Oppsummering av 2011

Det er ikke så mange år som vil gå inn i historien som et av de virkelig betydelige, og enda færre får vi oppleve i vår levetid. Fra de siste tusen års historie har vi slaget på Stikkelstad i 1030, det store skisma i 1054, Svartedauden i 1349, oppdagelsen av Amerika i 1492, reformasjonen i 1536, the glorious revolution i 1689 og den franske revolusjon i 1789, grunnloven av 1814 og parlamentarismen i 1884, revolusjonsåret 1848, unionsoppløsningen i 1905, verdenskrigene i 1914-1919 og 1939-1945, romfarten fra slutten av 1950-tallet og 1960-tallet, det nye revolusjonsåret 1968, diktatorers død og fall i 1975, revolusjoner og krig i 1979, kommunismens fall i 1989, terrorangrepet på USA i 2001, tsunamien i 2004 og nå altså den arabiske våren og 22. juli-angrepet i Norge 2011. Dette året vil finne sin plass som et av de mer begivenhetsrike, og vil ha sin plass i historiebøkene i lang tid fremover.

Den arabiske våren begynte i Tunisia. Det begynte med det som er en parallell til Praha-våren i 1968, med at en ung satte fyr på seg selv i protest mot regimet. I Tsjekkoslovakia var det Jan Palach som gjorde det etter at Warszawa-pakten sine tropper og tanks hadde gått inn i Praha og gjort slutt på reformene, i Tunisia var det Mohamed Bouazizi som gjorde det i desember og 2010. Palach symboliserte desperasjonen og fortvilelsen over et mislykket opprør, Bouazizi satte opprøret i gang.

I januar 2011 falt regimet i Tunisia, mens opprøret forplantet seg videre til Egypt. Det er et land med mye større pondus. Tunisia har cirka 10 millioner innbyggere, Egypt har over 80 millioner. Egypt har også en nær og fjern historie som gjør landet ekstra betydningsfullt, det har Nilen og Suez-kanalen, og det ligger sentralt plassert i krysningspunktet mellom tre kontinent og i hjertet av den arabisktalende verden. I Egypt stod også det gamle regimet, ledet av Hosni Mobarak, sterkere enn i Tunisia. Da også dette regimet falt var det klart vi stod overfor noe meget spesielt.

Protestene spredde seg over mange av de arabisktalende landene. Det lignet på hva som skjedde i Øst-Europa i 1989. Også der kom oppstanden tydelig nedenfra, det var et undertrykket folk som trakk ut i gatene for å  markere sin misnøye mot det undertrykkende regime. Opp gjennom historien har regimets løsning da vært å sende militæret mot folkemassene. Det har fungert så lenge regimene har vært skruppelløse nok til å ta i bruk de maktmidlene som finnes, så lenge de militære har fulgt ordre og så lenge det internasjonale samfunnet ikke har blandet seg inn. I Øst-Europa var det nummer to og delvis nummer en som sviktet. De europeiske kommuniststatene hadde skrevet under på Charter77, en avtale om at menneskerettighetene skulle oppfylles. Statene kunne sende politiet mot demonstrantene og banke dem opp, men de våget ikke sende tanks og skyte dem ned. Det var også slik at politiet skiftet side under demonstrasjonene, og selv deltok i protestene. Da har ikke regimet noe å hvile maktbasen sin på, og de er tvunget til å gå av.

I Egypt og Tunisia lignet det veldig på hvordan det til å begynne med foregikk i Øst-Europa.  Mubarak forsøkte å slå opprøret ned, men han forsøkte ikke hardt nok, og demonstrantene vant frem. I Libya satt imidlertid Muhamar Ghaddafi, og han nølte ikke med å ta i bruk alle de midlene han hadde. Han ville slå ned opprøret med tanks og bombefly. Her var det punkt tre som ødela, det internasjonale samfunn blandet seg inn med mer avanserte tanks og bombefly, og knuste Ghaddafis regime i det som utviklet seg til en regelrett krig. Det etterlater mye for samfunnsviterne og historikerne å diskutere, for eksempel hvordan det internasjonale samfunn kunne legitimere denne angrepskrigen med å ville forsvare sivile. Det er også det alltid ubehagelige spørsmål hvorfor det internasjonale samfunn grep inn i Libya, og ikke i andre land. Og vi har også rekord i at en fredsprisvinner setter i gang en krig etter at han har fått fredsprisen. I dette skal Barack Obama bli vanskelig å slå.

Det er alltid gledelig når autoritære regimer faller til fordel for tilnærmede demokratier. For de ararbiske landene tror jeg imidlertid det er et stykke igjen før målet blir oppnådd, og det er heller ikke sikkert at det vil bli det. De Øst-europeiske landene kunne raskt la seg integrere i resten av Europa. Skillet jernteppet laget var alltid ganske kunstig, mange av landene var tidligere en del av det habsburgske kongeriket,  de var selv en del av Europa, språklig og kulturelt. De arabiske landene har ingen slike modeller og forbilder de kan følge. Vi kan ikke forvente at de skal lage demokratiske tradisjoner og institusjoner etter vår opplysningstid, de følger en helt annen historisk linje og har andre idealer. Det ser lovende hva som skjer i Tunisia, men det er også det landet som har ligget nærmest Europa. Hva som for tiden skjer i Egypt tror jeg er mer representativt. Der har kraftige motsetninger kommet til syne, og demonstrasjonene fortsetter på samme måte og med samme virkemidler, men nå rettet mot makten som har overtatt etter Mubarak. Det har vel også kommet ganske klart frem at befolkningen ikke akkurat har vært samstemt i hva de ønsker seg i stedet for det gamle.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s