Takstmann og fotograf

Det blir en ny tilbakepostet bloggpost i dag, skrevet lørdag 2. april, lagt til torsdag 31. mars, da den skal gjelde. Det var den dagen fotografen kom på besøk, og fotograferte en leilighet som en uke i forveien hadde vært mer enn kaotisk, og bare et par dager i forveien hadde sett ut som noe ment for billigsalg. Denne posten skal handle om kraftanstrengelsen Olia og jeg måtte gjøre for å få alt ferdig i tide, og hvordan vi klarte det.

Dette gir en pekepinn på hvordan leiligheten så ut før arbeidet endelig tok til - og lenge etter. Dette er tirsdag morgen.

Søndag kveld kom vi lykkelige hjem fra flytteturen til Rogaland, som jeg allerede har skrevet om. Mandagen var vi begge på jobb, og begge nokså tafatte når ettermiddagen og kvelden kom, og det var tid for oss å gjøre noe. Olia har også innslag av den samme optimismen som jeg har, at alt kommer til å gå helt fint, ingen grunn til å stresse. Min optimisme strakte seg til de høyder at jeg takket ja til en middagsinvitasjon hos Håkon i Sædalen dagen etter, hele tirsdagen ville da gå tapt, og vi ville bare ha onsdagen til å gjøre absolutt alt. Olias optimisme strakte seg dithen at hun så sent som lørdagen på IKEA i fullt alvor og vel så det ville kjøpe maling for å male om hele leiligheten i enda litt lysere farger.

Dette bildet fra mandag ettermiddag gir også en liten pekepinn om hvordan det ser ut, og hvilket arbeid som må gjøres.

Begge fikk vi vår optimisme satt på plass. Olia ble overtalt til ikke å kjøpe malingen. Jeg sendte tekstmelding til Kristin (til Håkon) om at vi ikke kunne komme på noen middag, vi måtte vaske ned leiligheten. Og det måtte vi virkelig, det trengte tid.

Med livet som innsats.

Tirsdagen ble ikke Olia sendt på barnehageoppdrag. Da jeg kom hjem hadde hun imidlertid ikke kommet stort lenger enn til den borteste kortveggen. Der hadde hun til gjengjeld tatt vindu, karmer, vegg og persienner, i tillegg til å få tatt av trekket på sofaen og lagt det i vask. Vi spiste middag, og fortsatte arbeidet utover kvelden og natten. Da vi endelig fikk lagt oss til å sove hadde jeg følelsen av at vi ikke var kommet stort lenger enn da vi begynte.

Slik så hyllene og kjøkkenbenken ut tirsdag ettermiddag. Det er mye som skal vekk.

Onsdagen var Olia i oppdrag, mens jeg hadde tidlig fri. Tiden ble brukt til å gjøre leiligheten noenlunde klart for takstmannen som kom klokken 1400. Fremdeles hadde jeg imidlertid følelsen av at det meste gjensto. Takstmannsbesøket var for øvrig fort gjort. Han var knapt inne en halvtime, spurte mer enn han sjekket, og forsvant uten å ha oppdaget et eneste problem med leiligheten vår. Jeg tok en løpetur opp Stoltzen og videre.

Overalt i leiligheten er det ting.

Olia var på ny ubekymret. Hun hadde funnet tid til en liten handlerunde før hun kom hjem. Og hun hadde også god tid til middag. Etter middag var det kake, og så la hun seg ned til å hvile. Først klokken 2200 stod hun opp. Jeg var noe nær nervøs. Det meste gjensto.

En tung tørketrommel skal ned i boden.

Og blant de tingene som gjensto, var flere ting jeg ikke i det hele tatt eller bare med store vanskeligheter kunne klare alene. Det var tunge ting som måtte bæres ned i boden, eller i alle fall ut på gangen. Og ikke vil jeg være den som får trekket på sofaen igjen. Olia var til å begynne med stuptrøtt etter flere netter med lite søvn. Men nå var hun innstilt på å ta i et tak, så hun gav seg grundig i gang med å vaske mikrobølgeovnen. Jeg var noe nær stresset, og innsiden av mikrobølgeovnen er ikke akkurat det viktigste for fotograferingen. Men Olia ville altså begynne med den, «for å våkne».

Onsdag ettermiddag/kveld/natt fortsetter arbeidet. Nå med grundig vask av ovnen.

Det var et tappert arbeid vi – og særlig hun – gjorde den kvelden. Hun vasket også ovnen, grundig, kjøleskapet utvendig og flere andre ting. Min oppgave var mer eller mindre å bære ting bort, fremdeles lå mye – svært mye – og fløt. Vi fikk båret ned tørketrommelen, Olia la på trekk på sofaen, jeg punkterte, jeg måtte bare legge meg. Olia var fremdeles våken noen timer, og styrte på. Halv tre eller halv fire var hun i seng, begge klokkeslettene husker jeg at jeg så på i løpet av natten, og halv syv var det opp igjen. Olia skulle tidlig opp på jobb, og hun ville gjerne gjøre siste finish før hun dro. Litt over åtte forsvant hun.

Halv elleve begynner det å ligne noe i leiligheten.

Så hadde jeg fire timer til fotografen skulle komme. De kom godt med. Grunnlaget var ganske lagt, jeg måtte bare få vekk ting, få de inn i skap eller ut på gangen, og så skadet det ikke å få vasket litt ekstra. Jeg unnlot ikke å kose meg med litt musikk på ørene, først R.E.Ms nye plate, så Theme time radio our med Bob Dylan som radiovert. Det siste kan få hvem som helst i godt humør, selv når de rydder og vasker. Temaene jeg fikk høre gjennom mens jeg drev med arbeidet mitt var «Devil» og «Wedding», begge deler passet veldig bra til hva jeg drev på med. – See you next week, sure as hell, avsluttet Dylan programmet om djevelen.

Det nærmer seg.

Og det ble ganske tidlig klart at dette kom til å gå helt fint. Vi har ganske mye skapplass, og nå hadde vi både satt ned i boden og tatt hjem til Ganddal med hard hånd. Resten fikk plass i et eller annet skap, eller ble enkelt og greit satt ut på gangen. Vaskingen var allerede gjort, nå ble den gjort en gang til. Det er klart selv jeg kan få det skinnende rent da.

Skinnende rent en time før tiden. Tingene på toppen av hyllen har jeg foreløpig glemt.

Ti minutter før fotografen kom kunne jeg sågar legge meg ned på sengen og vente. Da hun kom klokken fem over tolv var alt klart. Det gjensto for henne bare å plassere fruktfatene, og for meg bare å ta ut klokkeradioen og IKEA-lampen som forstyrret med ledningee sine, og så ble leiligheten intet mindre enn beboelig. Etter en halv time var fotograferingen gjort. Vi har halvannen uke til visning. Da må det også vaskes inni skapene, inni tingene, og vi kan ikke skjule rotet vårt i skap og på gangen. Men vi er veldig godt i rute, og både fotograf og megler var meget fornøyde med bildene.

