Ukrainsk cappuccino

I en travel hverdag der min tid fra morgen til kveld og utover kvelden går med til å lese fysikk spurte Olia meg i dag før frokost om jeg ville ha en cappuccino. Det er et overraskende spørsmål, hun lager aldri cappuccino, og når hun lager vanlig kaffe lager hun alltid på slump. Det måtte bli ukrainsk cappuccino, skjønte jeg.

Uten å gå for mye i detaljer om hvordan hun sa den måtte ha overstrødd sjokolade hun tidligere hadde hakket opp, vil jeg bare gå direkte til resultatet og si at ukrainsk cappuccino er vanlig kaffe – med et annet annet navn.

Reklamer

Første blogginnlegg fra Word

Da ser det ut til at jeg for første gang får til å skrive et blogginnlegg direkte fra Word. Det er Microsoft Office 2007 jeg har, og der er det en funksjon jeg ikke har vært helt oppmerksom på, eller når jeg har vært oppmerksom på den ikke har fått til, og det er å skrive et blogginnlegg direkte fra Word-editoren. Det har sine fordeler, om enn ikke alle word-funksjoner er tilgjengelige i denne modusen. Det er likevel en bedre editor enn den WordPress tilbyr selv. Og enda et eksempel på at nettkonkurransen er knallhard, både bloggtilbyderne og Microsoft må slå sine krefter sammen for å hele tiden være bedre enn konkurrentene.

Jeg er i eksamensmodus og har ikke tid til å skrive så mye. Det går i astronomi, nå skal jeg kunne regne ut det meste som har med universet å gjøre, i alle fall med de forenklinger som tilbys på første års universitetsstudium i fysikk. I går hadde jeg stand up på Rick’s, det gikk veldig bra både for meg og de andre, og i den anledningen åpnet jeg humorbloggen igjen med tre nye innlegg. Den ene var en liten omtale før showet, den andre en beskrivelse av showet og festen, og den tredje kommer i morgen og handler om den morsomme fotballstreiken.

I tillegg kan jeg ikke slå fra meg alt som har med huskjøp og hussalg å gjøre. Det er fortsatt en del som må på plass, og det er ikke alt som helt sikkert kan vente til etter eksamen. Selvangivelse for selvstendig næringsdrivende måtte jeg også levere inn. Heldigvis tjener foretaket så lite at jeg fortsatt kan levere selvangivelsen veldig forenklet. Selv om jeg er matematiker og veldig glad i tall, jeg er til og med glad i økonomi, men jeg er ikke særlig glad i å holde orden på papirer og sette meg inn i kjedelige systemer, og systemet for selvangivelsen er i kategorien kjedelig for meg.

I morgen skal vi enten på tur, eller så vil hele dagen gå med til fysikk. Dagen i dag gikk naturligvis med til å hvile ut etter i går. Og til å finne ut av denne nye muligheten til å blogge fra Word, som jeg nå har benyttet meg av.

Ekstravagant 17. mai der vi langt fra fikk spist all maten vi hadde kjøpt inn

I en travel hverdag ble det knapt tid til å feire nasjonaldag, i hvert fall ikke å skrive blogg om den. Det vil si, selve dagen ble den fristunden i en travel hverdag den skal være, blogging ble det knapt tid til i en pause dagen etter.

Som i fjor hadde vi kjøpt inn rikelig med godmat for dagen. Men vi hadde også lært noe. I fjor skulle vi – eller det vil jo si særlig jeg – spise en ekstravagant frokost allerede fra morgenen av, med hvitvin og luksuspålegg, og det meste man ellers skulle kunne ha lyst på. Problemet var bare at jeg fra morgenen av rett og slett ikke var særlig sulten. Nærmest motvillig drakk jeg min russiske champagne.

I år hadde vi derfor ikke noe fastsatt program. Maten var kjøpt inn, det fikk bli opp til oss når vi skulle spise den. Fra morgenen av gikk jeg i gang med å lese fysikk, heller enn å spise 17. mai-mat. Det var Olia som nærmest i smug begynte å spise frokost, mens hun bakte rundtstykker til den. Så da spiste jeg også etter prinsippet maten kom på bordet etter hvert.

