Partikler raskere enn lyset

Det ble før helgen meldt at det var påvist partikler som beveget seg raskere enn lyset i partikkelakseleratoren i Cern. I Norge fikk jeg høre nyheten presentert på NRK radio, som «Einstein har tatt feil», lyshastigheten er ikke et absolutt maksimum for partikler med masse. Riktignok tok journalistene forbehold etter denne kraftintroduksjonen. De forsikret om at forskerne ved Cern selv hadde undersøkt, igjen og igjen, om de hadde tatt feil, men at de til nå ikke hadde funnet noen feil, og derfor hadde våget seg til å publisere resultatene. Det var også – om jeg husker rett – en forsker fra universitetet i Oslo, som forklarte noen av problemene en sånn oppdagelse ville medføre, men som også åpnet for at resultatet kunne være riktig, og at forskere over hele verden nå skulle bruke tid på å etterprøve eksperimentene og diskutere resultatene.

I sensasjonelle oppdagelser som dette kan ikke forbeholdene bli sterke nok. Høyst sannsynlig er det en feil et eller annet sted, den vil til og med mest sannsynlig være plassert der bevisst. For banebrytende resultater er så fristende for middelmådige forskere, at de gjerne vil kunne jukse litt for å kunne sole seg litt i glansen av å være geni. Historien er fullere av eksempler på dette, enn på at virkelige genier kommer med virkelig banebrytende forskning. Av kaliberet det ville være å bryte lyshastigheten, er det oppe i divisjonen til selveste Newton og Einstein. Det vil radikalt måtte endre hele den moderne fysikken. Fundamentet til moderne fysikk hviler nettopp på at lyshastigheten er konstant, og at ingenting med masse kan bryte den.

Det var ganske riktig Albert Einstein som først slo dette fast som prinsipp. Til da hadde måten lyset beveget seg på vært et ganske stort problem. Man hadde kommet frem til at lys ganske sikkert var bølger, men hva var det som bølget og i hva? Et annet geni, James Clerk Maxwell, hadde funnet at det som bølget var elektromagnetiske felt. Og man slo seg til ro med at det fantes et stoff, kalt eteren, som det bølget i.

Men det var et par problemer. Lyset går raskt, og man allerede på slutten av 1800-tallet i gang med å finne farten ned til noen desimalers nøyaktighet. Det var bare det, at om lyset trengte en eter å bevege seg i, så ville det ha betydning hvilken retning det relativt beveget seg i. Ingen slik effekt var påvist. Alle målinger i alle system og på alle måter gav samme fart. Det var Einstein som løste problemet ved å gjøre det til et første prinsipp. Lysfarten er konstant og uforanderlig, i alle referansesystem og samme hvordan man måler. Alle andre formler må forandre seg etter det.

Det er dette som har noen konsekvenser vår fornuft har vanskelig for å fatte. Det betyr at når noe beveger seg opp mot lysets hastighet, må tiden gå saktere. Det velkjente eksempelet er en lysstråle som går opp i et speil og ned igjen i en togvogn som farer forbi i nesten lysets hastighet. Skal den som er inne i toget oppfatte lyset i dets riktige hastighet, så går det rett opp og ned innen en viss tid. For den som står utenfor vil det se ut som lyset går opp fra et sted, det treffer speilet litt lenger borte og komme ned igjen enda lenger borte. Det er ikke rett opp og rett ned igjen, det danner skrålinjene i en trekant, og lyset har altså beveget seg lenger enn for den som var i vognen. Skal lysfarten være konstant – og det skal den, det er prinsippet – så må man gjøre kompromiss annet sted for at den gamle veiformelen skal gjelde, strekning er lik vei ganger tid.

På lignende måte kan man argumentere for at lange gjenstander vil klumpe seg sammen, de vil se kortere ut, og med en litt annen argumentasjon vil man se at massen vil øke. Den må det, skal bevegelsesmengden være kostant, og energien være bevart. Fortsetter man å fore systemet med energi, vil energien ikke gå med til å øke farten, men til å øke massen.

Alle disse tingene er påvist teoretisk, og gjennom mange, mange eksperiment i partikkelakseleratorer rundt om i verden. Det vil virkelig ryste formlene om noe skulle bevege seg raskere enn lyset allikevel. Det er med enkel og sunn fornuft mye mer sannsynlig at det er noe feil i målingene. Det er små marginer, kan man trygt si. Partiklene skal ha kommet seg fra Sveits til Italia 60 nanosekunder raskere enn en lyspartikkel ville gjort det. Når lyset kommer seg syv og en halv gang rundt jorden på et sekund, er det klart det trengs nøyaktig måleutstyr for å få forskjellen riktig. Og nanosekund er tusendel av milliontedels sekund. Man skal med andre ord vite svært, svært nøyaktig når partikkelen oppstår i Sveits, farer av gårde, og treffer måleren i Italia. Selv om hypermoderne teknologi har oppnådd fantastiske resultater, er kanskje akkurat dette resultatet mer fantastisk enn riktig.

Advertisements

Demokrati på russisk

I går kom meldingen om at Russlands president, Dmitrij Medvedev, har pekt ut sin etterfølger, statsminister Vladimir Putin. Etter fire år med hver sin makt bytter de plass. Putin blir på ny president, mens Medvedev går inn i sin rette rolle som lydig statsminister. Det skal riktignok være et valg i mellomtiden, et demokratisk valg, men dette blir et valg i det russiske demokratiet. Det er et demokrati som tar opp i seg like mange element fra den russiske historien, som fra den vestlige, demokratiske, som vi arvet den fra opplysningstiden.

Russland er et gammelt keiserrike. Forskjellige tsarer har lagt under seg enorme landområder. De fleste av dem har vært ubebodde, men de har også kriget og lagt inn under seg andre folkeslag under det russiske. Tsaren har vekslet mellom å spille rollen som kjærlig far og streng hersker. Noe av det viktigste som har blitt krevd av ham, er at han skal holde orden og kontroll i det russiske kaos. Russerne har ingen tro på herskere som vil vinne frem med dialog og samarbeid, man må sette makt bak kravene. Man må få sin vilje gjennom.

