Leiligheten solgt

I dag ble leiligheten min solgt. Det blir ikke flere visninger, ikke mer stress. Jeg har solgt den. Overtakelsen blir i august. 8 år har jeg bodd her, fra august ikke lenger.

Jeg tenkte mens budkampen stod på i dag, at jeg kjøpte leiligheten litt for dyrt og selger den litt for billig. Men siden jeg tenkte den tanken, kom det inn nye bud som økte prisen med hele 50 000 kroner, slik at det til slutt slett ikke ble så galt. Det ble endatil 10 000 kroner over takst. Kanskje kunne man vente seg enda mer i et brennhett marked, men man har aldri noen garanti, og det er veldig godt å få det overstått. Jeg var godt over grensen for mitt eget minstemål.

Min kjære kone har gjennom hele salgsprosessen vært veldig kritisk til at jeg har benyttet meg av megler. Jeg har fått mye kjeft for det. Noe av det må nok legges til kontoen at hun kommer fra et land der regler er noe man omgås, hun var blant annet ivrig etter at vi skulle selge leiligheten uten å involvere megler, også etter at kontrakten var undertegnet. Men det er nok slik at når kontrakten er undertegnet, så er man bundet for kontraktstiden som etter standard er på 6 måneder, og gjerne 3 måneder etter som karantene. Vil man selge uten megler, får man gjøre det før megler blir involvert.

For oss hadde det kanskje vært lurt. Megleren stikker av med 50 – 60 000, altså hele mellomlegget fra prisen jeg tenkte var litt liten, og den vi endte opp med. Den ene av budgiverne hadde helt sikkert vært med om ikke megleren hadde vært med, jeg er ikke helt sikker på den andre. Men vi hadde hatt mye bedre tid med salget. Vi kunne selv bestemme når vi skulle hatt visning, og vi hadde ikke fått det salgspresset man unektelig får på seg når megleren ringer. Megler er megler også for kjøper. Megler vil at salget skal bli gjennomført.

Nå endte det imidlertid godt. Det er også behagelig å slippe å tenke på noe som helst når budet er gitt og akseptert, alt det praktiske tar megleren seg av. Jeg har eksamen om en drøy måned, og selv om jeg har rikelig erfaring med å koble ut og konsentrere meg i enhver stressituasjon, så har det vært noe eget med denne flyttingen og boligsalget, det meste annet har kommet i bakgrunnen. Nå blir det imidlertid ro i måneden frem til eksamen. Så skal alle tingene mine, inkludert meg selv og min kone, vekk herfra.

Påsken 2011

Posten er skrevet lenge i ettertid, i september, jeg husker knapt hva som skjedde i påsken og må rekapitulere. Det er kanskje like greit, postene mine har jo ellers en tendens til å bli noe lange.

Påsken var i år spesiell med at den kom så sent i april, og at vi var så opptatt av leilighetssalg og huskjøp før under og etter den. Jeg skulle dessuten ha eksamen, og måtte følge et hardt leseprogram. Så det var ikke påske med full fri og tur hver dag som det pleier å være. Eller tur hver dag ble det forresten, det skulle da også bare mangle.

Skjærtorsdag forsøkte mor og Olia og meg å gå til Bynuten, det høyeste fjellet i Sandnes kommune. Vi kom ikke helt opp, noe som delvis skyldtes at vi fikk en forsinket ankomst som følge av at vi kjørte en drøy omvei for å komme dit. Jeg hadde sett ut sånn noenlunde på forhånd på Google Earth hvor vi skulle, men hva jeg enn hadde sett ut, så var det ikke dit vi skulle vi kjørte.

Langfredag var vi på Hellestø. Det var grillturen. Her var hele familien med, alle familiene, bortsett fra Tonje som denne påsken ble værende i Slovakia der hun studerer.

