En beundring til Japan

Det har ikke vært målt noe sterkere jordskjelv i Japan enn det som nettopp har rammet dem. 9,0 på Ritchers skala er blant de kraftigste i nyere historie. Det fant sted utenfor kysten, så det er fulgt av en av nyere tids verste tsunamier også. Naturkreftene har ikke verre katastrofer å by på enn dette. Jeg er nesegrus av beundring for hvordan japanerne har håndtert krisen.

Derimot skammer jeg meg over hvordan vi i vesten og særlig vi i Skandinavia har reagert. Det er en selvgodhet som er motbydelig. Japanerne blir kritisert, styresmaktene, mediene og folket. Styresmaktene klarer ikke informasjonsplikten sin, de får ikke hjelpen ordentlig frem, de har ikke bygget gode nok atomkraftverk. Foreløpig er tallet på døde og savnede 18 000. Det er et lavt tall, tatt i betraktning hvor katastrofen fant sted, like utenfor millionbyen Sedai. Etter min mening er informasjonen fra japanske styresmakter overlegen desinformasjonen fra vestlige medier. Japanske medier blir kritisert for ikke å være mer pågående mot egne myndigheter, for det er jo klart, i krisens tid gjelder det å bruke tid på å kritisere hverandre. Vestlige medier er alltid forsiktige med å kritisere folket i forskjellige land, folket er alltid hellig, men de går langt i å mene at det er rart at det japanske folket opptrer så disiplinert og lydig.

Jeg tenker på de små ulykkene og småproblemene vi har hatt her hos oss. Et vulkanutbrudd på Island slo ut flytrafikken over det meste av Europa, forholdsreglene ble som vanlig satt til de ytterste. Man fikk ikke engang lov til å fly rundt asken. Vi hadde svineinfluensa, eller hadde vi egentlig det. Panikken hadde vi i alle fall. Den skal være bra selvfornøyd den som vil forslå vår behandling av den, til japans håndtering av sin katastrofe. Vi kunne jo også ta en titt på informasjonen som ble gitt i denne lille krisetiden vår, hvor nøyaktig var egentlig den.

Vi i vesten har en eneste modell for håndtering av kriser, og det er øyeblikkelig krisemaksimering. Mediene setter i gang kappløp om hvem som kan antyde den mest mulig katastrofale utgang, og politikere blir med i løpet eller beskyldt for å lyve og skjule informasjon. Ingen blir noensinne beskyldt for å gå for langt i sikkerhetsforanstaltninger, ingen må i ettertid svare for at de kanskje bidro til panikk. Her i Japan er det som om våre medier sørger for panikken på japanernes vegne.

Slik har vi nå sånn verden ser ut fra oss fått det til å bli atomkraftverket i Fukushima som er det verste i denne katastrofen. Det er altså allerede 18 000 døde og savnede, det er den verste naturkatastrofen i styrke og omfang i Japans kjente historie. Men det er altså frykten for denne mulige lekkasjen som får det til å gå helt i stå hos oss.

Vi kan sette frem noen tall, tall ser alltid bra ut. Det dør flere i gruveulykker hvert år enn det har dødd mennesker som følge av radioaktiv stråling i historien. Vi kan til og med si det slik, at det dør flere i gruveulykker i Kina hvert år, enn i ulykker som følge av stråling fra atomkraftverk. Vi må ta med resten av verden, for å få med dem som døde som følge av strålingen fra Hiroshima og Nagasaki. Franskmennene har fraktet franskmenn hjem fra Japan i to fly fra Airfrance. I løpet av den flyturen fikk de i seg mer radioaktiv stråling enn de kunne ha noen som helst forhåpning om å få i seg om de hadde oppholdt seg i Tokyo. Norske medier, tøffingene, som ikke nøler et øyeblikk med å fotografere gatekamper i Egypt, selv om det betyr at de kan få kameraet ødelagt. De er ikke redde for å gå inn i krigen i Gaza, eller et hvilket som helst annet krigs- eller katastrofeområde. Men Tokyo, 22 mil fra et avskrudd atomkraftverk, med strålingsnivåer akkurat litt over eller under det som er vanlig, det tør de bare ikke.