Så var det på tide å slappe av. Det gjorde vi grundig. Neste måltid var et sideprosjekt Olia hadde satt i gang. På en dag vi hadde kjøpt inn det meste av kulinariske goder, laget hun russisk-norske piroger, i praksis kjøttdeig og løk pakket inn i deig. Så spiste vi dem. Jeg rakk akkurat å huske at vi hadde jordbær vi måtte spise, så det ble litt dessert, før vi la oss og sovnet.

Selvfølgelig, alt av prosesjoner, 17. mai-liv, alt det vanlige begynte å gå ut – om ikke på dato, så – på klokkeslett. Jeg hadde en liten tur ned på kaien, i kortbukse og t-skjorte, en tur som mest er å sammenligne med en luftetur, for det er det det var. Olia var inne hele dagen.

Klokken seks var det ny mat. Denne gangen reker. Olia hadde bakt brød, for anledningen en eventyrlig suksess. Den eneste mangelen var selve brødet, det var for lite av det. Med dette ferske brødet som Olia hadde diktet sammen som underlag ble reker kjøpt dagen før for 19,90 kroner kiloen en fest. Festen ble ledsaget av – ikke ukrainsk, eller russisk, men – spansk champagne kjøpt av meg for i hvert fall 15 år siden.

Hele dagen hadde vi tenkt å invitere gjester. Men vi kom aldri så langt. I stedet var det en gjest her som inviterte seg selv. Det var Henriette. Hun kom akkurat når middagen gikk over i enda en dessert, over til kaffen og teen, kan man si. Eller te og whisky, rettere sagt. Whiskyen var Gledfiddich, 18 år lagret, single malt. Teen hadde vi kjøpt i Ukraina. Olia hadde trikset sammen en jordbærdessert. Og fant som hun pleier frem en rekke med ting ekstra, som passet veldig godt, men jeg aldri ville gjettet ville passe delikat inn akkurat her og nå.

Med Henriette hadde vi det som på dannet vis kan kalles en dannet konversasjon. Ved midnatt gikk hun hjem. Vår nasjonaldag var over. Mesteparten av pålegget vi hadde kjøpt inn ligger i kjøleskapet. Uåpnet.

Andrej Sliusartsjuk – Verdens dummeste rørlegger

Det er crazy nyheter på bloggen i dag. Det dreier seg om Andrej Sliusartsjuk, en ukrainer som hevder å ha en hjernekapasitet langt over det vanlige, hinsides langt over, både når det gjelder hukommelse, evne til læring og – for sikkerhets skyld – evnen til å kontrollere andre hjerner. Han skal være professor i det meste, ha en barndom og ungdom til å sperre opp øynene og flire av, og har nå i det siste utført en del hjerneprestasjoner som utfordrer rekkevidden av begrepet absurd. Jeg ble oppmerksom på ham da det på diverse sjakksider kom frem at han hadde beseiret verdens beste sjakkcomputer – Rybka 4 – i blindsjakk.

Folk som Sliusartsjuk gjør seg best oversett. Det er for dumt, fornuftige mennesker skulle ikke bruke tiden sin på å argumentere mot det, han fortjener ikke engang å bli latterliggjort. Men så er det nå en gang blitt slik, at han har blitt en medieyndling i Ukraina. Matchen mot Rybka ble rapportert om i alle større TV-kanaler, han er støttet av regjeringen (jepp) og han har til og med kommet seg inn i engelsk Wikipedia. Det er en skam for Wikipedia, og viser svakheten ved et system der kunnskap blir demokratisk. Artikkelen er ikke så lett å fjerne, for det er særlig en innbitt ukrainer som mener den skal stå der, og på diskusjonssidene fører han en tapper kamp mot det som ser ut til å være idioter fra resten av verden.

Det er lagt ut filmer om Sliusartsjuk (engelsk stavemåte: Slyusarchuk, russisk: Слюсарчук) der han liksom utfører bedriftene sine. Han fremstår som en mann blottet for intelligens. Og han eier ikke skuespillertalent. Han klarer ikke engang å se ut som han gjør de bragdene han skal utføre. Det er elementære feil. Intelligente mennesker har som regel stor evne til å konsentrere seg, og når de gjør det, fremstår de alltid litt distre, og taper liksom omverdenen av syne. De gjør rolige bevegelser, om noen, og er fullt inne i oppgaven. Sliusartsjuk dingler med hodet hit og dit, veiver med armene, gualer opp om ting som skjer rundt ham, og er kjennetegnet ved krappe og brå bevegelser. Den elendigste amatørskuespiller som har tatt et eneste kurs skal vite at dette er lavstatus, sånn opptrer idioten.

