Tapre Olia på jobb

Jeg spanderer en liten post på dette også. Det kan jo være greit for oss å lese om 10-20 år når vi lurer på hva vi egentlig drev med der tilbake i begynnelsen, før vi var fulletablerte.

Olia har søkt jobb siden dag 1 hun kom hit til Norge, som jeg har skrevet mye om på bloggen. I april begynte hun så smått som ringevikar i barnehage for et vikarbyrå. Det var en slitsom jobb, for alt var helt nytt i forhold til alt hun var vant med, og flere ting hun hadde lært var helt galt, var slik som vi gjør her helt uten videre, fordi det er selvsagt det skal være slik. Og ting som for henne er selvsagt, er rett og slett galt her. Kort sagt, det var en del problemer.

I høst løste disse problemene seg. Hun jobbet fortsatt som ringevikar, men for et annet vikarbyrå, og med flere oppdrag. Det gikk også bedre, hun kom flere ganger hjem og hadde fått skryt, og brukte også kveldene på internett for å finne ideer og ting og tang som gjorde at hun kunne gjøre en enda bedre jobb. Hun var kjempemotivert, og sa alltid ja til alle oppdrag, samme hvor det var, på kort eller lang varsel.

Dette året har startet stillere igjen. Derfor var det veldig, veldig kjærkomment da de ringte igjen søndag kveld, Olia formelig strålte. Det er alltid bra når de ringer kvelden før, for da kan hun gå på jobb fra morgenen av, og få flere timer betalt. Det er selvfølgelig også bedre å vite at man skal på jobb dagen etter, enn å stå opp og ikke vite hva som kommer til å skje. Denne gangen var hun desto enda mer glad, for det var ikke jobb i barnehage, men på ungdomsskole.

Olia er jo egentlig utdannet tolk og oversetter, men jobbet for det meste som lærer på sin egen språkskole i Kiev. Det er klart, det åpner seg mange flere muligheter for henne om hun kan undervise i skolen, i stedet for å jobbe i barnehage. Og her hadde hun endelig fått sjansen.

Jeg var veldig spent da jeg kom hjem først den dagen, og hun etter. Hun hadde fått en del nedturer. Hun hadde reist ut til skolen, tok bussen klokken halv sju når hun skulle møte klokken kvart på åtte, hun møtte minst en halvtime tidligere enn hva hun hadde fått beskjed om. De spurte henne om hun kunne spansk, det kunne hun, så engelsk, det kunne hun også. Så ble hun satt inn i undervisning for en syvendeklasse, i engelsk.

Jeg ble kjempeglad, dette var jo midt i blinken, og jeg fortalte henne at samme hvordan dette endte, ville det være meget positivt. Men hun sa vent, du har ikke hørt alt. Etter en stund hadde de kommet inn med en annen lærer, hun var plassert feil, her var den riktige vikarlæreren. Så ble Olia plassert i en førsteklasse, der hun skulle undervise i norsk. Ganske tøft, etter å ha bodd i Norge ett år, og uten mer forberedelse enn den hun fikk på stedet. Så var det full dag med det førsteklasser gjør på skoler i Norge i dag, helt annerledes enn i Ukraina, selvsagt.

På kvelden fikk hun beskjed om at hun ikke var ønsket dagen etter allikevel.

Det er klart, det er nedtur å få sånne beskjeder. Men vi var forberedt, vi vet at når det begynner å se lyst ut, så dukker det gjerne opp noe, det er ikke alle gleder det lønner seg å ta på forskudd. Også i skolen, både i barneskolen og ungdomsskolen trenger nok Olia noen sjanser, slik at hun kan knekke koden også der. Forhåpentligvis vil hun få noen slike sjanser, forhåpentligvis vil man være litt tålmodig med henne i starten og la henne få prøve seg.

Hvis ikke fortsetter hun i barnehage. Vi gjør det vi må, og skal nok få det til samme hva som venter oss. Men hvis det er lov å håpe og få det man håper på oppfylt, håper jeg at Olia skal få litt mer stabil jobb, med litt mer stabil inntekt, og med betydelig større trygghet. Det vil gjøre det lettere for oss. Godt vil vi ha det uansett.

 

 

Advertisements