Flyforbudssone over Libya

Det er dramatiske dager på nyhetene for tiden. Det har vekslet fra opprør og regimevelt i Tunisia og Egypt, spredt til resten av den arabiske verden med oppstand og kamper, nesten borgerkrig i Libya, og så kommer jordskjelvet i Japan med påfølgende tsunami og deretter atomkraftulykken på toppen. Det er nok stoff å fylle nyhetssendingene med, og det av saker som vil være interessante i årevis.

Demokratiseringen av den arabiske verden er verdenshistorie, om det nå er den veien det kommer til å gå. Selv ikke Tunisia og Egypt, der demonstrasjonene kan regens som vellykkede, har fått på plass noe stabilt og dramatisk regime ennå. De har bare fått veltet det sittende, og skiftet det ut med ulike former for overgangsstyrer. Utenom disse to landene, som skiller seg ut ved å være blant araberverdens minst brutale, er det i Libya demonstrasjonene har kommet lengst og protestene har vært mest intense. Det har vært meget interessant å følge nyhetsdekningen og kommentarene.

Kommentatorene har det problemet at de skal komme med analyser før all informasjon foreligger. De har heller ikke tid til å lage noen ordentlig analyse av de mangelfulle dataene som foreligger. Det viktigste er at den kommer raskt, så den holder følge med utviklingen. Jeg skriver for eksempel denne bloggposten i ettertid, når flyforbudssonen er på plass, men det internasjonale samfunn ennå ikke konkret har grepet inn. Jeg kan derfor hovere litt over alle meningene som har vært underveist, før denne foreløpige fasiten har vært på plass.

Vi i lille Norge står i en litt spesiell stilling i forhold til de større språkområdene. De få ekspertene vi har rager ikke akkurat i internasjonal målestokk, men må likevel levere sine kommentarer til alle de nyhetsstasjoner, aviser og nettsteder vi har. Vi fikk tidlig høre at om Gaddafi brukte flyvåpenet mot sine egne innbyggere, så ville han aldri kunne ha lenge igjen. Historien som fulgte, viste vel snarere heller at nettopp det at han så brutalt forsøkte å slå ned opprørene, gjorde at han var på god vei til å greie det. Forsiktigere regimer i Egypt og Tunisia, som også hadde delmål om å se fine ut for resten av verden, de tok ikke i bruk de maktmidlene som i situasjonen kanskje var nødvendige. Det er vel strengt tatt ganske god historisk dekning for det, at regimer som virkelig tar i bruk alle midler for å bli sittende, de har større sjanser for å bli sittende enn dem som slapper på tøylene. Det er aldri de strengeste diktatorene og herskerne som har blitt veltet. I alle fall ikke når de har vært på sitt mest hensynsløse. Det er svake og svekkede ledere som mister makten i diktaturets verden.

Den siste setningen må modereres med at det finnes unntak når opprøret får støtte utenfra, eller til og med hovedtyngden av det kommer utenfra. Her er ragende tyranner som Adolf Hitler, Pol Pot og Saddam Hussein eksempler fra moderne tid, i Afrika finnes mange flere, og nå kan kanskje Muammar Gaddafi føye seg inn i rekken. Han er en villmann og en erkeskurk, han har kjørt løpet med de verste som har regjert land i verden etter kolonienes frigivelse på 1960-tallet, og han har glatt og prinsippløst manøvrert seg i skiftende tider og storpolitisk verdensbilde. De siste årene har han flottet seg litt for Vesten, det er jo ikke så mange igjen fra det som pleide å være hans side. Og i en verden der realpolitikken råder, har ikke den vestlige verden hatt vanskelig for å ta ham inn i varmen, sånn noenlunde. En slesk og motbydelig og smått komisk Gaddafi er bedre enn den krigerske varianten som plaget verden på 70- og 80-tallet.

Men så er det nå en gang slik, da, her i Vesten, at når protestene først kommer mot en av verdens gjenlevende diktatorer, så går den moralske fanen raskt og høyt til værs. Da skal han isoleres, land og selskap som har drevet business i landet får kritiske spørsmål å svare på, diktatorens midler i utenlandske banker blir frosset. Særlig det siste der er jo ganske spesielt, og gjaldt også Mubarak i Egypt, som plutselig ble kriminell og ikke hadde rett på pengene sine, men som så lenge han satt med makten og utførte disse kriminelle handlingene sine, så var det fritt frem både å plassere penger og å bruke dem.