Særlig i Romanov-dynastiet pleide den nye tsaren overta ved å drepe den andre, eller overta når den forrige døde på annen måte, gjerne unaturlig. Kommunistene skulle gjøre slutt på dette tyranniet, men erstattet det bare med et annet. Også her satt herskeren på toppen i prinsippet gjennom hele sin levetid, han ble bare ikke kalt tsar, han ble kalt partileder. Det var ikke så lett å la arven gå fra far til sønn i dette systemet, så det ble alltid splid og maktkamp når den gamle partileder døde. I den gode, gamle tiden med Lenin og Stalin tok det gjerne noen år før et nytt maktapparat var skikkelig og anerkjent på plass.

Khrusjtsjov somlet bort makten sin, han ble satt til side mens han ennå levde. Man kan bare måtelig si erstatningen – Brezhnev – var bedre. Her på denne tiden var maktkampene så sterke, at den sterkeste kandidaten gjerne ble tilsidesatt. I rivaliseringen som oppsto var det lettere for en gammel og svak og anonym kandidat å nå til topps, ingen fryktet ham, og han kunne være et minste felles multiplum blant kamphanene. På begynnelsen av 80-tallet gjaldt dette prinsippet inntil det komiske, med Andropov og Tsjernenko så gamle og syke at de begge var døde godt før de hadde sittet ved makten i to år. Gorbatsjov på 56 var rene ungsauen da han overtok i 1985.

Vi kjenner historien. Det ble Glasnost og Perestrojka, vesten gledet seg, mens Sovjetunionen gikk til de evige søppelhauger. Kanskje nettopp derfor gledet vi oss. Vi gav Gorbatsjov fredsprisen, i Russland er det ingen av herskerne folk er så regelrett sinte på og misfornøyde med, som Gorbatsjov. Det er betegnende at det finnes dem som ønsker Stalin tilbake, det blir gitt ut bøker om temaet. Meg bekjent ønsker ingen Gorbatsjov om igjen.

Boris Jeltsin grep makten på russisk vis. Han stilte seg på stridsvognene, han viste styrke og handlekraft. Han rappet vel regelrett makten fra Gorbatsjov, eller han grep sjansen da andre forsøkte å rappe den med statskuppet i 1991. Forskningen er vel ennå ikke helt klar på hva som egentlig skjedde der, i de augustdagene, og ingen kan med sikkerhet si hvem som visste hva. Kanskje trengte ikke Jeltsin det motet han så ut som han hadde da han stilte seg på barrikadene. Kanskje kjente han utfallet på forhånd, og visste at ingen ville skyte på ham. Det hører jo med til historien at han ikke nølte et øyeblikk med å skyte selv da en lignende demonstrasjon fant sted under hans regjeringstid noen år senere.

Jeltsin hadde sine svakheter, men han hadde de på riktig måte etter russisk standard. Han var hard på flasken, hvem er ikke det, der borte. Man tilgir lett feil og dumheter begått i fylla, og ingen gir egentlig Jeltsin skylden for de enorme problemene Russland og alle de andre tidlige sovjetrepublikkene gikk gjennom på 90-tallet. All frustrasjonen og aggresjonen er rettet mot Gorbatsjov.

I år 2000 utpekte Jeltsin sin etterfølger. Det var Vladimir Putin. Han kom utenfra, og var en av ytterst få med helt rene hender i alle skandalene, volden og korrupsjonen. Han hadde vært i Øst-Tyskland, ansatt i KGB. Nå kunne han komme inn og rydde opp.

På mange måter gjorde Putin nettopp det. Han tok Russland tilbake til noe som kanskje kan kalles mer ekte russisk. Han ønsket på ingen måte å tekkes vesten, slik både Gorbatsjov og Jeltsin med rette kan anklages for. Tvert i mot var ikke Putin redd for å provosere vesten rent inntil det urimelige. Her ble kontrakter som var satt opp satt til side, gassen til Europa kunne plutselig bli skrudd av. Var det problemer i riket, ble de løst med krig. Ikke noe demokrati og fredssamtaler.

Putins periode har falt sammen med en voldsom oppgang i oljeprisene. Det har vært med å styrke den russiske økonomien. Sammenlignet med det fryktelige 90-tallet er økonomien for den vanlige russer mye lettere, og for Russland som nasjon er økonomien så sterkt at kjempen er blitt en makt å regne med. Russland ber ikke lenger om uhjelp og almisser, Russland dikterer hvordan de vil ha det.

Når Putin nå vinner presidentvalget til neste år, er det tredje gang han gjør det. Det er i prinsippet frie valg, men slik valgkampen er organisert er det liten sjanse for at noen av de andre skal vinne frem. Strengt tatt har de vel ikke så mye å bidra med heller. Mange av de egenerklærte demokratiforkjemperne kan fort vise seg å bare være en ny Jeltsin, eller en russisk versjon av Jusjenko eller Timasjenko. De vant oransjerevolusjonen og vestens hjerter, men hadde slett ikke den ukrainske nasjonen noe demokrati å tilby. Det kan jeg vanskelig se at noen av de russiske partiene har heller.

I vesten kan man selvsagt bli opprørt over hvordan en demokratisk valgt president kan velge ut sin etterfølger. Hva blir da forskjellen fra den tidligere tsartiden, eller fra kommunisttiden? Sannheten er vel heller den at det er ikke så stor forskjell. Putin er en keiser for vår tid.

Et hukommelsesprosjekt

I går skjedde katastrofen at jeg i geografispørsmålene «Hvor i all verden» som går i Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende hver lørdag klarte bare 5 av 15 spørsmål. Det er under halvparten, og krise. To av spørsmålene jeg ikke klarte gikk på amerikanske delstater, hvilken stat som ble kalt «Silver state» og hvilken stat som har symbol «MD». For å unngå lignende fadese en gang til, bestemte jeg meg for å ta for meg delstatene en gang for alle. Det skal ikke bli mer feilsvar med dem.