Slik ble det seende ut til slutt. Fotografen kan komme (Bortsett fra tingene på toppen av skapene, som fortsatt er glemt).

Til og med Olia gispet da hun kom hjem. «Her vil jeg bo», sa hun. Leiligheten er til salgs. Det er bare å legge inn bud, eller komme på visning 11. februar mellom halv seks og halv sju.

Og slik så det ut på gangen...

Advertisements

Aktiv langhelg i Rogaland og tilbake igjen til Bergen

Forrige post var om flytteturen ned fra Bergen, her kommer fortsettelsen om oppholdet i Rogaland og tilbaketuren.

Det er hektiske dager. Også denne posten blir skrevet flere dager på etterskudd, og kommer sikkert ikke til å bli skrevet i et jafs.

Hensikten med å reise med flyttelasset torsdagen var å bruke fredagen til jobbintervju. Til å begynne med hadde Olia to avtaler, det vil si, hun hadde to interessenter, mens jeg – kraftig utdannet og allerede i full jobb – hadde ingen. Det skulle endre seg, jeg fikk til slutt tre stykker, mens Olia fikk kansellert sine. Pussig nok passet det ikke for arbeidsgiverne med intervju akkurat denne dagen. Litt rart, når man må reise helt fra Bergen, og er det som kanskje kan kalles førstegangssøker. Foreløpig har Olia bare vikariater. Det fikk hun forresten her i Rogaland også, nettopp denne fredagen, vikarbyrået skaffet oppdrag i barnehage i løpet av noen timer etter at Olia hadde sendt tekstmelding fra siste ferjen. Fine greier.

Nåvel, generelt holder jeg jobbing utenfor denne bloggen, og det har jeg tenkt å fortsette med. Det var kjekt å kjøre rundt på Rogalandsveiene i mors lette bil, og være på intervju, og enda kjekkere var det å kjøre og hente Olia etter hennes endte arbeidsdag. Hun strålte som en sol, alt var glede og velstand.

Fredagen var satt av til familiesamling. Mor hadde laget sausekjøtt, hvis det er det retten heter, Oksekjøtt, med ostegratinert blomkål, om jeg ikke tar helt feil. Godt var det i alle fall, og stor ståhei, som alltid, når gjengen er samlet.

Etterpå punkterte Olia og jeg. Det vil si, jeg punkterte, mens Olia viste en helt uforskammet energi. Vi hadde tross alt flyttet, hatt det stressende og travelt. Jeg sa endatil nei takk til vin. Jeg var utkjørt. Vi la oss alle tidlig den dagen.

Lørdagen var kjempedag. Da var det frokost. Og så reiste Olia og mor ut til handlesentrene på Forus, mens jeg fortsatte å drikke kaffe. Som de erfarne ektefolk vi allerede er, skjønt vi det er nyttesløst for meg og Olia å handle sammen. Jeg vil bare hjem, mens Olia har det som på museum. Underforstått, som en som liker seg på museum og aldri vil hjem.

Etter fem timer ringte hun for at jeg skulle hente henne, fem timer på IKEA. Hun hadde et oppdrag, vi skulle gjøre leiligheten klar for fotografering og visning, og trengte kanskje å kjøpe et par ting. Olia holdt ikke akkurat igjen på hva hun foreslå vi skulle gjøre, og den som skjønte russisk, ville skjønt hva vi diskuterte der ute på IKEA-butikken.

Til kvelds var det ny demonstrasjon hos Kari kunst og mat. Mor hadde funnet en ny rett, kylling og en ny saus, og ris, og salat. Det var himmelsk. «Jeg er så lykkelig,» sa Olia lykkelig, og var bare marginalt hjulpet av vinen. Med i oppsummeringen må også det utenkelige at ettersom kvelden gikk, var det mor som måtte skru på TV for å ha med seg fotballkampen Norge – Danmark. At hun skulle være mer interessert i fotball enn jeg, hvem skulle trodd det for et hvilket som helst antall år siden?

Søndag var det selskap hos Sivertsens. Det var Andreas som fylte året, og i anledning at Olia og jeg hadde mulighet for å være med, ble hele selskapet fremskyndet til klokken ett. Tone holder aldri igjen på feiringen, enten det er seg selv eller andre eller nyttår hun feirer. Denne gangen hadde de knallpistoler og andre smelter, ispalass med fyrverkeri og fotballkake med motiv Spania – Klebe (0 – 3) og lys som ikke lot seg blåse ut. Til bevertning var det skive med kjøttkake, skive med andre ting, kake, gele og forskjellig.

Klokken litt før fire måtte Olia og jeg gå for den lange og trivelige turen hjem. Det er kjekt å kjøre bil, særlig med Olia, og særlig på slike kjekke vestlandsveier. Vi kom akkurat i tide til å se ferjen forlate Mortavika, og måtte tilbringe gode 35 minutter på dette gudsforlatte og også menneskeforlatte sted. Fra Arsvågen og oppover kjørte vi i solegla, Olia tok sin begeistring til nye høyder, og sa akkurat på det stedet hvor veien til Oslo og Bergen skilles, akkurat der, måtte vi ta vårt barn, når vi en gang får barn. Om vi er så heldige å få det, må jo med, for ordens skyld. Ingen nordmann ville latt være å bli overrasket om jeg viste dem stedet som gjorde sånn inntrykk på Olia. Det er der man må svinge til Bergen for å holde E39, og ikke forsøke seg mot Oslo. Det var fjellet bak som var fint i solegla.

Etter en flott men etter hvert også litt døsig kjøretur kom vi tilbake til Bergen sånn litt før åtte. Jeg måtte sette Olia av, og også lesse opp de få tingene vi måtte ha med tilbake igjen til Bergen. Det dreide seg om mat, om et bord vi skulle låne til visningen, og noen sekker og esker det kunne være greit å fylle opp for neste flyttelass.

Deretter måtte jeg kjøre tilbake til Lilandsveien ved Flesland og levere bilen. Det var nå blitt helt mørkt, og ganske utrivelig å sette Olia av og måtte kjøre alene. Fylle disel måtte jeg også. Fra Flesland tok jeg flybussen hjem. Der ventet Olia med den første ladning mors sausekjøtt. Det var imidlertid blitt ganske sent, så dette var å regne som sjarmørspising før leggetid.

Det hadde vært en alle tiders helg. Og den var kombinert med store gleder og stor nytteverdi. Første flyttelass er fra oss, nå er det å rydde og vaske og stelle leiligheten klar til fotografering og visning som står på programmet. Om bare det kunne bli like kjekt…

Bilder vil bli lagt til.

Første flyttelass Bergen – Sandnes

Et par kompromiss er gjort i denne posten. Den er tilbakestilt, skrevet søndag formiddag – og vel så det, mandag ettermiddag er hovedvekten skrevet – og satt tilbake til torsdagen vi reiste. Og jeg har valgt å bruke Sandnes i stedet for Ganddal, for det kan være flere som er interessert i hvordan man får et lite flyttelass billig og greit fra Bergen og Hordaland til Stavanger og Rogaland.

