Da Richard Feynman og Knut Hamsun ble erklært gale

Den amerikanske fysikeren Richard Feynman er mer kjent for sin personlighet enn for sine resultater i fysikk. Han gjør seg gjeldende i den avanserte partikkelfysikken som ble utviklet etter andre verdenskrig. Jeg har et årsstudium i fysikk fra universitetet i Bergen, men kom aldri så langt at vi fikk begynne på Feynmans kvanteelektrodynamikk. Det er en modell for hvordan elektroner, positroner og fotoner vil reagere på hverandre i kollisjoner. Han hadde et briljant hode, som kunne se for seg hvor hen de ulike partiklene ville gå, men det var andre som måtte beskrive bevegelsene matematisk. Med disse delte Feynman nobelprisen i fysikk i 1965. Modellene Feynman bidro med kalles i dag Feynman-diagrammer, og gir et nydelig, forenklet bilde av de kompliserte vekselvirkningene de beskriver. Feynman er også kjent for hans rolle i etterforskningskommisjonen etter Challengerulykken. Det var han som direkte på TV demonstrerte hvordan en plastdel i raketten stivnet i kulde, slik at den ikke hadde de elastiske egenskapene som krevdes for å oppfylle sin funksjon. Det var også Feynman som insisterte på å få dette inn i etterforskningsrapporten, det som var årsaken til ulykken. I sitt hjemland, USA, er Feynman også kjent fra flere bøker og TV-programmer, om fysikk og de andre eventyrene han var med på i sitt liv. Et sitat så kjent at det kanskje er usant er at det ble sagt om ham at han var klodens mest intelligente mann, hvorpå hans mor skal ha sagt noe sånt som: «Gud hjelpe og bevare oss».

Richard Feynman var ung student på 1930-tallets USA. Han fikk sin doktorgrad i fysikk ved berømte Princeton university i 1942, midt mens krigen raste i Europa. Feynman var jøde av fødsel, og hadde selvfølgelig fått med seg nazistenes ugjerninger mot jødene i Europa. Kanskje var dette noe av årsaken til at han takket ja til å være med på et strengt hemmelig prosjekt i Los Alamos, New Mexico. Feynman var leder av den menneskelige computergruppen, gruppen som foretok alle de kompliserte utregningene som måtte til for å konstruere og beregne virkningen av atombomben. Blomstrende kreativitet både hos Feynman og gruppen hans gjorde at de stadig fant måter å gjøre beregningene raskere på, slik at de fikk atombomben ferdig i tide til å avslutte krigen. Det hører med til historien at Feynman på denne tiden hadde en dødssyk kone, at hun døde i denne perioden, og at Feynman på grunn av dette og på grunn av bomben var dypt deprimert og dypt pessimistisk med tanke på verdens fremtidsutsikter. Når bomben finnes, hva er da vitsen med noe?

I den artige selvbiografien Surley you are joking, Mr. Feynman, forteller han om hvordan han som ung ble innkalt til å avtjene verneplikten i den amerikanske hæren. Før han eventuelt skulle inn i tjeneste måtte han bli erklært tjenestedyktig, og deriblant hørte det med en vurdering av hans sinnstilstand. Den vurderingen skulle bli gitt av en gruppe psykiatere etter et lite dybdeintervju. Feynman hadde gjennom hele livet dyp forakt for selvutnevnte autoriteter, og for alle vitenskaper som ikke var fysikk eller andre naturvitenskaper der det gikk an å veie og måle resultatene. Det var bare dette som var egentlig vitenskap, alt annet var kvasivitenskap og synsing. De selvhøytidelige psykiaterne som hadde skrevet og lest bøker om den menneskelige hjerne, men ikke hadde en eneste teori eller hypotese det var mulig å teste gjennom et skikkelig eksperiment, disse folkene greide ikke Feynman å ta alvorlig så mye som et øyeblikk.

Det er morsomt å lese hvordan psykiaterne spør Feynman om han har det bra i livet, og Feynman svarer «67», hvorpå psykiaterne blir temmelig forundret. – Alright, 72, sier så Feynman, og på spørsmål om hvorfor han skifter tall, svarer Feynman at «det er jo det samme for dere hva jeg sier». Han får også spørsmål om han hører stemmer, eller om han snakker med døde, og han svarer på det at han av og til snakker med sin døde kone. Fysikeren og skeptikeren Feynman tror selvfølgelig ikke et øyeblikk at levende mennesker er i stand til å snakke med døde, men han gjør det allikevel fordi han savner henne så fælt. Samtalen med Feynman tar mye lenger tid enn tilsvarende med de andre unge mennene på sesjon.