Så er det bare det at det er så mye informasjon å hente om hver og en av dem. Fra før har jeg lært meg hovedstedene og hvor de ligger, jeg har kontroll på dem som på verdens nasjonalstater når det gjelder dette. Spørsmålene i den uhøytidelige spørrekonkurransen var kallenavn og forkortelse, det må selvfølgelig med. Og siden jeg alltid har hatt en fascinasjon til historie, årstall og datoer, vil jeg gjerne lære meg når de tiltrådte unionen. Det er ikke så veldig vanskelig, det går fra øst mot vest, og det meste er knyttet til store historiske hendelser. De 50 statene har kommet til i bolker, det er bare noen få årstall å huske, cirka.

Men nettisdene om de amerikanske delstatene har mye ytterligere informasjon. Hver delstat har sitt eget motto, for eksempel, artig å lære seg. Det sier noe om amerikansk mentalitet til ulike tider, og i ulike deler av det enorme landet. For eksempel har Maryland – den lille delstaten i nordøst, med forkortelsen MD, som jeg ikke klarte å vite på lørdag – mottoet «Fatti Maschii, Parole Femine», eller mandig i handling, kvinnelig i ord. Det setter kjønnsrollemønsteret godt på plass i the old line state.

Hver delstat har også forseggjorte flagg. Man trenger ikke vite hvordan flaggene i alle verdens land ser ut, men man kan godt kunne komme med kvalifisert gjetning. Afrikanske land liker godt fargene gult, rødt og grønt, for eksempel, mens arabiske ofte har kombinasjoner av rødt, svart og hvitt. Land i nord Europa liker å ha kors i midten, men det vet vi jo. Amerikanske delstater liker svært utbroderte flagg, med mange symboler, stjerner, ørner og banner med statens pompøse motto.

Sjekk for eksempel flagget til delstaten New York, med både Friheten og Rettferdigheten stående med hvert sitt symbol på hver sin side av et flott skjold med skip på Hudson elven, og den amerikanske ørn ragende over. Eller hva med Indiana, der Paul Modley vant en konkurranse om å tegne delstatens flagg i anledning 100 års jubileet for statens tiltredelse til unionen. Han løste oppgaven tradisjonelt, med frihetens fakkel stor og gul i midten. De 13 opprinnelige statene er symbolisert som seg hør og bør av stjerner i en ytre ring rundt. De fem neste statene som kom med før Indiana er nye fem stjerner i en halvsirkel innenfor. Indianas stjerne er den største, og plassert like over fakkelen. Flagget til The Paraeirie state, Illinois, trenger ingen beskrivelse. En titt er nok.

Favoritten blant flaggene er imidlertid Missouri. Her må man holde seg fast for å få med seg alle symbolene. Fargene rødt, hvitt og blått representerer statens franske arv. Staten var en del av Louisiana handelen fra Frankrike. Senteret er omkranset av 24 hvite stjerner, antallet stater i unionen da Missouri tiltrådte. To grizzlybjørner på hver side representerer mot og styrke. Over bjørnene er en ridderhjelm og nye 24 stjerner. Om den indre sirkelen står mottoet «United we stand, divided we fall», mens statens motto «Salus populi suprema lex exto» eller The welfare of people shall be the supreme law, er plassert på et gult banner under bjørnene. Den indre sirkelen har en ørn med en olivengren (fred) og krigens piler (sørstatsføderasjonen), en halvmåne og enda en grizzlybjørn. Romertalet for 1820 (året for Missouri Compromise) står under bjørnene. Det er ikke for lite.

Skal man virkelig kjøre løpet, har man at de amerikanske delstatene har som et pussig fellestrekk at delstatshovedstaden sjelden er den største og mest kjente byen. Faktisk er det få godt kjente og store byer i USA som er delstadshovedstad, det eneste unntaket jeg i farten finner er Boston, Massachusettes. I New York er hovedstaten ikke New York, men Albany, og i Illinois ikke Chicago, men Springfield. Los Angeles er ikke hovedstaden i California, den hovedstaden heter Sacramento, som forresten er en ganske stor by. I det hele tatt bør den som kjenner et land kunne nevne de største byene i landet, i tillegg til hovedstaden. Sånn er det også for amerikanske delstater.

Dessuten har man de geografiske kjennetegn, det er alltid interessant. Hvilke elver renner gjennom? Hva heter innsjøene? Hva er høyeste fjell? Elvene gir en fin knagg til amerikansk historie. Alle elvene i øst hadde stor betydning i den amerikanske borgerkrig, man kan godt vite hvor de renner. Så har man industriproduksjon og næringsliv. Alle opplyste mennesker bør vite lite om hva folk lever av i ulike deler av verden, og ulike deler av USA.

Det neste er hvilke personer som kommer fra de forskjellige delstatene. Det gjelder særlig presidenter. Man får noen aha-opplevelser, over hvor det politiske tyngdepunktet i USA ligger og har ligget. Det er svært mange tidlige presidenter fra Virgina, for eksempel, men etter Woodrow Wilson er det slutt. George W. Bush er ikke fra Texas, men fra Massachusetts, i likhet med John F. Kennedy og de to tidlige, far og sønn, John og John Q. Adams. Kjekt å vite.

Man kan selvsagt overdrive faktapuggingen. De amerikanske delstatene tilbyr rikelig med muligheter, og jeg skal ikke gå i fellen. Alt som er skikkelig og arig, det kan man godt lære seg. Hjernen blir bedre av å kunne mye. Den liker trening og stimuli. Det er artig å vite at Norges nasjonalfugl er fossekallen, Sverige har svarttrosten. Har man først lært det, kan man like godt huske det.

De amerikanske delstatene har også nasjonalfugl. Og nasjonaldyr, nasjonalinsekt, nasjonalplante. De har nasjonalsteing, og nasjonalmineral. Noen har nasjonallokomotiv, noen nasjonal-andre produserte ting. Det er som om statene vil overgå hverandre i å lage nasjonae lsymboler. Hver og en blir valgt og vedtatt, oppgitt med årstall, og sikkert etter lange diskusjoner og flere forslag.

