Et liv med russisk kone og gammel husmor i samme hus

Aller først: Mor er gammel husmor. Det betyr ikke at hun er gammel, men at hun har vært husmor lenge. Praktisk talt hele sitt liv, selv om hun har jobbet litt innimellom, og vel strengt tatt ikke ble husmor før hun giftet seg med far, og fikk barn med ham. Dette barnet var for øvrig meg. I alder er mor svært ung. Hun blir 60 år i oktober, velfortjente gaver mottas med takk, feiring vil det bli.

I sommer skal vi bo sammen alle tre, mor, min kone og jeg. Det er en velfungrende mellomløsning, mens vi venter på å få kjøpt huset, og mor får kjøpt seg noe nytt og kan flytte ut. Nå har også søster Tonje flyttet inn, på ferie fra medisinstudier i Slovakia, og temmelig gifteklar for bryllupet sitt i august. Hun har vel omtrent hatt bryllupsblogg lenger enn Olia og jeg hadde kjent hverandre da vi giftet oss.

Alle disse tre er vel vant med å ta sine tak når det kommer til husarbeid. Mor og Olia går langt over det ekstreme, hver på sin måte. Det er klart, Olia og jeg skal strengt tatt være vår egen husstand. Vi holder til i kjelleren, har soverom i peisestua, bruker badet nede, og kan til og med bruke kjølerommet som et slags privat kjøleskap, om vi ikke vil forstyrre oppe. Men det blir svært unaturlig å holde husstandene helt atskilt. Vi pleide jo å være på ferie i dette huset, og ville vært det denne gangen også, om det ikke var for at vi skal kjøpe det. Derfor er det riktigere å si at vi har hele huset sammen, men holder til på forskjellige rom.

Disse tingene har litt å si for standarden vi vil holde i huset, standarden på orden. Generelt har min standard gjennom livet vært fravær av orden. Olia har heller ingen problemer med å leve i fryktelig rot, hun har holdt ut i minileiligheten vår halvannet år. Hun er en krafttaksrydder, som får alt bort og plutselig vasket når vi skal ha besøk eller noe. Den daglige orden er ikke kritisk for henne. Hun kan godt ta ting senere. I dette går hun lenger enn selv jeg, som ikke liker å ha skitne kjøkkengjenstander stående fremme. Olia lever godt med det.

Mor er et enormt ordensmenneske. Det er ikke pinlig, ikke plagsomt, ikke slik at vi ikke kan bruke tingene, fordi de blir skitne og slitte av det. Men når det er brukt, skal det på plass. Og alt skal være rent. Hele tiden.

Her ligger det som man ser kime til mange konflikter. Det er kulturkrasj av de helt store, mors orden møter vårt kaos. Men konfliktnivået blir dempet ned mot null av at det er helt klart hvem som har retten. Mor lar oss veldig snilt bo med henne til vi kan kjøpe huset, det vil alltid være hun som blir plaget av oss, og ikke omvendt. Så det er vi som skal rette oss, og til det er vi veldig motiverte.

Problemet er bare at mor er så uhyre rask med ryddingen og vaskingen sin at vi ikke rekker å få gjort det. Ting vi har flyttet hjem setter vi rundt omkring, ute av veien, slik vi ser det. Mor vil ha dem opp på loftet, eller enda lenger vekk, bedre ordnet. Og før vi har skjønt at det i det hele tatt er mulig, er det gjort.

Ekstremiteten når sitt høydepunkt når det gjelder klesvask. Mye av tøyet vi hadde i Bergen, hadde vi pakket i søppelsekker. Det ble pakket bort for visning av leiligheten, og ble liggende i søppelsekkene etter det. Også dette tøyet ville mor vaske. Hun mente det luktet, at det hadde ligget i sekkene for lenge, det måtte vaskes. I Bergen gikk jeg i dette tøyet. Mine venner får ha meg unnskyldt. Men man må også innse at dette er noe som følger med når man har meg som venn. Jeg har godt humør, omløp i hodet og er kvikk i replikken, men de som velger venner for å vise frem klærne hans får velge andre enn meg. I denne sekken lå t-skjorter og annet tøy som er eldre enn folk som begynner å bli berømte nå om dagen.