Rekorden for memorering av Pi er noe sånt som 69 000 siffer. Siden det er 3600 sekund i en time, vil det ta en stund bare å få sagt alle sifrene for å bevise at man kan dem. Slisartsjuk skal ha kunnet 200 000. Skal man slå rekorden med en bløff, kan man godt gjøre det skikkelig. Det var forresten ikke 200 000 siffer han kunne, ser jeg nå, men en million. Siden høynet han dette til to millioner. Og videre til 30 millioner. «Beviser» for at han kan disse sifrene, er at han kan sitere et titalls siffer her og der i en bok han har gitt ut, med alle sifrene han kan. Det er hans egne medhjelpere som spør ham, som filmer ham, og publikum er utvalgt av ham. Særlig. Jeg kan vedde sparepengene mine på at han ikke kan flere siffer enn jeg.

Men det er i sjakken idiotien når sitt toppunkt. Han skal ha slått verdens sterkeste sjakkcomputer, rated 3000, 200 poeng over vår egen Magnus Carlsen, ingen mennesker har slått denne computeren før han nå plutselig gjorde det. På filmen som er lagt ut er det samme system, det er hans menn som kontrollerer begivenheten, alle til stede er nøye utvalgt. Det ble spilt to parti, han vant med hvit, det ble remis med svart. Til en av ukrainas største aviser skal han ha uttalt «jeg skjønte allerede etter 5 trekk at jeg var på villspor, og at partiet ville ende remis». Åpningen var Najdorf, en av de mest kjente og spilte åpningene i sjakkrepertoaret. Disse 5 trekkene er spilt millioner av ganger. Bare den som ikke kan noe som helst om sjakk kan finne på å si – eller la seg imponere av – at stillingen er remis etter fem trekk. Likeledes sa han om hvitpartiet at han i trekk 13 så 30 trekk fremover. Sånn sier bare den som ikke kan sjakk. Det var en posisjonell stilling, mulighetene var legio, det var ingen som helst grunn til å regne mer enn høyst et par trekk fremover, siden alt avhang av hvilken strategi som ble valgt av de to sidene. For sikkerhets skyld gjorde også Rybka noen tvilsomme valg her et sted, komplett umulig å «forutse» om man skulle regne seg fremover. Trekk 4 med hvit annonserte han feil bonde å flytte, og skrek ut rettelsen med en av sine karakteristiske, veivende armbevegelser.

Det er mye å si om dette. Og man gjør med en fyr som han her best i å holde kjeft. Han er ikke registrert på noen av de studiestedene han skal være professor. Han har ikke utgitt et eneste læreverk, ikke en artikkel, det finnes ikke et ord av ham i noen av fagfeltene han skal være ekspert på, og han har aldri verken uttalt seg eller blitt sitert. Han har aldri utført triksene sine utenfor Ukraina, og heller ikke overfor kontrollører han ikke selv har valgt ut. Forresten, han prøvde seg med å sette opp et åttitalls sjakkbrett han memorerte, og så skulle han gjenkjenne forandringer på fire av dem. Her var det en ekte sjakkspiller som utførte trekkene, og kunne avsløre at Sliusartsjuk knapt kunne reglene i sjakk. Han som skal ha lest og memorert 2-3000 sjakkbøker (det var slik han på noen måneder ble i stand til å slå Rybka – særlig) visste ikke engang forskjell på konge og dronning, eller hvordan man foretar lang rokade.

Min kone er fra Ukraina og kunne fortelle meg at navnet hans betyr rørlegger (sånn cirka, må jeg sette inn her som en merknad). Hun lo godt når jeg presenterte saken fra bløffesiden, hun hadde ingen problemer med å tro at en ukrainsk mann kunne bløffe seg til berømmelse og penger og intelligens. Hun kunne også oversette noen av nøkkelpunktene i den ukrainske reportasjone.Hun ble imidlertid usikker da hun så noen av Sliusartsjuks egne fremstillinger, hun var på ny fristet til å tro på det, og jeg måtte på ny opp med argumenter for å få henne fra det. Det er sikkert ikke tilfeldig at det er nettopp i Ukraina historien oppstår. Der har man lettere for å tro på det fantastiske enn det faktiske. Selv styresmaktene kaster seg på historien om at det finnes en høyst begavet mann i deres hjemland, og de forsøker å dra nytte av det for kanskje å få folk til å glemme problemene for en stund.

