Ingen bading i juli

For en underlig sommer det har vært. For første gang på årevis har jeg ikke vært i utlandet. Jeg har ikke engang vært på ferie, om da ikke tilværelsen i min mors hus som jeg i morgen kjøper kan kalles ferie. For første gang i praktisk talt hele mitt liv har jeg gått gjennom hele juli uten å bade. Det har vært en underlig sommer.

Jeg kommer ikke til å miste badekraften. Jeg badet i april, mai og juni, og skal bade i august, september og oktober. Det kommer ikke til å bli flere somre hvor jeg ikke bader i juli, samme hvor jeg kommer til å tilbringe dem. Det er unntaksår i år.

Tiden har daffet forbi. Det har vært lange måltider. Jeg har brukt litt tid på å få orden på huskjøpet, å få ordnet papirene og finansieringen. Jeg har jobbet litt i hagen og i gårdsrommet, jeg har jogget litt i terrenget rundt her.

Men skogstjernene som ligger rundt her frister ikke å bade i, uansett temperaturen i dem. Den gangen jeg var ved sjøen for å kunne bade, var den fylt av brennmaneter. Siden Olia stort sett er på jobb hele dagene, har det ikke falt seg naturlig for oss å dra på langtur.

For et par somre siden var jeg på Krim, og tilbrakte hele juli uten å være på internett. Det frister til gjentakelse. Men det vil ikke bli flere somre uten lang ferie. Og om det faller seg slik at det ikke lar seg gjøre å reise utenlands, skal det i alle fall måtte bli noen skikkelige turer i det norske sommerfjellet. Og bading skal det bli, hver måned mellom påske og høstferie. Det er det minste man kan forlange av en levende vestlending.

Det er unntaksår i år. Det har vært verdt forsakelsene. I morgen overtar vi offisielt huset. Vi gjør et skikkelig økonomisk løft for å få det til, men kommer til å bo lykkelige her resten av livet når det nå har gått i orden. Det har vært en svært fredelig og svært lykkelig sommer for meg. Og det vil den fortsette å være til den om en god stund er over.Blomster, Edderkopp

Advertisements

Tinglyst

Da er det offisielt og tinglyst av Statens kartverk: Jeg er eier av Gaupeveien 5, Gnr 47, Bnr 651. Det var ikke verre enn å skrive ut dokumentet som ligger på tinglysningen sine sider, fylle det ut og sende det inn. Vi fikk det en gang i retur, men det var for at vi hadde mulighet for å spare noen kroner på dokumentavgiften siden jeg og mine tre søsken er arving av min avdøde far. Det var omtrent 10 000 kroner å spare på dette for meg. Det er veldig gode penger, men det viktigste er at det nå har gått i orden.

Og det gikk i orden innen oppgjørsdato 1. august, slik at mor kan få pengene fra mine långivere om alt går som planlagt. Det er Statenes pensjonskasse og DNBnor. Hvis det ikke går i orden mandag, vil det bare være snakk om et par dagers forsinkelse, og ingenting som vil ha noen egentlig betydning for oss. Mor bor her med oss til hun har funnet seg en ny leilighet. Når hun har gjort det, vil pengene helt sikkert være på plass.

Samtidig kom også en tekstmelding fra megler for salget av leiligheten min i Strandgaten. Pengene for oppgjøret er på vei, alt er i orden.

Dermed var det for meg å logge meg inn på nettbanken, og overføre den delen av kjøpesummen som er egenkapital. Det dreier seg om noen hundre tusen som mor helt sikkert får inn på konto mandag. Vi har også betalt litt på forskudd, og får betale litt på etterskudd, siden et par måneders lønninger kommer godt med for å skrape sammen den siste rest av det som er nødvendig.

Vi har god grunn til å feire på mandag. Da er det Olia og jeg som eier huset her i Gaupeveien 5 på Ganddal. Det kommer til å bli et godt hjem for oss.

