Bomber i Ukraina

I dag er det kommet melding om at det er sprengt fire bomber i byen Dnepropetrovsk i Ukraina. De var plassert i søppeldunker, og sprengte en etter en forskjellige steder i byen, slik at følelsen av terror ble forsterket. Ingen søppeldunker kunne være trygge, og de som laget bombene hadde kapasitet til å lage fire stykker av dem og få dem til å gå av noenlunde samordnet. Ingen er meldt drept, men 27 er skadet.

Jeg har vært mange ganger i Ukraina, men aldri i Dnepropetrovsk. Det vil si, jeg har selvfølgelig kjørt gjennom byen i tog gjentatte ganger på vei fra Kiev til Krim. Min ukrainske kone stoler ikke et øyeblikk på denne byen. Hun sier dette er hjembyen til den ukrainske mafiaen, og til to forhatte politikere: Janukovitsj og Timosjenko. Riktignok er Janukovitsj fra Donetsk, men min kone sier dette er to byer av akkurat samme støpning. Det er millionstore industribyer i Ukrainas to store elvebassenger, Dnjepr og Don. Her er det business, og der det er stor business i Ukraina, er det også stor kriminalitet og korrupsjon. En sommer vi planla å kjøpe en kontorstol på nettet fra et ukrainsk firma, ble hun dypt skeptisk da hun så at firmaet hadde hjemmeadresse i Dnepropetrovsk. Det ble ingen handel.

Foreløpig er det ingen som vet hva det er med disse bombene, men spekulasjonene er mange. Det blir satt i sammenheng med fengslingen av Timosjenko, og forholdene hun har i fengselet. Hun skal sultestreike, og det er publisert fotografier av blåmerkene hun skal ha fått fra hardhendte vakter. Det er helt umulig å vite hva man skal tro. Min kone sier hun sultestreiker mellom måltidene. Jeg tror også at hun og advokatene hennes spiller et spill for å vinne oponionen, særlig oponionen i vesten. Hun blir fremdeles omtalt som oransjerevolusjonens dronning. Men hun er rikere enn John Fredriksen, og tjente pengene sine på det umulige 90-tallet der ingen i de tidligere sovjetstatene ble rike uten ved å stjele pengene fra folket. Det er skittent det som foregår nå i Russland og Ukraina, men det er ikke til å sammenligne med de lovløse tilstandene den gang. Det er sørgelig man i disse landene ikke kan lykkes verken i politikken eller i forretningslivet, uten gjennom å være like skruppelløs som de som nå sitter med makten og pengene. Omgås du ulver, må du gjøre om ulver gjør, sier et russisk ordtak (egentlig: lever du med ulver må du også ule).

Det er likevel forferdelig at utviklingen nå bare ser ut til å gå gale veien. At vinneren av presidentvalget arresterer taperen, slik Janukovitsj gjorde med Timosjenko, viser at makteliten ikke engang forsøker å late som de respekterer demokratiets spilleregler. At det nå blir sprengt bomber gjør landet utrygt. Jeg har forstått det slik at noen har håpet EM i fotball skulle hjelpe landet å få skikk på seg. Selv om landet under og forut får mesterskapet får mye oppmerksomhet rettet mot seg, ser det ikke akkurat ut til å ha hjulpet for den politiske situasjonen i landet. Det må også nevnes at det internasjonale fotballforbundet ikke akkurat går foran med et godt eksempel.Det er bare å ta en titt på hvordan Russland og Qatar ble tildelt VM i fotball i 2018 og 2022.

Jeg har ikke vært i Ukraina på over et år, og savner landet veldig. Jeg håper og tror at disse bombeeksplosjonene ikke er noe som vil utarte. Det er vanskelige forhold i Ukraina, politisk og økonomisk. Men slik har det vært stort sett gjennom hele landets historie, og det har vært forholdsvis lite blind vold og terror. Folk som blir arrestert eller drept i det landet der vet som regel hvorfor. De har vært med ulver, og må nå tåle behandlingen fra dem.

Klimamelding

I går kom regjeringen med sin klimamelding. Jeg rekker nok ikke å skrive denne posten ferdig i kveld, men jeg rekker å begynne på den. Det er noe merkelig med denne meldingen, som det er med veldig mye klimapolitikk og medienes omtale av den, som det også er det med hele saken. Det er noe av det mest alvorlige vi står overfor, men dette blir gjentatt så ofte og så intenst at budskapet er i ferd med å bli tømt for mening. Verdens undergang er varslet så lenge vi har skriftlige kilder, og det er ikke noe nytt at mennesket har skylden.

