Collapse into now, R.E.M

Den 7’de mars i år kom R.E.M med et nytt album. Det tok litt tid før jeg fikk det med meg, ulikt foregående år der jeg har visst det måneder i forveien og stått klar på datoen eller bare et par dager etter. Jeg er gammel blodfan, jeg har alle platene, har vært på alle konsertene, lært meg alle sangene. Jeg har gjort mitt. Men tiden går, både R.E.M og jeg forandrer oss, og jeg våger meg kanskje til å si at jeg klarer forandringen bedre enn dem. De var på sitt beste på 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet, mens jeg selv ikke har levert noe som helst forfall siden den tiden. Jeg holder fremdeles toppfart.

Det er noe med rockgrupper. Jeg vet ikke om noen som har holdt det gående i mer enn to tiår, de fleste nøyer seg med ett. Både 60-tallet, 70-tallet, 80-tallet, 90-tallet har grupper som kjennetegner de årene, og ikke noen andre. Artister som står alene med gitaren holder lenger, med Bob Dylan og Neil Young som har levert topplater i alle tiår siden 60-tallet, Tom Waits, Randy Newman, kanskje David Bowie og Bruce Springsteen, enkeltartister har det enklere. De kan utvikle seg på egen hånd, mens i band må enkeltmedlemmene utvikle seg i samme retning som resten. Det går bare ikke.

Jeg skrev om Accelerate her på bloggen den gang den kom ut. Den gang var jeg begeistret, og hadde som hovedsynspunkt at R.E.M med denne platen kunne vinne nye tilhengere, og ikke bare holde på de gamle. I ettertid tror jeg ikke det helt holdt stikk. Det gjelder for alle platene de har gitt ut etter at trommeslager Bill Berry forlot bandet etter New adventures in WiFi, den siste platen med øyeblikk av magi. Jeg liker platene med en gang, men går lei av dem. Platene fra 80-tallet har imidlertid en holdbarhet som aldri forlater dem, disse sangene blir bare artigere og artigere.

Discoverer

Platen åpner røft og tøft.

All the best

R.E.M prøver å fortsette den tøfe starten. Denne sangen høres ut som noe de har gjort bedre før.

Überlin

Her skrur R.E.M ned tempoet, og leverer en bedre sang.

Oh my heart

Dette er etter min mening den flotteste sangen på platen. Den kunne klart seg på storplater som Green og Out of time, særlig Green. Den har denne lykkefølelsen som passer så godt når man er litt beruset, hva man nå enn er det av. Det er en deilig rytme, enkle rytmegitarer og karakteristisk koring fra Mike Mills i bakgrunnen.

It happened Today

Denne sangen har medvokal fra en annen 90-talls helt. Peter Buck sa den gang, jeg tror det var i forbindelse med utgivelsen av Monster, at Michael Stipe var den beste hvite vokalisten i verden.Det kan kanskje stemme, men en annen het kandidat må være Eddie Vedder fra Pearl Jam. Begge har stemmer med et voldsomt særpreg, Stipe i det lyse, Vedder i det mørke. Koringen til Vedder er på denne sangen lagt godt i bakgrunnen. Et samarbeid på 90-tallet ville nok gitt et bedre resultat.

Every day is yours to win

Det blir ikke gitt ut singler lenger. Dette er imidlertid en sang som blir plukket ut og spilt på radio om dagen. Den blir imidlertid litt for teknisk for min smak, med polert appeggio trilling og tjukt med effekter. R.E.M spiller for mye på triksene her, til at det kan bli en sang jeg vil omfavne.

Mine smell like honey

I denne sangen går det raskt igjen. Igjen synes jeg R.E.M må bruke for mange triks for å kamuflere at de ikke lager melodier som de laget før i tiden.

Walk it back

Dette er en av de bedre sangene på platen, der R.E.M på ny stoler på melodien sin uten å legge for mye på. Verset er imidlertid bedre enn refrenget, og jeg synes ikke sangen holder helt inn. Selv om jeg har hørt platen omtrent hver dag siden jeg ble oppmerksom på den, er dette en sang som ikke helt har satt seg ennå. Den har noen riktig vakre øyeblikk. Jeg kan imidlerid ikke annet enn plages av trommemaskinene her, eller det som hører ut som trommemaskiner.

Alligator_Aviator_Autopilot_Antimatter

Her har R.E.M fått hjelp av et annet indiband, The Peaches. De gir en ekstra snert på sangen, men sanger som dette må uanstrengt holde mål. Gjør de ikke det, gjør de det ikke.

That someone is you

Denne sangen hører hjemme til godfølelsen jeg fikk ved første gangers gjennomlyttinger av Accelerate. Det går raskt og tøft, i en sang som er over på bare 1,44 minutt.

Me and Marlon Brando, Marlon Brando and I

Dette er en rolig sang, og en av de bedre på platen.

Blue

Dette er en sang som minner om Country feedback fra Out of time. Jeg lurer på om ikke akkordskiftene er omtrent akkurat de samme, tempoet også det samme. Her får R.E.M hjelp av Patti Smith, og hun løfter den virkelig til en av platens høydepunkt. Men den når ikke Country feedback over fotbladene. Michael Stipe snakkesynger, slik han pleide å introdusere sangene på konserter i storhetstiden etter Monster. Det er klart slik snakkesyning gjør seg bedre når man har noe å melde. Her har R.E.M av i dag et hovedproblem. De vil gjerne melde noe, de vet bare ikke hva. På Country Feedback kommer hver tekstlinje som et knyttneveslag av meningsfylde, I was central, I had control, I lost my head, I need this, er bare et av kontinuerlig med eksempler. Fra Blue har man for eksempel: I don’t mark my time with dates, holidays, faded wisdom, locked karma holders. Det ligger ingen fortvilelse i ord som det.

*

Posten vil bli gjort mer fyldig med tiden.

 

Advertisements
This entry was posted in Musikk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s