Toppmøte i Brussel og Durban

I Norge lever vi veldig godt for tiden, og i Roaland lever vi enda bedre. Her er økonomien smurt av oljepenger, som med dagens oljepriser gjør at vi kan bli veldig mye rikere og jobbe veldig mye mindre enn for bare noen få år siden. De økonomiske utfordringene i Norge går på å holde tilbake penger vi egentlig har, men som det ikke er så lurt å bruke, siden det vil gjøre oss fattigere i fremtiden. I Rogaland er utfordringen at det offentlige ikke er like søkkrikt som det private, slik at standarden på offentlige tjenester ikke svarer til de private forventinger. Private husholdninger sparer ikke på noe, så den eneste kontakten rogalands innbyggere har med sparetanken er i møte med det offentlige. Skoler, bybane, ryfast, hurtigtog, aldershjem, det skal bygges alt sammen, og fint skal det være. Vi er kanskje rikere enn Rogalendingene for hundre år siden, men vi har kanskje mistet noe sjarmerende på veien, når vi nå sitter og forlanger at vi skal få alt i fanget og at vi ikke skal jobbbe noe særlig for det.

Denne uken avsluttes to viktige forhandlinger. De ene er Klimaforhandlingene i Durban, i Sør Afrika, de andre EU-toppmøtet i Brussel. Begge omhandler svært kompliserte saker som kan få alvorlige konsekvenser om man ikke klarer å bli enige. For EU står Europas økonomi på spill, med veldig direkte konsekvenser for millioner av mennesker som kan bli berørt av arbeidsledighet, verdifall på leilighet og eiendommer, økte skatter og avgifter, konkurser og alt som egentlig følger med en dyp økonomisk krise. I Klimaforhandlingene kan konsekvensene være enda verre, om de verste prognosene slår til. Det vil bli temperaturøkning på jorden, og en rekke av områdene på jorden som nå er i balanse, vil få sin balanse forrykket. Det kan føre til en kjedereaksjon som gjør store områder som i dag er bebodd ulevelige.

Selv for teoretikere som står utenfor forhandlingene er det vanskelig å peke på hva en løsning egentlig kan gå ut på. Det er nesten fascinerende å lese fagøkonomene være uenige med hverandre. Problemet er at EU har innført en felles valuta, men ingen felles sentralbank. Det betyr at det finnes ingen sentral institusjon som kan justere kursen om økonomien kommer under press. En svak valuta er en fordel for eksportbedriftene, som kan produsere og selge sine varer billigere. En sterk valuta er en fordel for folks sparepenger. I Tyskland er man ikke interessert i å trykke så mange penger som grekerne trenger. Det vil føre til at nøysomme tyskere med oppsparte midler vil se sin beholdning mindre verdt, for at tøylesløse søreuropeere skal få finansiert sitt hodeløse overforbruk fra tidligere. Tyskerne har jo også et par episoder godt festet i det kollektive minnet, om hvordan det går når staten bare pøser på med opptrykte penger inn i systemet. Inflasjon er alltid en bekymring for dem som forvalter og har ansvar for et lands økonomi. I Tyskland er trusselen ekstra skremmende. De har opplevd hyperinflasjonen.

Så er det bare det at Tyskland også er med på seilasen de glade søreuropeere har fått eurolandene ut på. Grekerne er ikke i stand til å betale gjelden sin, den er allerede redusert med 50 %, og det etter atskillige milliarder var pøst inn i sluket i et fånyttes redningsforsøk. Det er klart, ingen investor med sunn fornuft vil finne på å plassere pengene sine i gresk statsgjeld. Da skal man i så fall ha skikkelig rente. Risikoen er enorm for at gjelden blir redusert enda en gang, og man kort sagt ikke får tilbake pengene sine.

Hadde det bare vært Hellas, kunne man kanskje leve med det. Hellas betyr ikke så mye, de klarer seg alltid på et vis og er ikke store nok til virkelig å kunne ødelegge for andre av betydning. Men situasjonen er faretruende lik i Irland, Portugal, Spania og Italia. Det er ikke snakk om at resten av Europa kan redde alle dem med puslepakker som er brukt på Hellas. Og skulle disse landene bli tvunget til å redusere gjelden sin, vil det bety alvorlige problemer for dem som har lånt pengene ut. Det er selvfølgelig banker og investorer, fond og institusjoner, noen av dem statlige, så dette vil få konsekvenser for langt flere enn rikinger det er lett å mislike. Jeg synes noe av det som er mest skremmende med denne krisen, er at i forrige krise som bare var for et par år siden, så ble bankene reddet med at statene gikk inn med store redningspakker – lån. Nå er det statene som har de finansielle problemene. Det virker ikke helt pålitelig å løse disse med enda større lån.

