En grei søndag til å avslutte vinterferien

Det var en ganske representativ dag i vårt liv. I går løp jeg til mor for å spise grøt og låne bilen, i dag tidlig kunne jeg kjøre Olia til jobb.

20120226-222317.jpg

Hun begynner kl 0730, og denne vinteren har mor ofte vært snill med oss og latt oss låne bilen. Ellers må Olia sykle, og da må hun stå opp svært tidlig. I dag holdt det så sent som halv syv.

Etter å ha satt Olia av, kunne jeg ta en joggetur rundt Stokkavannet. Det var e nydelig morgen, iskald, men det var fordi den var så klar, og at det verken regnet eller blåste. Jeg fikk soloppgangen over et blikkstilt Stokkavann, og morgenstillheyen ganske for meg selv og et lite ekorn som pilte over trærne.

Det tar cirka en time, denne løpeturen, inkludert å komme seg opp og ned til vannet fra der jeg setter Olia av. Så er det å kjøre til mor på Klepp stasjon, for dusj og frokost. Nå vil det seg så bakvendt at jeg har mer pålegg enn henne, sånn har det aldri i hele mitt liv vært før. Men når hun bor for seg selv, blir ikke pålegget spist opp, og hos Olia og meg blir alt spist. Vi kjøper i ubegrensede kvanta.

Mor skulle i halv elleve tiden i kirken, jeg ble etterlatt med ost og kjeks og en mengde aviser og tidsskrift. Mor kom snart tilbake, det var ingen gudstjeneste denne dagen. Klokken var nå rundt elleve, det var en strålende solskinnsdag senvinters, og vi skulle i selskap til Tone kl fire. Vi måtte ut.

Jeg hadde jo nettopp dusjet og skiftet klær etter løpeturen i morges, men det var bare å skifte tilbake. Det ville bære galskap å sitte inne. Aboreet kunne være et passende sted å gå. Det er like utenfor rekkevidde gående fra Ganddal, men med bil kommer vi dit fint, og det er rolig å gå der, så jeg slipper å dusje en gang til.

Dermed kjørte vi. Det var svært mange som ville til aboreet denne dagen, svært mange. Parkeringsplassen var full. Så vi parkerte et stykke oppi veien, og tuslet av gårde.

Det skulle være en rolig tur, men vi har jo våre instinkter å ivareta. Særlig har jeg det. Oppi høyden ligger et lite berg, dit måtte vi. Og da det ikke gikk sti direkte opp, fikk vi lage vår egen sti. Grusveiene i aboreet kan jo bli litt kjedelige, selv om det er pittoresk arrangert, og veldig lett å ta seg frem på. Kanskje nettopp derfor.

Vi fant imidlertid vår egen løsning. Vel oppe på toppen av berget var det praktfull utsikt, og fin sol. Det var ikke bare vi som hadde forstått dette, en mann satt der fra før. Han fikk sitte, vi var der også. Mor og jeg diskuterte hva de ulike toppene og stedene rundt oss het for noe, og hvor forskjellige steder var. Det vil si, jeg spurte, og hun famlet etter svar. Det var nok kjekt for han som satt der å høre på, om han var kjentmann. Til å være Sandnesfolk glade i å gå tur, var det mye hos mor og meg som ikke satt helt spikret på plass.

Nedover fant vi enda en sti. Der fant vi også en solvegg som gjorde det nødvendig å ta enda en kjapp rast, sjokoladerast. Så hadde vi sånn passe dårlig tid for å rekke bursdagsselskapet til Tone. Vel nede fulgte vi mine instinkter, alltid å velge den stien som ser minst ut. Sånn kom vi inn i terreng mor rett og slett lurte på om vi var på villspor i. Så feil kan man ta. Vi er aldri på villspor, enhver vei vi har valgt er den rette. Det gjelder både på turer, og i livet.

Denne gangen fant vi en fin blanding av snarveier og omveier, og kom oss i behagelig god tid tilbake til bilen. Vi kjørte hjem, og kunne slappe av et kvarter før det var videre bort til Tone.

Der ventet det komlemiddag. Og etter det var det kaffe og kaker. To ganger ringte Olia og ville ha meg hjem, det er jo alltid koselig. Hun hadde vært på jobb, og kunne ikke være med i selskapet.

Da jeg endelig kom hjem viste det seg at det ikke bare var fordi hun savnet meg hun ville ha meg hjem. Eller det var ikke bare fordi hun elsker meg så høyt hun savnet meg. Hun skulle ha innlevering i matematikk, og innleveringsfristen var i dag ved midnatt. Hun var smått i panikk ve d et par oppgaver.

Så hjalp jeg henne med dem. Det er alltid greit å avslutte en vinterferie med litt matematikk. Hun var etterpå stuptrøtt, og gikk til sengs for å sove, mens jeg satte meg til med computeren og – tradisjonen tro – Bachs Goldbergvariasjoner. Dermed er batteriene ladet opp til en arbeidsuke som kan vare så lenge den bare vil.

20120227-165914.jpg

20120227-170029.jpg

20120227-170013.jpg

20120227-170044.jpg

20120227-170059.jpg

20120227-170118.jpg

20120227-170133.jpg

20120227-170218.jpg

20120227-170202.jpg

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s