Verdens undergang blir det nok neppe, selv om de verste progonosene skulle slå til. Det vil heller ikke bli noen katastrofe av størrelse som kan måle seg de andre større katastrofene forskjellige århundre har hatt å by på. De to verdenskrigene var verre, og svartedauden var mye verre. Klimaet har dessuten skiftet gjennom århundrene og årtusnene, også uten menneskenes hjelp. Men det er et par ting som gjør at trusselen ikke er noe å bagatellisere, selv ikke for dem som skulle like å gjøre det. Det er et par værforandringer som kan være irreversible. Vi kan få smelting av deler av tundraen i det nordlige Russlad og Canada, med en voldsomt selvforsterkende effekt, siden her er det lagret mye karbon som da vil bli sluppet ut i atmosfæren. Det er også faste og livsviktige værfenomen som kan forsvinne, mest kjent er sikkert El Nino i Sør Amerika. Vi kan få alvorlig tørke, og sårbare områder som får vannet i kraftige regnskyll over et par dager, i stedet for jevnere fordelt over noen måneder, slik at jorden kan ta i mot dem. Nøyaktig hva som vil skje vet ingen, men risikoen gjør at dette er noe vi bør være forsiktig med.

Derfor er det viktig og nødvendig at politikerne i forskjellige land tar dette på alvor, og får satt i gang tiltak som gjør at vi får redusert utslippene våre. Jeg hører ikke til dem som mener ansvaret ligger hos politikerne alene. Ære være dem som vil bli politikere, de har mye å tenke på, folk flest må også ta ansvar. Men de store avtalene er det bare politikerne som kan gjøre. Presset av medier og forskjellige mer eller mindre miljøvennlige pressgrupper er det her mye rart som blir bestetmt. Og det er i oppgitthet over dette jeg mest av alt skriver denne posten.

Den gangen hysteriet stod sterkere enn det gjør i dag ble det vedtatt at Norge skulle gjennomføre kraftige utslippsreduksjoner, og at 2/3 av disse skulle tas hjemme i Norge. Det var et helt urealistisk og kanskje direkte dumt vedtak. Jeg hører ikke til dem som mener at Norge som et rikt og oljeeksporterende land ikke har et ekstra ansvar for å gjøre noe, vi har pengene og vi har et ekstra lag med skyld. Men folk må ikke bli ført bak lyset. Vi må ikke late som vi reduserer utslippene i verden, når alt vi gjør er å flytte utslippene våre til utlandet. Det er ingen fin måte å bli kvitt søppelet på, å kaste det over til naboen.

Vi har for eksempel klimatiltaket «elektrisfisering av sokkelen». Det vil si at vi bygger kraftledninger gjennom vår vakre vestlandsnatur, for å forsyne oljeinstallasjonene med elektrisitet fra land. Slik unngår vi å bruke gassen vi pumper opp til å drive oljeplattformene. Med elektrisitet fra land sender vi gassen til Tyskland, og ellers i Europa, slik at den kan bli brent der og gå på disse landenes klimaregnskap. Ved siden av å ødelegge naturen vår med skjemmende master, betaler vi vanvittige pengesummer for å få dette til. Og det eneste vi oppnår er at utslippene blir bokført i andre land enn vårt. Søppelet ligger hos naboen.

Til overmål får vi strømmen fra denne gassen tilbake igjen. Norge er ikke helt selvforsynt med strøm. Våre vannkraftverk fungerer ypperlig om våren, når snøsmeltingen foregår. Når vinteren står på og elektrisiteten trengs mest, har vi underskudd og må importere. Da importerer vi fra Eurpoa, brent kull og gass. Den samme gassen vi sender elektrisitet fra land ut for å pumpe opp, og sende videre. Og forresten, oljevirksomheten er med i den ganske uoversiktlige og vanskelig forklarlige kvoteandelen. Det vil si at om vi skulle spare noe Co2 på å elektrifisere sokkelen, blir denne kvoten brukt tilsvarende et annet sted i Europa.

Som argument mot dette blir det sagt at Norge bør gå foran som et godt eksempel. Vi må redusere mer enn vi er pålagt, som et eksempel for andre til å følge etter. For det første vet jeg ikke hvor interesserte folk rundt omkring i verden er etter å følge gode eksempel. Om alle er så navlebeskuende som oss, skulle det være ganske håpløst. Dessuten er det kanskje ikke det beste eksempelet, å skryte på seg ren industri og god samvittiget, ved å flytte alt som er skittent ut av landet. Det delvis statlige oljeselskapet Statoil borer oljesand i Canada, mens det blir diskutert om det er rett eller galt å utvirke nye felter er på hjemmebane. Dette er godt kjent. Mindre kjent er det at et annet delvis statseid selskap, Yara, ikke bygget aluminiumsfabrikk i Norge. Den må drives med et gasskraftverk. Så fabrikken er bygget i Qatar, der de ikke later som de er renere enn de er, ved å eksportere sine utslipp.

