erstatte bruks PCen, men den kan kanskje erstatte reise PCen? Alt blir billigere her i verden, men jeg ville ikke være uten denne mens jeg ventet. Har man en grei jobb har man denne supersaken etter en ukes arbeid. Da har man ingenting å klage over.

Spill

Jeg spiller ikke, jeg er for gammel til sånt. Men for de som er opptatt av den slags, tror jeg ikke denne skal etterlate stort tilbake å ønske. Det følger så vidt jeg har fått med meg fire gratis spill, hvorav jeg har prøvd det ene, «Need for speed». Det var bilspill av en type som ikke fantes da jeg spilte bilspill. Man sitter i bilen, og styrer ved å vippe skjermen til høyre og venstre. Smart system. Gass trenger man ikke, man vil alltid trykke på gassen, og bremsen finnes på berøringsskjermen. Å vente på flyplasser vil aldri bli det samme for dem som liker spilling. For dem som er som jeg, finnes det andre applikasjoner på tableten å glede seg over. Man vil lett få tiden til å gå. Jeg må kanskje nevne at tableten krasjet da jeg spilte spillet. For meg var det et varsel om at jeg ikke skal spille mer, og det skal jeg heller ikke gjøre.

Tastatur

Jeg er en vandrende skribent, og har også ønsket meg en slags permanent, teknisk notatblokk å ha med meg overalt. Jeg vil gjerne ha noe å skrive på, når inspirasjonen kommer, hvor enn den måtte komme. Det er særlig på cafe på reise det er aktuelt. Denne dingsen er det nærmeste jeg kommer. Fullt tastatur dukker opp op berøringsskjermen, og selv om mine pølsefingre gjør sine feil og det ikke går like raskt og greit som på et vanlig tastatur, så går det raskt og greit nok. Det er også vanskelig å tenke seg en bedre løsning enn den de har.

Telefon

Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å bruke denne som telefon, og satte derfor inn et gammelt og utbrukt Sim-kort fra utlandet. Men jeg har tenkt å bestille et ekstra abonnement, jeg har et lite firma jeg kan ta det med, og så får jeg telefonfunksjonene i tillegg. Det viktigste er at man må ha et telefonnummer for å laste ned Skype på anordningen, og det gjør det alene verdt det, synes jeg. Så kan man snakke med familien fra en hvilken som helst fortauscafe med internettkobling. Full erstatning for den egentlige mobiltelefonen synes ikke jeg dette er. Til det er den for stor og uhåndterlig til det bruk, og jeg ville finne det temmelig pinlig å ta den opp blant folk for å begynne å snakke i den. Man må også bruke handsfree for telefonbruken, og siden jeg ikke har det permanent tilbkoblet, måtte jeg bruke tid på å finne det frem hver gang noen ringer. Så godt kjenner jeg meg selv, at det blir ikke. Men som reservetelefon er dette fin bonus. Og skulle man få lyst til å skrive en tekstmelding fra hvor man nå er, så går det raskere på denne enn på en vanlig telefon. De fleste operatører har også Simkort uten månedsavgift, så det vil ikke koste noe ekstra å innstallere det, så lenge det ikke blir brukt. Er man god og rik, kan man jo også bruke internettforbindelsen på Sim-kortet om man ikke er i en sone med Wifi.

Tilkoblinger

Samsung har fått ørlite grann kritikk for ikke å ha lagt inn USB på den. Det vil si, det er USB å koble til, men ikke inn. Man kan altså overføre data fra USB-porten på en vanlig datamaskin, det fungerer endatil svært bra, men man kan ikke sette en USB-penn rett inn i lesebrettet. For meg er ikke dette noe stort savn. De har løst det meget elegant, med få utganger, og et rent og pent utseende. Det er vel så viktig.

