En nøkkelhistorie

Skal jeg legge ut denne historien eller ikke, tenkte jeg, og skrev den.

Som nevnt flyttet Olia og jeg i forgårs over i en ny leilighet i Lepse boulevard i utkanten av Kiev. I går var en rolig søndag, der vi var hjemme og slappet av hele dagen. Ingen av oss gjorde noen ting, og det er i ettertid nesten litt vanskelig å se hvordan dagen gikk. Olia sov sikkert en del, jeg leste sikkert mye. Mandagen skulle vi møtes i sentrum. Det var litt frem og tilbake med tidspunktet, jeg hadde som plan å lese et kapittel i ”Døde sjeler” først, og visste ikke helt hvor lang tid det ville ta. Jeg skulle gjerne ha reist ned til sentrum etterpå. Min ukrainske telefon er forlagt et sted i Oslo, og vi ville til og med spare penger på utenlands tekstmelding, så vi ble enige om å møtes kvart over to på Pervak. Og jeg feilberegnet tiden fullstendig, gikk i tillegg feil vei til bussholdeplassen, og tok også bussen i feil retning, klokken kvart over to var jeg på endestasjonen så langt unna sentrum som det går, og i det hele tatt – ganske mislykket.

Neste dag skulle vi toppe historien.

Frokosten denne tirsdagen var middelmådig. Olia hadde kjøpt noe billig ukrainsk makaroni, som hun ikke kokte, men trakk i det kokte vannet fra vannkokeren. Litt for lenge ble de også trukket, melne og klumpete ble de, og i det hele tatt dårlige. Tilbehøret var også av det middelmådige. Ingen var mer kritisk til dette enn Olia, ikke engang makaroni kan man lage i Ukraina, her fungerer ingenting, og nå må jeg gå sulten, hva skal man gjøre, hva skal man gjøre. Det har betydning, for vi gav hverandre så mange hint om hva vi kom til å glemme. Olia maste på at jeg måtte tidlig til sentrum for å møte henne, og om jeg ikke kunne komme så raskt (jeg hadde på nytt mitt kapittel å lese), så stod det youghurt i kjøleskapet, det måtte jeg endelig ta. Og så spurte hun meg om nøkkelen, ikke til leiligheten her i Lepse, men til leiligheten i Bergen, jeg måtte huske nøkkelen, jeg måtte ikke komme hjem uten nøkkel. Da Olia skulle gå, spurte jeg henne om jeg skulle låse henne ut. De har slik system, av og til, her i Ukraina, at man må verken kommer seg inn eller ut uten den riktige nøkkelen. Dagen før måtte jeg låse henne ut, nå hadde Olia funnet ut at fra innsiden kunne man bruke hva som helst på magnetlåsen for å få den til å virke. Så jeg trengte ikke å låse henne ut. Og Olia forsvant.

Den vaktsomme leser skulle allerede ha gjettet hva som vil bli problemet denne historien. Da Olia gikk, hadde hun nøklene på seg. Vi har to sett, det ene inkluderer magnetlåsen, det andre er uten, men har nøkkelen til leiligheten. Olia hadde uansett begge. En liten time senere skjønte jeg det, jeg trengte ikke sjekke en gang for å vite hvordan det var. Olia hadde låst oss inn dagen før, det var mørkt og første gang vi gikk inn, etterpå hadde hun lagt nøkkelen i lommen. Der hadde hun også det andre settet, eller så hadde hun det i sekken. Uansett hadde hun begge. Og da jeg sjekket, så jeg at hva jeg hadde gjettet meg til stemte, og det stemte uansett hvor grundig jeg sjekket.

Ok, jeg leste tappert det lange kapittelet i ”Døde sjeler” der helten Tsjitsjikov møter Nosdrov, svindleren som ikke kan si noe uten å lyve, og som ikke vil selge fra seg noen ting, om han ikke kan satse det i gambling eller bruke det i svindel. En herlig, russisk erkeskurk. Det er et fornøyelig kapittel, men man må også ha mat her i livet. I kjøleskapet stod to bokser yoghurt, det monner ikke. Og denne dagen hadde vi spist lite frokost.

