For en dag

Denne posten er skrevet søndag formiddag og tilbakepostet til fredag som er dagen det gjelder. Det var en dag jeg skulle fortsette arbeidet med å få gjort noe med at jeg badet så lite i juli, det var en sommermåned uten bading i det hele tatt, det vil ikke bli gjentatt for noen måneder mellom påske- og høstferien. I august har jeg badet nesten hver dag. Så også denne dagen.

Siden mor var på jobb og hadde tatt bilen, måtte jeg bruke sykkel. Jeg har kjøpt ny, egentlig ganske flott sykkel, men den punkterte på vei hjem fra butikken og har siden stått ubrukelig. Jeg har ikke hatt sykkel på årevis, jeg har ikke ordentlig eid og brukt sykkel siden 90-tallet, egentlig må vi tilbake til videregående for å finne en tid jeg var aktiv sykkelbruker. I Bergen brukte jeg føttene mine, og spaserte på dem. Nå kjøpte jeg altså en ny i anledning min store plan om å sykle hver dag til jobben. Den punkterte på vei hjem.

I gamle dager lappet vi sykkelen da den punkterte. Det var på 80-tallet, før offroadens tid. Jeg tror ikke jeg punkterte noen gang på den beste sykkelen jeg noen gang har hatt, den grå offroaderen jeg fikk i 13-års alderen. Nå var jeg ikke helt sikker på hva man gjør med punkterte sykler, tiden da man reparerte ting virker å være forbi. Og ganske riktig, fikk jeg beskjed om da jeg litt senere var i butikken med Olia for å kjøpe sykkel til henne, nå kjøper man heller en ny slange. Det hadde vi ennå ikke gjort.

Så jeg lånte Olias sykkel. Den var halv pris for min, både før og etter den var satt ned, begge kjøpte vi sykler som var satt ned 50 %. Hennes sykkel var imidlertid damefasong og – størrelse, den passet ikke helt til meg. Så det var egentlig ingen fornøyelse å sykle ut til Ølberg, enda det var fint vær og jeg er i fin form.

På Ølberg vandret jeg rundt på Svabergene som jeg pleier. Jeg fikk rikelig tid til å tenke, og har mye å tenke på om dagen. Det var en fin kombinasjon, og ledsaget av solskinn og bølgeskvulp ble det enda bedre. Jeg skeiet til og med så totalt ut at jeg kjøpte en Hamburger og Pommes Frites, som i gamle dager med mor og far, bare at nå må jeg betale den selv. Og den er stivt priset.

Jeg hadde naturligvis ikke med meg klokke eller mobiltelefon eller noe sånt. Det er prinsipper som kanskje ikke virker så godt for det moderne liv, men det virker ganske godt for meg. Jeg hadde imidlertid en slags tidsfrist, mor ville grille, det vil si, vi hadde avtalt å grille, og jeg vet mor ikke liker å komme hjem fra jobb og måtte vente på middag. Så jeg måtte være hjemme sånn omtrent samtidig som henne.

Det greide jeg nesten. «Nå var jeg i ferd med å bli irritert» var setningen jeg ble møtt med fra mor, som var hjemme, og hadde vært hjemme en stund i tomt hus. Olia var vekk. Det samme var sykkelen min.

Det var det siste jeg la merke til først. Og jeg var med en gang nesten sikker på at den var stjålet. Den stod nemlig i garasjen, som vi stadig vekk glemmer å lukke. Og jeg hadde en ganske ubehagelig følelse av at den stod der ulåst. Den var bare å rappe med seg. Helt ny sykkel. Brukt en gang, egentlig ganske dyr, punktert.

Jeg hadde selvsagt kjøpt lås til den nye sykkelen min. Men jeg hadde ennå ikke fått festet den, og så hadde det blitt til at den var stående ulåst etter et pussig prinsipp at om jeg ikke får festet låsen, gidder jeg heller ikke låse sykkelen. Låsen lå i en krøll rundt setet. Jeg var ganske sikker på at det var slik det var. Den var bare å ta med seg for alle som kom forbi og så det, om garasjen.

Mor hadde ikke lukket garasjen da hun kom hjem. Hun hadde varer, og hadde strevd med å få dem inn. Så hadde hun glemt det. Hun så det da hun skulle jogge en time senere, og kunne ikke huske om sykkelen var der, verken da hun kom hjem eller da hun jogget.

Det var det ene og verste mysteriet. Det ville være absolutt helt uutholdelig om sykkelen ble stjålet allerede før jeg fikk brukt den. Olia og jeg har det trangt økonomisk i forbindelse med huskjøpet, jeg ville rett og slett ikke hatt råd til å kjøpe en ny. Jeg kan ikke ha så fin sykkel at den blir stjålet. Jeg måtte hatt en gammel sykkel jeg fikk gratis fordi den bare var til å kaste, som er like lur å stjele som å stjele søppel. Det ville være surt å måtte sykle på noe slikt hver dag den lange veien til jobb.

Det andre mysteriet var Olia. Hun har det med å forsvinne av og til. Det gjelder særlig når hun er sint, og i den modus jeg nå var, kunne jeg ikke finne noen annen forklaring. Olia var sint og måtte lufte seg. Slik man setter en glødende jernkjele i vann for at den skal avkjøle seg. Det freser bra, men så er den som før igjen og det er ikke farlig å ta på den.

Til det andre mysteriet hørte med at mor hadde kommet hjem fra joggeturen sin til ulåst dør. Det er rett og slett ganske utrolig at Olia skal forlate huset uten å låse etter seg. Hun ankommer ikke huset uten å låse etter seg. Hun låser hele tiden, hun er fra Ukraina. Hvordan kan hun la et hus bli stående ulåst og tomt? Kanskje hun er under senga? sa mor, i et oppriktig forslag på løsning av gåten. Det ville være like usannsynlig som alt det andre.

Kanskje kunne det være en forbindelse mellom de to mysteriene. Det kunne være et håp. Men håpet ville vært mye større om sykkelen ikke hadde vært punktert. Hvorfor skulle Olia ta med seg en punktert sykkel? Hun pleier ikke engang bruke sykler som er i orden, hun går dit hun skal. Det henger ikke på greip.

Jeg var nedfor og uten matlyst. Mor foreslo at hun kanskje bare skulle lage mat til seg selv, ta vi skulle droppe hele grillingen. Det ville være å gi for mye etter for problemene. Vi grillet, og spiste, og diskuterte frem og tilbake, lavmælt, hva som kunne være forklaringen på alt og hva vi skulle gjøre med det.

Så kom Olia. Med sykkelen. Hun hadde tatt den med seg for å kjøpe slange til den. Og hun hadde ikke låst huset, for hun var ikke sikker på at mor hadde nøkkel når hun jogget. Alt var i orden med henne. Hun forstod ingenting verken av vår frykt eller bekymring.

Dermed fikk grillingen omsider sin riktige stemning. Etterpå gikk Olia i gang med å skifte slange på sykkelen. Det var en omstendelig prosess, det var bakhjulet, og hun hadde aldri i sitt liv skiftet en slik slange.

Men det gikk på et vis, og på slutten av dagen hadde jeg både sykkel og Olia på plass og i god stand. Det utgjør en enorm forskjell.

Det hører med til historien at allerede straks neste dag punkterte sykkelen på ny. Det vil si to turer og to punkteringer. Det er for usannsynlig. Det er nok noe annet som er galt. Og sykkelen – som skulle være så ny og fin og grei – må leveres tilbake til butikken. Foreløpig har den gitt lite annet enn problemer.

For en dag. Og den sluttet altså ikke med fredagen.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s