Samlet konklusjon

Samsung har samlet GPS, lesebrett, MP3-spiller, fotoapparat, telefon og PC inn i en dings stor nok at det er behagelig å bruke den, men liten nok til at den får plass i indrelommen. Den er et vidunder. Vurderer man å kjøpe den, skulle man ikke vurdere det lenger. Det er ikke godt å si hva den skulle ha, men som ikke er der. Denne oppfyller det den skal, og hva mer kan man da forlange? Jeg er etter en uke meget godt fornøyd, og er ikke i stand til å se hva nytt i fremtiden som vil komme som gjør at jeg vil ersatte denne. Den er ypperlig.

Min bærbare PC er reparert!

Jeg var kanskje syk og inngangen til det nye året var kanskje fryktelig (det var den, jeg underdriver ikke her), men da jeg kom opp til Bergen var det i det minste en god nyhet som ventet meg. Det var forsendelse fra Komplett, den inneholdt min gamle bærbare PC, vidundert Hewlett-Packard tx 2010, og den inneholdt også skrivet som sa at alt var i orden. Hovedkortet var skiftet ut, den var testet, og nå virket alt.

Det var veldig godt. En PC skal ikke gå sundt bare etter to år, og når den gjør det, skal man få den reparert uten omkostninger. Helt uten omkostninger fikk ikke jeg det, jeg måtte betale portoen for å få den sendt til Sandefjord hvor Komplett holder til. Men sett opp mot alternativene står jeg glatt over det. I Ukraina ble PCen erklært død, og jeg har nå vært den uten i månedsvis.

Med fullt tastatur og berøringsskjerm er den for tiden den siste i sitt slag. Den blir ikke produsert lenger. Man går kanskje ut i fra at de som vil ha berøringsskjerm vil ha full tablet, et leserbrett eller noe, det er kanskje bare jeg som vil ha berøringen som et artig tillegg, og å kunne skrive skikkelig på et ordentlig tastatur er det viktigste. I hvert fall for en vanlig PC. Jeg var meget fornøyd med denne lille datamaskinen min, og jeg er glad for å ha den tilbake. Den vil ikke bli skiftet ut med det første!

Her følger en liten liste med poster jeg har skrevet i forbindelse med saken:

Min test av Hewlett-Packard (HP pavilion tx2010) (strengt tatt ikke om saken, men om PCen, da jeg fikk den)

Datakrasj

En dag med små uhell

Tilbake i Bergen etter en spesiell høstferie

Ny forsendelse med duppeditter fra Komplett

Med denne posten blir saken avsluttet.

Christmas in the heart, av Bob Dylan

På hellige tre kongers dag eller trettende dag jul poster jeg Bob Dylans juleplate: Christmas in the heart. Den passer aldeles glimrende til hva jeg skrev om 13 dag jul i fjor, og det er vanskelig å se for meg at noen plate noensinne skal toppe denne som en juleplate av helt spesiell betydning for meg.

Det skyldes ikke bare at jeg mesteparten av mitt voksne liv har vært stor fan av Bob Dylans musikk. Denne platen har lite med hans musikk å gjøre. Eller, den har bare forbindelsen at Bob Dylan ofte gjennom karrieren plutselig har valgt å gjøre noe han aldri har gjort før, og at coverversjoner av kjente julesanger dermed kan gå inn i en slags tradisjon fra maskespilleren Bob Dylan. Det er karnevalsfiguren alltid på jakt etter en forkledning som han ingen kjenner ham igjen i, slik jeg har sett det antydet i forskerkretser om Bob Dylan, uten at jeg på noen måte har satt meg inn i denne forskningen selv. Jeg bryr meg heller ikke så nøye. For meg er denne juleplaten helt ulikt alt Bob Dylan har gjort, og min begeistring for Bob Dylan og for denne platen, har rett og slett ikke så mye med hverandre å gjøre.

Da er det mer å hente på å trekke frem en julesang favorittgruppen REM gav ut en gang, på fanclubsingelen de alltid gav ut juletider tidligere. Det var en ubetalelig versjon av Silver bells, der de synger som med en potet i munnen, og der de liksom selv hele veien glemmer hva ordene betyr. In the air there’s a feeling of christmas, blir sunget som om det trengs en pause etter å ha fått ordene ut. As the people rush home with their treasures blir sunget som om artisten holder på å sovne. Jeg lurer på om det ikke også er Mike Mills som tar seg av syngingen, der. Dette er så herlig det blir, når uttrykket er alt, og hva som rører seg på innsiden er bare gudene gitt å forstå. Bob Dylans juleplate er 15 sanger Silver bells.

