Hvem skulle trodd det bare for få år siden? Mor ble 60 år, og det var feiring ikke i Gaupeveien 5, men i et rekkehus på Klepp stasjon. Far skulle ikke være med, han er død, Tonje ikke heller, hun er i Slovakia sammen med sin ektemann og studerer medisin. Jeg var der, men min ukrainske kone var det ikke, hun var på jobb på et sykehjem i Stavanger. Resten av familien var der også, Trude og Tone med sine familier, der alt står bra til og alle er friske. Det eneste som var som man kunne vente, var at det ble servert god mat, middag med kalkun, kaffe med trøffelkake og firkløverkake. Det er her ingen forkleinelse for kaken Tone bakte, men jeg spiser bare kun disse to kakene. Etterpå tok jeg bilen og kjørte hjem med matrester til Olia, i morgen kjører jeg tidlig ut og henter mor så vi kan kjøre sammen på jobb. Livet har sannelig forandret seg.
Sannelig har livet forandret seg. Men det er nå engang slik det er med livet, og man har bare å tilpasse seg de nye vilkår som blir budt. 60-årsdagen var den siste av de store tingene mor hadde dette året, det har sannelig vært mye for hennne. Forhåpentligvis kan hun hvile litt nå. Nå er det frem til jul ikke noe spesielt som venter, og julen vil ikke være mer spesiell enn at det er første jul i nytt hjem. Det blir veldig spesielt, både for henne og for oss, som har flyttet inn i vårt gamle hjem i Gaupeveien.
Det er imidlertid ingen spor av klage eller vemod hos noen av oss. Vi har nå en gang i Salen-familien vendt oss til å ta tingene som de kommer, å få sorgene unna og dyrke de tingene som gjør oss glade. I dag var det bursdagen til mor. Hun kom og hentet meg etter at hun hadde vært i Gudstjeneste, Olia og jeg er foreløpig fjernt fra å få oss bil, så om jeg ikke blir hentet, må jeg sykle, løpe eller ta kollektivtransport. Det hadde gått helt fint, forresten. Men nå hadde det seg nå slik at mor kunne stikke innom. Jeg hadde hatt en av mine vanlige søndagsmorgener, der Olia stikker grytidlig på jobb, tidligere enn grytidlig, forresten. Solen er ikke i nærheten av å stå opp når hun må sykle av gårde for å rekke arbeidstiden i Stavanger. Jeg har mine datating, jeg sjekker litt på nettet, skriver litt, og spiller mine daglige parti sjakk. Så er det søndagsfrokost med rundstykker, te og egg.
Klokken 1230 kom mor, og vi reiste ut til henne. Hun tok som alltid med seg et lite flytelass. Det føles slik at hun flytter og flytter, men tingene hun har her ser ikke ut til å minke. Det er for øvrig helt greit, vi har god plass. Hos mor var min oppgave å bære til spisebordet, og så kunne jeg ta en dusj i hennes moderne bad, og sette meg på arbeidsværelset og fortsette mitt uhøytidelige dataarbeid.
Litt før klokken fire, eller om det var litt etter, kom gjestene. Det er jo litt mindre plass og det er mange flere trapper i det treetasjers rekkehuset, enn det er i vårt toetasjers hus på Ganddal. Det er heller ikke så mange leker for ungene. Men unger greier nå vanligvis å leke med det som er, om det så bare er et trappegelender, og ut i fra hylene i overetasjen hørtes det ut som de hadde mye moro der også.
Til middagen ble som det har hendt før Waldorfssalaten glemt. Jeg syntes så tydelig jeg så mor skjære opp druer, så jeg var ganske sikker på at hun hadde laget den, men ikke sikker nok til at jeg våget å spørre. Det ville være lettere å holde ut uten Waldorfssalat, enn det ville dumt om mor hadde glemt å lage det og vi spurte etter den. Men mor har laget kalkun i årevis, og glemmer selvfølgelig ikke salaten, den hører selvsagt med. Hun glemmer bare å sette den på.
Heldigvis er jeg i stand til å spise i kolossale mengder, så da salaten endelig kom, hadde jeg ennå litt plass igjen om de fleste var mette. Det var også et herremåltid, det skal sies, selv uten Waldorfsalat.
Det var kjekt å være samlet litt igjen og vi fikk snakket om en rekke med ting. Dessverre fikk ikke Olia være med. Hun har litt leie arbeidstider for slike familiesammenkomster, og hun er ikke helt der ennå at hun vil finne på å be om endret arbeidstid fordi hun skal i familieselskap. Da må hun bli tryggere på både arbeidet og familien, hadde jeg nesten sagt.
Alle gode ting kommer til en ende. Det samme gjelder dette lille selskapet, som var mors første forøsk på å få samlet alle i sitt nye hjem. Det viste seg verken å være problemer med plassen, stemningen eller arrangementet, alt gikk helt fint. Jeg fikk til og med ta bilen hjem, og slipper med det å sykle til jobb i morgen. I stedet henter jeg mor, spiser frokost hos henne, og så kjører vi sammen.
Det går seg til alt i hop. Gratulerer med dagen og takk for et hyggelig selskap, til mor.
En helt grei blogg 