Palmesøndagstur til Jærstrendene

Olia og mor før turstart, parkeringsplassen på Sele

Det trenger ikke være så stress. Det er å våkne. Så sovne igjen. Jeg spiser først frokost med mor. Så går hun på gudstjenste, mens jeg stadig er nede og sjekker om Olia er våknet. Til slutt er hun det, etter en søvnprestasjon jeg nok aldri er kar for å gjøre henne etter. Så spiser jeg frokost på ny, med henne.

Et fint bilde jeg gjerne ville ha med, selv om det ikke passer i dramaturgien.

I løpet av frokosten vår kommer mor tilbake. Det blir en ny runde med te, min tredje for dagen, og mor setter seg ned og spiser litt frukt og drikker litt te for å holde oss med selskap. Instinktene til mor og Olia er også så overutviklet, at Olia får trang til å rydde når mor kommer hjem, og mor får trang til å hjelpe henne når Olia først rydder. Så denne tredje frokosten ble litt pussig.

Fugleperspektiv

Dermed var det på tide å gå en liten tur. Alle ville være med, og jeg ville til Sele, akkurat til Sele. Så da ble det slik.

Et av de obligatoriske poseringsbildene jeg kommer til å skrive om nedenfor.

Vi bestemte oss for å la det være en tur av aller enkleste sort, urutinert. Vi tok heller ikke ordentlig på alvor at påsken i år er den seneste i vår levetid, det er 17. april og 14 varmegrader.

Som man ser er det utmerkede temperaturer på Sele i påsken.

Nåja, jeg kjørte til Sele rundt omkring på Jærveien, vi pekte og forklarte for Olia hva alle tingene var. Ute av bilen satte Olia og mor i gang med å snakke, jeg med å fotografere.

Mor og Olia kommer over bakketoppen på vei ned mot Figgjoelven på Sele.

Mor snakket om Christian Bjelland som pleide å invitere kong Harald på laksefiske. Vi gikk ned til Figgjoelven for å se etter laksen, eller strengt tatt bare se til elven. Det var Olia som uttrykte litt skuffelse over i en så flott elv ikke å se eneste laks pilende rundt.

Her er historien om Bjelland og kongen i gang.

Over hengebroen er det faste motiv som skal fotograferes. Fotografiene ble forstyrret av familien Lunde som skulle over samtidig. Aldri om jeg kjente dem igjen, ikke tale om. Nesten 20 år er gått, jeg hilste bare på dem fordi de hilste først, og fordi det er fin skikk å hilse på tur.

Mor blir gjort oppmerksom på at kongen står over loven, og ikke trenger fiskekort for å fiske laks.

Langs etter strandveien mot Bore er det utplassert nymoderne kuer. De ligner ikke i det hele tatt på de gamle, gode jærkuene vi er vant med, røde og late, de er ikke engang kuer, men okser. Jeg fotograferte dem.

Kan dette være en ku?

Så var vi plutselig på Bore. Da var det bare å få på seg badetøyet. Bore er nemlig badestranden. Og når påsken kommer så sent som den gjør i år, har man nesten plikt til å bade. I alle fall har jeg en nesten selvpålagt plikt å gjøre det.

Mor og Olia på vei til Bore

Rett skal være rett, det var mye mer behagelig å gå i lett badebukse og t-skjorte, enn lett, svart treningsbukse og t-skjorte. Det var virkelig en solskinnsdag. Men sjøvannet bruker mer tid enn luften på å stille inn temperaturen sin etter årstidene, det var vinterkaldt, virkelig. Noen surfere plasket rundt i juksedressene sine. En gruppe småjenter løp hylende uti, og rett opp igjen. Badere var det ingen av. Jeg kunne jo vise disse jentene og disse varmedressene hvordan det skal gjøres, men om det hadde vært aldri så kjekt å imponere litt, var det nok lurere å vente med badingen til vi var nærmere Sele og bilen igjen.

Skifting til badetøy en tidlig sommerdag. Så tidlig at våren knapt er begynt.

Jeg er ingen dårlig bader. Sesongen min er mellom påske og høstferie, jeg bader i sjø og fjellvann, der det er mulig. Jeg er herdet i hodet og kropp. Men i dette sjøvannet her måtte jeg gjøre noen forsøk før det gikk. Og jeg syndet mot mitt prinsipp at man skal ikke bare bade, det skal også se godt ut. Temperaturen i vannet var imidlertid på feil side av behagelig, det var bare altfor tydelig og ble bare altfor synlig.

Tøff i trynet før det begynner.

Men etterpå var det deilig som vanlig. Jeg hadde hatt mine minutter på ryggen. Jeg hadde svømt litt bryst. Ligget litt i bølgene. Det var gjort. Og nå gikk jeg og tørket i solen og brisen, helt herlig. Barbeint gikk jeg tilbake til bilen. Det skammeligste var at jeg ikke hadde kortbukse.

Jeg bryter med det viktige prinsipp at bading skal se behagelig ut. Det ser rett og slett ut til at jeg vil forlate vannet.

Som vanlig traff vi familien Lunde på vei over broen. Denne gangen var jeg forberedt, og hilste vel vitende hvem de var. Mor slo av en gammel prat om bading, alt var velstand.

Jeg poserer på hengebroen. Bak forstyrrer familien Lunde med hund.

Vel hjemme ble det enda en lunsj. En fjerde runde med te. Planen var lammefrikasse, men klokken var halv seks, det var ingen sjanse til å få det ferdig til kvalitetstid. Det ble spedd på med litt plov fra i går, improvisert litt. Og dette opplegget improviserte jeg i mål med å avslutte dagen med en liten cognac. Rutinert.

Badingen er overstått og baderen vinker fornøyd til sitt publikum.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s