Aldri mer Strandgaten 204 – Siste flyttelass hjem

Gårsdagens post sluttet med hvordan vi i forgårs etter å ha pakket og vasket og båret og lastet i bilen hele dagen slappet av med en flaske rødvin og en pizza til hver. Vi gikk og la oss, tidlig, men det var for å våkne tidlig og ta siste innspurt før kjøper skulle komme klokken 0815. Vi var så sikre på å våkne at vi ikke brydde oss med vekkerklokke engang, enda planen var å begynne klokken 0600. Det skulle gå helt fint, vi begynte klokken 0530 etter at begge allerede hadde vært våkne i en halvtime. Hva som gjensto var hva vi hadde sovet i og på, de små stolene og krakken vi hadde hatt til å sette ting på, utstyret mor brukte til vaskingen, og noe småskrot på kjøkkkenbenken og i vinduskarmen, skrot som ennå ikke hadde funnet seg noen plass i en pose. Vi hadde et par timer på å få det inn i den allerede ganske så velfylte bilen, og få vasket leiligheten overtakelsesklar. Det skulle gå helt fint.

I begynnelsen var det største problemet at vi måtte være stille for ikke å forstyrre naboene. Særlig har vi en under oss som pleier å være ganske ivrig når det blir støy. Jeg bar derfor alle tingene som var ferdig brukt forsiktig ut på parkeringsplassen, mens mor vasket opp og vasket de tingene hun kunne vaske uten å bråke. Jeg fikk også spist noen fylte horn som en slags frokst, og jeg fikk pusset tennene så tannkosten kunne pakkes. Og kaffe, vi laget kaffe på termos til bilturen, og hadde kaffetrakter å pakke. Sånn er det å flytte, det er alltid noen ekstra ting man ikke kommer på, men som er der likevel. Og trenger sin plass i bilen. Og må stå litt stabilt.

Klokken ti over halv syv fikk det være nok. Jeg startet bilen, og satte den slik at det gikk an å sette ting inn i den. Ønsket om ikke å sperre sikten i bakspeilet for føreren var forlengst forlatt, samtidig som vi også fikk overbevist oss om at det ikke var nødvendig med denne sikten, at sidespeilene ville holde, at det til og med var lovlig, vi trengte ikke å frykte kontroll.

Da dette målet var forlatt, hadde vi plutselig ganske mange centimeter på toppen til bruk, og det var ingen tvil om at vi ville få plass til alt. Jeg benyttet også anledningen til å få kastet en liten slump med ting, noen kubikkdesimeter ekstra plass gav også det.

Inne i leiligheten fikk mor god schwung på vaskingen når først alle tingene var ute. Klokken 0700 var det klart at vi ville bli ferdige i veldig god tid. Vi ville kunne vente, vi kunne kjøpe frokosten på forhånd, det var alt under kontroll. Ti over halv åtte gjorde vi dette, først mor, så kom også jeg inn og var med å kjøpe frokost og niste. Etterpå fikk vi til og med tid til å se gjennom papirene vi skulle underskrive med selger, og kontrollere hvor strømavleseren var og hvordan alle tingene virket.

Vi var selvsagt litt nervøse. Spesielt var jeg litt nervøs, og det så sterkt at «litt» kanskje blir litt for svakt uttrykt. Jeg hadde fått det for meg at kjøper var en sleiping, en advokat som ville trikse ting til for seg, som hadde fått utsettelse på overtakelsen og nå ville få avslag på prisen for en eller annen feil vi hadde gjort. Jeg hadde tenkt nøye gjennom hvor mye vi kunne slå av for forskjellige ting, og til og med forsøkt å diskutere det litt med mor, som hadde gjort helt rett i ikke å være villig til en slik diskusjon.

For saken var den, at leiligheten så ut akkurat som den gjorde under visningen. Det var ingen nye feil de kunne kreve avslag for. Og mor hadde selvfølgelig vasket leiligheten ordentlig. På toppen – og det er det viktigste – var kjøper slett ingen sleip advokat, men tvert i mot en svært hyggelig og omgjengelig familiefar, som hadde med kona og sønnen, og som ikke var ute etter problemer på noen som helst måte. De var mest opptatt av praktiske ting, som hvordan de skulle få flyttet denne veggen for å få mer plass i stuen, og mindre på soverommet. Det var på ingen måte noen «kontroll» av leilighetens tilstand, som jeg hadde fryktet, men bare å få sett at alt var greit, og få gjort et skikkelig inntrykk. De var like lite interesserte  som oss i å lage vanskeligheter, og hadde antagelig ikke tenkt tanken engang. Strømmen ville de ikke engang slå av, de tok over regningen som den var. – Det blir ikke så mange kronene, som han ganske korrekt sa. Overtakelsen var en fin opplevelse.

Dermed var det gjort!

Dermed var det gjort!

Dermed var det gjort!

Det var en enorm lettelse for meg. Dette har plaget og gnaget hele halve året. Hvordan skal jeg få solgt leiligheten, få flyttet alle tingene, få alt i orden. Det hadde stått for meg som et eneste stort MYE.

Nå var det bare å levere nøkkelen, og reise hjem. På vei til meglerkontoret ringte jeg Olia, alt var lettelse. Vi var også så tidlig ute. Overtakelsesmøtet var ferdig før klokken ni. Bilen skulle være levert på Sola senest klokken 1700, om vi rakk ferge klokken 1100 ville vi rekke det som ingenting, om vi kom oss avgårde etter klokken 1100 ville det bli problemer, kom vi oss ikke av gårde før 1200 ville det bli umulig. Nå var fergen klokken 1100 helt i sikte, om alt klaffet kunne vi til og med klare den klokken 1030.