Vi leide varevogn fra Rent a wreck. Den kostet drøye 3 000 kroner for en helg. Opprinnelig skulle vi ha en mellomstor Renault Trafic, men da den ikke var kommet inn i tide fra den forrige som lånte den, fikk vi en kjempestor Mercedes Sprinter i stedet. Det var positivt med tanke på plassen, her skulle vi få plass til mer enn vi trengte å flytte, negativt med tanke på manøvreringen, vanskelig var den å kjøre.

Olia i bilen ved begynnelsen av pakkeprosessen.

Det meste var pakket og gjort klart på forhånd. Men det er rart med det, det meste gjenstår allikevel når tiden først er der. Den lange, gode frokosten før jeg reiste ut og hentet bilen klokken ti ble det ikke tid til, det gikk det meste i hui og hast som vanlig. Biluleien befinner seg like ved Flesland flyplass, så nær at det ville være naturlig å benytte flybussen. Jeg ville likevel forsøke å spare noen kroner, flybussen tar skampris så man kan av rent prinsipp forsøke å spare noen kroner på den, så jeg tenkte å ta en buss til Birkelandskrysset og spasere videre derfra. Nå i ettertid vet jeg jo at Rent a wreck ligger i Lilandsveien, og hvor den er, så en buss ut mot Hjellestad vil være den aller beste løsningen med tanke på pris og kort gangavstand. Uansett: Sånn som det gikk for meg, så rakk jeg ikke bussen til Birkelandskrysset, og tok derfor flybussen uansett. Så mye for den kronesparingen.

Jeg skrev under de nødvendige kontrakter og fikk de nødvendige instruksjoner, raskt og kjapt, og så smalt døren igjen og jeg var alene i bilen. Aldri har jeg vel jeg kjørt noe slikt beist. Jeg følte meg som i den tiden jeg skulle prøvekjøre moped for kameratene mine i Ganddals aller stilleste gater, og ikke våget meg til å gire, av frykt for hva som da ville kunne skje. Sånn var det her også. Bilen staret i nedoverbakke, så den var det jo greit å rulle ned. Men det kom jo raskt et punkt hvor man burde begynne å gi gass, og dermed et punkt hvor man trengte den i både andre og tredje gir. Det var en bratt læringskurve, der, fra Lilandsveien til Birkelandskrysset. På motorveien som fulgte burde tiden for prøving og feiling være over. Jeg kom meg nå inn til byen på et vis, valgte konsekvent minste motstands vei når det kom til kjørefil, seilte forbi bystasjonen, rundt ved Grieghallen, opp Festplassen, til venstre ved DNBs hovedkontor – og alle som vet hvor jeg bor og hvordan det nå ser ut i Bergen, vil i likhet med meg vite at jeg allerede hadde kjørt for langt. Nå gikk det nedover til Bryggen, mens jeg skulle ut til Nordnes, og langs med Bryggen var det ingen steder å snu for en med mine kjørekunnskaper og en slik svær Mercedessprinter, i ett ord. Det gikk til Bontelabo og vel så det, Sandviken var det i alle fall, mot NHH var jeg på vei, da jeg endelig fant en parkeringsplass stor nok til at jeg kunne svinge rundt på den. Tilbake gikk det bedre. Da fant jeg frem.

Et nydelig bilde av Olia og lenestolen min jeg bare måtte ha med, selv om det ikke passer helt inn i dramaturgien i teksten.

Etter et mindre – men ikke ubetydelig – reversmellomspill på parkeringsplassen bak bygget vårt, denne parkerinsplassen skulle også fungere som lasteplassen vår, reversmellomspillet besto at jeg ikke fikk bilen i revers, det tok noen kvarter og noen telefoner før det gikk, men etter det, så begynte også flyttingen. Klokken var en del over elleve.

Dette bildet passer bedre. Her styrer hun og ordner for at alt skal få plass i bilen, og komme uskadet frem.

Vi bar ut i bilen i fire timer. Det er et slit og et strev, et kav og et mas. Olia var fabelaktig i å stue alt i bilen så det fikk plass og ikke skulle bli skadet på reisen, hun hadde også fått pakket det meste på forhånd, men det tar uansett fryktelig lang tid å få alle ting gjort. Effektive Olia hadde også fått malt baderomsdøren denne dagen, og hun måtte demontere den uhåndterlige skrivepulten, og så var det alle disse ekstra småtingene vi fant ut vi like godt kunne ta med med en gang. Krangle måtte vi også, lite grann, og spise litt. Den første interessenten meldte seg også for å kjøpe leiligheten, det var naboen i underetasjen. Det tok alt sammen tid, og når jeg nå i ettertid regner gjennom det og ser det var bare fra drøyt elleve til drøyt tre, blir jeg overrasket.

Det underlige er ikke hvor godt hun har fått surret fast stereoanlegget mitt, men hvor i all verden hun fikk tauet fra.

Så kunne vi kjøre. Det var sjarmøretappe, det var strålende. Olia i forsetet, jeg sjåfør. Vi kunne begge se etter skilt og finne veien, E39 skulle vi holde helt inn, Stavanger var målet, Halhjem et delmål. Jeg instruerte Olia nøye i alle bilens utfordringer, hun var entusiastisk tilhører og enda mer entusiastisk radio når jeg selv ikke snakket (jeg snakket forresten sjelden). Vi kom oss lett og greit ut av byen, fant lett og greit alle veier og filer, alt gikk veldig lett og greit og uten kollisjoner. Olia kunne peke og forklare hvor hun har jobbet i barnehage hen, særlig spennende var Kaland på Os, vi så og kommenterte landskap og bygninger, jeg forklarte hvor jeg før hadde bodd på Øvsttun, og at jeg den gang kunne kjøpe hybelen der til prisantydning 85 000. Jeg må ha husket feil.

En spøkelsesleilighet som ikke ennå har blitt helt spøkelsesaktig. Dette er like før vi reiser.

Ferge, Olias første ferge i sitt liv. Halhjem – Sandvikvåg er distansen, jeg forklarer Olia alle prinsipper jeg kjenner når det gjelder ferger. Vi har kjøpt sjokolade og brus, kaffe har vi med, glemt i bilen, Olia løper ned og henter den, vi må selvfølgelig ha kaffe på fergen. Tekstmelding til mor om at vi er på vei går også. Her gjør vi ingenting feil.

Her er vi i ferd med å ta, riktignok er jeg på vei inn feil dør i forhold til førersetet, men litt kunsterisk frihet må man tillate ved fotografering.