I dette får den hysteriske saken en alvorlig og trist side. Det som skal gjøre den ukrainske nasjonen stolt på hjemmebane, gjør den latterliggjort ute. Det er bare den mest uvitende, hjernedøde premieidiot som kan tro på Sliusartsjuks stunt. Det ser ut til å være mange av dem i Ukraina. Helt opp i regjeringen.De ærlig, hardtarbeidende sjakkspillerne landet har millioner av skulle gremme seg. Sliutsartsjuk avstår for øvrig å møte noen av dem i åpen kamp.

Osama Bin Laden – Død eller levende

Mandag morgen kom nyheten om at amerikanske styrker hadde drept Osama Bin Laden. President Barack Obama kunne erklære at Al Qaidas leder var drept, og at de hadde liket. Bedre blir det ikke. Ti års jakt etter angrepene 911 i 2001 var endelig avsluttet, amerikanerne hadde fått has på erkefienden.

Vår utenriksminister Jonas Gahr Støre uttrykte i likhet med resten av verden glede over nyheten, og utsiktene til en tryggere verden. I USA ble det regelrett feiret. Det tok imdlertid kort tid før man i alle fall her i Norge begynte å stille spørsmålet om det var riktig å glede seg over at en mann var blitt drept, ville det ikke være bedre om man hadde fått ham i live og kunne stilt ham for retten? Og er det ikke litt problematisk at amerikanske styrker på amerikansk ordre dreper en muslimsk mann på Pakistansk jord? Man benytter seg kort sagt av den vestlige retten til både å begå handlingen og ta avstand til den – og slippe unna med det.

Det går selvfølgelig ikke an å glede seg over at en mann er død. Det gjelder om han er aldri så ettersøkt. Man er nødt til å ta forbehold, nødt til å si at det var dumt det skulle ende slik, nødt til å mene at det denne gangen ikke gikk på en annen måte, at det ble skuddveksling, at dessverre gikk det ikke an å få tak i Osama Bin Laden i live. Om den umiddelbare følelsen er glede eller lettelse over at Bin Laden er tatt, så skal man dekke over den, og uttrykke seg som det forlanges i tiden.

Det er imidlertid et par ting her. Osama Bin Laden er verdens mest ettersøkte mann. Han har stått frem og påtatt seg ansvaret for noen av historiens verste terrorhandlinger. Han er direkte og indirekte skyld i mange titusener menneskeliv. Dette er alvor, det er ikke teoretiske utlegninger om at «enhver har rett på en sikker rettergang, også den verst skurk», og slikt noe. Hva som skjer med Bin Laden får betydning for hva som skjer i verden.

Jeg er av den oppfatning at det er mange, mange, mange som er udelt glade for at Bin Laden nettopp ble drept, at han er død, og at han ikke får fortsette å plage verden med langvarige rettsrunder. Verdens rettssystemer har jo ikke akkurat clean score mot forbrytere av dette kaliberet. Eller er det kanskje Saddam Hussein og hans henging etter domfellelse i Irakiske domstoler man vil ha som modell? Eller kanskje man foretrekker noen av de mange krigsforbryterne i krigene i det tidligere Jugoslavia, og deres rettergang i Haag? Det ville i det minste blitt måned på måned der Bin Laden støttet av en hærskare stjerneadvokater ville fått rikelig anledning til å utfolde seg, og sverte vesten og USA.

Det siste der ville mange sikkert sette pris på. Kanskje er det derfor feiringen var mest uforbeholden i USA. Det er også et par andre problemer med å stille nettpp Bin Laden for retten. Nå holder vi utenfor den gamle barnelærdommen, at farlige fiender tar man knekken på og ufarlige fiender er man storsinnet med. Bin Laden gjør seg mye bedre død enn levende. Det ville vel kanskje også bli et problem at USA har sendt løpeguttene til Guantanamo uten rettergang. Det er forkastelig, selvsagt, men det er alvor, og det ville sett rart ut omUSAs erkreterrorist ble stilt for retten – akkurat han som kunne lage mest ugagn der – mens småterroristene som kanskje ikke engang er skyldige blir straffet uten å ha blitt dømt. Det er ikke likhet for loven.

