Bringebærsyltetøy

Jeg vil ikke bidra til at dette blir en trend, så jeg vil uttrykke meg forsiktig om hvor himmelsk deilig det er. I dag hadde Olia og jeg oss en kjapp tur i nærområdet og plukket bringebær mellom frokost og lunsj. Før lunsjen stod på bordet var bærene syltet. Det smaker så godt at man får tårer i øynene og Beethovens niende spiller opp i hodet.

Olia og jeg er på noen områder i livet riktig så gammeldagse. Vi liker for eksempel å spare inn noen kroner på matbudsjettet, og vi er villige til å jobbe litt for å få dette til. Fra før har vi solbær, plommer, noen epler og litt bjørnebær i hagen. Mor har allerede på oppdrag fra oss vært og forhørt seg hos naboen, derfra får vi et rotskudd med rips. Vi skal ha mange planter som gir mat, for kosen og gleden.

Og vi kommer til å plukke bær i skogen. I dag skulle vi plukke blåbær. Jeg har på noen av mine løpeturer sett meg ut et område i nærheten av Melshei, der er det bær. I går kjøpte jeg – uten sammenheng med historien for øvrig – sykkel, og syklet med den hjem fra Bryne til Ganddal. Siden Olia og jeg kom oss litt sent ut i dag tidlig, strengt tatt stressende sent ut, så skulle jeg sykle på den og Olia på mor sin sykkel ut til Melshei.

Dessverre viste det seg at min nye, fine sykkel hadde punktert på den ene sykkelturen den hadde vært på. Det var urealistisk å både få tid til å lappe den og plukke blåbær før Olia skulle ha kveldsvakten sin i dag, så vi skar i gjennom og bestemte oss for å plukke bringebær i stedet. Det er nærmere.

Jeg lærer det meste som har med frukt og bær, hus og hage, å gjøre for første gang nå i år. Det ser ut som bringebærsesongen er på hell, de beste bærene er tatt eller overmodne, eller allerede råtne. Det er ikke mange som er tatt. Det er forbausende mange bringebær som står ferdig fristende til plukking, også like ved siden av boligområder. Men det ser ut til at våre dagers nordmenn foretrekker å kjøpe dyrt og genmodifisert i butikken, fremfor å slite litt med nevene sine for å få bærene på bordet.

Det var mange busker å ta av. Og det så ikke ut til at det hadde vært noen og forsynt seg før oss. Det var også et møysommelig arbeid. Mange av bærene var i en slik forfatning at de ramlet fra hverandre når man plukket dem. Mange var så små at de bare langsomt var egnet til å fylle bøtten. Og de som var store og fine, var så fristende å spise at vi bare spiste dem. I hvert fall gjorde jeg det.

Få med at bærbuskene også var beskyttet av tistler og brennesler, så har dere litt av situasjonen Olia og jeg befant oss i i dag formiddag. Men det var fint vær og frisk luft, og en glimrende måte å komme seg ut på og gjøre passe nyttig arbeid i stedet for å ligge og sløve. Dessuten elsker vi hverandre, og da blir det jo alltid kjekt å være sammen.

Olia er en impulsiv kvinne som følger kroppens signaler. Plutselig er det slutt, nå har hun fått nok. Det er på tide å gå hjem. Så det gjorde vi.

Vi hadde allerede syltet solbær, og det er samme prinsipp. Fingerregelen er halve mengden sukker som bær. Vi hadde litt over 900 gram bær, og trengte derfor litt over 450 gram sukker. Så er det å koke opp, smake, og la hodet fylles av Beethovens niende symfoni.

Til overmål hadde mor laget fersk brød denne lunsjen. Så det ble ferskt brød og nysyltet bringebærsyltetøy. Da gjelder det å ikke kjenne noen begrensning, skivene skal være tjukke, og syltetøyet skal både på skiven og i en skål ved siden av for å fylle på. Det er sunt, vet dere, å spise bringebærsyltetøy tar ingen skade av. Jeg skulle med glede ha spist hele de to små bøttene med syltetøy vi fikk, allerede her ved det aller første måltidet med det. Det ville vært en bra dag.

Og det er mer bær i skogen. Naturen er kjent for sin overflod. Om ingen plukker dem, råtner de bare.