Påskelørdag var mor og Olia og meg en liten tur opp til Dalsnuten. Jeg var overrasket over hvor kort det var opp. Toppen var praktisk talt like ved siden av parkeringsplassen. Turen passer bedre for småbarnsfamilier og skoleklasser enn for folk som virkelig liker å gå. Vi fikk imidlertid krydret turen med innlagt bading, firfislefanging og unterberger. Det er særlig det midterste som fortjener en ekstra setning. Olia var lynrask da hun så en liten firfirsle i gresset, det var av med skyggeluen og så var den fanget. Selv ikke jeg har fått til noe lignende, firfislene pleier jo å gå for å være nesten umulige å fange.

Denne bør også komme en gang…

Stokka eller Krim?

For en tittel. Den er i dag helt på sin plass. Og like uventet som at dette skulle bli et valg, er det at Stokka kommer til å vinne. Har vunnet.

Det er Olia det er snakk om. Og det er spørsmålet hva vi skal gjøre i sommer som er relevant. Vi har siden vi ble gift alltid feiret sommeren med å reise til Krim. Det er feriehalvøyen, ikke påskekrimmen vi snakker om. Og Stokka er det trauste området mellom Stokkavatnene og Mosvannet vest for Stavanger, aldri skulle jeg vel trodd jeg skulle se på det med interesse.

Det er altså ikke jeg, men Olia som gjør det. For temmelig nøyaktig ett år siden hadde hun sin første arbeidsdag i Norge, som vikar i barnehage i Bergen. Siden – og før – har hun søkt jobb, alle mulige, alle steder.

I januar/februar ble det lagt ut en mengde sommerjobber i omsorgsbransjen. Olia søkte på alle sammen, i Sandnes, Time, Stavanger og Gjesdal. De færreste har hittil svart, men Stokka gjorde det, og kalte henne i dag inn til intervju.

Vi var lunkne, særlig jeg. Sommeren er hellig, da skal man være unge og glade, og ikke kaste tiden bort på jobbing. Valget mellom jobbsommer i Rogaland og feriesommer i Ukraina er ikke noe jeg trenger å se lenge på. Olia pleier lengte seg depressiv etter å ha vært for lenge borte fra sitt kjære hjemland, det er balsam for henne og besøke det og familien.

Men det er et par ting som gjør valget i år litt spesielt. Vi trenger ikke så mye pengene, som vi trenger at Olia har en mer stabil og fast jobb og kan dokumentere en mer stabil og fast inntekt. En måneds julijobbing monner ikke så enormt, men utsiktene til mulig forlengelse er imidlertid noe som må med i betraktningen.

Så Olia bestemte seg i dag for å la det stå til, hun reiste. Stokka ligger klønete til når man reiser med offentlig fra Ganddal. Det er tog til Stavanger sentrum, så videre med buss til Stokka, 150 kroner frem og tilbake. Eller som Olia valgte å gjøre det, til fots de drøye to kilometerne det var til sykehjemmet.

Kort før klokken halv elleve ringte hun. Intervjuet hadde ikke bare gått bra, hun var allerede tilbudt jobben! Det var 80 % i sommer, og mulighetene for forlengelse var allerede avklart – det ville det bli. Hun var bent frem lykkelig.

Det samme var jeg. Vi sier fra oss en sommer på Krim, det ser sånn ut. Men det ser også ut til at vi får Olia inn i fast jobb, med alle rettighetene det utløser. Det vil også hjelpe veldig at hun i Norge vil ha erfaring både fra barnehage og aldershjem, begge steder hvor bemanningsbehovet er desperat. Jobben er også fin å kombinere med studier, når det med tiden antagelig blir aktuelt.

Olia var så glad at hun bestemte seg for å kombinere å ta Stavangerområdet litt i øyesyn og spare noen kroner. Hun hadde kommet til Rogaland rideklubb på Hinna da hun ringte igjen, hun lurte på hvor hun var og hvordan hun skulle komme seg hjem. Hun hadde planer om en buss… gå hjem… hva som helst…

Vi feiret i dag med lammefrikasse til middag, og vafler med rørte jordbær til kaffen. Gode nyheter skal man alltid være litt forsiktige med, i hvert fall når det gjelder Olia her i Norge. Men akkurat nå kan det se ut som at hun etter halvannet år i Norge er i ferd med å få sin første faste jobb. Det ville være en kjempenyhet og gjøre mange ting veldig mye enklere for oss.