Osama Bin Laden i live ville betydd kolossale utgifter og kolossal beredskap. Strengt tatt er dette utgifter verdenssamfunnet skulle tatt på seg, heller det enn å skyte en mann uten lov og dom. Men når han nå likevel er skutt, løser det en god del problemer med at det ikke er mulig å befri ham lenger. Det kommer ingen terroraksjon, gisselaksjon, med mer eller mindre realistiske krav om å få Bin Laden løslatt. Verdenshistorien viser ganske entydig at det har gått best med dem som har gjort kort prosess med hovedfienden, og ikke har latt ham (eller i noen tilfeller henne) leve av «høyverdige prinsipper».

Det er realpolitikk. Bismarck ville vært fornøyd. Kanskje skulle det være lov for noen flere vestlige politikere å være det også. Og folket kunne kanskje begynne å kreve at de som bestemmer slike ting tok konsekvensen av at verden er blitt tryggere, og lot folk reise på en vanlig flytur uten å bli sett på som terrorister. Så lenge overvåkningen, sikkerhetskontrollene og terrorberedskapen er så omfattende som i dag, kan ikke konklusjonen bli annen enn at kampen mot terror langt fra er vellykket.

Om enn operasjon Geronimo i Abbottad var det.

1. mai-tur

Det har vært sol i ukevis, vi har solgt leiligheten, vi elsker hverandre, nå fikk det være nok snakk og på tide med feiring. Det var også en slags «overklassen slår tilbake» på arbeidernes dag, Olia er strengt tatt gammel adelsslekt, mens jeg er utdannet lektor. Det kvalifiserer knapt til overklasse, jeg ser den, men arbeiderklasse er det i alle fall ikke, og solidaritet gav vi ganske enkelt blaffen i der vi ved et av Bergenfjellenes vakre vann nøt solen med reker, rundstykker, sitron og russisk champagne. Riktignok kostet rekene 20 kroner kiloen på Kiwi, omtrent det samme kostet champagnen, og rundstykkene var bakt av Olia samme morgen. Vi sparket vel rett og slett oppover også, ingen goder er avstengt for oss.

Avgang Strandgaten 204, parkeringsplassen.

Blogging er det første som ryker når det røyner på med travelhet. Turer ryker aldri. Det gir styrke og krever ingenting. Kanskje kan man her holde unntatt en mild overtalelse av Olia. Det er sjelden hun som ivrer mest for disse turene. Men min iver holder rikelig for begge.

Vi forlater Tarlebøveien, og går over bekken inn i skogen.

Planen min var å komme oss oppover Tarlebøveien mellom Ulriken og Fløyen, opp til demningen ved Tarlebøvannet, så videre opp og til høyre, der jeg hadde tenkt å vise henne en for meg og Martin langt viktigere demning, som vi selv har laget, og derfra opp til vannet på toppen av denne dalen, om et slikt uttrykk kan brukes. Det heter Langelivatnet, vet jeg nå.

Olia har ikke den rutinen vi nordmenn har med å finne fine steder å ta pause.

Søndagsfrokosten gikk med alle rutiner. Olia var velvillig, laget te og kjærlige rundstykker, dekket flott på, vi spiste, men så var det hvile for henne. I mens pakket jeg sekken, eller sekkene, som det til slutt endte opp med, mens hun strikket. Det tok tid. Strikkingen lengst. Jeg måtte endog bruke overtalelseskraft. Til slutt gikk jeg til og med ut på gaten og ventet i finværet. Halv ett var vi ute og gikk.

Legg merke til at hun også sitter i skyggen.

Forrige gang vi prøvde oss på en tur som dette fotograferte Olia det meste som var av hus og villaer oppover Kalfaret. Det forsinket oss kraftig, det samme gjorde vårt langsomme tempo, og lenge før vi var fremme ved noe som helst, ville Olia snu. Da det begynte å regne gikk jeg tom for argumenter, vi snudde.