Kall ham ikke en korsfarer

Det er gripende hvor vakkert det norske folk har reagert på de grusomme hendelsene i Oslo og på Utøya fredag 22. juli. Vi har vist en omtanke og et samhold som har gjort det ettertrykkelig klart at den norske levemåten og de norske verdier på ingen måte er truet. Ordene som er gjentatt er toleranse, inkludering og åpenhet, og de er sagt med verdighet og respekt av unge og gamle, fra høyre til venstre i det politiske landskapet. Det flerkulturelle samfunnet som angrepet var rettet mot har vist seg sterkt, våre nye landsmenn – som selvsagt aldri må bli et negativt ladet ord – har deltatt i sorgen og fellesskapet på lik linje med oss andre. Terrorangrepet og drapene har sveiset oss tettere sammen, stikk i mot det som var hensikten til ugjerningsmannen.

Jeg mener den beste måten å bearbeide traumet på er å ta vare på hverandre, og komme oss videre i hverdagen. Det er i hvert fall ikke å vise gjerningsmannen oppmerksomhet, og på noen som helst måte gå i dialog med ham. Det er han ikke verdt. Og det vil føre til det som i hvert fall for meg vil være veldig ubehagelig, og det er at samme hvor sprø du er i hodet og hvor skrudd ideene dine om hvordan verden henger sammen er, så vil du bli tatt på alvor og studert av temmelig intelligente menn om du bare foretar deg noe spektakulært grusomt. Ingen ville brydd seg med å lese det vanvittige dokumentet til denne massemorderen om han ikke hadde blitt nettopp det, en massemorder.

I dette gjorde den ellers totalt vrangforestilte nordmannen sin eneste korrekte beregning. Han fant sin vri på terroren slik at det på sitt vis overgikk alt som tidligere var gjort. Nettopp ved å drepe så mange som mulig, ikke på avstand med en bombe, men skudd for skudd som regulære henrettelser,visste han at han var sikret en oppmerksomhet han på ingen annen måte kunne oppnå. I hva denne oppmerksomheten vil føre til tar han fullstendig feil. Det er likevel urovekkende at en hvilken som helst villmann kan bli tatt på alvor om bare forbrytelsen han gjør er grusom nok.

Folket jeg skrøt av i innledningen har dette fullt under kontroll. Deres nysgjerrighet strekker seg til hvordan en tilsynelatende vanlig nordmann fra et nokså normalt norsk hjem kan få seg til å gjøre noe slikt, hvem er han, hvordan er det mulig. Det er naturlig at mediene bruker litt tid på å svare på dette, selv om også de særlig i begynnelsen sluttet opp om hovedsaken som er å vise omsorg for ofrene og delta i sorgen.

Det er ekspertene som trår feil. Blant mange vil jeg hente frem en kronikk av Jan Oppsal, dosent ved menighetsfakultetet. Den heter En ny type korsfarer, og stod i Stavanger Aftenblad tirsdag 26. juli. Denne er spesiell, fordi det kommer fra en av kirkens egne, og fra en som skulle vite en del om både kristendommens og dens historie. Likevel tar Oppsal ugjerningsmannen på alvor både som korsfarer og som konservativ kristen. Han sier at når muslimer blir konfrontert med terrorhandlinger begått i islams navn, må kristne konfronteres med terrorhandlinger begått i kristendommens.

Det er drøyt.Det er så man er fristet til å hente frem Nietzsche, og hans syn på kristne som offerlammet som selv går til slakterbenken for å bli slaktet. Kirken reagerte som alle andre vakkert etter handlingene, åpnet kirkedørene og deltok i sorgen. Den skulle holdt seg til det, og ikke latet som det er noe å diskutere at denne psykopatiske morderen erklærer seg konservativ kristen.

Det er andre enn Oppsal som har grepet tak i at han som stod bak bombeangrepet og massemordet erklærer seg som en korsfarer. Han er selvfølgelig ikke det. Hva han har gjort og hvordan ugjerningen ble utført er mer å sammenligne med hovedrollen i et dataspill. Også der tar man med seg utvalgte våpen og begrenset ammunisjon på øde øyer for å finne folk og drepe dem. I dataspillets verden er det «grusomt, men nødvendig» å drepe flest mulig for å få mest mulig poeng og komme seg videre til neste nivå. Måten det ble gjort på ligner vel ikke så rent lite på hvordan man gjør det i moderne spill. Det ligner ikke i det hele tatt på hva korsfarerne holdt på med. I en annen post skal jeg skrive mer om dem.