Palmesøndagstur til Jærstrendene

Olia og mor før turstart, parkeringsplassen på Sele

Det trenger ikke være så stress. Det er å våkne. Så sovne igjen. Jeg spiser først frokost med mor. Så går hun på gudstjenste, mens jeg stadig er nede og sjekker om Olia er våknet. Til slutt er hun det, etter en søvnprestasjon jeg nok aldri er kar for å gjøre henne etter. Så spiser jeg frokost på ny, med henne.

Et fint bilde jeg gjerne ville ha med, selv om det ikke passer i dramaturgien.

I løpet av frokosten vår kommer mor tilbake. Det blir en ny runde med te, min tredje for dagen, og mor setter seg ned og spiser litt frukt og drikker litt te for å holde oss med selskap. Instinktene til mor og Olia er også så overutviklet, at Olia får trang til å rydde når mor kommer hjem, og mor får trang til å hjelpe henne når Olia først rydder. Så denne tredje frokosten ble litt pussig.

Fugleperspektiv

Dermed var det på tide å gå en liten tur. Alle ville være med, og jeg ville til Sele, akkurat til Sele. Så da ble det slik.

Et av de obligatoriske poseringsbildene jeg kommer til å skrive om nedenfor.

Vi bestemte oss for å la det være en tur av aller enkleste sort, urutinert. Vi tok heller ikke ordentlig på alvor at påsken i år er den seneste i vår levetid, det er 17. april og 14 varmegrader.

Som man ser er det utmerkede temperaturer på Sele i påsken.

Nåja, jeg kjørte til Sele rundt omkring på Jærveien, vi pekte og forklarte for Olia hva alle tingene var. Ute av bilen satte Olia og mor i gang med å snakke, jeg med å fotografere.

Mor og Olia kommer over bakketoppen på vei ned mot Figgjoelven på Sele.

Mor snakket om Christian Bjelland som pleide å invitere kong Harald på laksefiske. Vi gikk ned til Figgjoelven for å se etter laksen, eller strengt tatt bare se til elven. Det var Olia som uttrykte litt skuffelse over i en så flott elv ikke å se eneste laks pilende rundt.

Her er historien om Bjelland og kongen i gang.

Over hengebroen er det faste motiv som skal fotograferes. Fotografiene ble forstyrret av familien Lunde som skulle over samtidig. Aldri om jeg kjente dem igjen, ikke tale om. Nesten 20 år er gått, jeg hilste bare på dem fordi de hilste først, og fordi det er fin skikk å hilse på tur.

Mor blir gjort oppmerksom på at kongen står over loven, og ikke trenger fiskekort for å fiske laks.

Langs etter strandveien mot Bore er det utplassert nymoderne kuer. De ligner ikke i det hele tatt på de gamle, gode jærkuene vi er vant med, røde og late, de er ikke engang kuer, men okser. Jeg fotograferte dem.

Kan dette være en ku?

Så var vi plutselig på Bore. Da var det bare å få på seg badetøyet. Bore er nemlig badestranden. Og når påsken kommer så sent som den gjør i år, har man nesten plikt til å bade. I alle fall har jeg en nesten selvpålagt plikt å gjøre det.

Mor og Olia på vei til Bore

Rett skal være rett, det var mye mer behagelig å gå i lett badebukse og t-skjorte, enn lett, svart treningsbukse og t-skjorte. Det var virkelig en solskinnsdag. Men sjøvannet bruker mer tid enn luften på å stille inn temperaturen sin etter årstidene, det var vinterkaldt, virkelig. Noen surfere plasket rundt i juksedressene sine. En gruppe småjenter løp hylende uti, og rett opp igjen. Badere var det ingen av. Jeg kunne jo vise disse jentene og disse varmedressene hvordan det skal gjøres, men om det hadde vært aldri så kjekt å imponere litt, var det nok lurere å vente med badingen til vi var nærmere Sele og bilen igjen.