Olia på vei langs stien rundt Tarlebøvannet.

Denne gangen gikk vi i strakt tempo – bortsett fra noen ufraviklige vindushoppingsøyeblikk fra Olia, det forsinket oss litt gjennom sentrum – like opp til Tarlebøveien, og vel så det. Olia valgte til og med skogsveien, antagelig fordi den gikk nedover etter en lengre periode med stigning. Men jeg visste jo at fraværet av stigning var høyst midlertidig, turer i Bergensfjellene går jo helst oppover før nisten.

Her er jeg ved demningsverket vårt fra 2009. Vår bekk er til venstre. Den fantes ikke i 2008.

Olia er jo utlending og finner interesse i en skyggelagt bekk med innslag av foss, der stoppet vi litt for at hun skulle få skyllet ansiktet sitt. Ikke engang mine forsikringer om at dette var Bergens drikkevannskilde fikk henne til å drikke noe særlig. Litt etter begynte hun å ta seg sine pauser.

Olia lar seg imidlertid imponere så lite at hun verken får med seg vannet eller demningen.

Men det var alt sammen midlertidig. Vi kom oss oppover. Oppover og oppover. Riktignok havnet vi til slutt tilbake på Tarlebøveien, det ergrer meg rett og slett at jeg aldri klarer å finne veien i den vakre dalen like nedenfor Ulriken, jeg får bare gått denne dalen nedover. Nøkkelen er å huske at man aldri kan komme for langt til høyre denne dalen, der stenger en massiv fjellvegg, mens til venstre har det en tendens til å friste seg med åpent og lett landskap og stier.

Vi har oss en toddy ved demningen. Det fortjener den. Og vi.

Olia visste ikke hva hun gikk glipp av, og ergret seg ikke i det hele tatt. Sammen gikk vi så opp til demningen. Først den viktige ved Tarlebøvannet, så den viktige som Martin og jeg har laget. Der stoppet vi og hadde oss litt Toddy og kjeks. Men når sant skal sies, lot Olia seg aldri imponere av denne demningsbedriften vår, selv om den i meg hadde sin mest velvillige presentør.

Olia lot seg imidlertid imponere av bekken som smatt frem under snøen.

For uinnvidde må med at stien opp fra Tarlebøvennet til Langelivannet virkelig er vakker. Underveis kommer man så høyt at man ser over byfjellene, og virkelig begynner å få oversikt. Det er hav og fjell og vann, det åpner seg mer og mer, det er noe av det beste området har å by på. Den lille bekken som putler seg ned ved siden av gir en fin lydkulisse.

Dette må kunne kalles et vakkert utsiktspunkt. Og jeg poserer velvillig.

På toppen oppdaget jeg imidlertid at jeg hadde forregnet meg lite grann. Vi hadde gått forbi mange steder Olia hadde funnet mer enn gode nok for en lang, lang rast, jeg hadde drevet på videre, og nå var vi ved mitt mål. Det var riktignok vakkert der, men ikke overveldende, og det var dessuten litt halvkaldt. For det første var det høyere, for det andre blåste det litt. Og vannet gav ikke noe særlig dekning for noe.

Oppe på det øverste platået i dalen er det et flott vann. Dette er vannet, Langelivatnet.

Så, alright, det var ikke verre enn at jeg ikke et øyeblikk lot være å sitte i bar overkropp. Men det var heller ikke bedre enn at Olia ikke et øyeblikk tok av seg jakken.

Det eneste bildet fra overdådigheten. Resten finnes nå bare hodene våre.

Rekene, rundstykkene, salaten, eggene, mayonesen, sitronen, tilbehøret, champagnen – alt det var for Olia og meg, det var vår feiring. Den var strålende.

Mannen og fjellet

Deretter var det den lange og vakre veien ned igjen. Nå begynte også solen å gå lavt og det ble litt skygge etter hvert. Men det er i hvert fall til å begynne med en nesten litt spektakulær nedstigning, det er en av mine standardturer i Bergensfjellen og jeg velger bare de bedre. Det var virkelig bra, og første gang med Olia. Klokken halv ni var vi hjemme, herlig utslitte etter åtte timer i fjellet. God 1. mai!

Mannen og månen.