Så er det den lange mellometappen mellom Sandvikvåg og Årsvågen, over Sunnhordaland og Nord-Rogaland, langs med, over og under fjorder og sund, flott, norsk, vestlandsk kystlandskap. Olia er selvfølgelig henrykt, og jeg enda mer selvfølgelig enda mer henrykt. Jeg forklarer Olia hvor fælt det er å ligge bak lastebiler og andre store biler, og hvor viktig det er å komme forbi når det er mulighet i krabbefelt. Slike krabbefelt finnes det jo en del av, i de nye tunnelene som skal under både land og fjord, men sprinteren vår er jo også tung, så det er ikke snakk om å få den i mer enn 70 når det går maks oppover. Hele tiden er vi oppmerksomme på å holde oss på E39.

Ferjekø. Dette er noe Olia sjelden ser.

Til slutt får vi øye på fergen på vei inn til Årsvågen. Det var akkurat i tide til at vi også var på vei ned der. Jeg sendte mor optimistisk melding, om 40 minutter er vi hjemme, og kjørte like etter like optimistisk ombord i fergen. Det skulle gå atskillig mer enn 40 minutter før vi virkelig var hjemme.

Olia på ferjen. Vi ser hun gjør alt riktig.

Men til slutt var vi det. Vi svingte inn Gaupeveien, inn til nummer 5, hvor mor ventet med mye god mat og mye god omtanke. Vi bar inn det aller verste fra bilen, lass etter lass, tunge esker med bøker, sekker med tunge bøker, veldig mange bøker, og dessuten CD-plater, musikkanlegg og forskjellige slags tekniske ting. Vi bar alle tre, og forsøkte også å få satt tingene sånn noenlunde et sted de kunne bli stående en tid. Det ventet oss en travel helg, og satte vi det ikke på plass med en gang, måtte vi uansett gjøre det senere.

Statoils storanlegg på Kårstø. Det syntes Olia var spennende, så spennende at hun fotograferte det gjennom bilvinduet.

Underveis fikk også mor varmet opp middagen, laget spaghettien, gjort alt klart. Jeg rasket meg til en dusj, Olia skiftet litt – og så var det mat og hvile. Mor har også skrevet om seansen på sin blogg. Hun legger mye vekt på et kakefat som knustes, men det skal ikke overdrives, det vakte fortjent lite oppmerksomhet. Middagen var overlegen super, og til alt hell hadde vi feil vin, slik at det ble 17,5 i stedet for 12,5 alkoholprosent. Hvem kunne vite det, forutenom Olia, når informasjonen stod på ukrainsk? Og hvem sjekker på forhånd? Vi merket vi ble gladere og gladere. Mor hadde laget enorme mengder spaghetti, og det var akkurat nok. På sine gamle dager har hun gjort kjøttdeig og spaghetti om fra et håndverk til et kunstverk, ingen andre er i nærheten.

Etterpå var klokken allerede mye, og vi var søvnig slitne etter en laaang dag med pakking, bæring, flytting og kjøring, sånt tar på. Men det var nå denne omtalte kaken, Firkløverkaken, vi måtte nå spise den, når den først var laget. Og når man først skal ha kake, må man også ha kaffe. – Ikke lag så mye kaffe, er en setning man sjelden får høre fra meg. Her sa jeg den. Mens vi ventet på kaffen og kaken mistet mor altså kaken i gulvet. Sånt er alltid ergerlig, særlig når kaken står på et kakefat og fatet er av glass, og knuses, i tusen biter kaken lander på med fyllet ned. Det er selvsagt ergerlig, og enda ergerligere er det jo å spise disse knuste glassbitene. Men det er selvsagt ikke nødvendig, fyllet skrapes enkelt bort der det er nødvendig. Resten av kaken er like god, om ikke like fin.

Til kaffen hadde jeg cognac.

På vei inn til Mortavigå, som vi sier i Rogaland.

Flytting og ukrainsk likestilling

I dag meldte jeg meg av mine videre russiskstudier. Jeg ser at flytting, fysikk og jobb blir nok. Særlig det første. Jeg er av typen som synes at å pakke kofferten er noe av det som gjør livet litt vanskeligere, bare å tenke på det. Å pakke en hel leilighet – der møter jeg veggen før jeg har begynt. Hittil kan man si det slik, at Olia har pakket og ordnet alt i hop, mens jeg har meldt meg av russisk på 200 nivå.

Det er kortversjonen. I langversjonen er det slik at det er på tide å flytte. Olia og jeg har møtt starten på ekteskapet vårt ved å bo skikkelig kummerlig. 35 effektive kvadratmeter er leiligheten, de fleste av dem har jeg effektivt fjernet med hyller, møbler og stereoanlegg, alt i en størrelse som sømmer seg en ungkar. Det skal være stort. Så ble jeg i 2009 plutselig gift, jeg tror slik det skjedde kvalifiserer til ordbruken, det var i 2009 og er dekket på bloggen. I 2010 bodde Olia og jeg i leiligheten her i Strandgaten 204, av alle ting hun har klaget på her i Norge, er leiligheten min ikke blant dem. Vi har spøkt mye med at hun flyttet fra en stor og fin luksusleilighet i sentrum av Kiev, til en liten enmannsleilighet på Nordnes i Bergen.

Tidlig i flytteprosessen. Rotet er mitt.

Nå skal vi flytte fra den. Det er ganske sikkert, veldig sikkert har det blitt. Kontrakt er skrevet, og da er det for sent å snu. På torsdag flytter vi første lass av tingene våre ned til mor på Ganddal, leiligheten skal bli foto- og visningsklar, bil er leid, det skjer på torsdag. Ville vi ombestemt oss, måtte vi gjort det tidligere.

Det er også bra vi blir litt presset på tiden. Skjønt, det har jo ligget i kortene noen måneder. Men det er først nå det begynner å bli øyeblikkelig hast med en del ting. Det er først nå det er på tide for meg å gå rundt og himle med øynene og gi opp. Det er nå det er på tide å la Olia overta.

Olia i gang med å skru ned bokhyllene. Jeg i gang med å fotografere.

Jeg husker fra tiden jeg gikk på Sandnes videregående skole og det var 1991 som gjaldt, vi var førsteklassinger i F, og jeg var som alle gode førsteklassinger forelsket. Det var også den gang snakk om kvinne- og mannsroller, likestilling, hvem som gjorde hva, og jeg rakk opp hånden, og sa at hjemme hos oss var det sånn, at far målte opp og gjorde tingene, mens mor stod bak og passet på at det ble beint. Jeg reagerte ingenting på formuleringen, for det var jo slik det var hjemme hos oss, men hun jeg var forelsket i klukklo, for hele poenget med diskusjonen i klassen var å rive opp det gamle kjønnsrollemønsteret.

Olia og jeg har ingen slike mål med vårt samliv. Jeg digger det gamle kjønnsrollemønsteret og alle de fordelene det gir meg. Og Olia har sine meget bestemte oppfatninger om hva som er mannens og kvinnens oppgave, de er for henne selvsagte og naturgitte, og ikke noe som er åpent for diskusjon.

Noe har skjedd med fingeren til Olia.

