Hyttetur til Stavtjørn

Denne posten begynte som en billedblogg, men så bestemte jeg meg for å legge flesteparten av bildene over her på min engelske blogg. Der har jeg bedre plass, og kan legge ut flere bilder. De er lagt ut i full størrelse, så de som var med på turen kan høyreklikke og laste dem ned, hvis de ikke har full glede av dem når de ligger på nettet. Det samme gjelder bildene som er lagt ut her, og på alle steder i bloggen.

Mandag skulle vi reise. Det var surr i kommunikasjonen, men jeg er ikke sikker på om surret kom fra meg, og om det er mulig å unngå surr når det er så mange som skal reise. I alle fall ble det litt hektisk. Mor og jeg kom med stappfull bil og to meget spente barn fra familien Sivertsen til familien Nygård, kort tid før Trude trengte denne stappfulle bilen for å reise på jobb. Så det ble travel ompakking, og litt styr før vi fikk alt inni Trude og Lars’ syvseter.

Det var fem barn, mor og jeg som skulle reise. Det var en ganske uvant konstellasjon, mormor og onkel, alle barna, tre dager på hyttetur. Jeg er vant til hytteturer og fjellturer der man tar ansvar for seg selv og blir enige om felles, jeg hadde pakket økonomisk. Jeg vurderte om halvannen liter eplejuice var nok, eller om jeg skulle ta med halvannen liter appelsinjuice i tillegg. Jeg hadde med ett skift å gå på tur i og bli våt og svett i, ett skift til å ha på inne og være tørr og varm i.

Den økonomiske pakkingen var jeg alene om. Alle var enige om at det var ingen sak å gå opp og ned fra parkeringsplassen til hytta, selv om det var jeg som måtte gå denne turen, her var det riiikelig med juice og brus og melk og bakervarer og ting og tang og klær og datt og ditt og noen lass og plastposer i reserve. Jeg hadde snedig fått litt plass i toppen av sekken, slik jeg hadde pakket, og ikke pakket noe utenpå. Jeg tenkte dette kunne brukes til å få med noe av alt det ekstra. Det monnet ikke engang. Det er sannheten at den store syvseteren med skiboks på taket var så full at det fysisk var vanskelig å få inn alt. Tre turer ble det opp og ned, siden jeg fylte stappfull sekk og pulk alle tre gangene. I sannhetens navn tok søster Tone de samme tre turene ned igjen, riktignok uten full, for det var rikelig med mat og særlig drikke å ha med hjem igjen også. Og det var veldig snilt av henne å unne oss så mye, hennes panikk var at det skulle bli for lite, en panikk min mor delte. Jeg pleier å være en varm tilhenger av de to k’er når det gjelder mat og drikke, kvalitet og kvantitet, det skal være mye av begge. Men på reise, og særlig til fjells, gjelder det også å pakke fornuftig.

Selve turen

Alright, det får være nok pakkesnakk, bare en elegant bemerkning om at Tone nok tenkte på sin brors helse, for hun sendte med rikelig med tung drikke, men lot alt pålegget være igjen hjemme. Neste gang kan hun heller sende manualer, de har samme tyngde, men tar mindre plass. Og så var det til turen.

Det var en minnerik kjøretur. Jeg har ikke inngående kjennskap til barneverden på denne siden av 2000. En del er visst forandret. For eksempel var ingen av ungene som så ut av vinduet og fulgte med, ingen som snakket med oss, ingen som ville ha luftepause, alle spilte DS. Så mor og jeg fikk ta oss av snakkingen alene, med hverandre. Det var tilløp til dramatikk på glatte veier oppover, først etterpå fikk jeg vite at bilen hadde «antiskrens», eller hva det heter. Jeg trodde det blinkende lyset var advarsel for at det var svært glatt, og fare for å spinne. Særlig en av bakkene opp mot Stavtjørn var direkte vanskelig å komme opp. Og veien inn til hyttegrenda var bortimot nedsnødd, og sikten var noe nær null, så vi hadde rett og slett litt problemer med å komme oss frem.

Men frem kom vi, og ikke noe tull hadde vi med det. Jeg gikk opp og ned til bilen for å hente tingene, mor laget mat. Det var også det sedvanlige kaoset med fem unger som skulle av og på med klær, og finne frem til og legge bort alle mulige ting. Det gikk veldig bra.

Og vi hadde kjøpt ferskt brød på veien opp. Selv om vi ikke hadde pålegg å matche det ferske brødet med, fikk vi oss et herremåltid.

Nå tar jeg en pause med skrivingen…

Sara, Sofie, Andreas og Daniel ved frokostbordet.

Det kommer flere bilder.

Det er flott landskap når solen skinner på det og to barn går i det.

Her er mellomrom.

Andreas på åpen mark.

Jeg ordner litt.

Daniel og Sofie på vei opp igjen, etter å ha rent en gang.

Her er litt mer.

Her får barna sjokolade og brus, kakao og appelsin vil de ikke ha.

Her er slutten.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s