Vi trenger en ordentlig og saklig diskusjon om hvilke tiltak som vil virke. Nå har det kommet noe som heter Grønne sertifikat. Det har ført til at alle vi her i Norge har fått litt dyrere strømregning, i form av økt nettleie, mens det blir bygget vindmøller i Sverige. En av de som tjener penger på disse grønne sertifikatene er Øystein Stray Spetalen, en fyr som regelrett kaller klimaendringene oppspinn, men han kan gripe en pengeseddel når den dingler foran ham. Han har investert i vindmøllepark, eller hva det nå var han invisterte i, og nyter godt og gratis av støtteordningene. Vi må passe på at vi ikke blir som Tyskland, som varsler stenging av atomkraftverkene sine, for så å måtte importere strøm fra Frankrike – som får strømmen fra atomkraftverk.

Det er for mye bløff og tull og tøys. Klimameldingen har tatt turen direkte inn i parodien. Her skal vi kutte to tredjedeler ved å begynne å sykle, og en «kraftig satsning på kollektivtrafikken». Det siste er det satset kraftig på så lenge jeg kan huske, uten at det er mulig å si det har skjedd så mye. I hvert fall har ikke privatbilismen gått ned. Og at politikerne sier at «folk skal sykle mer» er noe av det mest uforpliktende de kan si. De kunne i det minste prøve seg på å antyde hvor mange som må skifte ut bil med sykkel hvor ofte, for at det skal monne i det hele tatt. Det ville for eksempel være interessant å vite hvor mye det ville utgjøre om alle i Norge satte fra seg bilen og syklet for alltid (jeg har sjekket, privatbilismen utgjør cirka 10 % av norske utslipp, om vi skal kutte 30 % og ta to tredjedeler hjemme, vil det utgjøre 1/2 av det som er nødvendig om all privatbilisme i Norge opphørte).

Jeg vil ikke torpedere en god sak. Men jeg vil ha mindre skryt og mer ærlighet inn i diskusjonen.

Leiligheten i Spania er solgt

I dag solgte mor leiligheten i Spania. Det kom inn et bud et godt stykke under prisantydning, men dette er Spania, her går prisene nedover, og mor aksepterte. Det er et eventyr som med det tar slutt, snipp, snapp, snute er det ute.

Det var far som på slutten av sitt liv skiftet fra å være offentlig til å være privat praktiserende lege. Plutselig ble vi rike. Det vil si, jeg hadde for lengst flyttet hjemmefra, og det samme hadde de fleste av de andre barna. Men det var tydelig å se at mor og far hadde mer penger å rutte med. Julegavene tok seg voldsomt opp, det var råd til å unne seg ting, det ble kjøpt inn motorsykkel i Norge og leilighet i Spania. Når møbler og inventar ble skiftet ut, så var det dyre ting som kom inn. Vi hadde vært en familie vant med å vente på neste lønning, plutselig var det som om pengene hopet seg opp.

Så kom altså denne leiligheten i Spania, Casa Salen. Det var fra første stund fars prosjekt, vil jeg si, selv om mor selvsagt var med. Men Spania var fars land. Det var her han hadde studert, tre år i Oviedo, mot slutten av regimet til Franco, rett før jeg ble født. Der lærte far seg spansk språk og spansk kultur. Og når vi kom tilbake til Spania, ble han litt spansk. Selv om han ellers var veldig, veldig jærsk.

Far trivdes enormt nede i leiligheten i Spania. Og han ville gjerne at alle skulle benytte seg av den, alltid gratis. Det var særlig Trude og Lars som var i en familiesituasjon som gjorde det gunstig å bruke den. Jeg var notorisk ungkar, og kunne ikke godt sitte i en luksusleilighet og drikke vin alene, jeg måtte på språkkurs og eventyr. Tone og Torben hadde andre forpliktelser. Trude og Lars var der med familien hvert år, mener jeg. Og mor og far var der mange ganger hvert år.

