Valg i Russland

Det er presidentvalg i Russland. Og det kommer nok til å bli det siste på en stund. Reglene er endret, så det er valg hvert sjette år. Så når Putin nå vinner, kommer han til å sitte frem til 2018. Da er det meget mulig at han vinner en gang til, eller han har funnet en arvtager han frivillig gir makten til. Det er lite som tyder på at Putins regime – som har hatt makten siden år 2000 – skal gi den fra seg igjen. Slik er det det fungerer der borte.

Ved en feil ble innlegget lagret som kladd i stedet for postet. Så den blir hentet frem og redigert ferdig lenge etter at valget er over og resultatet kjent. Det ble ingen overraskelser. Putin vant med betryggende margin. Han fikk over 60 prosent av stemmene, godt over de 50 prosentene han måtte ha for å unngå en annen valgomgang, og selvfølgelig langt foran neste kandidat på listen.

Fra vesten kommer kritikken om at valget ikke var demokratisk. Det var det selvsagt ikke, det var russisk. Russland har aldri hatt noe ordentlig demokrati, og heller ikke noe egentlig i nærheten. Et vanlig mål for om en stat kan regnes som fungerende demokrati, er om det sittende regimet noen gang har tapt i valg, og frivillig gått av. I Norge og andre ekte demokratier er dette en selvfølge, det er ikke en gang et spørsmål om valgresultatet ikke skal bli akseptert. I Russland har det aldri noensinne skjedd at den som har hatt makten, har gitt den fra seg frivillig.

Det beste eksempelet er da kommunistene avholdt valg etter revolusjonskuppet sitt i 1917. De tapte valget, men beholdt makten likevel, og gikk til full borgerkrig mot motparten for å forsvare den. Fullt så vilt gikk det ikke for seg da Jeltsin overtok for Gorbatsjov. Riktignok var det valg, og riktignok flottet Jeltsin seg med demokratiske paroler og han kritiserte Gorbatsjov for ikke å være demokratisk nok. Men Jeltsin oppløste parlamentet, og han sendte tanks inn i Moskva og skjøt på dem som var uenige med ham. Ganske ulikt det Gorbatsjov gjorde i en parallell situasjon, da det var Jeltsin som stod på barikadene, og Gorbatsjov som kunne skyte ham ned.

Russland var ikke noe demokrati på 1990-tallet. Det var knapt nok en stat. Det var kaos. Overgangen fra planøkonomi til markedsøkonomi var en fiasko av monumentale dimmensjoner. Det er bare i Russland man kan feile så grandiost. Korrupsjonen florerte. Det har den alltid gjort i Russland, særlig i Sovjettiden. Men problemet ble noe mindre under Gorbatsjov, og mye verre igjen under Jeltsin. Politiet var gjennomkorrupt, og gav slett ikke den beskyttelsen man forventer i en fungerende rettsstat. De var en del av problemet. For å sikre lov og orden og beskytte egne interesser måtte man henvende seg til mafiaen. Det var dem som mot en klekkelig sum kunne garantere at butikken din stod trygt.

Putin overtok dette landet her ved århundreskiftet. Det var demokratisk valg, på russisk vis, full kontroll hos statsmakten. Likeledes gikk det i neste valg, og da Putin fulgte konstitusjonen og overlot makten til Medvedev i en periode. Presidenten kan bare sitte to perioder etter hverandre. Mens Medvedev var president, var Putin statsminister, en veldig synlig statsminister. Og nå er han president igjen.

Selv om dette er typisk for Russland og ingenting annet enn en forlengelse av en tradisjon de alltid har hatt, så er det kanskje grunn til å bli litt deprimert om man er glad i landet. Siden Putin satt første gang er presidentperioden forlenget, den er nå 6 år, slik at han over to perioder kan sitte til sammen 12 år. Det er frem til 2024. Putin vil kunne stivne i makten, som de gamle sovjetiske statslederne. Da han kom til makten første gang hadde han noe å bevise. Det har han ikke lenger. Nå ser det ut som det å holde på makten er blitt det viktigste. Stagnasjon er ikke et erklært mål, men det ligger der som det naturlige målet, siden fremgang vil det ikke bli, og nedgang er verre.

