Det våres!

I dag var det en solskinnsdag, og om jeg kanskje husker helt feil har det vært skikkelige solskinnsdager hver dag denne uken. Det er vinterferien som er slutt, våren som er i anmarsj. Det er min første hele vår i Rogaland på veldig mange år, og jeg har ikke tenkt å gå glipp av et øyeblikk av den.

Olia og jeg har spart på strøm og hatt på lite varme gjennom hele vinteren. Sånn er vi. Det har ikke gått uten uhell, for eksempel er det helt nødvendig å ha på det ovnen som er plassert under det store vinduet ut til terrassen. Jeg som har studert fysikk vet at en slik ovn er veldig lite effektiv, varmen går rett i vinduet, og forsvinner ut. Når vi til og med har varmepumpe i hus, er det meningsløst å ha på elektrisk ovn rett under et stort vindu. Trodde vi. Og tok altså feil. Ovnen under vinduet må være på, ikke for å gjøre det varmt i huset, men for å hindre kondens i vinduet i å gå ned i gulvet. Alt man lærer så lenge man lever.

Nå er denne ovnen skrudd av, og andre ovner skrudd ned. For nå er det vår. Jeg sykler i lettere klær til jobb, aldri skal det være mer lue og hansker nå, før neste vinter. Jeg har også begynt å sykle omvei. Det er delvis inspirert av en gammel nabo jeg traff forleden. Det er rart med det. Hele barndomslivet mitt er tilbrakt på dette stedet, jeg kjente hvem som bodde i hvert et hus, her i nærheten, mange av husene var jeg inne i på besøk hos noen, i mange bodde gode venner. Men det er få jeg har sett igjen, få av dem jeg hadde noe å gjøre med. De to jeg har truffet, var litt  periferien. Det vil si, det var ikke de to jeg først tenkte på, når jeg tenkte at nå treffer jeg kanskje de gamle folkene igjen.

Han ene var imidlertid min første lekekamerat og nærmeste nabo her borte. Han var to år eldre enn meg, men likevel så elendig i sport at jeg straks ble bedre enn ham i fotball, enda jeg var 3 og et halvt år da vi kom hit. Jeg kunne utkonkurrere ham i det meste, rett og slett, og vi mistet etter hver kontakten. Han var med tøffere venner enn jeg, dessuten så flyttet han. Nå traff jeg ham igjen. Han hadde flyttet tilbake. Og blitt treningsnarkoman. Han har flere forskjellige treningssykler, tipp topp utstyr i enhver idrett, han springer med pulsklokke og vel så det, marathon er ingen avstand for ham. Selvsagt syklet han til jobb, først da han jobbet i Stavanger, og nå, som han jobbet på Nærbø. Jeg spurte ham hvilken vei han syklet, til høyre eller venstre for Frøylandsvannet, betyr det, Riksveien over Klepp, eller den andre veien over Kverneland. Eller kanskje han syklet langs Frøylandsvannet, grusveien. – Den ytre veien, svarte han, og mente over Ålgård. – Jeg sykler alltid den lengste veien.

Det var godt sagt. Utålelig godt sagt til han å være. Dette er ord jeg vil ha som mine. Det gjelder ikke om å finne den korteste veien, men den lengste. Det er imponerende kult.

Til jobb kommer jeg aldri til å klare det. Jeg vil alltid være litt i tidsnød, det vil alltid være bedre å komme seg bedre enn å være på vei. Jeg tar ikke av natten med Olia for å stå opp tidligere, og sykle lenger til jobb. Men hjem igjen, særlig når Olia har ettermiddagsvakt eller kveldsstudier. Da har jeg ingenting å komme raskest mulig hjem etter. Da er ingen tid brukt bedre enn den jeg har på sykkelsetet langs smale jærveier, uten trafikk, i vakkert landsskap mellom Bryne og Ålgård. Det er rett og slett kjempegreier. Første gang syklet jeg også til alt hell feil vei, slik at jeg kom meg bortover mot Undheim, i stedet for bortover mot Lye, og fikk enda litt lenger tid på veien. I dag syklet jeg akkurat samme veien.

På øret har jeg hatt en foredragsserie om paver og pavedømmet. Kjempegreier. Så har jeg også fått høre hva pavene hadde å stri med i opplysningstiden, da pavestaten opphørte å eksistere, gjennom to verdenskriger, fascisme og kommunisme, og de nye paver i den nye tid. Samtidig har jeg lært litt å kjenne Salvatnet, Melsvatnet, Hålandsvatnet og Skotjørn. Jeg har sett opp mot Lyefjell og fjellryggen som følger den. Fra Ålgård og hjem til Ganddal er bare sjarmøretappen, den er ikke å regne med en gang. Særlig langs Figgjoelven er det kjekt, stor og flott renner den.

Nå er det helg, og de har meldt solskinn. Jeg har i hvert fall meldt det. I morgen er Olia på jobb, men på søndag kan vi gjøre ting sammen. Og så har vi månedsvis med vår foran oss!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s