I Libya ble tidlig kampen mot regimet mye mer voldelig enn i de andre landene det ble oppstand. Det så likevel ut til å gå opprørets vei, de tok kontrollen over by etter by, mens flere av regimets maktmennesker og høyerestående embetsmenn skiftet side, det siste et sikkert tegn på at det går rette vei. For å komme seg opp i et sleipt regime må man selv være sleip, for å leve blant ulver må man selv være ulv, mange av disse skiftet nok side for å kunne ta plass i toppen av det nye regimet også, hva nå det kom til å bli. Heia vinneren. Det mest spektakulære av slike skifter er alle dem som må ha klart å tjene først det nazistiske regimet til Hitlertyskland, og så det kommunistiske regimet i Øst-Tyskland.

Det viste seg imidlertid at Gaddafi hadde de største ressursene. Og i en moderne krig, er det de som har de største ressursene som vinner. Å bruke utenlandske leiesoldater er selvsagt så moralsk forkastelig som det blir, men Gaddafi kjemper ikke om noen moralsk premie. Da viser historien at utenlandske leiesoldater nettopp er tingen, det er alltid verre å skyte på sine egne. Soldater fra Tsjad har derimot ingen skrupler med å skyte på folk fra Libya. De har heller ingen problemer med at regimet blir sittende. Og de vil ikke skifte side, så lenge Gaddafi betaler best.

Slik fikk Gaddafi snudd bølgen som til å begynne med så ut til å rulle mot ham. Noen vestlige ledere kom dermed i en lei skvis, det gjaldt særlig Sarkozy i Frankrike, som har gjort mange rare ting i det siste. De hadde allerede anerkjent «opprørerne i Bengazi» som det legitime styret av Libya, og uttalte de ville gå i gang med å opprette en ambassade i byen. Jeg vet ikke om det noensinne har hendt at et styre er anerkjent av en utenlandsk stat før dette styret engang har anerkjent seg selv, før det i det hele tatt finnes noe styre.

Med Gaddafis flyvåpen, artelleri og leiesoldater falt den ene opprørsbyen etter den andre. Viljen er sterk, men bomber er sterkere. I moralske verden ble det nå plutselig meget viktig å være for en flyforbudssone i tide. Jeg så ingen som med tyngde krevde noe slikt, ingen. Det ville jo også være svært rart, om USA og NATO også her skulle kjøre sololøp, og gå inn i sin tredje krig i den arabiske verden for å slåss mot enda en arabisk tyrann. De som krevde det litt sånn forsiktig, eller stilte litt sånn halvkritiske spørsmål hvorfor flyforbudssonen ikke kom, er nettopp av dem som kraftigst har gått ut mot USAs tidligere kriger. Slik jeg ser det, er det helt opplagt at en aksjon i Libya måtte være støttet av FN. Noe må man jo ha lært av Irak og Afghanistan.

I natt kom imidlertid meldingen om at FN vil opprette en slik flyforbudssone. Landene man fryktet ville nedlegge veto, Russland og Kina, avholdt seg fra å stemme, og dermed kunne man få enstemmighet med det at det var ingen stemmer i mot. Det blir likevel USA som må ta hovedtyngden av å håndheve flyforbudet, det viser seg at for å bli president i USA, må man ta på seg ansvaret for å starte en krig. Det ligger mange mennesker drept bak slike vedtak. Det er ikke slik at man bare kan vedta at Gaddafi ikke skal føre fly over Libya. Man kan ikke bare vedta at opprørerne skal vinne.

Det siste som har skjedd er at USA med Barack Obama har krevd umiddelbar stans av kampene i Libya. Verden vet at USA følger slike ord opp med handling, Gaddafi vet det meget godt, det var vel i 1986 han virkelig fikk kjenne det. Jeg husker det på den tiden kom dataspill på commodore 64 som var «ulovlige» fordi de var så voldelige, det gjaldt om å skyte libiere, og de ble skutt med tjukke strimer blod i elendig grafikk. Kampene er også innstilt, det er i hvert fall uttalt at de skal innstilles. Men det er klart, situasjonen i Libya kommer ikke til å ende med dette, og det er heller ingen naturlov som tilsier at dette kommer til å ende godt.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s