I korte trekk kan vi si at arbeidsdelingen vår er slik at Olia gjør alt, mens jeg nyter det. Det kommer veldig klart frem når det gjelder mat, hun lager den og serverer den, jeg spiser den. Når det nå gjelder flyttingen har vi imidlertid snudd på det. De siste par dager har hun gått opp og ned av boden, funnet eskene vi trenger, kastet tingene vi ikke trenger, tatt ut alle bøker og ting og tang og tøys og tull og krims og krams fra bokhyllene, og skrudd dem fra hverandre. Jeg laget middag. Kokt torsk i hvit saus, servert med poteter og gulrøtter, og noen flak bacon på toppen. Vi snudde som man ser fullstendig rundt på det gamle kjønnsrollemønsteret.

I dag har hun trikset til et par ting som ikke var helt på stell. Hun har lagt på noen lag maling her og der, kløktig hadde hun tatt med seg maling fra Kiev, den var bare her når vi trengte den. Vi fikk nå for eksempel den ene benkeplaten noenlunde innbydende på kanten, noe den ikke har vært siden jeg kjøpte leiligheten i 2003.

Hyllen skal ned, ikke opp.

«Vi utfyller hverandre», prøvde jeg å si, på russisk, men hadde ikke ordet for «utfyller». Hun kan de tingene jeg ikke kan. Hvis jeg forsøker å reparere noe, og fotograferer tingen før og etter, kan det være veldig vanskelig å se hva som egentlig er før eller etter. Å drive og male og pakke sammen og skru fra hverandre er noe jeg klarer å utsette, ikke å gjøre. Jeg fant den rette kvinnen når jeg fant Olia.

Det er nok dette som gjør at Olia og jeg har det så godt sammen. Vårt forhold har nå vart i drøye to år, akkurat da det skal begynne å bli vanskelig i følge statistikken. Men hos oss er det ikke noe vanskelig i det hele tatt, nettopp fordi vi har så fin arbeidsfordeling. Hun gjør tingene, jeg blir glad for dem.

Olia har tatt på seg sine røde øyne i anledning fotografiet.

En beundring til Japan

Det har ikke vært målt noe sterkere jordskjelv i Japan enn det som nettopp har rammet dem. 9,0 på Ritchers skala er blant de kraftigste i nyere historie. Det fant sted utenfor kysten, så det er fulgt av en av nyere tids verste tsunamier også. Naturkreftene har ikke verre katastrofer å by på enn dette. Jeg er nesegrus av beundring for hvordan japanerne har håndtert krisen.

Derimot skammer jeg meg over hvordan vi i vesten og særlig vi i Skandinavia har reagert. Det er en selvgodhet som er motbydelig. Japanerne blir kritisert, styresmaktene, mediene og folket. Styresmaktene klarer ikke informasjonsplikten sin, de får ikke hjelpen ordentlig frem, de har ikke bygget gode nok atomkraftverk. Foreløpig er tallet på døde og savnede 18 000. Det er et lavt tall, tatt i betraktning hvor katastrofen fant sted, like utenfor millionbyen Sedai. Etter min mening er informasjonen fra japanske styresmakter overlegen desinformasjonen fra vestlige medier. Japanske medier blir kritisert for ikke å være mer pågående mot egne myndigheter, for det er jo klart, i krisens tid gjelder det å bruke tid på å kritisere hverandre. Vestlige medier er alltid forsiktige med å kritisere folket i forskjellige land, folket er alltid hellig, men de går langt i å mene at det er rart at det japanske folket opptrer så disiplinert og lydig.

Jeg tenker på de små ulykkene og småproblemene vi har hatt her hos oss. Et vulkanutbrudd på Island slo ut flytrafikken over det meste av Europa, forholdsreglene ble som vanlig satt til de ytterste. Man fikk ikke engang lov til å fly rundt asken. Vi hadde svineinfluensa, eller hadde vi egentlig det. Panikken hadde vi i alle fall. Den skal være bra selvfornøyd den som vil forslå vår behandling av den, til japans håndtering av sin katastrofe. Vi kunne jo også ta en titt på informasjonen som ble gitt i denne lille krisetiden vår, hvor nøyaktig var egentlig den.

Vi i vesten har en eneste modell for håndtering av kriser, og det er øyeblikkelig krisemaksimering. Mediene setter i gang kappløp om hvem som kan antyde den mest mulig katastrofale utgang, og politikere blir med i løpet eller beskyldt for å lyve og skjule informasjon. Ingen blir noensinne beskyldt for å gå for langt i sikkerhetsforanstaltninger, ingen må i ettertid svare for at de kanskje bidro til panikk. Her i Japan er det som om våre medier sørger for panikken på japanernes vegne.

Slik har vi nå sånn verden ser ut fra oss fått det til å bli atomkraftverket i Fukushima som er det verste i denne katastrofen. Det er altså allerede 18 000 døde og savnede, det er den verste naturkatastrofen i styrke og omfang i Japans kjente historie. Men det er altså frykten for denne mulige lekkasjen som får det til å gå helt i stå hos oss.

Vi kan sette frem noen tall, tall ser alltid bra ut. Det dør flere i gruveulykker hvert år enn det har dødd mennesker som følge av radioaktiv stråling i historien. Vi kan til og med si det slik, at det dør flere i gruveulykker i Kina hvert år, enn i ulykker som følge av stråling fra atomkraftverk. Vi må ta med resten av verden, for å få med dem som døde som følge av strålingen fra Hiroshima og Nagasaki. Franskmennene har fraktet franskmenn hjem fra Japan i to fly fra Airfrance. I løpet av den flyturen fikk de i seg mer radioaktiv stråling enn de kunne ha noen som helst forhåpning om å få i seg om de hadde oppholdt seg i Tokyo. Norske medier, tøffingene, som ikke nøler et øyeblikk med å fotografere gatekamper i Egypt, selv om det betyr at de kan få kameraet ødelagt. De er ikke redde for å gå inn i krigen i Gaza, eller et hvilket som helst annet krigs- eller katastrofeområde. Men Tokyo, 22 mil fra et avskrudd atomkraftverk, med strålingsnivåer akkurat litt over eller under det som er vanlig, det tør de bare ikke.