Skifting til badetøy en tidlig sommerdag. Så tidlig at våren knapt er begynt.

Jeg er ingen dårlig bader. Sesongen min er mellom påske og høstferie, jeg bader i sjø og fjellvann, der det er mulig. Jeg er herdet i hodet og kropp. Men i dette sjøvannet her måtte jeg gjøre noen forsøk før det gikk. Og jeg syndet mot mitt prinsipp at man skal ikke bare bade, det skal også se godt ut. Temperaturen i vannet var imidlertid på feil side av behagelig, det var bare altfor tydelig og ble bare altfor synlig.

Tøff i trynet før det begynner.

Men etterpå var det deilig som vanlig. Jeg hadde hatt mine minutter på ryggen. Jeg hadde svømt litt bryst. Ligget litt i bølgene. Det var gjort. Og nå gikk jeg og tørket i solen og brisen, helt herlig. Barbeint gikk jeg tilbake til bilen. Det skammeligste var at jeg ikke hadde kortbukse.

Jeg bryter med det viktige prinsipp at bading skal se behagelig ut. Det ser rett og slett ut til at jeg vil forlate vannet.

Som vanlig traff vi familien Lunde på vei over broen. Denne gangen var jeg forberedt, og hilste vel vitende hvem de var. Mor slo av en gammel prat om bading, alt var velstand.

Jeg poserer på hengebroen. Bak forstyrrer familien Lunde med hund.

Vel hjemme ble det enda en lunsj. En fjerde runde med te. Planen var lammefrikasse, men klokken var halv seks, det var ingen sjanse til å få det ferdig til kvalitetstid. Det ble spedd på med litt plov fra i går, improvisert litt. Og dette opplegget improviserte jeg i mål med å avslutte dagen med en liten cognac. Rutinert.

Badingen er overstått og baderen vinker fornøyd til sitt publikum.

Påskeferie omsider

Så er jeg og min kone Olia endelig plassert på Ganddal hos min mor i Gaupeveien 5. Påskeferien er i gang. Det er den seneste påsken siden 1943, leser jeg i avisene, det vil si godt den seneste påsken jeg har vært med på, og selv om jeg i jobbsammenheng har tjuvstartet fra onsdag av, er det først nå når jeg er her den virkelig kommer i gang. Det har vært litt strabasiøst i det siste.

Det er for eksempel denne leiligheten jeg driver og selger. Visningen var på mandag, den har jeg skrevet litt om. Hva jeg ikke hadde fått med meg, eller var så oppmerksom på, var at det straks etter visning forventes bud, og dem må jeg forholde meg til. Etter visningen, hadde jeg stand up å forberede, både onsdag og fredag skulle jeg på. Manuskriptet var ikke renskrevet, langt i fra, og skulle gjøres når visningen var overstått.

Tja, jeg kan ta det raskt dag for dag. Tirsdagen var det en etterslenger som skulle på visning. I tillegg fikk jeg uventet – men ikke usannsynlig – besøk fra min gitar- og turkamerat, han er i England for tiden, men altså nå i anledning påsken og et seminar i Bergen, her i Norge. Det er klart vi må treffes et par ganger, også denne dagen. Ganske komisk kom han nøyaktig på det tidspunktet visningen var avtalt, slik at jeg slapp ham inn som om det var visningsfolk jeg fikk på besøk. Hele tirsdagen gikk med til disse besøkene. Det ble også servert vin.

Onsdagen var satt av til manuskript, og da fikk jeg også jobbet med manuskript. Jeg fikk tid til en rask løpetur opp Stoltzen, og rundt løypen min også. Det er fortsatt slik at det blir satt årsrekord hver eneste gang, og med god margin, i år.På kvelden var det opptreden.