Første gang jeg var der må ha vært i 2006. Da la jeg turen til Spania etter å ha vært på språkkurs og rundreise i Italia. Siden ble det fast tradisjon at jeg avsluttet sommerferien med et opphold i Spania. Det var fredelig og godt og bedagelig, med litt slaraffenliv og velstand, etter uker med intenst språkarbeid og kummerlige boforhold i billige leiligheter i Italia, Russland, Hviterussland og Ukraina.

I 2008 døde far, plutselig og uventet. Leiligheten ble stående som en, hva skal vi si, mor kunne jo reise ned dit alene, men det var temmelig åpenbart at det aldri kunne bli det samme. Det var fars prosjekt, og det gav bare mening så lenge far og mor var sammen. Dessuten hadde ikke mor inntekter til å betjene de løpende utgiftene ved leiligheten.

Jeg var der en gang etter dette. Det var i 2010, sammen med Olia. Det var en alle tiders ferie en alle tiders høst, det var mirakelhøsten. Det ville seg slik at Olia og jeg fikk 14 dager i Spania, jeg deler av dem i forbindelse med en jobbreise. Da var hun og jeg i Casa Salen, og disponerte den. Det var vårt første med luksus. Vi var jo vant med vår leilighet på 35 kvadratmeter i Bergen, og på billigleilighetene vi finner oss på Krim. Her var det norsk ferieluksus i sommervarme Spania, midt i september. Det var vin hver dag, som en selvfølge.

Nå blir det ikke flere reiser på oss, dit. Det lå også i kortene. Nå som vi begge jobber, må vi bruke felles ferie til å reise til hennes hjemland, Ukraina. Eller så kan vi reise til Italia, hvor vi begge kan språket, og hvor jeg føler meg mer på plass enn i Spania.

Jeg likte ikke så godt at vi solgte denne leiligheten. Var det opp til meg, skulle vi holde på den. Men det er ikke alt som går an å velge her i livet, og for mor tror jeg det etter hvert ble helst en plage. Det var far sitt prosjekt og hans sted. Når han døde, gikk dette eventyret mot slutten. Nå er det altså over. Oppgjøret er i august. Alt vi har er bildene og minnene.

Og som de sier så fint i tegnefilmen Up! (sånn cirka): Takk for eventyret, nå må vi lage oss et nytt.

Mor, Far, Bord, Spania, Leilighet

Fra den gangen leiligheten var vår.

En sykkelhistorie

Det er på tide å få ut litt frustrasjon rundt en sykkel. Det passer på en solskinnsdag som denne.

Jeg flyttet til Rogaland i fjor sommer, og kjøpte en sykkel for å sykle til jobb. Den punkterte med en gang. På vei hjem fra butikken på Bryne hvor jeg kjøpte den, til Ganddal hvor jeg bor, punkterte den.

Jeg kjøpte lappesakker, og lappet den. Det vil si, jeg kjøpte ikke lappesaker, jeg kjøpte ny slange, slik de sier man gjør nå for tiden. Jeg la ny slange i dekket. Det vil si, min kone gjorde det. Jeg er en notorisk kløne i sånne gjøremål, jeg får det ikke til. Min kone fikk det heller ikke til.

Sykkelen var punktert da jeg senere en helg skulle sykle sammen med min kone til Stavanger, hvor hun jobber. Dekket var flatt, min kone måtte sykle alene. Sykkelen var også punktert da min kone og jeg en sensommerdag skulle sykle ut i marka og plukke bær, vi kom så vidt ut av gårdsrommet. Sykkelen var punktert.

Jeg går i surr alle gangene den har vært punktert og lappet. Det vil si, den er aldri lappet, det er ny slange hver gang.

En gang syklet jeg til jobb i forferdelig regn og motvind. Det gikk forferdelig sakte, jeg kom for sent også. Sykkelen var punktert. Dekket var flatt.

Jeg tok hele sykkelen til sykkelbutikken hvor jeg kjøpte den. Første gang tok jeg bare hjulet, og fikk satt inn ny slange, gratis. Det er den eneste gangen jeg har kunnet sykle i månedsvis på den. Nå tok jeg hele sykkelen, fikk satt inn ny slange og fikset bremser, betalte flere hundre kroner for fillejobben som tok noen minutter.

I mars punkterte jeg igjen. Det var en av de sjeldne gangene jeg fikk med meg når det skjedde. Det var på Orstad,rett etter innkjøringen inn mot Klepp stasjon, når man sykler fra Bryne mot Ganddal. Det var slik en kald regnværsdag, en onsdag hvor jeg var booket til å stå stand up om kvelden, mener jeg å huske. Jeg måtte gå til fots og leie min punkterte sykkel de siste 7 – 8 kilometerne som manglet.