Mor vasket disse klærne også. Hun vasket t-skjortene før hun kastet dem. Hun vasket t-skjorter jeg utelukkende bruker til å løpe i, som er til for å bli skitne og svette. Som vil begynne å lukte igjen så fort jeg tar dem på og begynner å løpe. En t-skjorte vasket hun, ville kaste, og da jeg tryglet om å få bruke den en gang til for å løpe med den, og i det minste å kaste den velbrukt, gikk hun bare nådig med på det. Og kastet den likevel, da jeg tok den av meg for å være litt i bar overkropp i solen på terrassen. Flere fulle søppelsekker har mor vasket på denne måten, hengt ut til tørk, og brettet sammen.

Olia er også en racer på vasking av tøy. Vaskemaskinen i Strandgaten 204 har sikkert gått flere runder det halvannet år etter at jeg fikk henne til Norge, enn i de nesten åtte årene jeg bodde alene før den tid. Her er hun imidlertid litt mer forsiktig, siden det er mors vaskemaskin, og mange av maskinene som blir satt på har tøy fra alle oss tre. Det er ikke så naturlig for Olia å vaske mors tøy, som det er for mor å vaske vårt når det først ligger der. Dessuten er mor så rask med å få unna klesvasken at det er vanskelig å komme til, i hvert fall når Olia i tillegg må bruke deler av dagene til å jobbe og andre deler til å sove etter jobb.

Olia tar imidlertid igjen når det gjelder stryking. Mitt prinsipp er å kaste t-skjorter når det blir hull i dem, og hullet skal være synlig. Det er særlig en gammel t-skjorte fra den gang Det akademiske kvarter ble bygget, fra 1995, nummerert med nummer 59, altså en av de aller første t-skjortene. Enda dette er en av student t-skjortene jeg er aller minst glad, vil det bare ikke komme noen hull i dem, hvilket har gjort at denne t-skjorten består, mens langt artigere t-skjorter ubønnhørlig er kastet. Olia strøk denne t-skjorten. I likhet med alle andre t-skjorter, gensere, turgensere og studengensere enda eldre enn denne t-skjorten, deriblant to gule RF-gensere, som jeg sikkert er den eneste i verden som har behold. Jeg var i hvert fall den eneste som gikk med dem. Dermed fikk jeg altså også en til i gave. Nå er begge strøket.

Slik er det. Mitt tøy er rent, glatt strøket, også slikt som jeg utelukkende bruker til å jogge i, eller gå tur med. Også slikt mor er klar på jeg må kaste, men som ikke er så ille at hun får seg til å kaste dem uten at jeg går med på det. I min verden var disse til å bruke på tur og i trening, for å bli enda mer slitt, som jeg ikke trengte være redd for, som det ikke var farlig med. Nå får det fyrstelig behandling av en gammel norsk husmor, og en ukrainsk kone.

Hva gjør så jeg? Hagearbeid. Og det skal neste post handle om.

Advertisements

3 comments on “Et liv med russisk kone og gammel husmor i samme hus

  1. Anonym sier:

    Hva er adressen til Olgas bryllupsblogg?

    • esalen sier:

      Det er ikke Olga, men Tonje som har bryllupsblogg. Dere kommer til den via bloggen hennes, Prestekragerommet, som det er lenke til på siden.

  2. Kari Mette Salen sier:

    Det er nok ikke bare bare å være mann, nei! Men du – gamle, slitte og stygge klær med hull hører bare hjemme ett sted – i søpla! Ellers så er det svært smigrende at du ser på meg som en ryddig person, jeg har alltid tenkt på meg selv som et rotehode! Det må være øynene som ser, tror jeg…?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s