Torsdag var det full fridag. Den ble benyttet som full fridag. Dette var fridag. På kvelden var det innebandy, som det skal være en fridag.

Fredag hadde jeg også fri fra min vanlige jobb, men ikke fra deltidsjobben som komiker. Det var ny opptreden på Rick’s. Selv om jeg godt kunne bruke det samme manuskriptet som onsdag, var det godt med rom for forbedring, og jeg ville gjerne gjøre disse forbedringene. Dessuten hadde jeg fysikk. Det er nå bare halvannen måned til eksamen. Alt var i rute, alt gikk godt, da megleren plutselig brøt gjennom modusen min og hadde satt opp visning igjen tirsdag 26. april. Det er første dag etter påskeferien. Vi kommer hjem mandag kveld, sent, og skal på jobb hele tirsdagen. Da jeg fikk meldingen så leiligheten alt annet enn visningsklar ut. Dessuten trodde jeg det var jeg som selger som hadde siste ord – og ganske mange andre ord også – i når leiligheten skal ut på visning. Det hadde ikke gjort noe å vente litt. Dette ødela konsentrasjonen min. Så sterkt kan det sies.

Så det gikk litt på halv åtte det meste denne siste uken før ferien. Men Olia hadde brukt tiden godt mens jeg stod på scenen, leiligheten så fin ut da jeg kom hjem for kvelden. Koselig ringte hun meg litt over elleve om kvelden, akkurat da jeg stod utenfor ytterdøren på vei tilbake, jeg hadde droppet etterfesten som hun også ønsket jeg skulle gjøre.

Lørdag hadde vi for en gangs skyld et fly som ikke gikk i sjokkerende hastverkstid. Vi kunne stå opp, kjøpe brød, lage kaffe, spise frokost. Ha oss en god morgen. Klokken litt over elleve gikk vi, nærmere halv tolv var det, forresten, og jeg rakk også å hente klokken min hos urmaker Lønborg i Strandgaten. Flyet rakk vi uten problemer. Alt gikk fint.

Artig nok kom mor fra Krakow bare et par timer før vi landet med flyet fra Bergen. Hun hadde vært på besøk hos Tonje i Martin, Slovakia. Det ble derfor Olia og jeg som måtte overta deler av matshowet, rett og rimelig, jeg ved å betale den, hun ved å lage den. Til lunsj var det utmerket steinbakt brød fra Mega i Sandnes, attpåtil på tilbud, og til kvelds var det Plov etter en av Olias mange oppskrifter på retten. Den blir litt forskjellig hver gang. Her var den også spisset med Foccaciabrød fra mor, og en flott salat. Vinen var fra Italia.

Endelig er det påske. Det er allerede palmesøndag kveld når jeg skriver posten. Full ferie vil det ikke bli denne gangen, jeg har litt nødvendig å gjøre, men starten på den har i alle fall blitt full batterioppladning. Det er allerede langt i fra så verst. Jeg går rett i gang med å skrive posten om dagens Palmesøndagstur.

Visning

Nå er det visning i Strandgaten 204. Olia og jeg har som vanlig vært oppe i natt og vasket og gjort klart, vi har som vanlig vært overmannet av vår optimisme som lot oss vente og kose oss til det strengt tatt var for sent. Frem til klokken sju i går var omtrent ingenting gjort. Og det begynte å tårne seg opp at det var ikke bare å sette bort noen småting og vaske litt, så var det klart på ny. Det var veldig mye arbeid.

For Olia og meg er det praktisk inntil det nødvendige at flyttingen har gått gradvis. Først måtte vi gjøre mye for å få ned første flyttelasset til Ganddal. Så var det mye å gjøre for å få leiligheten klar til fotografering. Nå var det mye å gjøre til visning. Og det vil på ny bli mye å gjøre når endelig flytting skjer til sommeren.

Under fotograferingen var det ytre vasket og finstelt. Alt som lar seg se på et fotografi, var fint. Men inni skapene var ikke gjort noenting, utenom å lesse en mengde ting inn i dem. Ute på gangen stod det også mye, overalt var det mye.