Nå måtte jeg klare å fikse sykkelen selv. Skal man ha sykkel og sykle til jobb, nytter det ikke å bli satt ut av spill ved hver minste punkterting. I hvert fall ikke når man punkterer så ofte som jeg gjør, en gang i måneden, nærmer det seg. Og jeg og mine har ennå aldri klart å sette i ny slange, så det går an å sykle med den etterpå, uten at den straks er punktert.

Jeg satte sykkelen ute i gårdsrommet, med min kone som assistanse, og skiftet slangen selv. Jeg fikk av hjulet, det er lett, vrengte av dekket, det er vanskelig, men en treningssak, og fikk satt i en ny slange. Det vil si, det fikk jeg ikke helt til, akkurat det gjorde min kone. Det var også hun som fikk hjulet på igjen. Jeg gjorde en liten testtur frem og tilbake på gaten, og satte sykkelen i garasjen.

Neste dag var hjulet flatt.

I denne tiden lånte jeg min kones sykkel til jobb, sprang til jobb, lånte bilen til mor på jobb, sprang til mor og lånte bilen fra henne til jobb, og bodde også hos henne en liten uke, mens min kone var på ferie, og løp fra mor til jobb. Det er blitt noen uker uten sykkel.

I påsken hadde jeg en kamerat på besøk. Han er sivilingeniør og geni. Han kan både regne ut tingene og sette dem sammen. Selv beruset av vin klarer han å lappe en sykkel, det vil si, skifte dekk, eller helt presist: skifte slange. Han belærte meg en rekke med ting mens han gjorde det. Jeg tok en liten runde i gaten, før jeg satte sykkelen i garasjen.

Før påsken var over var hjulet flatt igjen. Jeg antok det kunne være noe med ventilen, kanskje var den skrudd igjen på feil måte, det var noe der. Andre påskedags kveld pumpet jeg sykkelen opp.

Tredje påskedags morgen syklet jeg til jobb. Det vil si, jeg syklet ned til Prixen, som lokalkjente kan forstå. 500 meter, kanskje. Hjulet var helt og aldeles flatt.

Når jeg nå skulle forsøke meg enda en gang på å få ordnet disse greiene, lappe sykkelen, eller skifte dekk, eller hva det skal kalles, så undersøkte jeg slangen. Var det virkelig hull i den? Jeg fylte en balje med vann, som jeg har lært i barndommen, og skulle ha slangen nedi der for å se når det boblet. Det var det virkelig ingen grunn til, for revnen i slangen var så stort, at jeg kjente luften som kom ut av det når slangen var pumpet opp, og det var godt synlig i enhver tilstand. Den andre slangen hadde hull samme sted.

Det kunne altså være noe med selve hjulet? Det var det ikke, jeg undersøkte. Kanskje var det dekket? Det var det, jeg undersøkte og fant. I dekket var noe så spist at jeg stakk meg på det når jeg følte meg for med fingeren, og godt synlig var det, når man først hadde fått øye på det. Jeg var sikker på det var en stein, min kone har nå tatt det ut, det var et glasskår.

Så jeg måtte kjøpe et nytt dekk. Det har jeg gjort. Her om dagen skulle jeg også sette en slange inn i det. Det kunne jeg ikke få til. Ikke tale om. Jeg vet jeg er en kløne, men jeg er også en voksen mann. Det er klart jeg må kunne sette en slange inn i et sykkeldekk, og få dekket på hjulet og hjulet på sykkelen. Men enda hvor klart dette er, jeg klarte det ikke.

Torsdag kveld ble oppgaven satt ut til mn kone, som går på med russisk pågangsmot. For henne er ikke dette en begivenhet som gjør at man må sette av en ettermiddag eller formiddag (eller noen måneder), som det er for meg, hun går bare ut og gjør det.

Bortsett fra denne gangen, for hun klarte det ikke.

Det var nemlig feil dekk jeg hadde kjøpt. Det var dessverre litt for stort i forhold til hjulet.

Og vi er like langt. Kanskje kan jeg sette i slangen i det gamle dekket, nå som min kone har tatt ut glasskåret. Kanskje må jeg skifte ut dekket jeg har kjøpt, med et annet og riktig.

Dette var en sykkelhistorie.

Min kone pumper luft i bakdekket, men det hjelper ingenting, for i bakdekket sitter et glasskår. Dette er 13. mars.