Den svenske reporteren fra Sveriges radio som fikk prøve seg litt på morgensendingene her på NRK også, han leverte en rapport som om han hadde satt seg det mål å vise japanerne at ingen situasjon er så forferdelig at den ikke kan svartmales. 1. Ingen stoler på styresmaktene, de bare ljuger, 2. 14 pensjonister er døde i kulden som følge av mangel på forsyninger og 3. Japanerne har fått en liten strime av håp, siden de har fått strømkabler frem til atomkraftverket. Det er grotesk. Den lille strimen av håp han snakker om, når det gjelder atomkraftverket er det med motsatt fortegn det skal være, gjennom hele perioden har det vært overveiende sannsynlig at det kommer til å gå bra. Det har vært en bitte liten mulighet for at utslippene skal bli alvorlige, det vil si at de skal spre seg. Atomkraftverket er slått av, og kappløpet med tiden som mediene snakker om, der er tiden på vår side. Kraftverket er slått av, får ikke energi, og blir dermed hele tiden kaldere. Faren for en alvorlig ulykke blir mindre og mindre, uansett hvor mye mediene våre forsøker å få oss til å gå med på det motsatte. På NRK P2 morgennyhetene sa vår egen tapre reporter at stavene i reaktor 4 nok vil bli avkjølt, joda, de vil bli det i løpet av 4,5 milliarder år. Skal man ta feil, kan man like gjerne gjøre det spekatulært. Om man har noe her i verden som kan avgi varme i 4,5 milliarder år uten å bli tilført energi, da er det klart, fremtidens energikilde er funnet for all vår jordiske evighet. Den rekker akkurat å bli kald før solen sluker oss. Det er klart det er fælt med de 14 pensjonistene som døde, men dette er altså i en av vår tids største naturkatastrofer, det er bare å se TV-bildene av hvordan tsunamibølgen skyller innover land og tar med seg alt. Det er kraftig å forlange at infrastrukturen og forbindelsene skal fungere slik de gjorde før. Med forakt sa svensken at det var en skandale hvordan tsunamien ble håndtert her i tsunumaiens hjemland, det er jo herfra ordet kommer, og så klarer de ikke engang å fungere når de blir rammet av en av de aller største.

I norske medier har vi også hatt noen intervju av nordmenn som har oppholdt seg i Japan, men nå har fått til å reise hjem. Jeg har ikke hørt noen av dem si noe som helst positivt om landet de valgte å bo i eller være på ferie i. Også her blir styresmaktene kritisert for «manglende informasjon», det vil vel da si øyeblikkelig krisemaksimering etter vestlig standard, kanskje da etter Dagblad-modellen, 127 millioner mulig omkomne etter atomkraftulykken, type «hvis hele Japans befolkning blir rammet av radioaktiv stråling, og dør av den». En ung norsk kvinne sa at det var «ingen informasjon», utenom høytalere på gatene, «men de var bare på japansk». Man skulle kanskje minne henne om at det var i Japan hun oppholdt seg, og at høytalere i gatene ikke akkurat er vanlig her i vest for å få ut informasjonen.

Japanerne har her ingenting å lære av oss, vi har enormt å lære av dem. Ingen japaner ville forlangt informasjon på japansk eller et nært, asiatisk språk, om han eller hun oppholdt seg i Europa under krise. Japanerne ville heller aldri finne på å fortelle oss hva vi skal gjøre når krisen rammer våre land, og kritisere oss etterpå for arroganse når vi likevel velger å gjøre det på vår måte. Under krisen har japanerne gjort det som er nødvendig. De har stilt seg i kø for å få varene de trenger eller kan få utlevert, de har fulgt regler og påbud, de har holdt seg i ro, klager ikke, har ikke gjort noen ting verden. På Øst-kysten av USA er apotekene utsolgt på piller som skal hjelpe mot radioaktiv stråling. Først til meg selv, så enda mer til meg selv. Vi så akkurat det samme under svineinfluensaen, omtrent like ufarlig som strålingen som nå ikke vil komme. Apotekene blir likevel utsolgt for medisiner. Frykten kommer til å ta livet av oss en vakker dag.

Professor David Spiegelhalter har på BBC en artikkel om forholdet mellom problemene i atomkraftverket og katastrofen med jordskjelvet. Det er som om det er om å gjøre for norske medier ikke å lese den. Det står mer vettuge kommentarer i kommentarfeltet under, enn jeg har sett og hørt i norske medier overhodet. Våre medier – hvis de skal være så fordømt kritiske – kan godt stille spørsmål til styresmaktene i forskjellige land, som spanderer eller subsidierer flyreise hjem fra Japan på skattebetalernes regning. De kan kritisere Angela Merkel i Tyskland, som nettopp nå i situasjonens kok beslutter å stenge alle atomkraftverk i Tyskland for «å sjekke sikkerheten», i det den typiske reaksjonen «en ulykke som nettopp har hendt kan fort hende en gang til, og gjerne med en gang». Men egentlig skulle våre selvfornøyde kritiske medier kritisere seg selv for her å dekke en sak de ikke forstår, for å uttale seg om ting de ikke vet og for å velge bort all informasjon som ikke bygger opp under den frykten de selv er med på å skape. Hvorfor stolte NRK, for eksempel, på det franske atomenergibyrået som med en gang satte ulykken til nivå 6, mens japanerne selv satte den til nivå 4? Hvorfor kan ikke mediene bare presentere tallene, dette er tallene for farlig radioaktiv stråling (de står hele tiden, overalt), dette er tallene for strålingen i Tokyo (den står aldri).

Her er det ikke japanerne som skal kritiseres, det er oss.

 

 

Flyforbudssone over Libya

Det er dramatiske dager på nyhetene for tiden. Det har vekslet fra opprør og regimevelt i Tunisia og Egypt, spredt til resten av den arabiske verden med oppstand og kamper, nesten borgerkrig i Libya, og så kommer jordskjelvet i Japan med påfølgende tsunami og deretter atomkraftulykken på toppen. Det er nok stoff å fylle nyhetssendingene med, og det av saker som vil være interessante i årevis.

Demokratiseringen av den arabiske verden er verdenshistorie, om det nå er den veien det kommer til å gå. Selv ikke Tunisia og Egypt, der demonstrasjonene kan regens som vellykkede, har fått på plass noe stabilt og dramatisk regime ennå. De har bare fått veltet det sittende, og skiftet det ut med ulike former for overgangsstyrer. Utenom disse to landene, som skiller seg ut ved å være blant araberverdens minst brutale, er det i Libya demonstrasjonene har kommet lengst og protestene har vært mest intense. Det har vært meget interessant å følge nyhetsdekningen og kommentarene.

Kommentatorene har det problemet at de skal komme med analyser før all informasjon foreligger. De har heller ikke tid til å lage noen ordentlig analyse av de mangelfulle dataene som foreligger. Det viktigste er at den kommer raskt, så den holder følge med utviklingen. Jeg skriver for eksempel denne bloggposten i ettertid, når flyforbudssonen er på plass, men det internasjonale samfunn ennå ikke konkret har grepet inn. Jeg kan derfor hovere litt over alle meningene som har vært underveist, før denne foreløpige fasiten har vært på plass.

Vi i lille Norge står i en litt spesiell stilling i forhold til de større språkområdene. De få ekspertene vi har rager ikke akkurat i internasjonal målestokk, men må likevel levere sine kommentarer til alle de nyhetsstasjoner, aviser og nettsteder vi har. Vi fikk tidlig høre at om Gaddafi brukte flyvåpenet mot sine egne innbyggere, så ville han aldri kunne ha lenge igjen. Historien som fulgte, viste vel snarere heller at nettopp det at han så brutalt forsøkte å slå ned opprørene, gjorde at han var på god vei til å greie det. Forsiktigere regimer i Egypt og Tunisia, som også hadde delmål om å se fine ut for resten av verden, de tok ikke i bruk de maktmidlene som i situasjonen kanskje var nødvendige. Det er vel strengt tatt ganske god historisk dekning for det, at regimer som virkelig tar i bruk alle midler for å bli sittende, de har større sjanser for å bli sittende enn dem som slapper på tøylene. Det er aldri de strengeste diktatorene og herskerne som har blitt veltet. I alle fall ikke når de har vært på sitt mest hensynsløse. Det er svake og svekkede ledere som mister makten i diktaturets verden.