En annen intellektuell som engasjerer seg er Torgrim Eggen i dagens utgave av Dagens næringsliv. Kronikken hans – som så vidt jeg kan se ikke er lagt ut på nett – ser ut til å være skrevet av en som har brukt litt for mye tid på å lese vanvittige innlegg i kommentarfeltene på forskjellige nettsteder. Også Eggen forsøker å gjøre gjerningsmannen til en del av noe større, at det i spesielle miljøer ikke er noe oppsiktsvekkende med det tankematerialet som kommer frem i gjerningsmannens famøse manifest.

Disse innleggene er ikke verd å bruke tid på. De fungerer best som en slags lufteventil for all slags gørr og graps som folk kan få seg til å mene. De har ingen overbevisningskraft. Sikkerhetstjenesten kan kanskje holde dem under oppsikt, for å sikre seg om at ingen av dem skaffer seg bomber eller pistoler. Ellers er dette et marginalt miljø med en marginal innflytelse. Den egentlige debatten foregår andre steder.

Det har vært en glede å se hvor samlet det politiske Norge har stått etter det som har skjedd. Også FRPU har fått mange nye medlemmer etter tragedien. Det er ikke i sympati med morderen.

La potensielle terrorister og drapsmenn se at deres ugjerninger bare skader deres sak. Og la alle oss andre, det helt overveldende flertallet av befolkningen, fortsette livene våre og engasjere oss i det som betyr noe for oss. Det er de gode tankene som bør få oppmerksomhet. Ikke grapset denne smått forrykte gjerningsmannen og hans mulige, isolerte meningsfeller kommer med.

Slik sett er jeg dundrende uenig i konklusjonen på Oppsals kronikk. Det er tankene til de som befant seg på Utøya denne fredagskvelden, deres pårørende, venner og likesinnede, de små og store heltene, det er hva de skriver og mener man burde kaste seg over og studere. Slik vil man vise både respekt og beundring for ofrene, og antagelig bli et bedre menneske på veien.

 

 

 

 

Terrorbombe og massemord i Norge

Fredag ettermiddag kom jeg hjem og fikk vite at en kraftig bombe hadde eksplodert i Oslo sentrum. Det var skremmende, midt i regjeringskvartalet, et direkte og målrettet angrep mot makteliten i Norge. Ødeleggelsene var så store at jeg trodde ikke det var mulig for et enkeltmenneske å skaffe seg en slik bombe. Derfor trodde jeg terrorangrepet var organisert, det var satt i system, og i likhet med de fleste andre regnet jeg med at det måtte være en islamsk organisasjon som stod bak.

Siden har jeg sittet klistret til nyhetene. Jeg har sett NRK, BBC og i mindre grad CNN og TV2, jeg har hørt på radioen og lest aviser, mindre av det, og nesten ikke fulgt denne saken på internett. Midt på natten stod jeg opp for å se om det var noe ny informasjon, om det var blitt kjent hvem gjerningsmannen var og hva som kunne være motivet, og jeg ble som de fleste andre overrasket.

Omfanget av hva som hadde skjedd tok tid å sige inn. Bomben i Oslo, hvor kraftig og fryktelig den enn var, så er den nå redusert til det minst viktige. Hva som skjedde ute på Utøya er det mest ufattelige. Her ble unge mennesker myrdet på en måte som ikke har sitt sidestykke i fredstid i verden. Det var ikke terror, det var massemord. Det skjedde i Norge, og det var en nordmann som gjorde det.

Det er ikke til å begripe. Jeg håper ikke gjerningsmannen skal få for mye oppmerksomhet. Jeg håper ikke det blir noe kappløp om å trenge inn i hans psyke, å forstå hans måte å tenke på. Det er ikke til å forstå. Hans tekster som er lagt ut på internett bør ikke bli lest av andre enn dem som er nødt til å lese dem. Det finnes så mye annet som er mye bedre å lese. Handlingen til denne gjerningsmannen fortjener å bli fordømt, han selv fortjener å bli glemt.

Jeg har aldri vært gladere i Arbeiderpartiet, aldri beundret våre ledere og vårt maktapparat sterkere enn nå. Jeg har alltid vært stolt av å være norsk, men nå er jeg også stolt og glad over å tilhøre nettopp den åpne, vennlige og inkluderende måten å være norsk på som gjerningsmannen har startet krig mot. Det er den aller mest mislykkede krigen man kan tenke seg. Den forsterker det den vil ødelegge.