Liv Løberg og det norske arbeidsmarkedet

De siste ukene har norske medier og særlig NRK-radio forsøkt å melke suksessen med at Audun Lysebakken måtte gå av som likestillings- og inkluderingsminister, og at det ble store rokeringer i SVs regjeringskabal like etter og som en direkte følge. De har forsøkt å finne andre ministere som har vært inhabile, eller muligens har vært inhabile, eller muligens har stilt seg i en situasjon der det kan være tvil om at de kanskje var inhabile. For meg har det ført til at jeg har måttet skru av radioen under nyhetssendingene. Media opptrer ikke som vaktbikkje, men som stavmikser, de vil bare lage røre der de har gratis mulighet for det. Det er viktig at ministerne våre gjør en skikkelig jobb, og at forvaltningen av offentlige penger er grundig og etterrettelig. Men det er nok ikke problemet med inhabilitet som er det aller største.

Det foregår for tiden en rettssak mot Liv Løberg. Jeg hørte først om henne, da min kone nettopp var kommet til Norge, og søkte godkjennelse for sin utdanning fra Ukraina. Det var da noen som forvekslet Nasjonalt Organ for Kvalitet i UTdanningen (NOKUT), som min kone søkte godkjennelse fra, med Statens autorisjonskontor for helsepersonell (SAHF), som Liv Løberg jobbet med. Liv Løberg hadde da nettopp mistet jobben. Hun hadde brukt falske papirer. Og det ble sagt som en morsom sak, den som skulle godkjenne andres papirer, hadde selv forfalsket sine.

Min kone har karakterer på en skala fra 1 til 5, slik de bruker i Ukraina. Den ble redusert med en hel karakter, slik at hennes snitt på litt over fire i det norske utdanningssystemet vil bli litt over tre. De kuttet også et år i utdannelsen hennes, slik jeg vet de har for vane. Hun mangler derfor i Norge et år på å få ferdig sin mastergrad i italiensk oversettelse, og er dermed ingen master i italiensk i Norge. I Norge er hun bachelor. Hun velger nå å ta en ny utdannelse i Norge fra grunnen av, og tar for det om igjen fag tilsvarende norsk videregående.

Liv Løberg er nesten utdannet hjelpepleier. På meg virker det ikke som hun har fullført noen ting, men jeg skal ikke uttale meg bastant om ting jeg ikke vet noe om. Fra retten kommer opplysninger om at hun har ettårig hjelpepleierutdannelse i Aker, og så var det visst noe i England, men det var ikke noe skikkelig. Hun skulle med andre ord jobbet på sykehjem, slik min kone nå gjør, for å spe på inntekten mens hun studerer. Min kone har ikke fått godkjent noen hjelpepleierutdannelse, selvsagt, og opererer på aller laveste lønnstrinn.

TV2 har lagt ut skjermdump av CVen Liv Løberg hadde ute på nettet. Den finner dere her. Den lå ute på sidene til Fremskrittspartiet, hun var vararepresentant fra Akershus for perioden 2009 – 2013, altså denne. Hun har også hatt en del andre verv, som man kan se av CVen. Dessuten har hun en bemerkelsesverdig utdannelse, med London School of Economics, Queen Mary College og NHH, ved siden av en sykepleierutdannelse fra Sverige. I hvert fall de tre første henger veldig, veldig høyt, og den siste, henger høyt når man bare er hjelpepleier, og knapt nok det.

Med denne CVen fikk Liv Løberg en rekke toppjobber. Jobben hun hadde i SAHF, var bare den siste. Hun var trygdesjef ved Oslo trygdekontor og personaldirektør ved det norske meterologosike institutt på 1990-tallet, fra 2000 til 2005 var hun divisjonsdirektør ved Ullevål sykehus. Det siste er jo ikke så verst, når man har begrenset utdanningen sin til et år med hjelpepleie.

Naturlig nok ble det en del konflikter. Man kan forfalske CVer, men man kan ikke forfalske kunnskap. Liv Løberg hadde ikke peiling, verken på faget eller på styret, og tross alle sine oppgitte økonomiske utdannelser hadde hun store problemer med å forstå regnskap. I retten er det sagt at hun brukte mye penger på mobiltelefoner og møbler, og reiste mye på kongresser.

Hun mistet stillingen sin som personaldirektør på sykehus da 11 avdelingsledere skrev et brev og klaget på hennes lederstil. Liv Løbergs overordnede, Helge Kjersem, måtte ta affære. Han har sagt i retten at han ønsket ingen personalsak, og derfor ville ha en minnelig avvikling av Løbergs engasjement. Liv Løberg engasjerte advokat i sluttforhandlingene, og fikk med seg 550 000 kroner i sluttpakke, pluss en attest for godt utført arbeid.