Det er galskap å pugge noe slikt.

Vil vi få nye gardiner før 2020?

Om jeg hadde en fancy blogg med avstemninger kunne jeg hatt en avstemning her. Spørsmålet er hvor mye av huset vi får pusset opp eller skiftet ut, og hvor lang tid det vil ta. De som kjenner huset vil mene at vi må ta mye raskt, de som kjenner oss vet at vi vil ta lite og sakte.

Det er ikke at vi er interessert i at ting skal forfalle eller se stygt ut. Vi har respekt for huset, og vi har lite til overs for dem som lar ting skure og gå. Vi kommer til å holde det noenlunde fint. Men vi har nok en noe annen standard enn den som er blitt vanlig i strøket. Jeg har alltid foretrukket det som har vært gammelt og brukt, og ekte og ærlig, ting som kan forelle en historie, fremfor det som er nytt og shiny, og in i tiden. Jeg synes ikke noe om dem som kan bruke noen hundre tusen på å få alt i tipp topp stand, men samtidig så fint at det egentlig ikke kan brukes. Nede i gata her er det et hus jeg bare kaller «skilsmissehuset». Jeg tror ikke det er mulig å ha det så flott uten at etkeskapet ryker.

Alle vet at jeg ikke er noe særlig lett å påvirke når det gjelder å kjøpe nye ting. Jeg har bestandig gått i klær inntil mor og far, eller søstrene mine, har mistet tålmodigheten, og kjøpt noe nytt. Jeg har alltid syntes det er noe skummelt og falskt med folk som er for moteriktig og fint kledd, man er ulastelig antrukket for det står ikke så godt til innover i systemet. Med litt levd liv og livserfaring vet jeg jo også at det finnes fine folk i fine klær, jeg var nok ganske kategorisk i min ungdom. Men jeg får uansett ikke til å gå kledd særlig fint, selv når jeg prøver. Det er ikke min stil, er ikke meg.

Så alle vet også at skal det blir gjort noe i huset, så er det Olia som må gjøre det. De vet at enhver kvinne hadde måttet overvinne en liten hindring for å få til oppussing med meg. Så kanskje noen føler at de liksom vil hjelpe Olia litt, ta hennes parti i kampen om oppussing. Da er det lett å glemme at hun kommer fra et land og et hjem med en helt annen standard. Selv om de når det kommer til bolig var ganske velstående til å være fra Ukraina, med stor leilighet mitt i hjertet av Kiev, og en leilighet til også innenfor bygrensene, og en datsja like utenfor. Få Ukrainere er så velstående. Men disse leilighetene er fylt med møbler som er satt inn en gang for alle. Går noe i stykker, må det repareres. Det er ikke snakk om at man skal skifte ut noe, fordi man har gått lei av det.

Det er derfor kanskje litt overraskende for Olia at folk forventer at hun skal ønske å skifte ut noe her i Norge, der standarden er mange ganger bedre enn det hun har etterlatt moren og søsteren i, tilbake i Kiev. Hun har heller ikke bodd i hus i hele sitt liv, og aner ikke hvordan det skal se ut, hvordan andre vil ha det, hva som kan gjøres, hva som er nødvendig. Var det opp til henne, flyttet vi i leilighet. Gjerne i Kiev, der hun kommer fra og likte seg godt.

Kanskje er det mye forlangt at hun skal finne seg til rette med og omfavne den norske levemåten, og også overta norske drømmer. Det vil i hvert fall ta litt tid. Og i dette spørsmålet om tid er det også en annen ting som spiller og jeg. Olia og jeg har foreløpig og i overskuelig fremtid en årsinntekt som ligger noen hundre tusen under det som er vanlig rundt her vi bor. Vi har ingen mulighet til å følge med på oppussingsracet som er her. Vi kan ikke være med på standarden, når det er pengene som setter den.

Men vi kommer til å ha det veldig fint med oss selv og være veldig lykkelige. Det synes vi er ganske viktig. Jeg vet det er sant, men får meg ikke til å tro det at jeg eier et helt hus, og har en kone i det. Og Olia blir pussig glad når hun også har penger og kan være med og hjelpe til.

Så da er bakgrunnsinformasjonen gitt. Det er på tide å gjette. Hva vil vi få skiftet ut, før la oss si 2020? Det er gardiner i stuen, tapet, vindu, det er bad oppe og nede, gårdsplassen utenfor garasjen, for bare å nevne det aller mest presserende. Vi har noen gulvbelegg i forskjellige rom som sikkert kunne være skiftet ut, den en gang så fine peisestuen vår er nettopp betegnet med det, en gang var den fin. Vi har også møbler å kjøpe, sofa, spisebord, og et salongbord til å ha nede. Og så er det tingene vi sikkert burde skifte ut, reoler og bokhyller, digre stoler. Hvor lang tid vil det ta før vi får gjort disse tingene her.

Jeg vil ikke våge meg til å gjette. Men jeg må også få sagt avslutningsvis, at det gjennom hele livet har vært veldig bra for meg å ha slekt og venner som kan justere meg litt når det slitte og gammeldagse tar overhånd. Jeg er ikke intelligent nok til å være distre professor, og argumentet om at jeg er kunstnerisk anlagt holder ikke helt inn. Hvis ingen pirker litt i oss, og sier hva som ser snålt ut, kommer vi til å leve lykkelig og snåle resten av livet. Vi kan like gjerne lykkelige og greie.