Den siste setningen må modereres med at det finnes unntak når opprøret får støtte utenfra, eller til og med hovedtyngden av det kommer utenfra. Her er ragende tyranner som Adolf Hitler, Pol Pot og Saddam Hussein eksempler fra moderne tid, i Afrika finnes mange flere, og nå kan kanskje Muammar Gaddafi føye seg inn i rekken. Han er en villmann og en erkeskurk, han har kjørt løpet med de verste som har regjert land i verden etter kolonienes frigivelse på 1960-tallet, og han har glatt og prinsippløst manøvrert seg i skiftende tider og storpolitisk verdensbilde. De siste årene har han flottet seg litt for Vesten, det er jo ikke så mange igjen fra det som pleide å være hans side. Og i en verden der realpolitikken råder, har ikke den vestlige verden hatt vanskelig for å ta ham inn i varmen, sånn noenlunde. En slesk og motbydelig og smått komisk Gaddafi er bedre enn den krigerske varianten som plaget verden på 70- og 80-tallet.

Men så er det nå en gang slik, da, her i Vesten, at når protestene først kommer mot en av verdens gjenlevende diktatorer, så går den moralske fanen raskt og høyt til værs. Da skal han isoleres, land og selskap som har drevet business i landet får kritiske spørsmål å svare på, diktatorens midler i utenlandske banker blir frosset. Særlig det siste der er jo ganske spesielt, og gjaldt også Mubarak i Egypt, som plutselig ble kriminell og ikke hadde rett på pengene sine, men som så lenge han satt med makten og utførte disse kriminelle handlingene sine, så var det fritt frem både å plassere penger og å bruke dem.

I Libya ble tidlig kampen mot regimet mye mer voldelig enn i de andre landene det ble oppstand. Det så likevel ut til å gå opprørets vei, de tok kontrollen over by etter by, mens flere av regimets maktmennesker og høyerestående embetsmenn skiftet side, det siste et sikkert tegn på at det går rette vei. For å komme seg opp i et sleipt regime må man selv være sleip, for å leve blant ulver må man selv være ulv, mange av disse skiftet nok side for å kunne ta plass i toppen av det nye regimet også, hva nå det kom til å bli. Heia vinneren. Det mest spektakulære av slike skifter er alle dem som må ha klart å tjene først det nazistiske regimet til Hitlertyskland, og så det kommunistiske regimet i Øst-Tyskland.

Det viste seg imidlertid at Gaddafi hadde de største ressursene. Og i en moderne krig, er det de som har de største ressursene som vinner. Å bruke utenlandske leiesoldater er selvsagt så moralsk forkastelig som det blir, men Gaddafi kjemper ikke om noen moralsk premie. Da viser historien at utenlandske leiesoldater nettopp er tingen, det er alltid verre å skyte på sine egne. Soldater fra Tsjad har derimot ingen skrupler med å skyte på folk fra Libya. De har heller ingen problemer med at regimet blir sittende. Og de vil ikke skifte side, så lenge Gaddafi betaler best.

Slik fikk Gaddafi snudd bølgen som til å begynne med så ut til å rulle mot ham. Noen vestlige ledere kom dermed i en lei skvis, det gjaldt særlig Sarkozy i Frankrike, som har gjort mange rare ting i det siste. De hadde allerede anerkjent «opprørerne i Bengazi» som det legitime styret av Libya, og uttalte de ville gå i gang med å opprette en ambassade i byen. Jeg vet ikke om det noensinne har hendt at et styre er anerkjent av en utenlandsk stat før dette styret engang har anerkjent seg selv, før det i det hele tatt finnes noe styre.

Med Gaddafis flyvåpen, artelleri og leiesoldater falt den ene opprørsbyen etter den andre. Viljen er sterk, men bomber er sterkere. I moralske verden ble det nå plutselig meget viktig å være for en flyforbudssone i tide. Jeg så ingen som med tyngde krevde noe slikt, ingen. Det ville jo også være svært rart, om USA og NATO også her skulle kjøre sololøp, og gå inn i sin tredje krig i den arabiske verden for å slåss mot enda en arabisk tyrann. De som krevde det litt sånn forsiktig, eller stilte litt sånn halvkritiske spørsmål hvorfor flyforbudssonen ikke kom, er nettopp av dem som kraftigst har gått ut mot USAs tidligere kriger. Slik jeg ser det, er det helt opplagt at en aksjon i Libya måtte være støttet av FN. Noe må man jo ha lært av Irak og Afghanistan.

I natt kom imidlertid meldingen om at FN vil opprette en slik flyforbudssone. Landene man fryktet ville nedlegge veto, Russland og Kina, avholdt seg fra å stemme, og dermed kunne man få enstemmighet med det at det var ingen stemmer i mot. Det blir likevel USA som må ta hovedtyngden av å håndheve flyforbudet, det viser seg at for å bli president i USA, må man ta på seg ansvaret for å starte en krig. Det ligger mange mennesker drept bak slike vedtak. Det er ikke slik at man bare kan vedta at Gaddafi ikke skal føre fly over Libya. Man kan ikke bare vedta at opprørerne skal vinne.

Det siste som har skjedd er at USA med Barack Obama har krevd umiddelbar stans av kampene i Libya. Verden vet at USA følger slike ord opp med handling, Gaddafi vet det meget godt, det var vel i 1986 han virkelig fikk kjenne det. Jeg husker det på den tiden kom dataspill på commodore 64 som var «ulovlige» fordi de var så voldelige, det gjaldt om å skyte libiere, og de ble skutt med tjukke strimer blod i elendig grafikk. Kampene er også innstilt, det er i hvert fall uttalt at de skal innstilles. Men det er klart, situasjonen i Libya kommer ikke til å ende med dette, og det er heller ingen naturlov som tilsier at dette kommer til å ende godt.

Tsjernobyl, 26. april 1986

Natt til 26. april ble det forberedt en rutinemessig test i atomkraftverket Tsjernobylskaja Atomnaja Elektrostantsia V. I. Lenin. Tsjernobyl er en gammel småby drøye 10 mil nord for Kiev, nærmere den hviterussiske grensen. Atomkraftverket lå ikke egentlig her, men i byen «Pripjat», en av mange, mange byer Sovjetstaten konstruerte for at arbeiderne skulle få bo nær fabrikkene sine. Ordet industriby får en noe spesiell klang der borte. I Norge ble slike industribyer gjerne plassert nær en vakker elv, kraftkilden, i Sovjetunionen kunne de bli plassert midt i ødemarken. Som i Pripjat.