Da tiden ble den da jeg skulle reise ut for å møte Olia, bestemte jeg meg for å skjære russisk igjennom. Årsaken til at jeg ikke kunne forlate leiligheten, var at den ikke hadde smekklås, og å gå fra en leilighet åpen gjør man bare ikke her. Jeg hadde sendt Olia en melding, og fått til svar at hun kom. Men hvor lang tid det ville ta, var helt uvisst. To timer siden var det allerede blitt. En liten, artig detalj jeg vil ha med for min egen del, er at den store, svarte telefonen hadde ringt. Den står ikke tilbake for den som ble brukt på Stalins 30-tall. Jeg våget ikke ta den.

Men nå var det altså et Eivind Salensk problem som skulle få en russisk løsning. Uansett hvor mye vi hadde hintet til hverandre om at jeg trengte nøkkelen, hadde jeg den ikke, og jeg hadde heller ikke noe særlig med mat. Og nå var jeg sulten. Så fant jeg det som var, gulrøtter og kål, oppskåret og saltet, eller, jeg skal ikke uttale meg om hva som er gjort med det, det smaker veldig russisk, surt og salt, og veldig godt som tilbehør. Noen rett å spise tilbehøret til hadde jeg selvsagt ikke. Det ville bli som å spise skive med leverpostei og rødbeter, uten skive og leverpostei.

Derimot hadde jeg vodka. Den var søtt gitt oss i gave fra Olias mor, søtt hadde hun valgt det svenske merket ”Absolut”, som hos oss er sånt som ungdommen drikker, blandet med cola for å dempe smaken, noe av laveste sort, men her i Ukraina tydeligvis er regnet som eksklusiv import. Flasken var også søtt åpnet da vi fikk den. Jeg hadde allerede forsynt meg litt for å døyve inntrykkene fra den første, elendige leiligheten, men det var enda rikelig igjen i halvflasken. Og til vodka er slik kål og gulrøtter oppskåret og saltet førsteklasses. Man blir bent ut i godt humør av det. Gulrøttene begynte nok allerede å bli ganske gamle, men vodkaen og jeg er ny, tenkte jeg, og hadde meg en fin tid.

Etter et slikt måltid er selv humoristiske Gogol ikke den riktige tingen å lese, skjønt, skulle man lese noe, måtte det være ham. Jeg tenkte imidlertid jeg måtte finne på noe mer kreativt, for eksempel skrive denne posten, og jeg tenkte en god flaske ukrainsk øl ville være akkurat den riktige tingen for å få den riktige snerten inn i teksten. Olia tenkte jeg ikke på i det hele tatt lenger, mine problemer var løst, og jeg var allerede på vei inn i kjøleskapet da hun kom. Overraskende.

Olia beklaget veldig hva som hadde hendt, og jeg sa som veldig sant var at det gjorde ingenting. Jeg forklarte hva jeg hadde spist, fryktelig, i følge Olia, men da jeg fortalte hva jeg hadde drukket til, ble hun blid igjen. Jeg hadde ikke lidd.

For også å avslutte en morsom historie med en morsomhet, eller, som hovedpersonen i en Chaplinfilm, på kjøkkenet er en vannkran der man ikke skal røre varmtvannskranen. Den er for sikkerhetsskyld gjort mye større enn kaldvannskranen, som en slags stor, rød knapp med teksten ”Rør ikke denne knappen”, det ligger i filmens natur at man rører den. Olia fortalte en historie, som hun så ofte gjør, og jeg gikk rundt på gulvet og lyttet og var med i den. Så hadde jeg skrudd på varmtvannskranen. Det var akkurat slik det var. Plutselig var den skrudd på, og hånden min var der borte. Olia ble fortvilet, for dette var en kran av typen det bare går an å skru på, ikke av. På ny et innlegg i debatten om energiøkonomisering. Jeg har i ettertid skjønt at jeg skrudde på den fordi den dryppet, og instinktivt ville stoppe dryppingen, enda Olia hadde forklart innstendig at denne kranen måtte jeg aldri røre. Det gjorde jeg, og nå drypper den ikke, men renner.

Slik er det her. Olia og jeg løp ut for å rekke vår businesslunsj på Pervak, men kom akkurat minuttet for sent til klokken fem da billiglunsjen stengte. I stedet gikk vi på Il forno, pizzarestauranten i italiensk stil, ikke så langt unna. Der var det pizza og øl, og god stemning. Slik er det også her.

Man får ikke mer ugagn i dagene enn man lager selv. Slik var det i alle fall i denne historien. Men så lenge man alltid er på jakt etter å løse problemene – eller å drukne dem – så kan det bli en god dag allikevel. Og denne dagen var av de aller beste.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s