Flytting og ukrainsk likestilling

I dag meldte jeg meg av mine videre russiskstudier. Jeg ser at flytting, fysikk og jobb blir nok. Særlig det første. Jeg er av typen som synes at å pakke kofferten er noe av det som gjør livet litt vanskeligere, bare å tenke på det. Å pakke en hel leilighet – der møter jeg veggen før jeg har begynt. Hittil kan man si det slik, at Olia har pakket og ordnet alt i hop, mens jeg har meldt meg av russisk på 200 nivå.

Det er kortversjonen. I langversjonen er det slik at det er på tide å flytte. Olia og jeg har møtt starten på ekteskapet vårt ved å bo skikkelig kummerlig. 35 effektive kvadratmeter er leiligheten, de fleste av dem har jeg effektivt fjernet med hyller, møbler og stereoanlegg, alt i en størrelse som sømmer seg en ungkar. Det skal være stort. Så ble jeg i 2009 plutselig gift, jeg tror slik det skjedde kvalifiserer til ordbruken, det var i 2009 og er dekket på bloggen. I 2010 bodde Olia og jeg i leiligheten her i Strandgaten 204, av alle ting hun har klaget på her i Norge, er leiligheten min ikke blant dem. Vi har spøkt mye med at hun flyttet fra en stor og fin luksusleilighet i sentrum av Kiev, til en liten enmannsleilighet på Nordnes i Bergen.

Tidlig i flytteprosessen. Rotet er mitt.

Nå skal vi flytte fra den. Det er ganske sikkert, veldig sikkert har det blitt. Kontrakt er skrevet, og da er det for sent å snu. På torsdag flytter vi første lass av tingene våre ned til mor på Ganddal, leiligheten skal bli foto- og visningsklar, bil er leid, det skjer på torsdag. Ville vi ombestemt oss, måtte vi gjort det tidligere.

Det er også bra vi blir litt presset på tiden. Skjønt, det har jo ligget i kortene noen måneder. Men det er først nå det begynner å bli øyeblikkelig hast med en del ting. Det er først nå det er på tide for meg å gå rundt og himle med øynene og gi opp. Det er nå det er på tide å la Olia overta.

Olia i gang med å skru ned bokhyllene. Jeg i gang med å fotografere.

Jeg husker fra tiden jeg gikk på Sandnes videregående skole og det var 1991 som gjaldt, vi var førsteklassinger i F, og jeg var som alle gode førsteklassinger forelsket. Det var også den gang snakk om kvinne- og mannsroller, likestilling, hvem som gjorde hva, og jeg rakk opp hånden, og sa at hjemme hos oss var det sånn, at far målte opp og gjorde tingene, mens mor stod bak og passet på at det ble beint. Jeg reagerte ingenting på formuleringen, for det var jo slik det var hjemme hos oss, men hun jeg var forelsket i klukklo, for hele poenget med diskusjonen i klassen var å rive opp det gamle kjønnsrollemønsteret.

Olia og jeg har ingen slike mål med vårt samliv. Jeg digger det gamle kjønnsrollemønsteret og alle de fordelene det gir meg. Og Olia har sine meget bestemte oppfatninger om hva som er mannens og kvinnens oppgave, de er for henne selvsagte og naturgitte, og ikke noe som er åpent for diskusjon.

Noe har skjedd med fingeren til Olia.

I korte trekk kan vi si at arbeidsdelingen vår er slik at Olia gjør alt, mens jeg nyter det. Det kommer veldig klart frem når det gjelder mat, hun lager den og serverer den, jeg spiser den. Når det nå gjelder flyttingen har vi imidlertid snudd på det. De siste par dager har hun gått opp og ned av boden, funnet eskene vi trenger, kastet tingene vi ikke trenger, tatt ut alle bøker og ting og tang og tøys og tull og krims og krams fra bokhyllene, og skrudd dem fra hverandre. Jeg laget middag. Kokt torsk i hvit saus, servert med poteter og gulrøtter, og noen flak bacon på toppen. Vi snudde som man ser fullstendig rundt på det gamle kjønnsrollemønsteret.

I dag har hun trikset til et par ting som ikke var helt på stell. Hun har lagt på noen lag maling her og der, kløktig hadde hun tatt med seg maling fra Kiev, den var bare her når vi trengte den. Vi fikk nå for eksempel den ene benkeplaten noenlunde innbydende på kanten, noe den ikke har vært siden jeg kjøpte leiligheten i 2003.

Hyllen skal ned, ikke opp.

«Vi utfyller hverandre», prøvde jeg å si, på russisk, men hadde ikke ordet for «utfyller». Hun kan de tingene jeg ikke kan. Hvis jeg forsøker å reparere noe, og fotograferer tingen før og etter, kan det være veldig vanskelig å se hva som egentlig er før eller etter. Å drive og male og pakke sammen og skru fra hverandre er noe jeg klarer å utsette, ikke å gjøre. Jeg fant den rette kvinnen når jeg fant Olia.

Det er nok dette som gjør at Olia og jeg har det så godt sammen. Vårt forhold har nå vart i drøye to år, akkurat da det skal begynne å bli vanskelig i følge statistikken. Men hos oss er det ikke noe vanskelig i det hele tatt, nettopp fordi vi har så fin arbeidsfordeling. Hun gjør tingene, jeg blir glad for dem.

Olia har tatt på seg sine røde øyne i anledning fotografiet.

Advertisements

3 comments on “Flytting og ukrainsk likestilling

  1. Karimor sier:

    Jeg pleide å si at far og jeg også hadde en super arbeidsfordeling – jeg laget maten, han spiste den! Velkommen med flyttelass!!

    • esalen sier:

      Vær bare litt forsiktig, verken kvinner eller menn pleier like ekstreme holdninger, og det er generelt et godt karaktertrekk at en selv er åpen for å justere sine meninger. Det er ikke akkurat tillitvekkende med 10 lenker som uttrykker akkurat det samme synet, og alle er blogger eller andre nettsteder uten overordnet redaksjonelt ansvar. Vær også forsiktig med å generalisere om Øst-Europeiske kvinner. Som de fleste andre liker de ikke å bli lagt i en sekk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s