Angrepet på Sovjetunionen 22. juni, 1941

Det er i dag 60 år siden nazi-Tyskland gikk til angrep på Sovjetunionen i den største militære operasjonen verden til da og til nå har sett. Fronten gikk fra Østersjøen i nord og ned mot Svartehavet i sør, fra dagens Estland til dagens sørlige Ukraina. Det er ikke til å tro at så kolossale troppebevegelser ikke skulle bli oppdaget på forhånd, at angrepet ikke skulle bli varslet. Og det ble det da vitterlig også, men varlsene ble avvist av den eneste som behøvde å tro på dem: Josef Stalin. Slik ble historiens mest massive angrep også et av de mest vellykkede. De tyske hærstyrkene møtte de sovjetrussiske praktisk talt uforberedt, ja, verre enn det, den røde armé hadde fått streng ordre om ikke å angripe og ikke å svare på provokasjoner. Josef Stalin ønsket ikke å starte krigen ved et uhell. Han visste utmerket godt hvordan vinterkrigen i Finland hadde startet, ved et uhell forårsaket av russerne selv. Dermed stod de sovjetrussiske kommandantene i et pikant dilemma. De hadde ordre om ikke å besvare provokasjoner, og de visste godt hvordan det gikk med dem som ikke lystret ordre i den røde hær. Samtidig måtte de forholde seg fra et massivt bombardement fra de tyske styrkene. For å gjøre en umulig situasjon bare enda verre, falt Josef Stalin inn i en tilstand av apati, og klarte ikke å svare på henvendelsene han fikk. Tvert i mot flyktet han ut til en av datsjaene sine utenfor Moskva, der han var overbevist om at han ville bli arrestert da man endelig fant ham.

Tragedien er bortimot umulig å forestille seg. De sovjetrussiske militærflyene kom seg ikke opp i luften engang, før de ble bombet bort av det tyske Luftwaffe. Slik fikk nazi-Tyskland herrdømmet i luften, et herredømme som skulle vare langt inn i slaget ved Stalingrad halvannet år etter. Tysk artilleri skjøt de russiske forsvarsstillingene møre, og tyske tanks kunne kjøre rett gjennom dem. For infanteriet og kavaleriet og resten av styrkene som kom etter, var det bare å forsyne seg. By etter by falt, mange på tross av ordre om å forsvare seg for enhver pris og til siste mann. Stalin var livredd for tilbaketrekninger, livredd for å gi fra seg noe. Slik ble de sovjetrussiske tapene bare enda større. Hundretusenvis av russiske krigsfanger ble sendt vestover, fra hver eneste storby, hver eneste region, hvert eneste område. Hver av disse hundretusnene er en menneskeskjebne, og fortvilelsen er ikke til å forestille seg når man nå vet hva de har i vente. I de tyske konsentrasjonsleirene fikk de russiske fangene en behandling som bare er overgått av det ufattelige som skjedde med jødene, millioner av russere døde i tyske fangeleire. Og av dem som overlevde, ble hundretusener sendt like i russiske fangeleire straffet for forræderi, for å ha overgitt seg til fienden. Det er ikke til å forestille seg.

Dimensjonene i det som skjedde er ufattelige. De tyske nazistene var kjent for sin strenghet og grusomhet, hvor de enn kom, og mange franskmenn, særlig, men også mennesker i andre vestlige land fikk lide under nazistenes terror. For dem som gjennomgikk disse lidelsene, er det vanskelig å forestille seg dem verre. Men i øst var grusomhetene på en helt annen skala. Først i Polen, der nazistene møtte Untermensch, slavere, som det fantes for mange av, men som godt kunne bestå som rase, for å arbeide for det tyske herrefolket. Dette var Hitlers store plan, og at den ikke lar seg fatte i et av vår tids siviliserte hoder, betyr ikke at det var akkurat sånn den var. Menneskeheten ble inndelt etter raser. Noen skulle herske, det var tyskerne, noen skulle bestå for å arbeide for herskerne, dette var slaverne, og noen måtte utryddes, jødene. I Polen var dette ille, men i Sovjetunionen overgikk det alle grenser. Dette var verdens største land, et enormt område fullt av det verste som kreler på jorden, russiske slavere, jøder og kommunister. Selveste elitestyrkene, SS, ble satt inn for å få ned dette antallet. De kom etter hovedstyrken inn i byen, og skjøt rett ned uønskede element, jøder, såkalte bolsjeviker, andre som kunne utgjøre en trussel eller være til skade, heller for mange, enn for få. Her er det topptrente elitesoldater, Tysklands beste menn, som skyter ned nakne kvinner, menn og barn, på 8 – 10 meters avstand. Det er en grusomhet som ville vært enda mer kjent, om den ikke var blitt overskygget av den enda større grusomheten som skulle finne sted i de tyske dødsleirene, der masseutryddelsen av mennesker blir industrialisert. Det er det grusomste som har skjedd i menneskehetens historie, toppen av ondskap, for den som tar det inn over seg blir det umulig å opprettholde troen på mennesket og vår sivilisasjon. Dette var det endelige forfall, undergangen, alt mennesket hadde tenkt og gjort kan vanskelig forsvares når det endte i dette.