Denne morderen – for det er det han er, og bør bli kalt – har fått alle gode krefter i Norge og over store deler av verden til å mobilisere for å vise at de som er døde ikke skal ha dødd forgjeves. Det er den grusomme handlingen som er forgjeves. Mord og terror vil ikke få ødelegge det gode vi står for.

Morgenpost med en god og en dårlig nyhet

Jeg kan skrive en liten morgenpost i dag. Den vil være av interesse for dem som følger med på oss og hvordan det går med flyttingen vår, og for dem som er interessert i huskjøp og finansiering og privat oppgjør. Overskriften kunne også vært: «To små tilbakeslag i forbindelse med huskjøp».

I går fikk jeg mail fra Statens pensjonskasse. De hadde mottatt ettersendte dokumenter for Olias inntekt, hadde kommet til en noe lavere sum enn jeg hadde oppgitt, og så derfor at vi ville få for stor gjeldsgrad i forhold til samlet inntekt. Dermed kunne de ikke innvilge lånet de hadde tilbudt, og måtte dessverre trekke tilbudet.

Da mor kom hjem samme dag var det brev fra Statens kartverk. Det er resultatet av vårt forsøk på privat tinglysning. Mor og jeg ønsker minst mulig utgifter til megler og advokat i forbindelse med huskjøpet. Derfor gjennomfører vi det som kalles «privat oppgjør». Det betyr at vi gjør absolutt alt sammen selv, inkludert overføring av hjemmel med tinglysning. Enkle søk på nettet og små forespørsler viser at advokater og meglere tar mellom 10 og 15 000 kroner for slike tjenester, heller mer enn mindre. Det er mye penger å spare.

Problemet som gjør at det vanligvis er nødvendig å involvere megler eller advokat til sluttoppgjøret er at det ikke er mulig å overføre hjemmelen og pengene i oppgjøret samtidig. Bankene som gir lån krever at hjemmelen må overføres først, før lånet kan utbetales. Det betyr i klartekst for oss at huset må overføres til meg før jeg kjøper det. Enhver bank og megler vil antagelig anbefale at man bruker deres tjenester for å få dette til, det er for risikabelt og vanskelig. Og det er gode penger for banken. For mor og meg er det ingen risiko, ingen av oss vil gjennomføre et oppgjør uten at begge er fornøyde. Og det er ikke spesielt vanskelig. Det tar bare litt tid å finne ut av alt. Og man skal bruke veldig mye tid, for at det ikke skal lønne seg i forhold til utgiftene man ellers ville brukt til megler eller advokat. Oppgjør i nær familie der man stoler på hverandre bør selvsagt skje privat.

Statens kartverk har hjemmesider med informasjon og nødvendige skjema. Dette er det bare til å skrive ut, og fylle ut. Man kan til og med ringe dem og spørre, om det er noe man lurer på. Gjør man noe feil, får man skjemaet i retur med beskjed om hva man skal rette opp. Det var dette skjemaet vi fikk i retur nå i går.

Manglene hos oss var helt bagatellmessige. Det eneste vi egentlig måtte rette opp var at vi hadde oppgitt kjøpesummen som beregningsgrunnlag for dokumentavgiften. Her skulle vi hatt markedsverdien. Akkurat for oss er det litt spesielt, siden vi ble enige om kjøpesummen ved juletider. Den gang var kjøpesum og markedsverdi identisk. I forbindelse med at jeg skulle få lånet måtte vi imidlertid få meglerverdien skriftlig og som en fast sum. Det var nå i juni, og den ble satt noe høyere. Dokumentaviften er 2,5 % av kjøpesum eller markedsverdi, den høyeste av de to, og det blir noen tusenlapper i forskjell med de summene det her er snakk om. Grei skuring.

Den andre manglene skjønte vi ikke helt, det var noe om fradrag for falt farsarv. Dette skal vi ringe og forhøre oss om i dag. Her er det ingen risiko, det eneste er at vi kanskje kan spare noen kroner på at jeg og mine tre søstre er nærmeste arving fra vår avdøde far etter mor.

