Boulevard Lepsje 79b, Kiev

Forrige gang jeg skrev om ferien skrev jeg at Olia og jeg bodde i noe av det verste jeg har vært borti av leiligheter. Jeg var så vidt begynt å venne meg til den, og hadde slått meg til ro med at her skal vi bo denne ferien, og hadde til og med kjøpt inn opp mot 10 liter forskjellige drikkevarer, da Olia kom hjem fredag kveld og sa at nå skal vi flytte. Foreldrenes andre leilighet var nå klar.

Helst skulle vi flytte med en gang og få det overstått. Men jeg fikk overtalt Olia til å sove en natt til, det var jo også tre netter vi hadde betalt for (godt ferietips, betal alltid for et par dager først, og betal så resten om man er fornøyd, hvis ikke kan man enkelt og greit flytte ut og slippe å krangle om penger). Så sånn skulle det bli.

Lørdagen hadde Olia et ærende ute på familiens datsja, og måtte tidlig av gårde. Etter hun var reist, ikke uten å pakke alle tingene først, satt jeg og leste (jeg leser denne ferien Mortvie dusji, eller ”Døde sjeler”, en fornøyelig bok jeg har lest flere ganger på norsk, men som særlig i begynnelsen er svært vanskelig på russisk) til klokken var 1200, og jeg også forlot leiligheten.

Jeg hadde to alternativ. Det ene var å reise straks til foreldreleiligheten. Olia hadde tegnet flott kart, men siden det dreide seg om litt avstander og to skifte av Marsrutkaer, så var jeg litt motvillig til at jeg skulle reise først opp til leiligheten uten henne. Jeg skar kort sagt igjennom, og bestemte meg for å reise ned på favorittrestauranten i Kiev, Pervak, og spise der en bedre lunsj til Olia kom tilbake.

Problemet var all bagasjen. Generelt sett hadde vi utelukkende med gaver denne gangen, full koffert og sprengfull bag, helt rundt grensen på 40 kilo, omtrent alt sammen klær Olia hadde kjøpt i Norge til familien. Men det viste seg at enda alt dette var gitt bort, var det fortsatt nok igjen til at bagasjen for meg ble tung og uhåndterlig. Jeg hadde jo nettopp kjøpt inn drikke, også, deriblant en 6 liters dunk med vann. Og kofferten stod i leiligheten i Petsjersk. Det var en sekk og en bag brukt som håndbagasje, og resten i bæreposer. Rett og slett slitsomt.

Jeg kom meg imidlertid til Pervak etter en lang og delvis strevsom tur i Marsrutka, og en kort, men fullt ut strevsom tur fra stoppeplassen til restauranten. Der bestilte jeg god mat, pannekaker og russisk kaviar, kalv i cognacsaus, øl, brød. Det var her jeg la inn posten for onsdagen. Jeg hadde tenkt å legge inn litt mer, men Olia kom raskere enn jeg hadde tenkt, og dermed ble dataen lagt bort, det vil si, gitt til henne.

Etter at også hun og jeg hadde kost oss lenge og vel der på den flotte restauranten, hele Chaplin-filmen ”Modern times” ble vist mens vi var der, en fin kandidat til min favorittfilm, forresten. Så var det å reise til foreldreleiligheten, som ligger enda litt lenger unna sentrum enn den vi leide først. Og selv med to til å bære var det tungt med bagasjen. Det er noe eget med bæreposer, spesielt når de er for fulle. Og bagen og sekken var også stappet for fulle og tunge til hva de er beregnet for, et slit var det.

Men til slutt hadde vi kommet oss både inn i riktig Marsrutka, funnet oss en god plass og fått plassert bagasjen så den ikke var til sjenanse for andre, og reist den kanskje halve timen til stoppestedet der vi skulle av. Så var det ytterligere 10-15 minutter å gå til fots. På veien stakk vi innom en nærbutikk, og fikk kjøpt oss litt mat også.

Og da vi endelig var fremme skjønte jeg for alvor hvor riktig det var at jeg ikke prøvde å finne leiligheten selv. Jeg visste adressen og nummeret på leiligheten. Men det er fire oppganger på den adressen jeg hadde, og aldri om jeg kunne vite hvilken av den som er den riktige. Selv Olia tok feil, hun som har bodd der i årevis. Ganske komisk ble det, egentlig, etter at det for meg først hadde vært litt skremmende. Vi stod der uti huttiheitti mørke Kiev, med den avanserte magnetlåsen som skulle låse oss inn, men vi fikk bare signalet ”Err” for ”Error”. Først var det jeg som prøvde, jeg trodde jeg gjorde noe galt, men heller ikke Olia fikk det til, Error, Error, Bip, Bip. Olia begynte å banke på rutene og rope på folk, og jeg kunne bare forestille meg hvordan det måtte være om det var jeg som måtte gjøre det, om jeg var alene her og skulle finne frem. Det viste seg at noen var hjemme i det ene vinduet Olia knakket, og vi fikk en sedvanlig sint ukrainer som kjeftet et eller annet, og Olia lot meg forstå at det var neste dør.

Så her bor vi nå. I forhold til der vi bodde først er det paradis. Det var også ordene jeg brukte da vi kom inn, inspirert av Chaplins Modern times, da han kommer inn i rønnen den tapre omstreiferkvinnen hans har funnet mens han var i fengsel for en stund. Det er mye å si om denne leiligheten. Jeg nøyer meg med lite. Energiøkonomisk er det alltid lærerikt å tilbringe litt tid i fremmede land, selv om leiligheten stod tom var den aldeles varm, så varm at Olia og jeg faktisk må ha vinduene oppe, enda det er tosifrede minusgrader ute. Leiligheten har en flott skrivepult for meg å lese og skrive gloser på. Av ting å utsette er at den ikke har noen skikkelig komfyr. Gassen lekker på den som er, og da skal man selvsagt ikke bruke den. Opprinnelig var planen vår å kjøpe en ny, men det viste seg at plassen den står på er så liten, at det ikke finnes komfyrer i den størrelsen for salg i følge Olia.

Dermed spiser vi middag av mat varmet opp av vann fra vannkoker, eller hva det nå er for slags triks Olia benytter, og lar kjærligheten ta igjen det vi mangler av luksus.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s