Hagearbeid

I en alder av 37,5 år er jeg for første gang i mitt liv eier av et hus med hage. Hittil har dette vært en fremmed tilværelse for meg. Det meste av det som angår det virkelige liv har jeg lest om, og ikke levd selv. Til kroppsarbeid har jeg som så mange andre godt beleste akademikere hatt en intellektuell tilnærming. Jeg referer til Isak Sellanrå i Markens grøde, og til Konstantin Levin som et sted i Anna Karenina glemmer tid og sted og alle sine bekymringer i det han går fullt opp i gårdsarbeidet da han slår høy.

Her er det ikke så mye arbeid som skal gjøres. Jeg er mer på vei for å posere for fotografen over va jeg allerede har klippet ned.

Jeg er nok bedre til å lese om denne type arbeid enn å utføre det. Men det er noe som hører med i et skikkelig liv, og nå er jeg veldig motivert etter å ha utsatt dette stadiet i livet strengt tatt kanskje litt for lenge. Det hører med å ha noe å vedlikeholde her i livet, og ikke bare la alt vedlikeholde seg selv mens man er opptatt med andre ting.

Og her er poseringen.

Akkurrat til hager har jeg også et litt spesielt forhold, uten at jeg kan si helt hvor det kommer fra. Generelt har jeg ingenting i mot at ting forfaller rundt meg, heller litt for gammelt enn litt for nytt er riktig i min verden. Men hagen kan godt være ordentlig.

Her er mitt nye, fine hageredskap fra Fiskars i hånden.

Jeg føler det er teoretikeren som snakker enda en gang. Jeg kan mene det, fordi jeg for tiden har for lite annet å gjøre. Jeg har tilbrakt en del timer i hagen denne sommeren, og jeg har ikke forsaket noen ting av den grunn. Jeg har ikke hatt noe viktigere å gjøre, heller ikke noe kjekkere. Og i hvert fall ville jeg ikke foretrukket å slappe av.

Det meste i hagen er nytt for meg. I ungdommen klippet jeg bare plenen for en tier, og samlet inn rips og solbær for penger. Nå må jeg til å luke, skikkelig, jeg må klippe greiner, og til og med gjøre meg noen tanker om hvordan det skal se ut her i hagen vår.

Her settes spaden i for videre arbeid.

Far likte også godt å være i hagen. Ganske godt, han brant ikke ordentlig for noen ting, han tok det bedagelig, ble ikke oppslukt. Så i vår hage er det mye som er påbegynt. Det er satt i gang mange planer, som siden ble forandret, eller glemt. Mor har snakket om hvordan han likte å la alt vokse, aldri skjære noe ned, og alltid da så lite som mulig. Han likte godt å plante nye ting, gjerne rett fra naturen, og han likte når ting spredte seg og uventet dukket opp nye steder.

Hagearbeid, Ugress

Her er det å dra opp ugress.

For snart tre år siden døde min far. Mor har holdt full kontroll inne i huset, der er det ikke forfalt noen ting. Men i hagen er det vanskeligere. De mange trærne og plantene til far har vokst inn i hverandre, og tar plassen fra hverandre. Planter som sprer seg godt har spredd seg virkelig godt. Ugress har fått spre seg, også hjulpet av en nabo som har latt sin hage like ved forfalle fullstendig. Skråningen fra hagen ned mot veien er også for stor, for kaotisk, og full av all slags bartrær og tistler og alle mulige ting som stikker, i tillegg til alle de tingene som ikke stikker. Mor har forsøkt å holde orden der også, men ryggen sa stopp. Noen dugnadstimer og hjelp fra venner og kjente har holdt alt i noenlunde stand.

Så kommer jeg og skal ta over. Jeg har til og med noe å bevise. Ingen i min slekt tror at jeg kan utføre noe så lenge jeg har verktøy i hendene. Men hage er ikke så vanskelig, det som ikke skal være der, skal bort, foreløpig er jeg på det nivået. Her vil neppe bli noen planter eller blomster som ikke vil vokse uten annet stell enn det naturen gir dem. Min rolle er å få bort det som ikke skal være der.

I dette bildet får man et bedre innblikk hvordan skråningen egentlig ser ut. Ugresset som er foran meg fyller det hele.

Det kjekkeste er å klippe bort kvister. I begynnelsen hadde jeg bare en liten fillesaks, med den tok jeg syrinerne, Kristornen, barbuskene i bedet. Det ble med en gang mer ryddig der det var lettest. Å dra opp ugress er verst, det tar lang tid, og man blir aldri ferdig. Det er rett og slett tankevekkende hvor raskt ugresset kommer opp igjen etter at man har tatt det bort.

Sisifos-arbeidet er den store skråningen ned mot veien. Dette arbeidet er uten ende, fra begynnelsen ser det håpløst ut. Her har naturen fått være i fred noen år, det har fått vokse det som vokser best, og ugresset og bartrærne har fått kappes om å dominere. I tillegg satte far mot slutten av sitt liv ut noen planter her og der også, spredd overalt, egentlig, mens mor i følge henne selv helst ville ha dem nede i muren. Disse plantene er kronen på verket i vanskelighetene, man kan ikke hogge ned absolutt alt.

Store oppgaver skal man ta fatt på, ikke overveie. Ordene er Cæsars, og de kommer godt med når man har et stort arbeid foran seg. Det er bare å gå i gang. Først måtte jeg sage ned noen små furbubusker for å i det hele tatt få plass til å kunne gå ned skråningen. Disse buskene var sikkert en gang fine, men de har ikke helt klart sprengkulden som har vært de to siste vintrene, kanskje har de også vært skamklipt en gang. Halvdøde er de i alle fall. Og et slit og et strev å sage ned, overalt er det greiner og stammer som ligner på greiner. I kampen for tilværelsen har de gjort seg umulige å sage ned. Man skal være ivrig for å bli kvitt dem.

Og jeg er ivrig. Jeg har også kjøpt en ny klipper, en dyr en, fra Fiskars. Jeg er av dem som setter min ære i ikke å være merkebevisst, men for et av Skandinavias aller eldste selskap kan man gjøre et unntak. I flere hundre år har det eksistert, og de har heller ikke skjemmet seg ut med å sponse fotballklubber eller lage løgnaktige og tøysete TV-reklamer. De lager gode produkter. Og denne klipperen får ned tykke furugreiner med et eneste klipp. Med den lar buskene seg fjerne, det er til og med gøy. Problemet har forskjøvet seg til å gjelde at jeg ikke har esker nok å samle greinene i, slik at jeg kan bruke dem som ved.

Men det meste er slit. Skråningen har kolossale mengder ugress, mye som har fått vokse seg høyt, svære tistler, svære sånne klokkeblomster i sterke hvite og lille farger, fra Elgveien ser det helt merkelig ut, blandet med alle de forskjellige barbuskene og hageblomstene. Dette ugressset må graves opp med spade. Det holder ikke med hagespade, det må til skikkelig verktøy, man må stå og grave. Det er så mye av det, og røttene er så dype.

Saging, Bjørk

Den lille bjørken skal ned.

Det er meningsfylt arbeid. Og det kommer til å ta vårer og somre resten av livet å få det noenlunde til. Foreløpig er det som sagt helst å få ting bort, rydde litt opp. Siden må nok noen av trærne og plantene flyttes. Og etter hvert må vi også plante nytt. Det vil alt sammen bli gjort.

Lunch, hage

Og etterpå er pausen...

Kanskje vil jeg til og med en gang bli så oppslukt at jeg til og med slutter å skrive om det. Men til det er langt frem. Jeg har til og med laget en ny kategori som heter «Hus og hage».

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s