11. september 2001

… hadde jeg min første arbeidsdag. Jeg hadde fått fire timer norsk ved en skole litt utenfor Bergen. Det gjorde slutt på mine tre uker i arbeidsledighet. Jeg hadde levert hovedoppgaven min i juni, om fremstillingen av kristne og jødiske martyrer i antikken, og jeg hadde brukt sommerferien godt på å slappe av hjemme på Ganddal. Nå hadde jeg reist tilbake til Bergen for å begynne på det virkelige liv, sånn cirka. Den altfor store forskjellen fra sånn det hadde vært ville det ikke bli. Jeg hadde fortsatt studenthybelen, 11 kvadratmeter, jeg hadde fortsatt mine teatergrupper, og jeg hadde til og med tenkt å få tatt meg noen fag, om jeg husker rett. Men jeg skulle og måtte begynne å jobbe. Studielånet skulle betales.

De fire timene på Stend var begynnelsen. Det var det første relevante arbeidet jeg hadde, og det første arbeidet jeg virkelig hadde søkt på og strevd etter å få. Andre småjobber jeg har hatt har mer eller mindre falt meg i hendene.

Jeg var disse fire timene ute på Stend. Det var fellesklasser slått sammen, de vi kalte hestejentene og veterinærene, alle sammen var samlet i et stort klasserom under gymsalen. Der var vi tre norsklærere, den ene var jeg. Jeg fungerte mest som observatør, og tenkte vel mitt om hva dette kom til å bli for slags arbeidsplass. Så tok jeg bussen hjem, og fikk høre på studentkjøkkenet, mens jeg laget middag, at to fly var flydd inn i de to tårnene som utgjorde World trade center. Utover ettermiddagen raste begge tårnene ned.

Det var en rystende opplevelse. Samme kveld skulle vi ha øving, med teatersportgruppen til Studentteateret, vi skulle til NM. Men jeg greide ikke å konsentrere meg om å gjøre noe morsomt. Det er sjelden nyheter treffer meg så voldsomt som denne gjorde. Men så er det også sjelden nyheter er så voldsomme som denne var.

I dag er det 10 års jubileum. Gjennom hele uken har aviser, radio og TV vært fulle av stoff om det som skjedde. Særlig har journalister som har tilbragt noen år i USA vært ivrige med å uttale seg, de føler seg ekstra meningsberettiget. Vi i Norge har også vært ivrige med å sammenligne vår reaksjon på det som rammet oss 22. juli med amerikanernes på sin 11. september. Jeg mener en slik sammenilgning er urettferdig, siden angrepene er vesensforskjellige. Ingenting er enklere enn å slå ring om våre verdier om toleranse, demokrati og åpenhet, siden det var nettopp disse verdiene massemorderen fra Uttøya ville angripe. Vår angriper er også mye enklere å isolere. Selv de som mener som han tar avstand fra det han gjorde, og sjansene for at likesinnede vil følge opp med lignende handlinger er hos oss mildt sagt små. Angrepet mot USA var organisert av en ressurssterk gruppe med mange medlemmer, og enda flere sympatisører. De satte en ny standard for hva terrorister kan gjøre for å spre frykt og terror, og det var en ubehagelig erkjennelse at dette ikke var enden på noe. Det var en begynnelse.

Jeg tror ikke vår enslige terrorister kommer til å endre det norske samfunnet noe særlig. Hvis det var jeg som bestemte slike ting, ville jeg satt litt strengere oppmerksomhet mot dem som kjøpte gjødsel. De kunne nok få noen stikkprøver om hvor de har plassert det, og hva de har gjort med det. Og så må det være forferdelig strengt og brysomt å eie våpen, i hvert fall så avanserte våpen som det som ble brukt på Utøya. Alle vestlige land har jo lagt seg til en ryggmargsrefleks å reagere overdrevet mot alt som kan virke farlig, så vi slipper sikkert ikke unna noen overdrevne forholdsregler vi heller. Men siden angriperen var så isolert og så – om jeg må få si det – splitter pine sprø, er det kanskje mulig det ikke vil bli satt i verk altfor strenge og varige tiltak for sikkerheten. På meg virker det som om partilederne og toppolitkerne har beveget seg rimelig ubeskyttet rundt omkring i gatene, akkurat som før.

Det samme kan man ikke si om angrepet mot WTC og Pentagon i 2001. Det forandret verden. Det er den direkte foranledningen til minst to kriger, og utslagsgivende for mange av de avgjørelsene som gjorde at president George Bush greide å bygge seg opp til å bli nesten imponerende upopulær over store deler av verden, og i det intelligente og kulturelle USA. Det må kunne sies å stå som inspirasjon for senere terrorangrep, i Madrid 2004, London 2005 og Beslan 2004, for eksempel. Og frykten for slike terrorangrep har satt i verk sikkerhetsforanstaltninger uten sidestykke.

Slik virker terroren inn på dagliglivet til svært, svært mange av oss. Folk som er født etter 1990, vet sikkert ikke at det tidligere var helt vanlig å spasere rett inn på flyet når man hadde kjøpt billetten. Man ble ikke nøyere kontrollert enn når man kjørte buss, bortsett fra på noen spesielle utelandsturer. Nå går det hundretusenvis av timer hver eneste dag over hele verden, på ekstra og nitidige sikkerhetskontroller på hver bidige flytur. Det er ingen slinger i valsen, ingen dispensasjon, ikke engang flykapteinen kan fritt ta med seg en kopp kaffe på flyet sitt. Varer til millioner av kroner blir kastet rett i søpla, fordi det ikke kan passere sikkerhetskontrollen. Det er blitt kastet bort mye deilig brennevin på dette.

I Bergen er det bygget et enormt gjerde rundt kaiområdet. Der man tidligere fritt kunne bevege seg ned til sjøen for å kikke på den, må man nå først komme seg frem til porten, før man kan gå inn og begynne kikkingen. Vi er omgitt av sikkerhetstiltak nå, som de færreste engang tenkte på før 2000. De eneste som kan gni seg  hendene og glede seg, er de som selger sikkerhetstjenestene. Nå sist var et spinndyrt apparat som kan skille cola og sprengstoff. Det kan jeg også gjøre.

Det er nå 10 år siden terrorangrepet skjedde. Disse angrepene gjorde verden til et verre sted å være. Vanlige folk må bruke tid på å vise at de ikke er terrorister, muslimer må finne seg i å bli fryktet og hatet, og amerikanerne har grunn til å bli det som følge av ting de har gjort som  reaksjon på terroren.

Om man skulle komme med et ønske på tiårsdagen, så er det at selv om verden på disse måtene har blitt verre, så har den på mange andre måter blitt bedre. Det er i dag mye mindre grunn til alle disse tiltakene, enn det var den gang de ble innført. Og da de ble innført, var det allerede en overreaksjon. Sannheten er den at verden i dag er et tryggere sted enn den noensinne har vært.

Det hadde vært kjekt om man i neste tiårsperiode fra 9-11 tok konsekvensen av det. Det vil si at man fant tilbake til tanken om at flypassasjerer ikke er terrorister, og ikke skal bli behandlet som det. Heller ikke muslimer er terrorister, og de bør ikke bli anklaget for å være det. Amerikanerne og vi europeere har en del problemer på hjemmebane for tiden. Vi kunne kanskje konsentrere oss om dem, i stedet for å reise rundt i verden og forsøke å innføre våre egne styresett og vår tenkemåte i områder de strengt tatt ikke er etterspurt. Slik var kanskje lille Norge i stand til å lære verden noe med vår reaksjon på angrepet mot oss. Vi var i det minste i stand til å si de riktige tingene.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s