11. september 2001

… hadde jeg min første arbeidsdag. Jeg hadde fått fire timer norsk ved en skole litt utenfor Bergen. Det gjorde slutt på mine tre uker i arbeidsledighet. Jeg hadde levert hovedoppgaven min i juni, om fremstillingen av kristne og jødiske martyrer i antikken, og jeg hadde brukt sommerferien godt på å slappe av hjemme på Ganddal. Nå hadde jeg reist tilbake til Bergen for å begynne på det virkelige liv, sånn cirka. Den altfor store forskjellen fra sånn det hadde vært ville det ikke bli. Jeg hadde fortsatt studenthybelen, 11 kvadratmeter, jeg hadde fortsatt mine teatergrupper, og jeg hadde til og med tenkt å få tatt meg noen fag, om jeg husker rett. Men jeg skulle og måtte begynne å jobbe. Studielånet skulle betales.

De fire timene på Stend var begynnelsen. Det var det første relevante arbeidet jeg hadde, og det første arbeidet jeg virkelig hadde søkt på og strevd etter å få. Andre småjobber jeg har hatt har mer eller mindre falt meg i hendene.

Jeg var disse fire timene ute på Stend. Det var fellesklasser slått sammen, de vi kalte hestejentene og veterinærene, alle sammen var samlet i et stort klasserom under gymsalen. Der var vi tre norsklærere, den ene var jeg. Jeg fungerte mest som observatør, og tenkte vel mitt om hva dette kom til å bli for slags arbeidsplass. Så tok jeg bussen hjem, og fikk høre på studentkjøkkenet, mens jeg laget middag, at to fly var flydd inn i de to tårnene som utgjorde World trade center. Utover ettermiddagen raste begge tårnene ned.

Det var en rystende opplevelse. Samme kveld skulle vi ha øving, med teatersportgruppen til Studentteateret, vi skulle til NM. Men jeg greide ikke å konsentrere meg om å gjøre noe morsomt. Det er sjelden nyheter treffer meg så voldsomt som denne gjorde. Men så er det også sjelden nyheter er så voldsomme som denne var.

I dag er det 10 års jubileum. Gjennom hele uken har aviser, radio og TV vært fulle av stoff om det som skjedde. Særlig har journalister som har tilbragt noen år i USA vært ivrige med å uttale seg, de føler seg ekstra meningsberettiget. Vi i Norge har også vært ivrige med å sammenligne vår reaksjon på det som rammet oss 22. juli med amerikanernes på sin 11. september. Jeg mener en slik sammenilgning er urettferdig, siden angrepene er vesensforskjellige. Ingenting er enklere enn å slå ring om våre verdier om toleranse, demokrati og åpenhet, siden det var nettopp disse verdiene massemorderen fra Uttøya ville angripe. Vår angriper er også mye enklere å isolere. Selv de som mener som han tar avstand fra det han gjorde, og sjansene for at likesinnede vil følge opp med lignende handlinger er hos oss mildt sagt små. Angrepet mot USA var organisert av en ressurssterk gruppe med mange medlemmer, og enda flere sympatisører. De satte en ny standard for hva terrorister kan gjøre for å spre frykt og terror, og det var en ubehagelig erkjennelse at dette ikke var enden på noe. Det var en begynnelse.

Jeg tror ikke vår enslige terrorister kommer til å endre det norske samfunnet noe særlig. Hvis det var jeg som bestemte slike ting, ville jeg satt litt strengere oppmerksomhet mot dem som kjøpte gjødsel. De kunne nok få noen stikkprøver om hvor de har plassert det, og hva de har gjort med det. Og så må det være forferdelig strengt og brysomt å eie våpen, i hvert fall så avanserte våpen som det som ble brukt på Utøya. Alle vestlige land har jo lagt seg til en ryggmargsrefleks å reagere overdrevet mot alt som kan virke farlig, så vi slipper sikkert ikke unna noen overdrevne forholdsregler vi heller. Men siden angriperen var så isolert og så – om jeg må få si det – splitter pine sprø, er det kanskje mulig det ikke vil bli satt i verk altfor strenge og varige tiltak for sikkerheten. På meg virker det som om partilederne og toppolitkerne har beveget seg rimelig ubeskyttet rundt omkring i gatene, akkurat som før.

Det samme kan man ikke si om angrepet mot WTC og Pentagon i 2001. Det forandret verden. Det er den direkte foranledningen til minst to kriger, og utslagsgivende for mange av de avgjørelsene som gjorde at president George Bush greide å bygge seg opp til å bli nesten imponerende upopulær over store deler av verden, og i det intelligente og kulturelle USA. Det må kunne sies å stå som inspirasjon for senere terrorangrep, i Madrid 2004, London 2005 og Beslan 2004, for eksempel. Og frykten for slike terrorangrep har satt i verk sikkerhetsforanstaltninger uten sidestykke.

Slik virker terroren inn på dagliglivet til svært, svært mange av oss. Folk som er født etter 1990, vet sikkert ikke at det tidligere var helt vanlig å spasere rett inn på flyet når man hadde kjøpt billetten. Man ble ikke nøyere kontrollert enn når man kjørte buss, bortsett fra på noen spesielle utelandsturer. Nå går det hundretusenvis av timer hver eneste dag over hele verden, på ekstra og nitidige sikkerhetskontroller på hver bidige flytur. Det er ingen slinger i valsen, ingen dispensasjon, ikke engang flykapteinen kan fritt ta med seg en kopp kaffe på flyet sitt. Varer til millioner av kroner blir kastet rett i søpla, fordi det ikke kan passere sikkerhetskontrollen. Det er blitt kastet bort mye deilig brennevin på dette.

I Bergen er det bygget et enormt gjerde rundt kaiområdet. Der man tidligere fritt kunne bevege seg ned til sjøen for å kikke på den, må man nå først komme seg frem til porten, før man kan gå inn og begynne kikkingen. Vi er omgitt av sikkerhetstiltak nå, som de færreste engang tenkte på før 2000. De eneste som kan gni seg  hendene og glede seg, er de som selger sikkerhetstjenestene. Nå sist var et spinndyrt apparat som kan skille cola og sprengstoff. Det kan jeg også gjøre.

Det er nå 10 år siden terrorangrepet skjedde. Disse angrepene gjorde verden til et verre sted å være. Vanlige folk må bruke tid på å vise at de ikke er terrorister, muslimer må finne seg i å bli fryktet og hatet, og amerikanerne har grunn til å bli det som følge av ting de har gjort som  reaksjon på terroren.

