Natt til 26. april ble det forberedt en rutinemessig test i atomkraftverket Tsjernobylskaja Atomnaja Elektrostantsia V. I. Lenin. Tsjernobyl er en gammel småby drøye 10 mil nord for Kiev, nærmere den hviterussiske grensen. Atomkraftverket lå ikke egentlig her, men i byen «Pripjat», en av mange, mange byer Sovjetstaten konstruerte for at arbeiderne skulle få bo nær fabrikkene sine. Ordet industriby får en noe spesiell klang der borte. I Norge ble slike industribyer gjerne plassert nær en vakker elv, kraftkilden, i Sovjetunionen kunne de bli plassert midt i ødemarken. Som i Pripjat.
Både den kunstige byen Pripjat og det egentlig mindre kunstige atomkraftverket i den ble konstruert i 70-årene, midt i den verste Brezjnev-stagnasjonen. Sovjetunionen trengte kraft, de sløste med den, og de hadde egentlig ikke penger til å gjøre noe med problemet. Som jeg skrev forleden i forbindelse med mitt opphold i Kiev i vinterferien, på et tidspunkt flyttet vi inn i en leilighet som hadde stått tom i måneder. Leiligheten var så varm at vi måtte lukke opp vinduet – i ti minusgrader. Sløseriet var ikke mindre i Sovjettiden. Hele Russlands historie kan egentlig ganske godt tilnærmes som «sløseriets historie». Ingen steder har ressurser gått tapt som der.
Russland og Sovjetunionen kunne tillate seg det, siden det har så mye av alt å ta av. Sovjetsystemet hadde god kontroll på sin befolkning. De kunne lett fylle opp en oppkunstruert by uten noen som helst historie og uten noen som helst lokkemidler, rett ved et atomkraftverk, og det et atomkraftverk av mest primitive sort. Byen Tsjernobyl ligger omtrent en mil unna anlegget, det var altså ikke nær nok for Sovjetsystemet. Og byen Prinjat kunne ikke bli fylt opp med hvem som helst, det måtte være folk kapable til å styre et atomkraftverk, de måtte ha et minstemål av utdannelse, og helst vel så det.
De fire reaktorene som ble rukket å ferdigstilles i anlegget kom i 1977, 1978, 1981 og 1983. Det er i den fjerde katastrofen skal inntreffe. Jeg tør skrive på nett at dette er en atomkraftulykke uten sidestykke i verdenshistorien, og sette min ære på at den alltid kommer til å forbli det. De som snakker om «et nytt Tsjernobyl» i forbindelse med hva som nå skjer i anlegget Fukushima i Japan skulle bli lukket munnen på. Et nytt Tsjernobyl får vi heldigvis ikke, og det skal vi være glade for.
Det var spart på pengene i byggingen av Tsjernobyl-anlegget. Innsparingen gjøres greiest på sikkerheten. Videre hadde Sovjetmyndighetene riktignok god kontroll på befolkningen sin, men selv ikke de kunne vedta kompetanse, om enn de gjorde iherdige forsøk. Også her. Verden var også i 1986 noenlunde uskyldig når det gjaldt atomkraftulykker. Det hadde riktignok vært noen, også ganske alvorlige, men ingen som viste at det egentlig kan gå helt galt. Nettopp etter Tsjernobyl er verden livredd for at noe lignende skal skje igjen, nettopp på grunn av Tsjernobyl. Det er også med å øke sikkerheten.
Den gang, natt til 26. april, tok man det ikke så nøye at prosedyrene man skulle følge for den rutinemessige testen ikke lot seg oppfylle helt. Ethvert atomkraftverk har en idiotsikker nødstopp-mekanisme. Det er elementær fysikk, spinnenkelt å forklare, kjedereaksjonene kan ikke fortsette når disse blir satt inn. Slik stoppet den store fysikeren Enrico Fermi sitt aller første lille atomkraftverkforsøk i Chicago, han hadde full kontroll. I Tsjernobyl var nødstoppet deaktivert i forbindelse med testen de skulle gjennomføre på anlegget. Man aner vel allerede en rød lampe blinke?