Ta for eksempel en ting som disse motkandidatene Putin hadde under valget. Selv jeg ville stemt for Putin i dette selskapet. De nærmeste rivalene, eller hva man nå skal kalle dem, «de mest seriøse» blir i hvert fall helt feil, det er bajasen, ultranasjonalisten Sjirinovskij og kommunisten Zjuganov. Ingen av dem vil du ha til å styre et land. De to andre var Putins tidligere venn, Sergej Mironov, og Russlands nåværende venn, Mikhail Prokhorov. Sistnevnte er en av Russlands aller rikeste menn, og som hos alle Russlands rikinger er pengene tjent på det ville 90-tallet, da det var plent umulig å slå seg opp på redelig vis. Men det var gode muligheter for skruppelløse kjeltringer. Vi har sett hvordan det gikk med en av dem, Mikhail Khodorovskij, da han utfordret Putins maktapparat. Khodorovskij sitter i dag i fengsel, høyprofilert, og selskapet hans, Yukos, er revet fra hverandre etter russiske rettsprinsipper. Altså: Retten er hos den som har makten. For meg er det utenkelig at en luring som Prokhorov har utfordret Putin uten enten å være sikker på å vinne, eller det er avalt spill. Jeg går for det siste, underbygget av det at Prokhorov ikke er i nærheten av å vinne, og at han ikke med et eneste ord har kritisert Putin gjennom hele valgkampen.

De egentlige motkandidatene er satt ut av spill før valget kom i gang. Man har denne elegante regelen, to millioner underskrifter. Det er kravet for å få lov til å stille. Det er statsmaktene som kontrollerer underskriftene, altså Putins menn, og da kan man lett og greit avvise enhver brysom kandidat med at underskriftene ikke er ekte. Hvem gidder vel kontrollere? Og hvordan skal man gjøre det i praksis? To millioner er nesten halve Norges befolkning.

Så er det alle formene for valgjuks. Det blir knapt forsøkt skjult. Og det er en vanvittig åpenhet i ting som ikke er viktig, som for eksempel det absurde webkameraet i alle valglokaler, og film som skal bli tatt vare på i 500 år. Hvem forsøker man å lure? Og hvorfor ha juks på toppen, når det allerede i det lovlige jukset lenger nede i systemet allerede er garantert at Putin vil vinne?

Det er skumle greier. Putin er blitt konform med makten. Protestene i storbyene plager ham selvfølgelig, det samme gjorde utbuingen han nylig opplevde. Det er klart for ham at han ikke har den samme støtten han hadde før. Og selv om han er en mann etter russisk stil, han liker harde virkemidler, så er han ikke i posisjon til å sende militæret etter demonstrantene. Han kan banke dem opp, men han kan ikke skyte dem. Sånn har også det russiske samfunnet blitt noe utviklet.

Advertisements

3 comments on “Valg i Russland

  1. Erland Eide sier:

    Russland, det er en merkelig verden. Selv om det kanskje er fusk i valget er det ingen tvil om at putin har kjempestor oppslutning, til tross for vedvarende korrupsjon og tvilsome metoder. Det samme gjelder i ukraina. Janukovich vant, kanskje noe fusk, men ingen tvil om at han hadde stor oppslutning. Russland er en ting – ukraina noe annet – eller? Det skal veldig spennende å se hva som skjer i det nært forestående valget i ukraina. Hva med timoshenko-effekten? Har timoshenko virkelig så stor sympati, eller er det bare en hard (men relativt liten) kjerne av reell opposisjon? Jeg husker oransje- «revolusjonen». Og håper at den ikke er død. Russland er et langt lerrett å bleke, demokratiet virker å være i det blå – men ukraina er fremdeles spennende.

    • esalen sier:

      Mitt inntrykk er at Putin er mer populær enn Janukovitsj. Vår faste taxisjåfør sa med typisk sarkasme at min kone kom tilbake for å være blizje k Janukovitsju – nærmere Janukovitsj. Han er meget upopulær, og vinner valget fordi de andre er enda mer upopulære. Timosjenko var sammen med Jusjenko sentral under oransjerevolusjonen. Løftene fra den ble imidlertid aldri innfridd. De har hatt sin sjanse. Ukrainerne stemte på Janukovitsj fordi alternativet – Timosjenko – var verre. Når det veldige løftet og all innsatsen og fremtidstroen som ble lagt inn den gang for 8 år siden, når alt dette fislet ut i ingenting, da er det vanskelig å være optimistisk. Til høsten er det bare parlamentsvalg, det kan ikke forandre så mye. De udemokratiske kreftene har tatt grep også i Ukraina. Eller kanskje man skulle si, de har aldri sluppet grepet. At Timosjenko nå sitter i fengsel under absurde anklager illustrerer det ganske godt. Det er rent maktkamp. Den som har makten, tar pengene, og kvitter seg med rivalene. Ukraina har heller ikke olje- og gassinntektene som Russland har. Jeg tror situasjonen er verre der, og at Putins kraftfulle maktgrep er å foretrekke fremfor rotet i Ukraina. Heller ikke i Ukraina mener jeg det er noen ordentlig opposisjon, verdt å støtte opp om.