Både den kunstige byen Pripjat og det egentlig mindre kunstige atomkraftverket i den ble konstruert i 70-årene, midt i den verste Brezjnev-stagnasjonen. Sovjetunionen trengte kraft, de sløste med den, og de hadde egentlig ikke penger til å gjøre noe med problemet. Som jeg skrev forleden i forbindelse med mitt opphold i Kiev i vinterferien, på et tidspunkt flyttet vi inn i en leilighet som hadde stått tom i måneder. Leiligheten var så varm at vi måtte lukke opp vinduet – i ti minusgrader. Sløseriet var ikke mindre i Sovjettiden. Hele Russlands historie kan egentlig ganske godt tilnærmes som «sløseriets historie». Ingen steder har ressurser gått tapt som der.

Russland og Sovjetunionen kunne tillate seg det, siden det har så mye av alt å ta av. Sovjetsystemet hadde god kontroll på sin befolkning. De kunne lett fylle opp en oppkunstruert by uten noen som helst historie og uten noen som helst lokkemidler, rett ved et atomkraftverk, og det et atomkraftverk av mest primitive sort. Byen Tsjernobyl ligger omtrent en mil unna anlegget, det var altså ikke nær nok for Sovjetsystemet. Og byen Prinjat kunne ikke bli fylt opp med hvem som helst, det måtte være folk kapable til å styre et atomkraftverk, de måtte ha et minstemål av utdannelse, og helst vel så det.

De fire reaktorene som ble rukket å ferdigstilles i anlegget kom i 1977, 1978, 1981 og 1983. Det er i den fjerde katastrofen skal inntreffe. Jeg tør skrive på nett at dette er en atomkraftulykke uten sidestykke i verdenshistorien, og sette min ære på at den alltid kommer til å forbli det. De som snakker om «et nytt Tsjernobyl» i forbindelse med hva som nå skjer i anlegget Fukushima i Japan skulle bli lukket munnen på. Et nytt Tsjernobyl får vi heldigvis ikke, og det skal vi være glade for.

Det var spart på pengene i byggingen av Tsjernobyl-anlegget. Innsparingen gjøres greiest på sikkerheten. Videre hadde Sovjetmyndighetene riktignok god kontroll på befolkningen sin, men selv ikke de kunne vedta kompetanse, om enn de gjorde iherdige forsøk. Også her. Verden var også i 1986 noenlunde uskyldig når det gjaldt atomkraftulykker. Det hadde riktignok vært noen, også ganske alvorlige, men ingen som viste at det egentlig kan gå helt galt. Nettopp etter Tsjernobyl er verden livredd for at noe lignende skal skje igjen, nettopp på grunn av Tsjernobyl. Det er også med å øke sikkerheten.

Den gang, natt til 26. april, tok man det ikke så nøye at prosedyrene man skulle følge for den rutinemessige testen ikke lot seg oppfylle helt. Ethvert atomkraftverk har en idiotsikker nødstopp-mekanisme. Det er elementær fysikk, spinnenkelt å forklare, kjedereaksjonene kan ikke fortsette når disse blir satt inn. Slik stoppet den store fysikeren Enrico Fermi sitt aller første lille atomkraftverkforsøk i Chicago, han hadde full kontroll. I Tsjernobyl var nødstoppet deaktivert i forbindelse med testen de skulle gjennomføre på anlegget. Man aner vel allerede en rød lampe blinke?

Det er mye kritikkverdig som videre skjer. Noe skyldes anlegget, noe skyldes folkene som jobbet der og noe skyldes systemet de jobbet under. For eksempel fikk ikke atomkraftverket koble seg ut skikkelig, Kiev trengte strøm, så man forsøkte liksom å gjennomføre testen og forsyne Kiev med strøm på en gang. Betingelsene for å gjennomføre testen var ikke oppfylt, tallene viser ikke det de skal, men man lar det liksom stå til allikevel. Når man begynner å skjønne at man kanskje ikke burde gjøre det allikevel er det for sent, anlegget løper løpsk, blir overopphetet, og de få kontrollmekanismene man har tilgjengelig lar seg ikke slå inn.

Hele reaktoren eksploderer til slutt. Den ble liggende vidåpen, og radioaktivt avfall kunne sive ut i 10 dager før lekkasjen ble tettet. Innbyggerne i Pripjat ble evakuert etter 36 timer. De må jo tidligere ha ant at noe var på gang. Så kan jo alle tenke seg hvordan det er å få beskjeden om at man har to timer på seg til å forlate sitt hjem, flytte på to timer, vil det si. Riktignok hadde man nok det håp at man en dag skulle vende tilbake. Det håp er ennå ikke oppfylt.

Jeg har lest universitetansatte skrive et Tsjernobyl var testen Gorbatsjov strøk på med sin Glasnost og Perestrojka politikk. Det er selvsagt lett å kritisere, ryggmargsrefleksene i det kommunistiske maktapparatet satte inn, dette måtte holdes skjult. Men hvordan skulle man egentlig greie å ta inn over seg katastrofen dette vitterlig var?

I Norge, Skandinavia og Vesten fikk som vanlig panikken fritt spillerom. Sjeldne fysiske faguttrykk som Becquerel ble allemannseie, godt kjøtt ble destruert, den dag i dag er atomkraftverk helt bannlyst hos oss, om det så kunne redde klimaet på jorden.

Sommeren 2007 var jeg på russiskkurs i Minsk. En helg reiste vi da på utflukt til en liten småby i nærheten av Gomel, vel inne i det smått strålingsfarlige området i Hviterussland. Vindretningen den gangen i 1986 gjorde at det var Hviterussland som fikk mesteparten av problemene med nedfallet, Kiev i sør, for eksempel, fikk omtrent ingenting. Vi var på besøk på en datsja, og spiste grønnsaker fra grønnsakshagen. Det ble spøkt med at disse grønnsakene herfra var ekstra friske og gode på grunn av all strålingen de var utsatt for. Her leste jeg også i en av guidebøkene jeg hadde tilgjengelig, at dyrelivet i området hadde tatt seg opp, siden folk nå kviet seg for å ferdes der. Denne opplysningen har jeg dessverre ikke fått kryssjekket noe sted.

Tja. Man skal ikke skjønnmale tidenes verste atomulykke. Den dag i dag går betydelige prosenter av Ukrainas ikke altfor romslige statsbudsjett med til å ordne med ettervirkningene av ulykken. Hvor mange liv som gikk tapt eller ble skadet direkte eller inndirekte av katastrfoen er omdiskutert. Omfanget av katastrofen lærte verden at dette var for alvorlig til å gjentas. Sikkerheten i dag kan ikke sammenlignes med sikkerheten den gang. Det gjelder i alle fall for et gjennomsivilisert land som Japan. Hva som skjer der borte er naturligvis også en katastrofe. Men der er det jordskjelvet og tsunamien som er katastrofen. Og det er bare media, påfallende spesielt her i Norge, som forsøker å gjøre en atomkraftkatastrofe av det i tillegg.