Min kone må jobbe 3-4 år på sykehjemmet hvor hun jobber, for å komme opp i en slik sum.

Etter å ha sluttet fordi hun ikke fungerte som leder ved Ullevål, ble hun av rekrutteringsbyrået Manpower innstilt som administrasjonssjef ved SAHF, og var det fra 2006 til 2010, hvor endelig de falske vitnemålene ble varslet og oppdaget.

Dette er en alvorlig sak. Dette kan få oss til å lure på hva de driver med, de som ansetter folk i ledelsen ved offentlige institusjoner. Kan man fungere der i 10-15 år uten at det blir oppdaget at man ikke har den kompetansen man gir seg ut for å ha? Er det virkelig slik at sykehussjefer bruker 550 000 kroner og skriver ut åpenbart uriktige sluttattester, «for å unngå bry»? Og hvorfor bruker man enorme summer på hodejegere, når hodejegerne åpenbart ikke gjør jobben sin, og ikke gidder sjekke referanser, utdanning eller kunnskaper, selv for søkere til høye lederstillinger?

Her går det mange kroner tapt. Og her ser det ut til å være en kultur, der det gjelder å få alt til å skure og gå på et eller annet vis, og det ikke er så nøye om alle er det de gir seg ut for hele tiden. Så lenge alt ser bra ut, er det ikke så farlig hva som egentlig foregår.

For min kone og alle andre som strever med å få godkjent sin utenlandske utdannelse og arbeidserfaring, også fra SAHF, er dette en åpenbar provokasjon. Det er det også for alle andre som har søkt på disse stillingene, og ikke fått dem, og for alle dem som har måttet jobbe under en leder som ikke har vært kvalifisert for stillingen. Liv Løberg opptrer helt uten anger i retten, sier at «hun har gjort en god jobb» og at «vitnemålene var ment som spøk». Hun har altså ikke lært noen ting. Hva slags ledere er det egentlig vi ønsker oss her i Norge? Hvem i all verden er det som bestemmer at sånne som henne får lederstillingene våre?

Jack Tramiel er død

I dag døde Jack Tramiel, 83 år gammel. Jeg visste ikke hvem han var, la det være sagt. Men jeg har funnet ut lite grann om ham i dag, det viktigste at han var grunnleggeren av Commodore, selskapet som laget Commodore 64. Den maskinen har jeg forhold til.

Det var far som kjøpte den, tidlig på 80-tallet. Jeg aner ikke når det kan ha vært, meget mulig var det i 1984 eller enda før, for denne maskinen skulle følge meg og oss i mange, mange år. Jeg var en av de ytterst få i klassen som hadde en slik maskin til å begynne med. Det var få som hadde det rundt der vi bodde, i det hele tatt.

Først hadde vi ingen spill eller noe som helst. Jeg spilte imildertid sjakk, og far kjøpte et sjakkspill i original. Selv på commodore 64 var sjakkprogrammet så godt at det slo meg, selv på lavere spillstyrkenivåer, enda jeg slett ikke var så verst til å spille sjakk som barn. Det tok imidlertid litt tid, tror jeg, før vi fikk dette spillet.

Det første vi gjorde, var å lage tingene selv. Vi måtte programmere en ball, som spratt tilbake når den traff enden av skjermen. Eller vi kunne få den til å komme ut igjen på andre siden. Vi kunne ha flere enn en ball, vi kunne ha mange. Og så kunne vi skifte farge på dem, og på bakgrunnen. Det var ingen ball, det var mer enn asterisk, eller en bokstav, eller et annet av tegnene på tastaturet. Programmet var laget i basic. Det aller enkleste.

Så fikk vi spill. Min kamerat, Ove, hadde også commodore 64, og han hadde kommet litt lenger. Han hadde spill. Fem spill fikk vi: Jumping Jack, Supergridder, Fast Eddie, et spill jeg har glemt og Galaxy. Av en eller annen grunn var det Jumping Jack som mest har bitt seg fast i minnet, kanskje på grunn av den enerverende musikken. Du var en frosk som skulle komme deg over en vei med biler, og en elv med tømmerstokker du kunne hoppe på, bare pass på, for noen tømmerstokker var krokodiller. Supergridder var ganske gøy, du beveget deg i et slags rutenett, og når du hadde beveget deg i en hel rute, ble hele ruten farget. Når alle rutene på brettet var farget, gikk du videre til neste nivå. To erkedumme skurkehoder var etter deg. De var uhyggelig lette å lure, de gikk bare frem og tilbake så lenge de ikke fikk ferten av deg. Fast eddie var veldig primitivt, veldig, mens Galaxy er det klassiske spillet, der du er et romskip nederst på skjermen, og du skal skyte andre romskip som kommer mot deg ovenfra.