Så selv om dette brevet resulterte i en liten forsinkelse, hjemmelen blir ikke overdratt til meg ennå, er det egentlig en god nyhet. Tinglysningen og overføringen av hjemmelen vil ikke bli noe problem, den vil gå sin gang når vi får rettet opp feilen og sendt dokumentet inn på nytt.

Da var det selvfølgelig litt mer alvorlig at lånet ble trukket tilbake. Men da har vi trumfkortet fra oss som har levd våre liv ved å legge til side og spare  seg opp, det er mer å ta av. Vi har fortsatt muligheter for å fylle på med mer egenkapital, slik at gjeldsgraden ikke blir for høy. Det kunne også se ut som pensjonskassen ikke hadde tatt hensyn til at jeg går opp i ansiennitet fra august, det blir et godt hopp fra junilønnen de forholdt seg til. Deres vurdering av Olias variable vikarlønn og min vurdering av den hadde bare noen hundrelapper i forskjell. Det skulle ikke virke inn på låneevnen vår i altfor stor grad, før Olia får seg norsk utdannelse eller jobb i samsvar med sin ukrainske – og skikkelig lønn – er det jeg som har hovedinntekten.

Uansett kan vi ta av reservene, og fylle opp med den egenkapitalen som er nødvendig. Vi kommer ikke ned til bunns, men vi nærmer oss den, og vi må nok bruke litt tid på å spare oss opp igjen før vi tar noen nye invisteringer. Det blir noen måneder og år i nøysomhet.

Men det vil Olia og jeg klare som ingenting. Det er vi vant til, og liker litt til og med. Så lenge renten er såpass lav vil de månedlige låneutgiftene ikke bli større enn at vi vil gå med et pent overskudd. Vi kan fortsette å reise til Kiev så ofte vi vil, vi kan kjøpe det vi trenger når vi trenger det, så lenge beløpene ikke blir femsifrede. Og vi vil få kjøpt huset.

Det nye tilbudet fra statens pensjonskasse venter jeg å få i løpet av dagen. Så er det bare å sørge for at jeg får resten av det nødvendige lånet i en annen bank. Og så vil vi være klare til å gjennomføre oppkjøpet, og bli huseiere.

Hagearbeid

I en alder av 37,5 år er jeg for første gang i mitt liv eier av et hus med hage. Hittil har dette vært en fremmed tilværelse for meg. Det meste av det som angår det virkelige liv har jeg lest om, og ikke levd selv. Til kroppsarbeid har jeg som så mange andre godt beleste akademikere hatt en intellektuell tilnærming. Jeg referer til Isak Sellanrå i Markens grøde, og til Konstantin Levin som et sted i Anna Karenina glemmer tid og sted og alle sine bekymringer i det han går fullt opp i gårdsarbeidet da han slår høy.

Her er det ikke så mye arbeid som skal gjøres. Jeg er mer på vei for å posere for fotografen over va jeg allerede har klippet ned.

Jeg er nok bedre til å lese om denne type arbeid enn å utføre det. Men det er noe som hører med i et skikkelig liv, og nå er jeg veldig motivert etter å ha utsatt dette stadiet i livet strengt tatt kanskje litt for lenge. Det hører med å ha noe å vedlikeholde her i livet, og ikke bare la alt vedlikeholde seg selv mens man er opptatt med andre ting.

Og her er poseringen.

Akkurrat til hager har jeg også et litt spesielt forhold, uten at jeg kan si helt hvor det kommer fra. Generelt har jeg ingenting i mot at ting forfaller rundt meg, heller litt for gammelt enn litt for nytt er riktig i min verden. Men hagen kan godt være ordentlig.

Her er mitt nye, fine hageredskap fra Fiskars i hånden.

Jeg føler det er teoretikeren som snakker enda en gang. Jeg kan mene det, fordi jeg for tiden har for lite annet å gjøre. Jeg har tilbrakt en del timer i hagen denne sommeren, og jeg har ikke forsaket noen ting av den grunn. Jeg har ikke hatt noe viktigere å gjøre, heller ikke noe kjekkere. Og i hvert fall ville jeg ikke foretrukket å slappe av.

Det meste i hagen er nytt for meg. I ungdommen klippet jeg bare plenen for en tier, og samlet inn rips og solbær for penger. Nå må jeg til å luke, skikkelig, jeg må klippe greiner, og til og med gjøre meg noen tanker om hvordan det skal se ut her i hagen vår.

