1. mai-tur

Det har vært sol i ukevis, vi har solgt leiligheten, vi elsker hverandre, nå fikk det være nok snakk og på tide med feiring. Det var også en slags «overklassen slår tilbake» på arbeidernes dag, Olia er strengt tatt gammel adelsslekt, mens jeg er utdannet lektor. Det kvalifiserer knapt til overklasse, jeg ser den, men arbeiderklasse er det i alle fall ikke, og solidaritet gav vi ganske enkelt blaffen i der vi ved et av Bergenfjellenes vakre vann nøt solen med reker, rundstykker, sitron og russisk champagne. Riktignok kostet rekene 20 kroner kiloen på Kiwi, omtrent det samme kostet champagnen, og rundstykkene var bakt av Olia samme morgen. Vi sparket vel rett og slett oppover også, ingen goder er avstengt for oss.

Avgang Strandgaten 204, parkeringsplassen.

Blogging er det første som ryker når det røyner på med travelhet. Turer ryker aldri. Det gir styrke og krever ingenting. Kanskje kan man her holde unntatt en mild overtalelse av Olia. Det er sjelden hun som ivrer mest for disse turene. Men min iver holder rikelig for begge.

Vi forlater Tarlebøveien, og går over bekken inn i skogen.

Planen min var å komme oss oppover Tarlebøveien mellom Ulriken og Fløyen, opp til demningen ved Tarlebøvannet, så videre opp og til høyre, der jeg hadde tenkt å vise henne en for meg og Martin langt viktigere demning, som vi selv har laget, og derfra opp til vannet på toppen av denne dalen, om et slikt uttrykk kan brukes. Det heter Langelivatnet, vet jeg nå.

Olia har ikke den rutinen vi nordmenn har med å finne fine steder å ta pause.

Søndagsfrokosten gikk med alle rutiner. Olia var velvillig, laget te og kjærlige rundstykker, dekket flott på, vi spiste, men så var det hvile for henne. I mens pakket jeg sekken, eller sekkene, som det til slutt endte opp med, mens hun strikket. Det tok tid. Strikkingen lengst. Jeg måtte endog bruke overtalelseskraft. Til slutt gikk jeg til og med ut på gaten og ventet i finværet. Halv ett var vi ute og gikk.

Legg merke til at hun også sitter i skyggen.

Forrige gang vi prøvde oss på en tur som dette fotograferte Olia det meste som var av hus og villaer oppover Kalfaret. Det forsinket oss kraftig, det samme gjorde vårt langsomme tempo, og lenge før vi var fremme ved noe som helst, ville Olia snu. Da det begynte å regne gikk jeg tom for argumenter, vi snudde.

Olia på vei langs stien rundt Tarlebøvannet.

Denne gangen gikk vi i strakt tempo – bortsett fra noen ufraviklige vindushoppingsøyeblikk fra Olia, det forsinket oss litt gjennom sentrum – like opp til Tarlebøveien, og vel så det. Olia valgte til og med skogsveien, antagelig fordi den gikk nedover etter en lengre periode med stigning. Men jeg visste jo at fraværet av stigning var høyst midlertidig, turer i Bergensfjellene går jo helst oppover før nisten.

Her er jeg ved demningsverket vårt fra 2009. Vår bekk er til venstre. Den fantes ikke i 2008.

Olia er jo utlending og finner interesse i en skyggelagt bekk med innslag av foss, der stoppet vi litt for at hun skulle få skyllet ansiktet sitt. Ikke engang mine forsikringer om at dette var Bergens drikkevannskilde fikk henne til å drikke noe særlig. Litt etter begynte hun å ta seg sine pauser.

Olia lar seg imidlertid imponere så lite at hun verken får med seg vannet eller demningen.

Men det var alt sammen midlertidig. Vi kom oss oppover. Oppover og oppover. Riktignok havnet vi til slutt tilbake på Tarlebøveien, det ergrer meg rett og slett at jeg aldri klarer å finne veien i den vakre dalen like nedenfor Ulriken, jeg får bare gått denne dalen nedover. Nøkkelen er å huske at man aldri kan komme for langt til høyre denne dalen, der stenger en massiv fjellvegg, mens til venstre har det en tendens til å friste seg med åpent og lett landskap og stier.

Vi har oss en toddy ved demningen. Det fortjener den. Og vi.

Olia visste ikke hva hun gikk glipp av, og ergret seg ikke i det hele tatt. Sammen gikk vi så opp til demningen. Først den viktige ved Tarlebøvannet, så den viktige som Martin og jeg har laget. Der stoppet vi og hadde oss litt Toddy og kjeks. Men når sant skal sies, lot Olia seg aldri imponere av denne demningsbedriften vår, selv om den i meg hadde sin mest velvillige presentør.

Olia lot seg imidlertid imponere av bekken som smatt frem under snøen.

For uinnvidde må med at stien opp fra Tarlebøvennet til Langelivannet virkelig er vakker. Underveis kommer man så høyt at man ser over byfjellene, og virkelig begynner å få oversikt. Det er hav og fjell og vann, det åpner seg mer og mer, det er noe av det beste området har å by på. Den lille bekken som putler seg ned ved siden av gir en fin lydkulisse.

Dette må kunne kalles et vakkert utsiktspunkt. Og jeg poserer velvillig.

På toppen oppdaget jeg imidlertid at jeg hadde forregnet meg lite grann. Vi hadde gått forbi mange steder Olia hadde funnet mer enn gode nok for en lang, lang rast, jeg hadde drevet på videre, og nå var vi ved mitt mål. Det var riktignok vakkert der, men ikke overveldende, og det var dessuten litt halvkaldt. For det første var det høyere, for det andre blåste det litt. Og vannet gav ikke noe særlig dekning for noe.

Oppe på det øverste platået i dalen er det et flott vann. Dette er vannet, Langelivatnet.

Så, alright, det var ikke verre enn at jeg ikke et øyeblikk lot være å sitte i bar overkropp. Men det var heller ikke bedre enn at Olia ikke et øyeblikk tok av seg jakken.

Det eneste bildet fra overdådigheten. Resten finnes nå bare hodene våre.

Rekene, rundstykkene, salaten, eggene, mayonesen, sitronen, tilbehøret, champagnen – alt det var for Olia og meg, det var vår feiring. Den var strålende.

Mannen og fjellet

Deretter var det den lange og vakre veien ned igjen. Nå begynte også solen å gå lavt og det ble litt skygge etter hvert. Men det er i hvert fall til å begynne med en nesten litt spektakulær nedstigning, det er en av mine standardturer i Bergensfjellen og jeg velger bare de bedre. Det var virkelig bra, og første gang med Olia. Klokken halv ni var vi hjemme, herlig utslitte etter åtte timer i fjellet. God 1. mai!

Mannen og månen.

Advertisements

One comment on “1. mai-tur

  1. Kari Mette Salen sier:

    Du verden for et herlig terreng å gå tur i! – og du verden for en flott niste dere har med dere! Det så virkelig kjekt ut!
    Klem fra mor

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s