Den svenske reporteren fra Sveriges radio som fikk prøve seg litt på morgensendingene her på NRK også, han leverte en rapport som om han hadde satt seg det mål å vise japanerne at ingen situasjon er så forferdelig at den ikke kan svartmales. 1. Ingen stoler på styresmaktene, de bare ljuger, 2. 14 pensjonister er døde i kulden som følge av mangel på forsyninger og 3. Japanerne har fått en liten strime av håp, siden de har fått strømkabler frem til atomkraftverket. Det er grotesk. Den lille strimen av håp han snakker om, når det gjelder atomkraftverket er det med motsatt fortegn det skal være, gjennom hele perioden har det vært overveiende sannsynlig at det kommer til å gå bra. Det har vært en bitte liten mulighet for at utslippene skal bli alvorlige, det vil si at de skal spre seg. Atomkraftverket er slått av, og kappløpet med tiden som mediene snakker om, der er tiden på vår side. Kraftverket er slått av, får ikke energi, og blir dermed hele tiden kaldere. Faren for en alvorlig ulykke blir mindre og mindre, uansett hvor mye mediene våre forsøker å få oss til å gå med på det motsatte. På NRK P2 morgennyhetene sa vår egen tapre reporter at stavene i reaktor 4 nok vil bli avkjølt, joda, de vil bli det i løpet av 4,5 milliarder år. Skal man ta feil, kan man like gjerne gjøre det spekatulært. Om man har noe her i verden som kan avgi varme i 4,5 milliarder år uten å bli tilført energi, da er det klart, fremtidens energikilde er funnet for all vår jordiske evighet. Den rekker akkurat å bli kald før solen sluker oss. Det er klart det er fælt med de 14 pensjonistene som døde, men dette er altså i en av vår tids største naturkatastrofer, det er bare å se TV-bildene av hvordan tsunamibølgen skyller innover land og tar med seg alt. Det er kraftig å forlange at infrastrukturen og forbindelsene skal fungere slik de gjorde før. Med forakt sa svensken at det var en skandale hvordan tsunamien ble håndtert her i tsunumaiens hjemland, det er jo herfra ordet kommer, og så klarer de ikke engang å fungere når de blir rammet av en av de aller største.

I norske medier har vi også hatt noen intervju av nordmenn som har oppholdt seg i Japan, men nå har fått til å reise hjem. Jeg har ikke hørt noen av dem si noe som helst positivt om landet de valgte å bo i eller være på ferie i. Også her blir styresmaktene kritisert for «manglende informasjon», det vil vel da si øyeblikkelig krisemaksimering etter vestlig standard, kanskje da etter Dagblad-modellen, 127 millioner mulig omkomne etter atomkraftulykken, type «hvis hele Japans befolkning blir rammet av radioaktiv stråling, og dør av den». En ung norsk kvinne sa at det var «ingen informasjon», utenom høytalere på gatene, «men de var bare på japansk». Man skulle kanskje minne henne om at det var i Japan hun oppholdt seg, og at høytalere i gatene ikke akkurat er vanlig her i vest for å få ut informasjonen.

Japanerne har her ingenting å lære av oss, vi har enormt å lære av dem. Ingen japaner ville forlangt informasjon på japansk eller et nært, asiatisk språk, om han eller hun oppholdt seg i Europa under krise. Japanerne ville heller aldri finne på å fortelle oss hva vi skal gjøre når krisen rammer våre land, og kritisere oss etterpå for arroganse når vi likevel velger å gjøre det på vår måte. Under krisen har japanerne gjort det som er nødvendig. De har stilt seg i kø for å få varene de trenger eller kan få utlevert, de har fulgt regler og påbud, de har holdt seg i ro, klager ikke, har ikke gjort noen ting verden. På Øst-kysten av USA er apotekene utsolgt på piller som skal hjelpe mot radioaktiv stråling. Først til meg selv, så enda mer til meg selv. Vi så akkurat det samme under svineinfluensaen, omtrent like ufarlig som strålingen som nå ikke vil komme. Apotekene blir likevel utsolgt for medisiner. Frykten kommer til å ta livet av oss en vakker dag.

Professor David Spiegelhalter har på BBC en artikkel om forholdet mellom problemene i atomkraftverket og katastrofen med jordskjelvet. Det er som om det er om å gjøre for norske medier ikke å lese den. Det står mer vettuge kommentarer i kommentarfeltet under, enn jeg har sett og hørt i norske medier overhodet. Våre medier – hvis de skal være så fordømt kritiske – kan godt stille spørsmål til styresmaktene i forskjellige land, som spanderer eller subsidierer flyreise hjem fra Japan på skattebetalernes regning. De kan kritisere Angela Merkel i Tyskland, som nettopp nå i situasjonens kok beslutter å stenge alle atomkraftverk i Tyskland for «å sjekke sikkerheten», i det den typiske reaksjonen «en ulykke som nettopp har hendt kan fort hende en gang til, og gjerne med en gang». Men egentlig skulle våre selvfornøyde kritiske medier kritisere seg selv for her å dekke en sak de ikke forstår, for å uttale seg om ting de ikke vet og for å velge bort all informasjon som ikke bygger opp under den frykten de selv er med på å skape. Hvorfor stolte NRK, for eksempel, på det franske atomenergibyrået som med en gang satte ulykken til nivå 6, mens japanerne selv satte den til nivå 4? Hvorfor kan ikke mediene bare presentere tallene, dette er tallene for farlig radioaktiv stråling (de står hele tiden, overalt), dette er tallene for strålingen i Tokyo (den står aldri).

Her er det ikke japanerne som skal kritiseres, det er oss.

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s