Det er som om det er hentet fra diktiningens verden. Den ukrainske prinsessen, Julia Timosjenko, er dømt til 7 års fengsel av den onde Viktor (von Doom) Janukovitsj, for å ha sveket sitt land mens hun satt med makten. 7 vonde år venter henne, mens Viktor som har vendt tilbake etter at han for 7 år siden tapte i det som er blitt hetende oransjerevolusjonen, han skal nå fortsette sitt vanstyre av det vakre og en gang frie land. Julias redningsmann, en annen Viktor, Jusjtsjenko, har vist seg ikke å være noen tapper ridder som overlever forgiftelser, men heller en grå og kjedelig politiker som svikter når det gjelder.
Slik kan historien presenteres. Timosjenko er heltinnen, den eneste gode kraften, med lyst hår og fletter, og nå må hun lide mange år i fengsel. Hun er offeret i den ukrainske politikken som nå folder seg ut og viser seg for hele verden som den egentlig er, falsk og korrupt. Drømmen fra oransjerevolusjonen er ødelagt en siste gang for alle.
Det siste er nok riktig. Det samme er at den gamle presidenten, Viktor Jusjtsjenko, slett ikke var kvalifisert til å spille den rollen den vestlige verden hadde tiltenkt ham i 2004. Vi i vesten undervurderer hvor dype problemene blir i land som virkelig har problemer. Det er ikke slik at noen folkesamlinger i gatene gjør udemokratiske land demokratiske når bare de udemokratiske lederene går av. Det er når folket forlater gatene de virkelige problemene med å få til et fungerende demokrati begynner. Det er enklere å kreve enn å gjennomføre. Her tror jeg de arabiske landene også har et og annet å erfare fremover.
I 2004 var Janukovitsj den store skurken. Langt på vei var det også med rette. Min ukrainske kone har noen bakgrunnshistorier om ham. Skandalene norske politikere får til blir komiske i forhold. Dette var før valget i 2004. I 2004 forfalsket han valgresultatet, det ble holdt nyvalg, og det er hva man kaller sterke indisier på at han i hvert fall kjente til forsøkene på å forgifte rivalen Jusjtsjenko, i den hensikt å drepe ham. Det er ganske spesielt at Janukovitsj nå er tilbake. Han er president, valgt av det ukrainske folk i et godkjent, demokratisk valg.
Men vi i vesten gjør etter min mening en stor feil når vi ser på Timosjenko som en uskyldsren heltinne. Hun er neppe verken verre eller bedre enn de andre. For eksempel er hun helt usannsynlig rik, godt gjort i et ellers ganske lutfattig land. Min kone pakker ikke ordene inn i bomull, hun sier hun har stjålet pengene. Mer diplomatisk kan man si hun har trikset litt.
Slik er det dessverre med de fleste politikerne i Russland og Ukraina. De er søkkrike, og de har ikke tjent pengene på ærlig vis. På ærlig vis når man ikke frem. Og i god tradisjon fra Sovjettiden, er det når anklagene kommer ikke anklager om noe den nok ganske skyldige egentlig har gjort, men om noe helt annet og egentlig ganske oppkonstruert. Det beste eksempel er Stalins topptorturist og hjernen bak mye av terroren hans, den infame Lavrentij Beria. Han ble dømt og henrettet etter Stalins død, men forbrytelsen «anti-statlige aktiviteter» er kanskje den eneste han ikke har gjort.
Timosjenko er dømt under anklagen om å ha tegnet «en ugunstig gassavtale med Russland». Det er parodisk. Det er jo Janukovitsj som er regnet som Russlands mann, det var ham russerne ville ha i 2004, det er han som helst formulerer seg på russisk. Timosjenko er – sånn mer eller mindre – selverklært ukrainsk nasjonalist, hun snakker alltid ukrainsk, og talte den gang i 2004 russerne midt i mot. Selv om man skulle anstrenge viljen til det ytterste, og gå med på at det er sant avtalen hun tegnet var til fordel for Russland, så er det mildt sagt svært spesielt å dømme en statsleder for avtaler undertegnet i embedes medfør. Det var ikke en del av anklagen at avtalen beriket henne selv. Kanskje hadde Janukovitsj og hans stab selvinnsikt nok til å innse at en slik anklage ville slå tilbake på dem selv. Alle ukrainske og russiske politikere beriker seg selv.
Så kan man lure da, hvor det ukrainske demokrati og den ukrainske stat skal gå herfra. Fra EU og vesten kommer sedvanlige protester. Men Ukraina er som Russland ikke med i en skjønnhetskonkurranse for oss, de har vist før at de lever godt med litt kritikk fra resten av verden. Det meldes riktignok fra dem som er bedre informert enn jeg, at det er satt i gang tiltak for å mildne Timosjenkos straff noe. Det er ikke sikkert hun blir sittende i fengsel alle årene. Dette vil i så fall være en mild imøtekommelse av kritikken.
Uansett er det grunn til å være pessimistisk. Saken med Timosjenko og for så vidt også den med Mikhail Khodorkovskij i Russland viser at om man utfordrer makteliten, og taper, så ender man i fengsel. Det russiske og ukrainske systemet er så fullt av forskjellige byråkratiske regler, alle er nødt til å bryte noen av dem, og de fleste bryter mange. Alle er skyldige og alle vet det. De er derfor trygge så lenge de selv sitter ved makten. Og man kan ikke for alvor utfordre makten før man er helt sikker på å vinne den.
Det er ikke lett for gode krefter å vinne frem i dette systemet her. Jeg er grunnleggende optimistisk av natur, og var også tidligere veldig optimistisk både for Russland og Ukraina, landene jeg liker så godt. Etter hver som jeg er blitt bedre kjent med forholdene, har jeg lært at den dype pessimismen innbyggerne i disse landene selv har, kanskje er den rette.
En helt grei blogg 