Det er mye kritikkverdig som videre skjer. Noe skyldes anlegget, noe skyldes folkene som jobbet der og noe skyldes systemet de jobbet under. For eksempel fikk ikke atomkraftverket koble seg ut skikkelig, Kiev trengte strøm, så man forsøkte liksom å gjennomføre testen og forsyne Kiev med strøm på en gang. Betingelsene for å gjennomføre testen var ikke oppfylt, tallene viser ikke det de skal, men man lar det liksom stå til allikevel. Når man begynner å skjønne at man kanskje ikke burde gjøre det allikevel er det for sent, anlegget løper løpsk, blir overopphetet, og de få kontrollmekanismene man har tilgjengelig lar seg ikke slå inn.
Hele reaktoren eksploderer til slutt. Den ble liggende vidåpen, og radioaktivt avfall kunne sive ut i 10 dager før lekkasjen ble tettet. Innbyggerne i Pripjat ble evakuert etter 36 timer. De må jo tidligere ha ant at noe var på gang. Så kan jo alle tenke seg hvordan det er å få beskjeden om at man har to timer på seg til å forlate sitt hjem, flytte på to timer, vil det si. Riktignok hadde man nok det håp at man en dag skulle vende tilbake. Det håp er ennå ikke oppfylt.
Jeg har lest universitetansatte skrive et Tsjernobyl var testen Gorbatsjov strøk på med sin Glasnost og Perestrojka politikk. Det er selvsagt lett å kritisere, ryggmargsrefleksene i det kommunistiske maktapparatet satte inn, dette måtte holdes skjult. Men hvordan skulle man egentlig greie å ta inn over seg katastrofen dette vitterlig var?
I Norge, Skandinavia og Vesten fikk som vanlig panikken fritt spillerom. Sjeldne fysiske faguttrykk som Becquerel ble allemannseie, godt kjøtt ble destruert, den dag i dag er atomkraftverk helt bannlyst hos oss, om det så kunne redde klimaet på jorden.
Sommeren 2007 var jeg på russiskkurs i Minsk. En helg reiste vi da på utflukt til en liten småby i nærheten av Gomel, vel inne i det smått strålingsfarlige området i Hviterussland. Vindretningen den gangen i 1986 gjorde at det var Hviterussland som fikk mesteparten av problemene med nedfallet, Kiev i sør, for eksempel, fikk omtrent ingenting. Vi var på besøk på en datsja, og spiste grønnsaker fra grønnsakshagen. Det ble spøkt med at disse grønnsakene herfra var ekstra friske og gode på grunn av all strålingen de var utsatt for. Her leste jeg også i en av guidebøkene jeg hadde tilgjengelig, at dyrelivet i området hadde tatt seg opp, siden folk nå kviet seg for å ferdes der. Denne opplysningen har jeg dessverre ikke fått kryssjekket noe sted.
Tja. Man skal ikke skjønnmale tidenes verste atomulykke. Den dag i dag går betydelige prosenter av Ukrainas ikke altfor romslige statsbudsjett med til å ordne med ettervirkningene av ulykken. Hvor mange liv som gikk tapt eller ble skadet direkte eller inndirekte av katastrfoen er omdiskutert. Omfanget av katastrofen lærte verden at dette var for alvorlig til å gjentas. Sikkerheten i dag kan ikke sammenlignes med sikkerheten den gang. Det gjelder i alle fall for et gjennomsivilisert land som Japan. Hva som skjer der borte er naturligvis også en katastrofe. Men der er det jordskjelvet og tsunamien som er katastrofen. Og det er bare media, påfallende spesielt her i Norge, som forsøker å gjøre en atomkraftkatastrofe av det i tillegg.
En helt grei blogg 