Enden på denne historien er at Feynman på grunn av sin sinnstilstand blir erklært tjenesteudyktig i den amerikanske hæren. Folkelig sagt blir han erklært gal. Feynman ler til å begynne med av episoden, men så kan han ikke leve med det, og skriver et brev til myndighetene, hvor han ber dem omgjøre beslutningen. Han er slett ikke sprø, han har tvert i mot en hjerne som fungerer bedre enn hos de fleste, og han vil gjerne slippe militærtjenesen av en mer skikkelig gunn enn denne som er så åpenbart usann. Jeg mener at det var fordi han skulle tiltre stillingen som professor ved universitetet i Cornell, men jeg har ikke boken hans her, og er ikke sikker på om jeg husker rett.

En annen person som ble erklært gal uten å være det er vår egen Knut Hamsun. Jeg er ikke sikker på hvor selvbiografisk hans Paa gjengrodde stier er, men boken inneholder i alle fall en aldeles nydelig beretning om hvordan Hamsun møter sine psykiatere som skal vurdere sinnstilstanden hans. Også Hamsun har dyp forakt for både psykiaterne og vitenskapen deres, men han har litt andre grunner til det enn de vi finner hos Feynman. Hamsun mener ikke at psykiatrien er en kvasivitenskap fordi de ikke leverer etterprøvbare eksperimenter. Hans mening er at hele prosjektet med vitenskaplig psykiatri er helt idiotisk.

Knut Hamsun mente at den menneskelige hjerne og de beslutninger den kommer med er langt mer komplisert enn at den lar seg redusere til tall og teorier. I mange av sine bøker har han nettopp dyrket det irrasjonelle, at mennesket rett som det er gjør valg stikk i strid med hva man skulle vente av det, enn si det skulle vente av seg selv. Det står så sterkt hos Hamsun, at man nesten kan påstå at mennesket bedre lar seg forklare med det irrasjonale, enn det rasjonale. Og om det ikke var så, var det i alle fall de irrasjonale sidene som var de interessante å utforske. Ingen var bedre i stand til å gjøre det enn kunstneren. Hamsuns store forbilde var russeren Fjodor Dostojevskij, som i følge Hamsun var i langt bedre stand til å levere riktige beskrivelser av den menneskelige psykologi enn noen utdannet psykolog eller psykiater. Som en riktig selvbevisst kunstner visste Hamsun enn få mennesker i verden kom nærmere å kopiere Dostojevskij enn ham selv, og han mente man ville lære mye mer om den menneskelige psyke ved å lese bøkene hans, enn å lese bøkene til alle disse psykiaterne.

Så hvordan i all verden kunne det ha seg at det var psykiaterne som skulle vurdere ham? Var det ikke nettopp ham som var den norske forfatteren som hadde satt psykologien høyest, og mestret den best? Det lyser forakt av svarene Hamsun lar jeg-personen gi psykiaterne i Paa gjengrodde stier. Min favoritt er svaret på spørsmålet: Hvorfor skal man ikke være sin kone utro? – Fordi hun kan gjøre gjengjeld.

Hva er det egentlig som gjør at noen mennesker kan definere andre som gale? Jeg skjønner veldig godt intelligente personer som svarer som man spør på fordummende spørsmål. Ikke tale om jeg ville gått med på at noen psykiater ville hatt bedre forutsetninger enn jeg til å uttale seg om moralske spørsmål utroskap, slik at han liksom skulle vurdere om mitt svar er riktig. Aldri i verden om jeg hadde svart noe i nærheten av skikkelig på personlige spørsmål i en samtale som dette. Jeg skjønner veldig godt forakten Hamsun og Feynman må ha følt. Jeg ville følt den samme, bare ikke så godt begrunnet som dem.

I Norge er det fremdeles slik at psykiatere vuderer en persons utilregnlighet i straffesaker. Jeg tror selvfølgelig ikke de bruker samme metoder som på 1940-tallet, psykiatrien og hjerneforskningen har kommet langt siden den gang. Det er likevel så uhyre kompliserte forhold som blir vurdert, og så uhyre alvorlige konklusjoner som blir gitt at min litterære skepsis ennå sitter godt i. Jeg mener at i spørsmålet om utilregnelighet, skulle man la den aller minste tvil komme den undersøkte til gode. Den skal bare erklæres mentalt syk, som det er komplett umulig å overbevise noen som helst normalt utstyrt mann eller kvinne om at er frisk. Det er en verre dom å bli dømt til sinnssykdom enn å bli dømt til fengsel, og dommen om utilregnelighet blir ikke gitt for å straffe. Den blir gitt for å frita for straffeansvar. Jeg mener dette i norsk straffelov ikke henger helt godt i hop.  Det er for lett å bli regnet som utilregnelig, med eller mot sin vilje, grensene for å være normal skulle holdes så vide som bare mulig. Så unngår man også morsomme tabber som at begavede menn som Feynman og Hamsun blir erklært gale av de ubegavede mennene som vurderte dem.