I det siste er det kommet forskning – blir det sagt på nyhetene, – som viser at de tyske soldatene ble tatt bedre i mot av den Sovjetrussiske befokning enn hittil antatt. Alt er relativt. Det kommer an på hva man mener med hittil antatt, det har lenge vært kjent at i hvert fall deler befolkningen – om enn ikke i Russland, så i de baltiske statene og Ukraina, så på tyskerne som befriere fra det forhatte regimet til Josef Stalin. Det er heller ikke så underlig, og man trenger ikke mye forskning for å skjønne det, det er bare å sette seg litt inn i hva som egentlig skjedde, og hadde skjedd. De baltiske statene var sammen med de østlige delene av Polen angrepet og erobret av Sovjetunionen like etter at nazi-Tyskland hadde angrepet og erobret vest-Polen. Grusomhetene i øst stod ikke særlig tilbake fra dem i vest, den kvalitative forskjellen er at i vest var overgrepene også rasistisk motivert, mens man i øst bare ville kvitte seg med absolutt alle som kunne utgjøre en trussel. Og i Stalins verdensbilde var dette så godt som alle og enhver. Hundretusenvis ble sendt til sovjetiske fangeleire i avsidesliggende deler av riket, like så mange, og like så rettsløst og dypt urettferdig som hos tyskerne i vest. Går man på krigsmuseum i noen av de baltiske statene, er det ingen forskjell mellom den russiske okkupanten og den tyske, krigen begynte for dem 17. september 1940, da russerne kom, og ikke 22. juni da det var tyskerne som angrep. At hele resten av verden har sett annerledes på det, skyldes stort sett at man følte seg noenlunde nødt til å se med milde øyne på en tidligere alliert, og på en superstormakt man uansett måtte forholde seg til. De baltiske statene var lette å ofre.

I Ukraina er forholdene noe mer kompliserte. Dette landet hadde i årevis vekslet mellom å tilhøre russere og polakker, gjerne med flytende grenser, og som regel ganske diskriminert. Men i Ukraina finnes også og har alltid vært en ganske stor del av befolkningen som har vært noe man like greit kan kalle russiske nasjonalister, en stor del av befolkningen er endatil russere, disse har i prinsippet ikke hatt noe særlig i mot at Ukraina har stått under den russiske tsaren. I de vestlige delene av Ukraina finnes få slike, her er enkelte ukrainske nasjonalister, og de ønsker med alle midler en selvstendig, ukrainsk stat. Disse få setningene skraper bare overflaten av hvordan det egentlig forholder seg, det er komplisert, og man blir aldri ferdig med å sette seg inn i det og forstå mer av det. På 30-tallet var det imidlertid få som støttet kommunistregimet. Det har sin meget enkle forklaring. Fra omtrent 1933 til 1935 ble mange millioner ukrainere sultet i hjel, som en direkte følge av kommunistregimets politikk. Kommunistene ønsket å organisere jordbruket i kollektivbruk, jordeierne skulle gi fra seg jorden til det russiske kommunistregimet, man kan forestille seg, gi fra seg det man eier til det man hater mest på jord. Mange brant heller avlingene, enn å gi den fra sg. Uansett skulle de sovjetrussiske jordbruksmyndighetene ha oppfylt målene i den overambisiøse femårsplanen sin. Det betydde at de skulle ha inn så og så mange sekker korn, enten kornet fantes eller ikke, om så befoklningen som eide kornet sultet i hjel. – Det er like bra det dør noen ukrainske bønder, de som overlever vil være mye mer medgjørlige, er et bare mildt omskrevet sitat. Det er klart, ethvert regime som ikke er dette, vil være velkomment.