  2. Erland Eide sier:

    Det sies ofte at Russland er noe helt eget, noe for seg sjøl. De vil ikke ha demokrati, de vil ha en sterk mann, de har masse følelser, og åpenbart da følelser som ikke andre har. De er overstoiske, de vil la seg lede, de har en ortodoks kristendom som selvfølgelig er veldig russisk; her er det ikke rom for refleksjon eller tvil. Det er ofte enten eller; svært underdanige og hengivene , eller desillusjonerte drukkenbolter Jeg var i Kharkiv i januar. Det er riktignok Ukraina, men i det «russiske» hjørnet. Å overvære en russisk ortodoks messe i jula der er noe jeg aldri vil glemme. Folk går rundt omkring i kirka, fra ikon til ikon, som i trance, helt i sin egen verden. En prest kommer og drysser noe røkelse her og der, og messer ett eller annet som alle har hørt før, og ingen hører etter. Alt er liturgi, og folk går rundt omkring i sin egen verden; her edreier det seg om «mitt lille underdanige «jeg» i forhold til «De Mektige Krefter». Svært fascinerende, og på sett og vis vakkert; katedralene er jo fantastiske, nyrestaurerte ved hjelp fra oligark-penger fra 90-taller fram til i dag.

    Det russiske ortodokse kirken speiler vel på sett og vis den russiske sjel – kanskje. Oppslutningen om Putin, lederen, den samlende kraft, er noe av det samme. Men hva er «sjel»? Hvis jeg er personlig og snakker ut fra meg selv, vil jeg si at jeg har en helt annen sjel i dag enn jeg hadde for 30 år siden, i min ungdom. Jeg har forandret meg, jeg har jenket meg på noe, åpnet meg mer på noe.

    Men Russland har stått «stille» siden 1917, den russiske sjel har ikke hatt gode muligheter til å utvikle seg naturlig. I 1917 var demokratiet i Norge og resten av vesten svært ungt. Det var mange rare valgresultater, for å si det slik – og vi var mye mer religiøse og autoritetstro. Russlands vei fra 1917 var fatal. Poenget mitt er vel at den russiske sjel kanskje hadde vært til forveksling lik vår, hvis de hadde fått en demokratisk utvikling fra 1917. Å «avfeie» Russland med at de er og blir noe spesielt fordi de har en spesiell mentalitet, blir derfor mest en demonisering, iallefall en forenkling.

    Allikevel har ikke Russland hatt en god utvikling etter 1990. Sjokk-kapitalismen og oligark-veldet kneblet en sunn utvikling. Det er deprimerende at ikke Gorbatsjov nådde fram med sin visjon; å skape en evolusjon (ikke revolusjon) mot et gradvist mer åpent og sosial-demokratisk Russland. Det er mulig det var for sent. Det var kanskje et prosjekt som ville lykkes under Krutsjov på begynnelsen av 60-tallet, da sovjet fremdeles hadde en optimisme i seg.

    Jeg har lest bloggen din med interesse. Siden jeg var liten, faktisk, har jeg hatt en fascinasjon for det som den gangen var Sovjet – det er litt vanskelig å forklare hvorfor, jeg vet det ikke helt sjøl. Jeg drømte meg bort i atlaset, jeg var fascinert av navn på byer, og sovjet hadde jo veldig mange morsomme navn; Omsk og Tomsk og Minsk og ikke misnst L´vov. Første gangen jeg var i Ukraina var i 2006, i L´viv (L´vov) i kjølvannet av orange-revolusjonen. Siden har jeg vært både her og der, i Karpatene (blant annet Hoverla), på Krim, Poltava, Kharkiv, Dnipropetrovsk og Zaporirzhia.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s