Den siste ideen som er lansert med en viss tyngde, er å kvitte seg med hele eurosamarbeidet, og la hvert land gå tilbake til sin egen valuta. Det blir foreslått som om dette ikke vil medføre noen problemer. Det vil selvfølgelig medføre noen helt forferdlige problemer. Og nå snakker vi ikke bare om at et av Europas største foreningsprosjekt i historien blir en fiasko, vi har kanskje lett for å glemme i vår fredelige tid at Europas stater opp gjennom historien gjerne har ligget i krig med hverandre, etter EU har ikke det vært noe spørsmål. Men problemene nå er mye mer enn prestisje, hvem i all verden vil være interessert i greske drakmer og italienske lire om de vil ha tilbake sin gamle myntenhet? Forretningslivet i disse landene vil lide katastrofe.

Jeg tror nok jeg er ganske tysk i mentaliteten når det gjelder disse spørsmålene. Jeg skulle bare sett at de hadde en større statsmann enn Angela Merkel ser ut til å være. Det ser ut til at hun blir sendt av gårde av rådgiverne sine dit pucken har vært, i stedet for hvor den er på vei, for å bruke et uttrykk jeg snappet opp på nettet forleden. Det er ingen andre enn tyskerne som kan ordne opp i denne krisen. Av og til er jeg fristet til å si som den greske forretningsmannen, at de skulle bare lagt hele Hellas og resten av Sør-Europa inn under Tyskland, så det ble litt orden i disse landene. Men det er klart, slike ord klinger ikke godt i munnen på en historiker.

Det er i morgen konklusjonen på EU-toppmøtet skal komme. Det må komme noe skikkelig, ellers er det bare å håpe at økonomene og finansmarkedene tar feil. Det bare det, at de har levert veldig gode argumenter på at de har veldig rett denne gangen. Vi har levd over evne, og mange europeere må nå akseptere noe som for oss i Norge og Rogaland er helt utenkelig, en fremtid med redusert levestandard. Det er jo noe som kan forandre livet til det verre, selge huset, ikke fordi man vil, men fordi man må. Og til en mye lavere pris enn man kjøpte det for, og uten at man med det får betalt tilbake lånet man har tatt opp på det.

I morgen kommer også konklusjonen på klimaforhandlingene i Durban. Disse klimaforhandlingene har år etter år vist seg som en oppvisning av stillstand. Etter optimisme fra 1992 i Rio de Janeiro og 1997 i Kyoto har det vel ikke skjedd så veldig mye, utenom at forventningene om at det skal skje noe har gått ned. Kanskje er ikke det så dumt. Mange av klimaavtalene som hittil har kommet i stand har vist seg forhastede. De har hatt åpenbare mangler og både urettferdige og ufornuftige konsekvenser, som for eksempel at rike bedrifter i i-land kan legge produksjonen til u-land og slippe unna hele klimaregnskapet. Kanskje skulle debatten gått grundigere inn på hvilken type avtale som egentlig vil være mulig, og hva slags avtale som er fornuftig, enn presset som har vært nå om at man skal komme opp med en avtale for enhver pris, og at det er kappløp om å kutte mest mulig for å bli populær. Det er ingen grunn til å vedta kutt i målsetninger, om de viser seg umulige å gjennomføre. Og det er ingen hjelp for kloden å finansiere kutt i eget land ved å flytte de samme kuttene utenfor landets grenser, sånn som vi liker så veldig, veldig, veldig godt å gjøre i Norge.

Det er en veldig spennende dag i morgen. Millioner av mennesker vil bli berørt av avtalene politikerne kommer frem til i morgen. Vi i Norge slipper unna. Vi er ikke med i eurosamarbeidet, og har vår oljerikdom til å stå i mot det meste som måtte kunne komme av økonomiske kriser. Vi synes kanskje tyskerne burde ordne opp her, men selv vil vi ikke bidra med en krone, selvsagt. I klimaet vil vi gjerne bidra, men helst på utstilling, spektakulært, så alle får se hvor flinke vi er. Vi betaler dyrt og bygger kraftlinjer gjennom naturen vår for å frakte gassen vår til Tyskland for å brenne den der, så tyskerne kan ta ansvar også her. I nyhetene kommer vi til å være opptatt av smørkrisen. For her i vårt land har vi surret det sånn til at vi tross alle pengene våre ikke engang er sikre på om vi får smør til jul! Enn om verden visste det.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s