Takksigelsesdag 2011

Vi i Norge har påske, 1. mai, 8. mai, 17. mai, pinse, St. Hans, St. Lucia, jul og nyttår som våre tradisjonelle festdager. Disse dagene er det for mange knyttet noe spesielt til, de passerer ikke som en hvilken som helst dag på kalenderen. Mange av dem er også fesdager for handelsstanden, som i forbindelse med 17. mai kan selge norske flagg og andre symboler, og på selve dagen kan selge pølser og brus fordi ungene kan spise så mye de vil. Julen sikrer regnskapet for julegavebutikkene. Det sitter så sterkt i, at politikerne til og med har vedtatt halv skatt for november, slik at vi skal ha råd til å kjøpe oss enda litt til.

Det er klart det ville vært fordel for handelsstanden om det fantes enda flere dager som dette. Det er flott for dem når det er feiringstid og norske familier er nødt til å kjøpe spesielle produkter for å henge med i feiringen. Halloween er et ganske godt eksempel, plutselig skal man kjøpe forkledninger og kle seg ut som uhyrer. Det er gøy selvfølgelig, men dyrt for oss, og lønnsomt for butikkene.

Her hos fikk de som kom på knask & knep besøk en skrekkinngytende overraskelse, da en vaskeekte ukrainsk kone lukket opp og entusiastisk spurte: «vil dere ha sjelen min eller hva?». Hun ante ingenting om tradisjonen, men syntes det var festlig folk kledde seg ut og kom på besøk, og stotrende uhyrer, nisser og troll i kjeledress klarte bare mumle frem at de kanskje skulle hatt noe snop om det passet.

Takksigelsesdagen har vi imidlertid i vår familie vært tidlig ute med, som jeg har skrevet nesten hvert år på bloggen (2008, 2009). Tradisjonen begynte i 1987, da Tonje nettopp var født, og alle har skrevet hvert år siden. Det er nå 24 år siden. I løpet av tiden er vi alle blitt gift, Trude, Tone, jeg og Tonje, i den rekkefølgen, og alle barna i neste generasjon er født, Daniel, Sofie og Benjamin, Andreas og Sara. Det står alt sammen i boken. Vi har gått veien fra barndom, via ungdom til voksen, og hvert år har vi skrevet tre ting som betydde mye for oss i året som hadde gått, og i tillegg tre nye ønsker for året som skulle komme. Gledesboken, heter boken vi skriver det ned i, og vi har allerede skrevet ut den første, og begynt på den andre.

De siste par årene har det vært store forandringer i storfamilien vår. Det begynte i 2008, da far døde, det vondeste som har hendt oss. Året etter fant både Tonje og jeg den vi nå er gift med. I år har mor flyttet ut til nytt rekkehus i Kvednadalen, hvem hadde vel trodd at noen av oss skulle bo der, mens Olia og jeg har flyttet inn i det gode, gamle huset i Gaupeveien 5. Hvem skulle tro det noensinne ville kunne skje, allerede har skjedd?

Disse omrokeringene har også ført til at vi får første gang på nesten 20 år kan feire takksigelsesdag sammen. Mor inviterer til gourmetmat i Kvednadalen, Trude har kort vei fra Kverneland, Tone trenger ikke ta på ytterjakke for å gå fra Klepp stasjon, det er nå en gang der Kvednadalen ligger, og jeg løper lett og raskt fra Ganddal. Det er bare over et lite bogafjell, og så er man der, praktisk talt.

Så er det å spise god mat, snakke sammen og mimre, og tenke ut de høytidelige punktene for hva vi har aller mest å takke for i året som gikk. Og hva vi aller mest ønsker i året som skal komme.

Bilder og beskrivelse av hvordan det gikk er lagt ut i posten Thanksgiving in Norway på min engelske blogg.