Om man skulle komme med et ønske på tiårsdagen, så er det at selv om verden på disse måtene har blitt verre, så har den på mange andre måter blitt bedre. Det er i dag mye mindre grunn til alle disse tiltakene, enn det var den gang de ble innført. Og da de ble innført, var det allerede en overreaksjon. Sannheten er den at verden i dag er et tryggere sted enn den noensinne har vært.

Det hadde vært kjekt om man i neste tiårsperiode fra 9-11 tok konsekvensen av det. Det vil si at man fant tilbake til tanken om at flypassasjerer ikke er terrorister, og ikke skal bli behandlet som det. Heller ikke muslimer er terrorister, og de bør ikke bli anklaget for å være det. Amerikanerne og vi europeere har en del problemer på hjemmebane for tiden. Vi kunne kanskje konsentrere oss om dem, i stedet for å reise rundt i verden og forsøke å innføre våre egne styresett og vår tenkemåte i områder de strengt tatt ikke er etterspurt. Slik var kanskje lille Norge i stand til å lære verden noe med vår reaksjon på angrepet mot oss. Vi var i det minste i stand til å si de riktige tingene.

Ommøblering!

Forrige lørdag flyttet vi inn med at Olia og jeg tok kontroll over lørdagsfrokosten. I dag var det ommøblering, og det er det denne posten skal handle om når den endelig skal bli skrevet ferdig noen dager senere.

Vi har det veldig godt for tiden, Olia og jeg. Jeg er lykkelig fordi vi får flyttet hjem til Ganddal, og får oss et skikkelig hus å bo. Vi kan lage oss en familie og et hjem, kanskje i omvendt rekkefølge. Olia er glad fordi det endelig ser ut til å løsne litt med arbeidet hennes. Hun har fått en liten deltidsstilling ved et sykehjem i Stavanger, og med ekstra vakter får hun opparbeidet seg en ganske grei inntekt med dette. Det er også mye mer stabilt enn de usikre ringevikarvaktene, der hun hver dag kunne bli sendt til nye barnehager med nye rutiner, om hun i det hele tatt fikk seg noe å gjøre.

Men vaktene på sykehjemmet er dessverre ofte kveldsvakter. Så når jeg kommer hjem fra jobb, er Olia gjerne allerede reist. Om hun ikke har arbeid, har hun studier ved Stavanger universitet, der hun har kommet seg inn på et forkurs. Hun er aktiv.

Denne morgenen skulle også Olia på jobb. Mot at vi betaler bensinen får vi disponere bilen til mor når hun selv ikke trenger den. Om morgenen i helgene er det egentlig ganske kritisk nødvendig, for det går som man vet som har satt seg inn i det ikke tog eller buss fra Sandnes til Stavanger om morgenen i helgene. Alternativet er å sykle. Og så sakte som Olia sykler, er det et alternativ som må kalles ugunstig. Det er et alternativ vi vil utsette, for å si det sånn. Når mor flytter er det ingen bønn, da har vi ikke bil.

Alright, jeg kjørte Olia til jobb denne lørdags morgenen. Det var grytidlig, og for Olia ganske tøft å måtte stå opp litt over seks når hun ikke hadde fått sovnet før litt over midnatt. Men sånn er det, det er kjekt med jobb, og ypperlig at vi har fått det til slik at hun får anledning til å jobbe. Vi kjørte til Stavanger i godt humør. Jeg slapp henne av, og benyttet også anledningen til en kjapp løpetur rundt Stokkavannet.

Da jeg kom tilbake – jeg merker at jeg går i min vanlige felle, det blir lange poster, denne skal handle om ommøblering – viste det seg at Olia hadde ringt syv ganger. Mens jeg kjørte på motorveien ringte hun enda en gang, de hadde satt opp vaktlistene feil. Hun skulle ha ettermiddagsvakt denne dagen. Hun var på Sandnes.

Vi brukte ikke mye tid på å ergre oss over dette. Tiden ble brukt til å glede oss over at vi fikk spise frokost sammen. Vi svippet innom Mega på Brueland, der kjøpte vi rikelig av alle varer som var på tilbud, og også rikelig av flere andre varer. Jeg fikk også forsynt meg av litt kaffe og kake som var satt ut gratis, slike sjanser lar jeg aldri gå fra meg.

Så hadde vi en fin og lang frokost hjemme. Den varte akkurat så lenge at det var på tide for Olia å gå på jobb igjen. Hun må jo gå ganske tidlig, siden hun er avhengig av kollektiv transport. Tilbudet er ikke all verden her i området.

Det var på ettermiddagen jeg fant ut at jeg ville ta opp stereoanlegget. Det hører jo hjemme i alle hjem som jeg vil bo i, det skal være skikkelig anlegg for musikk. Forrige uke hadde vi hørt bare på en liten tivoliradio, koblet til en bærbar PC, spilt av Wimp. Vi har egentlig et ganske flott anlegg, gammelt og dyr, med tjukke kabler og kraftige høytalere. Det skulle jeg bære opp.

Så er det bare det, at for å få disse kablene fra høytalerne til anlegget måtte vi flytte litt på og styre litt med den store bokreolen fra det brune 70-tallet. Det lå jo i kortene at da burde egentlig hele reolen flyttes. Særlig slik vi kommer til å få det når mor tar ut møblene herfra, så vil den se bra dum ut om reolen står ved langveggen. Dessuten ville de store høytalerne da sende lyden på tvers av rommet, og ikke ut i det. Reolen måtte til kortveggen. Vi spilte kortene ut.

Og så gikk det som det pleier. Jeg gav øyeblikkelig opp, slik flytting og styring er noe av det verste jeg vet. Ved ethvert tidspunkt vil jeg være klar til å utsette alt sammen til senere. Mor får imidlertid kjempekrefter når det kommer til slik flytting og styring og ordning, det er akkurat som hun liker det. Hun liker det i alle fall veldig godt når det er gjort, og er alltid villig til å legge i mye krefter og energi i å komme dit raskt. Hun vil ikke utsette noen ting. Få det gjort med en gang, er slik det blir når hun velger.