Sangene er hentet rett fra kjernerepertoaret. Det er vanskelig å kalle sangene utslitt, selv om det vitterlig er det de er, eller de burde være det, tolket er de mange ganger. Men ingen ganger som her. Gamle Bob Dylan – hans håshet – har en stemmeprakt som gjør at man aldri helt vet hvor man har julebudskapet hans. Versjonene hans unndrar seg den umiddelbare og glatte tolkning disse sangene alltid får når andre gjør dem. De undrar seg egentlig enhver tolkning, og blir stående som noe helt eget. Det er genuint. Julekunst.

Here comes santa claus

Her er det julenissen i rollen som Jesus Kristus. He doesn’t care if you’re rich or poor/for he loves you just the same går tekstlinjen. Dette er julenissen som i Santa Claus, eller St. Nikolas, som det egentlig er. Den gamle hellige som delte ut gaver til fattige, og virkelig ikke brydde seg om dem som fikk dem var rik eller fattig.

Do you hear whaat I hear

Dette er en svært religiøs julesang om barnet i krybben. Det er vinden som sier til lammet som sier til gjetergutten som sier til kongen hva som er i ferd med å skje. Og kongen proklamerer for hele verden He will bring us goodness and light. Dylan synger med et herlig alvor som sangen fortjener.

Winter wonderland

Her er kanskje den første storskatten. Slentrende hjulvisprytme på trommene, klokkeklar pikesang i koret og så denne gamle Bob Dylan med kråkestemmen. Det er som man danner seg bilde av ham på sleden.

Hark the Herald angels sing

På denne platen følger den ene perlen den neste. Dette er en klassiker man vanskelig kan avgjøre om blir tolket til det ugjenkjennelige eller nettopp gjenkjennelige.Bob Dylan gir på alt han har i denne sangen, man kanskje kan si er mer krevende enn han helt klarer nå for tiden. Men så blir det også et budskap av det, det uttrykker virklig et ønske om å uttrykke gledesbudskapet i sangen. Også her er klokkeren pikesang med som nydelig kontrast til den aldrende Dylan.

I’ll be home for Christmas

Disse tre siste sangene tar knekken på meg, 2 til 5, det er suverent. Her toppes det med evigvakre I’ll be home for Christmas, som for Dylan bare blir liggende å dirre mellom usigelig vakkert og usigelig komisk. Arrangementene er igjen gjort så vakre som de blir, koringen er upåklagelig, og så kommer Dylan inn. Det er klart, vi får ham hjem til jul. Men vi kan spørre oss om det virkelig er det vi vil.

Little drummer boy

Denne sangen har betydd noe helt spesielt for meg helt siden jeg som liten så en TV-versjon av David Bowie og var det Bing Crosby som fremførte denne sangen. Det er vanskelig og umulig for Dylan å toppe den, det er en litt hellig sang for meg. Det er det tydeligvis for ham også. Og det passer godt i formatet, der rytmen og tromenne vel så mye driver sangene, som akkordene gjør det.

The christmas blues

Bob Dylan har mange prøvd seg i blues-landskapet, her går det i juleblues.

O’ Come all ye faithful (Adeste fideles)

Dette er en sang jeg ikke kjente fra før, men kjenner nå. Den handler om sammenkallingen for å tilbe det lille barn i Bethlehem, og det er helt upåklagelig utført.

Have yourself a merry little christmas

En ny liten perle.Det er godt gjort av Dylan å få til en så billedrik tolkning av denne også svært kjente og velbrukte sangen. Her er det den tapre keyboard-sangeren på det lite besøkte motellet langs landeveien, her er det ham som synger der ingen vil høre. Det er som om koringen synger til artisten, om at alt trøbbelet vil være borte til neste år.