Som under forberedelsene til fotograferingen var det Olia som gjorde nattarbeidet. I dag var det opp til meg å gjøre resten. Da jeg fikk fri fra jobb tidligere enn ventet, var jeg så optimistisk at jeg ville våge meg på en joggetur. Jeg hadde gjort det, om det ikke var for at joggeskoene var båret ned i boden og viste seg å være på utilgjengelig sted. Så jeg fikk veldig god tid til å vaske, og det var veldig bra, for her var det mer å gjøre enn ventet.

Jeg skal ikke trette leserne med detaljer, annet enn de morsomme. Da jeg kom hjem fra jobb så jeg en stankelbein på veggen. Det er veldig rart, hvordan skulle den ha kommet seg dit? Jeg grep den i foten for å kaste den ut, folk vil jo ikke like å se stankelbein på visning. Den satt forresten slik at det var vanskelig å gripe den i vingen, det er der man skal gripe, foten ryker jo, det vet jeg. Så jeg hadde hastverk med å få åpnet vinduet, og røsket det opp, først slik at det åpner seg litt, så ombestemte jeg meg og ville åpne det helt, så jeg fikk kastet ut stankelbeinet. Det beistet hadde imidlertid allerede fått røket foten sin, og fløy omkring i panikk, mens vinduet også fikk røket en av hengslene sine, og hang i ene hjørnet.

Så vinduet som har vært i orden i alle åtte år jeg har bodd her skal henge på halvåtte akkurat i det det er visning. Selvfølgelig er det bare å hekte det på igjen, det er bare det at jeg klarer det ikke. Ikke tale om, ikke om det stod om tusenvis av kroner, som det sikkert gjør. Ikke kommer jeg til min rett når det gjelder å få altfor mange glass og knusbare ting i altfor få sekker og poser. Oioi, jeg hørte på Theme times radio our av Bob Dylan, temaene School og Telephone, pluss første halvdel av Water. Helt herlig. Så også denne dagen vil bli stående som en bra dag, når den bare kommer seg litt på avstand.

Strengt tatt er det også spennende, hvor mange kommer på visningen og hvor mye vil de betale for leiligheten min. Men det er utenfor min kontroll, jeg er glad for at flyttearbeidet nå er unnagjort for noen måneder. Nå er det skifte av oppmerksomeheten til ting jeg kan bedre, som å få skrevet ferdig et manuskript så jeg kan stå stand up på Rick’s onsdag og fredag, og få studert astronomi og moderne fysikk så jeg får tatt eksamen skikkelig i begynnelsen av juni. Frem til da er det imidlertid mye annet som skjer, men det er i avdelingen for fornøyelser, og det har jeg stålkontroll på.

Flott leilighet lagt ut på Finn.no!

Resultatet av anstrengelsene er her!

I dag ble annonsen for leiligheten lagt ut på Finn.no. Bildene lyver noe helt enormt om forholdene Olia og jeg har levd under, det har ikke vært i nærheten av så rent og pent og striglet. Men sånn som den ser ut på bildene er den riktig så innbydende, og noen ganske mange førstegangskjøpere kunne vurdere å kjøpe.

Vi bruker DNBnor som megler, og de har lagt inn noen finesser som virkelig er egnet til å imponere. «Supervisning» og «panorama» er sikkert standard i alle meglerannonser for tiden, jeg har bare ikke sett det før. Artig var også lånekalkulatoren som følger til slutt i supervisningen. Der ser man hvor mye man kan strekke seg i budrunden, med automatisk beregning av lånebeløp og faste utgifter i måneden for betjeningen av lånet. Fiffig.

Det har kostet mange timer og mye svette å få leiligheten til å se ut som på bildene. Alt er dekket også på bloggen, til glede for resten av livet.

Annonsen finner du her. Og du, er du interessert i å kjøpe den, er det bare å stikke innom på visning. Mandag klokken 1730. Den er til salgs!