Her settes spaden i for videre arbeid.

Far likte også godt å være i hagen. Ganske godt, han brant ikke ordentlig for noen ting, han tok det bedagelig, ble ikke oppslukt. Så i vår hage er det mye som er påbegynt. Det er satt i gang mange planer, som siden ble forandret, eller glemt. Mor har snakket om hvordan han likte å la alt vokse, aldri skjære noe ned, og alltid da så lite som mulig. Han likte godt å plante nye ting, gjerne rett fra naturen, og han likte når ting spredte seg og uventet dukket opp nye steder.

Hagearbeid, Ugress

Her er det å dra opp ugress.

For snart tre år siden døde min far. Mor har holdt full kontroll inne i huset, der er det ikke forfalt noen ting. Men i hagen er det vanskeligere. De mange trærne og plantene til far har vokst inn i hverandre, og tar plassen fra hverandre. Planter som sprer seg godt har spredd seg virkelig godt. Ugress har fått spre seg, også hjulpet av en nabo som har latt sin hage like ved forfalle fullstendig. Skråningen fra hagen ned mot veien er også for stor, for kaotisk, og full av all slags bartrær og tistler og alle mulige ting som stikker, i tillegg til alle de tingene som ikke stikker. Mor har forsøkt å holde orden der også, men ryggen sa stopp. Noen dugnadstimer og hjelp fra venner og kjente har holdt alt i noenlunde stand.

Så kommer jeg og skal ta over. Jeg har til og med noe å bevise. Ingen i min slekt tror at jeg kan utføre noe så lenge jeg har verktøy i hendene. Men hage er ikke så vanskelig, det som ikke skal være der, skal bort, foreløpig er jeg på det nivået. Her vil neppe bli noen planter eller blomster som ikke vil vokse uten annet stell enn det naturen gir dem. Min rolle er å få bort det som ikke skal være der.

I dette bildet får man et bedre innblikk hvordan skråningen egentlig ser ut. Ugresset som er foran meg fyller det hele.

Det kjekkeste er å klippe bort kvister. I begynnelsen hadde jeg bare en liten fillesaks, med den tok jeg syrinerne, Kristornen, barbuskene i bedet. Det ble med en gang mer ryddig der det var lettest. Å dra opp ugress er verst, det tar lang tid, og man blir aldri ferdig. Det er rett og slett tankevekkende hvor raskt ugresset kommer opp igjen etter at man har tatt det bort.

Sisifos-arbeidet er den store skråningen ned mot veien. Dette arbeidet er uten ende, fra begynnelsen ser det håpløst ut. Her har naturen fått være i fred noen år, det har fått vokse det som vokser best, og ugresset og bartrærne har fått kappes om å dominere. I tillegg satte far mot slutten av sitt liv ut noen planter her og der også, spredd overalt, egentlig, mens mor i følge henne selv helst ville ha dem nede i muren. Disse plantene er kronen på verket i vanskelighetene, man kan ikke hogge ned absolutt alt.

Store oppgaver skal man ta fatt på, ikke overveie. Ordene er Cæsars, og de kommer godt med når man har et stort arbeid foran seg. Det er bare å gå i gang. Først måtte jeg sage ned noen små furbubusker for å i det hele tatt få plass til å kunne gå ned skråningen. Disse buskene var sikkert en gang fine, men de har ikke helt klart sprengkulden som har vært de to siste vintrene, kanskje har de også vært skamklipt en gang. Halvdøde er de i alle fall. Og et slit og et strev å sage ned, overalt er det greiner og stammer som ligner på greiner. I kampen for tilværelsen har de gjort seg umulige å sage ned. Man skal være ivrig for å bli kvitt dem.

Og jeg er ivrig. Jeg har også kjøpt en ny klipper, en dyr en, fra Fiskars. Jeg er av dem som setter min ære i ikke å være merkebevisst, men for et av Skandinavias aller eldste selskap kan man gjøre et unntak. I flere hundre år har det eksistert, og de har heller ikke skjemmet seg ut med å sponse fotballklubber eller lage løgnaktige og tøysete TV-reklamer. De lager gode produkter. Og denne klipperen får ned tykke furugreiner med et eneste klipp. Med den lar buskene seg fjerne, det er til og med gøy. Problemet har forskjøvet seg til å gjelde at jeg ikke har esker nok å samle greinene i, slik at jeg kan bruke dem som ved.