Det er imidlertid like kjent at velviljen mot tyskeren ikke varte lenge. Man kan kanskje si at Hitler misbrukte muligheten sin, han ville ha mye større sjanse til å holde på de nye landområdene sine om han hadde forsøkt å spille på lag i hvert fall med noen deler av befolkningen. Hitler gikk i stedet direkte i gang med utrenskelsespolitikken sin, godt synlig for alle, og uten påtrengende ønske om å holde noen av overgrepene skjult. Tvert i mot var det uttalt politikk at befolkningen i de okkuperte områdene, og særlig i øst, skulle vite hva som ventet den som ikke i ett og alt støttet Hitlers regime og var med på det han foretok seg. De som kritiserer Hitler for ikke å ha gått mildere til verks og gjort seg til venns med befolkningen, har ikke helt forstått hva som var denne mannens mål. De har heller ikke forstått hans grenseløse selvtillit på egne og tyskernes vegne. Det er klart at han kunne ikke samarbeide med slavere, utermensch, bare for å tekkes dem. Hitler var helt sikker på at han var den utvalgte fører for den utvalgte rase, seieren var skjebnebestemt, og han behøvde ikke å gå på kompromiss med noe. Det hadde han aldri gjort, og frem til 22. juni 1941 og vel så det, hadde dette ledet ham til en lang rekke seire og nøkternt sagt imponerende prestasjon å bygge opp Tyskland fra praktisk talt null, til Europas klart dominerende makt på drøyt åtte år. Hitler fortsatte denne politikken sin like til det siste, og han var skremmende nær å lykkes med den atskillig mer varig enn slik det nå kom til å gå.

For frem til denne datoen, og litt videre ut over dette året 1941, hadde all Hitlers gambling endt i hans favør. Han hadde spilt svært høyt, tatt enorm risiko, hver gang hadde han vunnet, og gevinsten hadde blitt deretter. De samme argumenter om hans overambisiøse planer som blir brukt mot ham i Sovjetunionen, kunne like gjerne vært brukt i Polen, Norge & Danmark, Be-ne-lux-landene, ikke minst Frankrike, nord-Afrika, Hitler satset alt hver gang. Det var ikke gitt det skulle gå bra.

Det er alltid lett å tolke historien i ettertid, og komme med sine kjølige vurderinger når man vet hvordan det kommer til å gå. Jeg mener at av og til fører de riktige valg til galt resultat, og gale valg kan likevel gi gode resultat, og man skal kanskje ikke alltid dømme en persons handling etter hvordan det gikk. Fra Hitlers ståsted var det slik jeg ser det helt nødvendig å gå inn i Sovjetunionen. Det var et godt tidspunkt, fortsatt fra Hitlers ståsted, han hadde alltid startet angrepene sine før de var ventet, og det var en kanskje ikke helt uvesentlig forklaring på hvordan han hadde lyktes så godt med dem. I Sovjetunionen lyktes han også godt, over all forventning godt. Alle militære mål ble nådd, mange av dem langt tidligere enn planlagt, det var umulig – selv for Hitler – å planlegge for den som suksessen som skulle komme i starten av angrepet mot Sovjetunionen. Men den enorme suksessen skulle vise seg akkurat i dette landet også å bli et problem. De store avstandene gjorde det vanskelig å opprettholde gode forsyningslinjer, det var vanskelig å unngå at hærstyrkene ble spredt. Og Sovjetiske styrker, og særlig sovjetisk industri, kunne alltid bli fraktet lenger øst og være utenfor tyskernes rekkevidde. Slik har Russland det fascinerende ved seg, at det kan bli mørbanket og tynet og herjet med så mye man måtte ønske, utslått blir det aldri. Det har i hvert fall historien vist så langt. Napoleon og Hitler har fått unngjelde for dette.

Men strengt tatt kan man aldri vite hvordan resultatet ville bli, da Hitler gikk i gang med sitt voldsomme angrep, var han forutbestemt til å tape, eller kunne han ved å handle annerledes klart å holde på seieren han tross alt fikk også her. Mitt syn er at en mann som Hitler ikke kunne handle annerledes, det var nettopp at han handlet og tenkte som han gjorde, at han var havnet der han nå var. Og å forvente at han plutselig her, akkurat i denne krigen skulle begynne å handle annerledes, det er slik jeg ser det enda mer umulig enn å overvinne Russland.

Advertisements

One comment on “Angrepet på Sovjetunionen 22. juni, 1941

  1. Isabella sier:

    Meget bra skrevet!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s