Men hvorfor la alt klaffe? Jeg fryktet enormt å kjøre med den store bilen så fullt og tungt lastet hele veien hjem til Ganddal. Særlig ville det bli dumt ut fra Bergen, alt som hadde med ferger å gjøre, og alt som involverte rundkjøringer og krappe svinger, og bratte bakker, og forskjellige andre ting. Ut fra parkeringsplassen var jeg engstelig, og våget meg ikke på mer enn første gir. Ut i fra Bergen gikk det imidlertid helt fint, med unntak fra et punkt der mor fremviste toppunktet av fortvilelse over at jeg lå i feil fil og ikke skjønte det selv. Jeg lå i filen til Mindemyren, mens filen til Stavanger til høyre, så man forstår, det var ganske kritisk.

Det var når vi trodde alt var løst og vi kunne slappe av at vi gjorde feil. Slik er det jo gjerne. Vi lå i fin fart i veldig riktig fil på vei motorveien på vei mot Flesland, mor fant skiltet med avkjørsel til Os og Stavanger, halvannen kilometer, vi begynte allerede å snakke om nisten og maten vi skulle spise på fergen – og der var avkjørselen plutselig bak oss.

Det var ganske dumt. Nå lå vi i riktig fil og i fin fart, men feil vei. Hvordan skulle vi så komme oss tilbake? Det skulle bli problemer jeg heldigvis ikke hadde forestilt meg på forhånd, for da ville jeg blitt engstelig. Vi tok neste avkjørsel i stedet, opp til Nordås og Sørås, noenlunde kjent er jeg jo der, om vi bare kommer oss til veiene jeg kjenner igjen, det vil si hovedveiene. Tingene ligger jo litt nærme hverandre der ute, så vi kom oss til Skjoldskiftet, der jeg tenkte vi kunne kjøre gamleveien til Nesttun. Der hadde jeg kjørt buss i fem år da jeg jobbet på Stend. Nå var det veiarbeid der, og skilt om at veien var stengt mellom to steder jeg sjelden hadde hørt om, og som hadde mange bokstaver. Fryktelig var sjokket da vi forstod at veien som var stengt var akkurat den vi kjøre på. Og at vi måtte snu med denne digre og fullastede bilen vi hadde, et sted der det riktignok var god plass, men der det også var fare for bakkestart.

Dette her tapte vi mye tid på. Men rett skal være rett, det gav meg kjøretrening. Og det gjorde også at jeg begynte å forstå at bilen slett ikke var så vanskelig som jeg hadde forestilt meg. Vi var også uhyre påpasselige heretter med å få med oss alle avkjørsler. Vi avsluttet enhver samtale som involverte mat og andre behagelige ting når det var en avkjørsel eller et veivalg i vente. Og vi kom oss til Halhjem 1039, 21 minutter før fergen vi måtte rekke for å ha veldig god tid.

Siden ble det parademarsj. På fergen koste vi oss med kaffe og niste, mor kastet et juicelokk for å lage litt stress, men begynte å lete etter det altfor tidlig til å gjøre strsset reelt. Allerede før de annonserte at vi legger til kai fant hun det i en fint knyttet pose med søppel hun hadde kastet i fergesøpla.

Fra Sandviksvåg til Arsvågen er det direkte kjekt å kjøre. Jeg var så mentalt forberedt på de svingete veiene før, at de ikke involverte problemer i det hele tatt. Det var bare å bremse på forhånd. De lange og bratte tunnelene i Rennfastsambandet bød heller ikke på vanskeligheter. Tvert i mot kunne vi kjøre forbi en lastebil som befant seg i krabbefeltet i en av dem.

Fergen fra Arsvågen så vi komme inn til kai samtidig med oss sånn litt før halv to. Det var så vidt vi rakk å spise litt på den også, før den la til kai i Mortavika. Deretter var det bein kjørevei. Vi begynte å bli trøtte og slitne, det må med, men vi var hjemme kvart på tre. To timer og et kvarter før bilen måtte være på Sola. Og vi var fullstendig innstilte på at vi måtte få ut av bilen så raskt som mulig.

Også Olia var innstilt på det, enda vi nå strengt tatt hadde tid. Mor kjørte bilen sin ut av garasjen, jeg rygget inn i gården. Og vi lastet ut spredd over garasjen, litt på gårdsplassen og litt inn i huset.Det tok omtrent tjue minutter, og da involverte det en telefonsamtale og en samtale med naboen.

Fem over tre eller noe slikt var vi på vei mot Sola. Vi fikk fylt diesel på Statoilstasjonen like ved stedet vi skulle levere bilen. Vi fikk levert i god tid og med alt i orden. Alt er ute av verden.

Og så var det å reise hjem, der Olia hadde forberedt ukrainsk middag. Det var potetstappe med en liten vri og egenkomponerte kjøttkaker, pluss noen salater hun hadde trikset sammen. Vi åpnet en flaske Massandra Muskat, hvitvin fra Krim, som for norske ganer minner mer om søt hetvin. Det var veldig godt, og helt på sin plass.

Vi har flyttet fra Bergen. Alt arbeid som gjenstår gjelder her på Ganddal. Det er en enorm lettelse. Nå er det gjort. Vi har flyttet til Ganddal.

Det neste som gjelder er å overta huset. Det er i sammenligning og med tanke på alt som allerede er gjort rene sjarmøretappen. Det blir gode dager fremover.