Men det meste er slit. Skråningen har kolossale mengder ugress, mye som har fått vokse seg høyt, svære tistler, svære sånne klokkeblomster i sterke hvite og lille farger, fra Elgveien ser det helt merkelig ut, blandet med alle de forskjellige barbuskene og hageblomstene. Dette ugressset må graves opp med spade. Det holder ikke med hagespade, det må til skikkelig verktøy, man må stå og grave. Det er så mye av det, og røttene er så dype.

Saging, Bjørk

Den lille bjørken skal ned.

Det er meningsfylt arbeid. Og det kommer til å ta vårer og somre resten av livet å få det noenlunde til. Foreløpig er det som sagt helst å få ting bort, rydde litt opp. Siden må nok noen av trærne og plantene flyttes. Og etter hvert må vi også plante nytt. Det vil alt sammen bli gjort.

Lunch, hage

Og etterpå er pausen...

Kanskje vil jeg til og med en gang bli så oppslukt at jeg til og med slutter å skrive om det. Men til det er langt frem. Jeg har til og med laget en ny kategori som heter «Hus og hage».

Et liv med russisk kone og gammel husmor i samme hus

Aller først: Mor er gammel husmor. Det betyr ikke at hun er gammel, men at hun har vært husmor lenge. Praktisk talt hele sitt liv, selv om hun har jobbet litt innimellom, og vel strengt tatt ikke ble husmor før hun giftet seg med far, og fikk barn med ham. Dette barnet var for øvrig meg. I alder er mor svært ung. Hun blir 60 år i oktober, velfortjente gaver mottas med takk, feiring vil det bli.

I sommer skal vi bo sammen alle tre, mor, min kone og jeg. Det er en velfungrende mellomløsning, mens vi venter på å få kjøpt huset, og mor får kjøpt seg noe nytt og kan flytte ut. Nå har også søster Tonje flyttet inn, på ferie fra medisinstudier i Slovakia, og temmelig gifteklar for bryllupet sitt i august. Hun har vel omtrent hatt bryllupsblogg lenger enn Olia og jeg hadde kjent hverandre da vi giftet oss.

Alle disse tre er vel vant med å ta sine tak når det kommer til husarbeid. Mor og Olia går langt over det ekstreme, hver på sin måte. Det er klart, Olia og jeg skal strengt tatt være vår egen husstand. Vi holder til i kjelleren, har soverom i peisestua, bruker badet nede, og kan til og med bruke kjølerommet som et slags privat kjøleskap, om vi ikke vil forstyrre oppe. Men det blir svært unaturlig å holde husstandene helt atskilt. Vi pleide jo å være på ferie i dette huset, og ville vært det denne gangen også, om det ikke var for at vi skal kjøpe det. Derfor er det riktigere å si at vi har hele huset sammen, men holder til på forskjellige rom.

Disse tingene har litt å si for standarden vi vil holde i huset, standarden på orden. Generelt har min standard gjennom livet vært fravær av orden. Olia har heller ingen problemer med å leve i fryktelig rot, hun har holdt ut i minileiligheten vår halvannet år. Hun er en krafttaksrydder, som får alt bort og plutselig vasket når vi skal ha besøk eller noe. Den daglige orden er ikke kritisk for henne. Hun kan godt ta ting senere. I dette går hun lenger enn selv jeg, som ikke liker å ha skitne kjøkkengjenstander stående fremme. Olia lever godt med det.

Mor er et enormt ordensmenneske. Det er ikke pinlig, ikke plagsomt, ikke slik at vi ikke kan bruke tingene, fordi de blir skitne og slitte av det. Men når det er brukt, skal det på plass. Og alt skal være rent. Hele tiden.

Her ligger det som man ser kime til mange konflikter. Det er kulturkrasj av de helt store, mors orden møter vårt kaos. Men konfliktnivået blir dempet ned mot null av at det er helt klart hvem som har retten. Mor lar oss veldig snilt bo med henne til vi kan kjøpe huset, det vil alltid være hun som blir plaget av oss, og ikke omvendt. Så det er vi som skal rette oss, og til det er vi veldig motiverte.

