Å sykle til jobb i Rogaland

En grytidlig, mørk morgen der min kone har satt seg på sykkelen for å sykle i regn og vind fra Ganddal til Sandnes for derfra å ta bussen videre til Stavanger og en bydel der, skal jeg skrive en post om hvordan det er å sykle til jobb i Rogaland. Vi bor på jærsiden av Sandnes, midt mellom Stavanger og Jæren, min kone og jeg, og vi har syklet i begge retninger. Jeg har gjort det frivillig, min kone har gjort det i helgene når det ikke finnes alternativ. Det er bare lørdager alternativet om å sykle til Sandnes og ta buss videre derfra finnes. Søndager er det ingen bønn. Da må hun sykle den lange veien inn til Stavanger, samme hva vær det er, minst halvannen time før jobben starter klokken halv åtte.

Særlig Sandnes har forsøt å opparbeide seg et navn av å være sykkelbyen. Det går en stund tilbake i tid. Jeg mener det var i en konkurranse med Sandefjord eller en annen by på S. En bestemt dag skulle de to byene se hvem som klarte å mobilisere flest syklister. Sandnes vant helt overlegent. Dermed var vi sykkelbyen.

Det er også lagt litt arbeid i å gjøre seg fortjent til navnet. Det gjelder ikke bare i Sandnes, men i hele regionen. Jeg lurer på om det ikke finnes en målsetting om at alle veier skal ha sykkelsti ved siden av, eller i hvert fall at det på alle strekninger skal være mulig å ta seg frem på sykkel uten å måtte sykle i bilvei. Målsettingen er til og med sånn passelig fulgt.

Likevel er det lett å la seg irritere når man skal ta seg frem på sykkel. Det gjelder kanskje særlig fra Sandnes til Stavanger, men også fra Sandnes til Bryne. Til tross for at fylket kan opprettholde skrytelisten sin, det er lagt til rette for sykkel overalt, så er tilretteleggingen mange steder lagt slik at det passer bedre å skryte av den enn å bruke den.

For eksempel er det dette med underganger. De er de aller fleste lagt helt vinkelrett på kjøreretningen, og med en krapp sving nederst i en bakke for å komme inn i den. Ofte er de lagt midt i en lang, flat strekning der man kan få god fart, for så å måtte bremse helt ned for å komme seg inn i undergangen. «Komme seg inn i undergangen» – det høres ut som en dødsdom. Noen steder kan det også føles slik. For disse undergangene er det mest trafikkfarlige man møter som syklist. Det er svært fristende å holde en litt større fart enn man egentlig burde når man svinger inn i dem, det er jo så sjelden man møter noen. Om man likevel gjør det, venter kollisjonen. Slik er det de fleste knall og fall jeg har hørt om har skjedd. Vi er gærne etter sikkerhet nå om dagen, og bruker både lys foran og bak, i tillegg til hjelm, refleksvest, refleksbånd, fullforsikring, alt som kan betales med penger, bare for ikke å utbedre den største egentlige risikoen. Det er bare å lage undergangene litt mer oversiktelig. Den nye undergangen ved Foss Eikeland viser at det ikke er umulig. Hvorfor er ikke alle underganger lagt slik?

Et annet problem man møter som syklist er kryssende bilvei. Kjører man bil fra Sandnes til Bryne kan man kjøre hele strekningen uten å bremse, man har alltid forkjørsrett. Det er selvfølgelig, man kjører på hovedvei. Sykkelstiene er svært sjelden hovedveier. Der har man også fått til å lage krysningspunktet et stykke inn på den møtende veien, ofte så kraftig at man til og med må bremse for å klare svingen. Det gjør at biler selv om de stopper for møtende trafikk, det vil si møtende biler, ikke trenger stoppe for oss. Da må de i så fall være oppmerksomme flere meter før innkjørselen. Mange bilister er det, ære være dem for det, men det er deres og ikke myndighetenes fortjeneste. Og så lenge ikke alle er det, kan man som syklist ikke oppføre seg noe i nærheten som en bil, motorsykkel eller moped gjør det – bare holde farten når man er på forkjørsvei.

Jeg har ikke nevnt et ord om kvaliteten på sykkelstiene. Rogalendingene er blitt mer bortskjemte enn jeg husket dem fra før jeg flyttet tilbake, jeg synes alle mennesker har godt av å finne seg til rette med at ikke alt er tipptopp alltid. Det hadde vært veldig kjekt om vi syklister kunne forvente samme standard på våre veier, som bilistene på sine, men det er en stor utgiftspost jeg ikke ville stemt for, om man stemte på slikt.

Jeg synes likevel det kanskje kunne vært mer oppe i transportdebatten i Rogaland, nå som økonomiske grenser er til for å flyttes i spørsmålet om bybane, lyntog og Rogfast. Det er skryteprosjekt for politikere som ønsker å peke på seg selv som en som satte spor etter seg. Det er det samme som i sykkelprosjektene, det er viktigere å vise dem frem at de blir brukt.

For en brøkdel av summene disse prosjektene krever kunne man oppnådd fantastiske forbedringer i sykkelforholdene mellom Bryne og Stavanger. Til Stavanger kunne man forkortet reisetiden på sykkel med et kvarter om det fantes en «motorvei» for oss. Et kvarter ekstra har mye å si om morgenen, og vil gjøre sykkelalternativet aktuelt for litt flere enn fanatikerne. Det ville være et skryteprosjekt å føle seg vel med, og ikke bare til å late som om man har gjort noe bra. Det er heller ikke så brautende som de andre skryteprosjektene er, der vi egentlig skryter av å ha funnet olje og har penger til å gjøre alt vi vil og alt det andre ikke har mulighet til, haha.