Karakteristisk hentet vi frem målbåndet og målte om det ville gå først når vi hadde kommet så langt at det var for sent til ikke å forsøke. Målbåndet gjorde oss verken sikrere eller mer usikre på resultatet, det ville holde akkurat, eller akkurat ikke.

Det gikk med mye lenger tid enn planlagt å få hentet opp dette stereoanlegget. Det gikk med hele kvelden. Men da det var gjort, var resultatet helt åpenbart bedre. Det gjaldt til og med for den overflod av møbler vi sitter med nå. Reolen er presset inn i kortveggen. Sofagruppen står med salongbord og lenestoler, begge to, nede i langhjørnet, og ikke i korthjørnet. Lenestolen får vi plass til nede ved vinduet, i det hele tatt fikk de fleste møblene seg en mye bedre plass enn de fra før hadde hatt. Og vi hadde stereoanlegg som kunne spille flott musikk flott ut i stua. Slik har det ikke vært på årevis.

Nå kunne vi slappe av med god mat. Olia og jeg hadde kjøpt inn på tilbud, og ikke fullt så godt tilbud. Mor laget til. Olia var riktignok på jobb, så hun fikk ikke være med på festen. Dumt nok skjedde til og med en feil med bussen hun skulle ta hjem. Bussjåføren fikk henne ikke av på Ganddal, så hun ble med til delfinene på Foss Eikeland, og måtte bruke ytterligere en halv time og vel så det i kraftig regnvær før også hun endelig var hjemme. Da var det på ny midnatt.

Men vi var alle veldig godt fornøyd med ommøbleringen. Neste ommøblering er når mor tar med alle tingene sine ut. Det skjer den helgen september blir oktober.

 

 

 

Det som skulle være en skikkelig regnværstur til Ølberg

I dag var det som alle vet som følger med på værmeldingen meldt kraftig regnvær over det meste av vestlandet. Jeg regner ikke meg selv med til denne gruppen, jeg er for det meste uinteressert i hvordan været blir før det er her. Og selv da er min interesse nokså begrenset. Som vestlending må man glede seg over det været man til enhver tid har. Om man foretrekker vær av en bestemt type, vil gleden alltid være kortvarig.

Nå var det likevel i dag meldt spesielt kraftig regnvær. Det var meldt skikkelig sensommerregn. Og jeg tenkte vi da måtte utnytte være til en skikkelig tur et sted været virkelig får komme til sin rett. Det vil vel si omtrent hvor som helst utendørs, skog, fjell eller sjø, det er vakkert i regn alt i hop. Vi valgte allikevel sjøen. Det passer for også å avslutte badesesongen. Og siden noen av oss hadde et lite formiddagsprogram, kunne turen heller ikke bli så altfor lang. Å gå fra Sola til Ølberg er passende.

Mens mor var ute og gjennomførte formiddagsprogrammet sitt, ble Olia oppringt og bedt om å stille på jobb om hun hadde muligheten til det. Det hadde hun, som alltid. Vi ble enige om å svippe henne ut på arbeid på vei til Sola og turen vår. Olia har jobb i en av Stavangers bydeler, og der fikk vi den herlige opplevelsen å overvære «Bilfri dag», som det så fint het, og som Olia så ustyrtelig komisk svarte når jeg spurte hvorfor det var så forferdelig mye trafikk på vei til Tjensvollskrysset. Det var «bilfri dag», sentrum var stengt av, så alle biler ble dirigert rundt omkring i periferien, der de sto i stampe og slapp ut eksos. Vi brukte et kvarter ekstra på å få Olia til arbeid på denne bilfrie dagen. Herlig.

Dagen etter ser vi i avisen at det er flere som har fått med seg at den bilfrie dagen nok ikke helt forløp slik de som innførte den hadde tenkt seg. Et godt tips ville være å kanskje sette opp litt ekstra kollektivtransport, slik at de av oss som hadde ærender i bydelene hadde muligheter for å komme seg dit. Særlig i helgene er det vondt for min kone som verken disponerer bil eller førerkort å komme seg fra Ganddal til Stokka på tider som passer. For morgenvaktene er det plent umulig.

Nåvel, vi fikk henne nå frem til slutt. Deretter var det for mor og meg å kjøre til Solastranden. Vi måtte ta rundt Harfrsfjord for å slippe unna trafikken, siden dagen var bilfri. Det ble et par nye steder å se for meg, akkurat slik har jeg aldri før kjørt så jeg husker det. På Sola er som på de fleste jærstrendene fint å parkere, og vi startet ut fra Rege-stranden.

Der har jeg sjelden vært. Det var et russearrangement der, den gang jeg var russ i 1993. Og så gikk jeg Jærstrendene fra Sola til Sele en gang rundt 2000, jeg husker ikke akkurat når. Jeg husket ikke godt hvor vakkert og spennende det er på denne korte strekningen, fra Sola-stranden til Ølberg.

Mor på vei bortover den lille stranden som heter Ræge eller Rege.

Først er det den bittelille Rege- eller Rægestranden. Der er det rullesteiner i vannet som varierer synsinntrykkene, og det er råtten tang som kryder den ellers friske sjøluften lite grann. Jeg måtte tidlig ned og kjenne på vannet, gjennom tangen, nærmere en opplevelse av å tråkke i kilovis med ihjelkokt spaghetti kommer man ikke. Vannet var varmt etter årstiden.

Så er det over gjerdet, et lite steingjerde satt opp av en av de mange bøndene i området. Her er dyr på beite. Vi skulle stifte nærmere bekjentskap med dem. Men først var det å få bevege seg over noen for området karakteristiske svaberg, skråstilt og med tynne og dermed skarpe kanter på toppen, som om de var skåret ut i flak. Vi hadde hver våre utfordringer, mor og jeg. Hun, etter slaget hun hadde for noen år siden, jeg, etter badeskoene jeg hadde valgt for turen, og som overhodet ikke gav noen motstand mot glatten. Det ble allerede tidlig litt gøy og vanskelig å gå.

