Leilighet med lav standard i Kiev

Omstendighetene har gjort at min kone og jeg ikke kan bo i den gamle leiligheten hennes i Petsjersk denne vinterferien. Vi måtte ut på leiemarkedet, som vanlige turister. Riktignok har vi noen fordeler med at hun er fra Kiev og bodde der hele sitt liv før hun giftet seg med meg, og flyttet til Norge. Men vi har også noen vanskeligheter, siden vi er nødt til å spare penger og må leve på lavbudsjett. Det blir en god, gammeldags reiseblogg ut av dette, som bloggen hver ferie var før jeg traff henne.
Jeg reiste flere ganger til Ukraina og Russland før jeg traff Olia, min kone. Første gang jeg var i Kiev fikk jeg leilighet gjennom ELC, språkskolen jeg studerte russisk ved to uker mot slutten av sommeren 2007. Denne leiligheten lå på østsiden av Dnjepr, der også språkskolen lå, og jeg bodde sammen med en ”russisk familie” skulle det være, en gammel dame fra Jehovas vitner var det. Det var en flott opplevelse. Jeg fikk et lite innblikk i den ukrainske tilværelse. Mannen hennes var ute på datsjaen, fikk jeg vite, og en gang han kom hjem forstod jeg hvorfor. Han var fullblods alkoholiker, snøvlefull midt på formiddagen, og kom bare hjem for å hente mer penger hos sin fortvilte kone.
Andre gangen jeg var i Kiev bodde jeg i en flott treroms leilighet rett nedenfor Hotel Rus, nederst i Lesi Ukrainky, i nærheten av Palats sportu. Leiligheten fant jeg ved å ringe et av numrene listet opp i Kiev in your pocket, det mest anonyme av dem, jeg hadde aldri fått leiligheten hvis jeg ikke hadde kunnet snakke litt russisk. Dette var vinterferien 2008. Vinterferien 2009 traff jeg Olia. Da bodde jeg i en leilighet litt høyere oppe i Lesi Ukrainky, leilighet nummer 7, og det som er så utrolig er at Olia bodde i nummer 11. Det var skjebnebestemt vi skulle gifte oss. Leiligheten fikk jeg gjennom noen ukrainske kontakter. Det var noen venner av meg i Norge som hadde noen venner i Kiev, og dermed ble det ordnet en litt bedre til en litt bedre pris.
Det er nemlig to standarder her i Kiev. Den ene er for dem som har ressurser til å legge leiligheten ut på internett, eller byråer som har så mange leiligheter å leie ut at de står listet opp i guidebøker. Her må man nok opp noen hundrelapper for den ekstra servicen og de ekstra ressursene. De som leier ut vet de blir leid ut til turister, og turister har penger. Derimot har de ikke alltid kunnskap, og noen leiligheter blir nok også leid ut til skammelige overpriser. Hadde det enda vært en vanlig ukrainer som fikk glede av turistenes overbetaling, men dette er folk som har nok fra før. I slike leiligheter kan man regne med god standard, så godt man kan få det til i de gamle, sovjetiske kommunistblokkene.
Så har man den andre standarden. Det er dem som henvender seg til ukrainere og russere, russiskkyndige. De har også nettside, omtrent som vårt Finn.no, jeg har selv ikke vært inne på dem, men jeg har sett hvor mange det er. Olia skulle for eksempel finne leilighet til familien min da de skulle komme ned hit til bryllupet vårt. Hun fant leiligheten et par dager i forveien, og hun hadde rikelig med muligheter selv om hun utelukkende søkte på leiligheter i Leci Ukrainky og rett ved der vi bodde. Leiligheten vi til slutt fant hadde plass for 7, kostet 750 hryvna natten, mener jeg det var, kanskje litt mer, og lå like ved stedet bryllupsfesten skulle være og 5-600 meter fra der Olia og jeg bodde.

Olia i den elendige sengen, men ved godt mot.

Denne leiligheten hadde ganske god standard. Når så mange bor sammen, blir det gjerne billigere, og med norske, velfylte lommebøker er man gjerne romslig i prisutvalget.
Olia og jeg skulle denne gangen ha det billigste vi kunne få. Vi endte opp med en leilighet i Solomianskaja, et nytt strøk for meg, på andre siden av jernbanestasjonen fra sentrum. Den kostet 160 hryvna natten. Og var et uvær.
Vi er vant til litt av hvert, Olia og jeg, etter sommerferiene våre på Krim, der Olia ser det som en del av ferieopplevelsen å finne det billigst mulige stedet å overnatte. Vi slipper billigere unna der, selv midt i sesongen, og bedre også, vil jeg mene.
Jeg skal ikke klage. Jeg skal fortsatt holde på at vi nordmenn har godt av å bo litt kummerlig av og til, så vi får merke hva verden er for noe, hvordan folk egentlig har det. Men noen av leilighetene vi ferierer i presser denne holdningen litt, og får meg strengt tatt til å lengte tilbake til arbeidslivet. Denne leiligheten er på grensen til at det går.

Olia på kjøkkenet med bestesiden i bakgrunnen. Vi som har vært der, kjenner lukten bare av å se bildet.

Til dem som vurderer leilighet med lav standard i Kiev skal jeg si at denne har kombinert stue og soverom, et lite bad og kjøkken. I alle rom med vann faller tapetet ned fra veggen, muggen er tydelig og gir også fra seg lukt. Det er ikke ordentlig vasket, og det er edderkopper og kryp inne, dog ikke så mange. Stuen er nokså standard, der går det an å være. På russisk vis er det taklampe med fem lyspærer og bare en som virker. Det finnes to stoler som må bæres fra stuen til kjøkkenet etter hvor man vil være. En liten, slags kommode kan slås ut til en slags skrivepult. Sengen er elendig. Det er TV, med dårlig signal og 20 ukrainske kanaler. Det er ingen metro i nærheten, men man har et utvalg marsrutkaer som kjører til stasjonen for 2 kroner, og vidunderlige nummer 450 som kjører rundt hele sentrum for 2,50.
Resten vil jeg la være å beskrive. Ikke fordi det er ubeskrivelig, det er lett å beskrive det, jeg vil bare ikke gjøre det på nettet. Det er da også helt på grensen, denne leiligheten her. I dag, da jeg stod i dusjen, betong og gammelt puss, mye kan sies om denne dusjen her, så hørte jeg plutselig ukrainske, mekaniske stemmer som må ha kommet fra leiligheten min. Først da jeg var ferdig med å dusje, fant jeg ut hva det var. Det var en gammel radio som stod i hyllen, som plutselig fant det for godt å slå seg på.

Radioen som plutselig etter et par dager begynte å gi lyd fra seg. Legg særlig merke til den hjemmestrikkede koblingen i hyllen over den.