Must be santa

Her går det unna. Dette er morosangen på platen. Tempoet er skrudd opp i denne gjettesangen, der utfallet er veldig klart på forhånd. Dette må være santa.

Silver bells

Bob Dylan har også sin versjon av denne favoritten min, og den står slett ikke langt tilbake for REMs legendariske versjon. I siste refreng er det like før gamle REM blir overgått av enda eldre Bob Dylan. Det er ubetaelig med kråkeklare Dylan som synger om Silver bells, med alle de assosisajoner det gir til «sølvklang».

The first noel

Her kommer en ny sang med flittig koring. Det gjør seg. Alt annet enn Dylan er virkelig vakkert. Og ville blitt altfor mye, om ikke Dylan selv hadde satt inn og kontrastert litt rundt om.

Christmas Island

Det er mange perler på platen, men denne er min favoritt over alle favoritter. Damekoret er 50-talls sexy, og selv om jeg ikke et øyeblikk vil vurdere å feire jul på en tropisk øy, kommer denne sangen for alltid til å bringe meg i julestemning som om jeg allikevel skulle gjøre det. Avslutningen, der gamle Dylan går inn og hjelper til på Alloha-koringen til de smukke unge damer, det er som om kråken hjelper ternene. Det må bli morsomt. Det artige er at det også blir vakkert.

The christmas song

All through the year we’ve waited/waited through spring and fall

Det er så herlig troverdig når gamle Dylan synger at vi alle sammen – han inkludert – gjennom hele året bare har ventet på denne favorittårstiden, hvor julen er.

So I’m ofring this simple fraze (…) Although it’s been said, many times many ways, merry christmas to you!

O little town of Bethlehem

Denne platen gjør meg sikker. De vil aldri klare å ødelegge julen vår.


Godt nok nytt år

Både i 2009 og 2010 startet jeg opp bloggåret med lystige «Godt nyttårs» poster. Særlig for 2009 er det nesten litt gripende å lese igjen. Det er den første, forferdelige julen etter at far døde, og jeg forsøker allikevel å skrive en slags optimistisk post og tro på et godt nytt år. Så var det akkurat det året både Tonje (min søster) og jeg fant den vi skulle gifte oss med. Jeg rakk til og med å gifte meg med henne, og det før året var halvveis.

I år er det også vanskelig å starte bloggingen med bravur. Alle mine planer og alt jeg har å gjøre til tross, onsdag i romjulen ble jeg syk, og fra første nyttårsdag av var jeg helt slått ut.Hos legevakten fikk jeg tabletter og ble sykemeldt frem til og med i dag. I perioden har jeg omtrent ikke virket i det hele tatt.

Og jeg som liker så godt når det syder og bobler i hodet. Jeg har tekster å skrive, bøker å lese, og jeg hadde også tenkt å få til en skikkelig avslutning på min siste barndoms jul i Gaupeveien 5. Sykdom satte en stopper for alt.

Og jeg som fylte bursdag og alt mulig. 37 år er jeg blitt, primtall. Dagen ble feiret under dynen, under teppe, under minimalt med aktivitet.

Og 2011 som skulle bli et så fabelaktig år for meg, og for Olia. Det hadde fotjent en bedre inngang. Så fort klokken var litt over midnatt la vi oss for å sove. Vinflaksen drakk vi ikke opp, den russiske champanskaja åpnet vi ikke.

Jeg har vært syk, dårlig og elendig, og slik har dagene mine også vært. Året er i gang, jeg er ikke det.

Men jeg har en historie fra livet å huske. Da jeg var 10 år deltok jeg i Sandnesmesterskapet i 800 meter. Det var mitt første 800 meterløp noensinne, og sikkert også mitt første konkurranseløp. I starten falt jeg med en gang, alle de andre løp langt foran meg. Men jeg, lille gutten jeg var, reiste meg opp, sprang videre, tok igjen den ene etter den andre, til slutt alle sammen, og vant.