Mor holder seg oppe i gresset, og vil ikke ned på de glatte og skrå steinene.

Deretter ble kuproblemet mer påtrengende. Det var åpenbart vi måtte forbi dem. De stod og beitet overalt hvor vi kunne passere. Det hadde krevd klatreegenskaper som oversteg våre om vi skulle komme rundt dem helt uforstyrret, da måtte vi ha gått helt ytterst på pynten. Og mor synes det er vanskelig å gå på glatte steiner med en gang de er litt skråstilte og krever litt balanse.

Mor og kuene.

Så vi måtte bevege oss i utkanten av marken der kuene beitet. Og vi måtte uansett klatre litt. Mor var først ute, mens jeg fotograferte. Dessverre ble ikke bildene så utmerkede som de kunne blitt, hun våget rett og slett ikke stille seg så nærme kuene at det så fint og skummelt ut. Heller ikke likte hun å bli stående lenge, slik at jeg kunne stille meg på rett plass for å få motivet riktig plassert i billedrammen.

Bildet ville naturligvis være riktigere komponert om også hodet til kua var med. Men det ville seg ikke slik.

Men vi kom oss nå forbi kyrne, og opp på den lille høyden som ligger så flott mellom Sola og Ølberg. Der har vi flott utsikt, og kan legge planer for hvor vi vil ha rasten når den tid kommer. Mor har nettopp fortalt Olia om vår venn, Sven, som falt i sjøen under en fisketur for mange år siden. Hun er engstelig for å la meg bade der det ser det minste ut til å være litt glatt og litt bølger.

Et oversiktsbilde.

Greit nok, jeg ser jeg som vanlig går i fellen og skriver altfor langt. Det er ennå mye igjen. Vi kommer oss nå ned fra den lille høyden igjen, det er flott terreng å gå i. Jeg veksler mellom å gå barbeint og i badesko. Den første mulige rasteplassen passerer vi, nettopp fordi mor mente det så litt farlig ut med tanke på bølgene og steinene.

Et lite høydepunkt eller bunnpunkt – alt etter hvordan man ser det – når vi i det vi skal passere det som egentlig ikke ser ut til å være noen ting. Det er gress og litt søle og litt vann. Jeg har allerede badeskoene i hånden, så jeg trenger ikke frykte noen ting og gjør det heller ikke, jeg hopper i det. Og synker nedi så jeg må trekke opp kortbuksen.

Morsomt bilde

Et flott bilde det ved første øyekast ikke er noe spesielt med.

Da gjelder det å tenke raskt! Dette må fotograferes. Jeg kaster badeskoene over til andre siden, og fotoapparatet tilbake til siden jeg kom fra, tilbake til mor. Hun fotograferer. Og så kommer jeg på det også hadde vært artig med film, og forklarer mor hvordan hun skal stille kameraet inn på film. Hun gjør det, og jeg går over – nesten -, før jeg kommer på at det hadde vært artig å filme hele seansen, fra jeg plumper uti.

Noe å tenke på.

Etter å ha gjort det en gang, må vi gjøre det en gang til, siden vi er usikre på om mor fikk til dette med filmingen. Tre ganger fikk jeg med det hoppet uti sølevannet til knærne. Da hadde jeg uansett et godt påskudd til å bade.

Mor med appelsinen ferdig skrelt. Legg for all del merke til himmelen i bakgrunnen.

Så bader jeg, mens rasten og nisten blir gjort i stand. Mor filmer det også, badingen. Jeg tror ikke det er så altfor mange som har badet akkurat der, det var litt kronglete å komme uti, og mye tang og steiner og greier i bunn og rundt omkring, og bølger, og forskjellig. Men deilig var det.

Det ble en nydelig rast til en nydelig tur. Vi fortsatte videre helt til Ølberg. Der måtte jeg bade en gang til. Her var det jo sandstrand og greit å komme uti, og så gikk det jo an å svømme lite grann. Sannelig kom ikke også mor uti her, enda hun strengt tatt ikke hadde badetøy med seg. Vi badet begge lenge og vel. Det var slett ikke snakk om rett uti og opp igjen, for å ha noe å snakke om. Det var for nytelsen og kosen – og et par ganger ekstra for meg, siden dette fort kan bli det siste sjøbadet for i år for min del.

Et vakkert og kunstnerisk bilde av bølgene og mor som bader.

Hjem igjen skulle vi ta en snarvei. Folk som er veldig godt kjent i området mellom Sola og Ølberg vet at slike veier finnes ikke (om de ikke da er så godt kjent at de har hus og gård der, og kan springe gjennom tunet!). Så etter å ha rotet oss litt rundt omkring endte vi til slutt oppe på bilveien igjen.

Nå er det bare å forte seg til bilen. Vi har jo også en søndagsmiddag vi skal spise. Jeg har bare en ekstra ide, et ekstra innfall. Ved siden av innkjørselen til Ølbergveien er det en liten skog. Den har jeg selvsagt mange ganger sett, men alltid kjørt forbi, og aldri gått inn i. Nå var sjansen her. Det ville også være en grei snarvei tilbake til parkeringsplassen, og bilen.

Det hadde det også vært, om det ikke var for at skogen vel på noen måter fortsatt ser ut til å være militært område, og er helt inngjerdet. Man kommer ikke inn i den eller ut av den andre steder enn ved en av portene langs Ølberg-veien. Vi gikk skikkelig på kryss og tvers i den for å forsikre oss om det.

Alt bidro til opplevelsene. Det hjelper å huske hvorfor vi går tur og det bare er å komme seg ut om søndagene. Man får prøvd seg litt, får fine minner og noe å snakke om resten av livet. Dette skulle bli en skikkelig regnværstur. Det ble noe helt annet. Skikkelig kjekt.