Problemet er bare at mor er så uhyre rask med ryddingen og vaskingen sin at vi ikke rekker å få gjort det. Ting vi har flyttet hjem setter vi rundt omkring, ute av veien, slik vi ser det. Mor vil ha dem opp på loftet, eller enda lenger vekk, bedre ordnet. Og før vi har skjønt at det i det hele tatt er mulig, er det gjort.

Ekstremiteten når sitt høydepunkt når det gjelder klesvask. Mye av tøyet vi hadde i Bergen, hadde vi pakket i søppelsekker. Det ble pakket bort for visning av leiligheten, og ble liggende i søppelsekkene etter det. Også dette tøyet ville mor vaske. Hun mente det luktet, at det hadde ligget i sekkene for lenge, det måtte vaskes. I Bergen gikk jeg i dette tøyet. Mine venner får ha meg unnskyldt. Men man må også innse at dette er noe som følger med når man har meg som venn. Jeg har godt humør, omløp i hodet og er kvikk i replikken, men de som velger venner for å vise frem klærne hans får velge andre enn meg. I denne sekken lå t-skjorter og annet tøy som er eldre enn folk som begynner å bli berømte nå om dagen.

Mor vasket disse klærne også. Hun vasket t-skjortene før hun kastet dem. Hun vasket t-skjorter jeg utelukkende bruker til å løpe i, som er til for å bli skitne og svette. Som vil begynne å lukte igjen så fort jeg tar dem på og begynner å løpe. En t-skjorte vasket hun, ville kaste, og da jeg tryglet om å få bruke den en gang til for å løpe med den, og i det minste å kaste den velbrukt, gikk hun bare nådig med på det. Og kastet den likevel, da jeg tok den av meg for å være litt i bar overkropp i solen på terrassen. Flere fulle søppelsekker har mor vasket på denne måten, hengt ut til tørk, og brettet sammen.

Olia er også en racer på vasking av tøy. Vaskemaskinen i Strandgaten 204 har sikkert gått flere runder det halvannet år etter at jeg fikk henne til Norge, enn i de nesten åtte årene jeg bodde alene før den tid. Her er hun imidlertid litt mer forsiktig, siden det er mors vaskemaskin, og mange av maskinene som blir satt på har tøy fra alle oss tre. Det er ikke så naturlig for Olia å vaske mors tøy, som det er for mor å vaske vårt når det først ligger der. Dessuten er mor så rask med å få unna klesvasken at det er vanskelig å komme til, i hvert fall når Olia i tillegg må bruke deler av dagene til å jobbe og andre deler til å sove etter jobb.

Olia tar imidlertid igjen når det gjelder stryking. Mitt prinsipp er å kaste t-skjorter når det blir hull i dem, og hullet skal være synlig. Det er særlig en gammel t-skjorte fra den gang Det akademiske kvarter ble bygget, fra 1995, nummerert med nummer 59, altså en av de aller første t-skjortene. Enda dette er en av student t-skjortene jeg er aller minst glad, vil det bare ikke komme noen hull i dem, hvilket har gjort at denne t-skjorten består, mens langt artigere t-skjorter ubønnhørlig er kastet. Olia strøk denne t-skjorten. I likhet med alle andre t-skjorter, gensere, turgensere og studengensere enda eldre enn denne t-skjorten, deriblant to gule RF-gensere, som jeg sikkert er den eneste i verden som har behold. Jeg var i hvert fall den eneste som gikk med dem. Dermed fikk jeg altså også en til i gave. Nå er begge strøket.

Slik er det. Mitt tøy er rent, glatt strøket, også slikt som jeg utelukkende bruker til å jogge i, eller gå tur med. Også slikt mor er klar på jeg må kaste, men som ikke er så ille at hun får seg til å kaste dem uten at jeg går med på det. I min verden var disse til å bruke på tur og i trening, for å bli enda mer slitt, som jeg ikke trengte være redd for, som det ikke var farlig med. Nå får det fyrstelig behandling av en gammel norsk husmor, og en ukrainsk kone.

Hva gjør så jeg? Hagearbeid. Og det skal neste post handle om.