Det var de første fem. Siden ble det flere og flere, etter hvert som jeg kom i kontakt med flere og flere som hadde denne datamaskinen. Som jeg husker det, og her husker jeg nok helt riktig, var det alltid jeg som mottok spillene. Det kom nye forsyninger fra andre til meg, mens spillene jeg hadde, hadde de andre fra før.

Jeg brukte mange, mange timer med disse spillene. Blant de jeg husker med størst glede, er Defenders of the crown, Street basket, alle de forskjellige «gamesene», winter, summer og California, jeg spilte Rambo og Commando, Pitstop og alle bilspill var veldig gøy, selvsagt aller mest: Racing destruction. Bedre blir ikke bilspill. Det mener jeg den dag i dag. Her kunne du bygge baner selv, det var forskjellige hopp og forskjellig underlag, forskjellige biler og motorsykler, og til og med forskjellig tyngdekraft, om det siste ikke var det kjekkeste å bruke så veldig. Det var virkelig smart lagt opp, og rart ingen har noe lignende i dag. Street basket med de herlige basketkampene der du valgte spillere, og sted å spille, jeg brukte timevis. Og Defenders of the crown, som jeg spilte til perfeksjon.

Noen er nevnt, mange er glemt. Ganske tidlig fikk jeg begrensninger, kun en halv time hver dag. Så kunne jeg øke halvtimen, hvis jeg gjorde lekser eller øvde meg i sjakk eller fotball. Et time sjakktrening gav to timer dataspill. Det talt ikke om jeg spilte fotball med venner, eller var på trening eller kamp, det var trening og triksing med ball alene som gjaldt. Eller jeg kunne ta en joggetur. Jeg var ganske lykkelig med dataspillingen som barn. Det var nostalgisk å tenke det opp igjen.

Månafossen og spinneriet

I dag har jeg vært i paradis. Olga Iurzhenko

I går var mor og jeg på den tradisjonsrike frokostturen fra Dale til Bymarka, og tilbake over Lifjell. I dag var det enda større prosjekt på gang. Olia har begynt å strikke igjen, og hun gjør det meste ubegrenset. Nå hadde de tilbud på garn på Gjestal spinneri, 150 kroner for en pose garn, fyll posen selv. Det er klart, dette er godt tilbud for Olia som ellers kjøper garn til 10-15 kroner på Sparkjøp og Europris. Men hvordan skulle vi komme oss helt til spinneriet som ligger så langt borte som i Oltedal?

Løsningen ble mor og bilen. Vi tenkte å kombinere det med en tur, så butikken ikke ble så helt håpløs når det gjaldt billig garn i bytte mot dyre bensinpenger. Først var min plan Bynuten, men mor fikk meg på bedre tanker, Olia liker jo ikke så lange turer, forrige gang kom vi ikke opp på toppen. Månafossen, tenkte jeg. Når vi er i Oltedal er vi halvveis, turen opp er 20 minutter til fots, ypperlig kombinasjon med nøstekjøp.

Og sånn ble det. Mor var som vanlig på plass akkurat på tiden, mens Olia og jeg som alltid ble litt forsinket. Det var de siste tingene å pakke, og så er det om å få Olia til å forstå at hun må ha skikkelige klær når vi skal på tur. Det regner og er kaldt og vind, alt sammen på en gang, og vekslende, og hver for seg. I det hele tatt.

Vi kom oss ut innen elleve, og var ved spinneriet halv tolv. Godt innenfor ethvert tidsskjema. Jeg har ikke kjørt denne veien på lenge, den er jo riktig sjarmerende og også Olia frydet seg over Gjesdalsnaturen.

Men det var spinneriet som var drømmen. Olia fryktet det var sånne så poser som man får på apoteket og andre steder man kjøper småting, frykten var imidlertid ubegrunnet. Dette var skikkelige poser i normal størrelse. Og det var bare å stappe dem fulle med garn, så fulle som de ble. Jeg var for min del litt bekymret for at Olia skulle oppføre seg litt ukulturelt. Hun er jo ikke fremmed for å skamløst benytte seg av tilbud som blir gitt, fire bæreposer billig brød, for eksempel, og ingenting. Her var det imidlertid ikke Olia som var verst, langt i fra. To godt voksne Gjesdalsdamer stappet bærepose etter bærepose så fullet at en styrkeløfter ikke ville klare å presse nedi et garnnøste til. Disse gav Olia den nødvendige inspirasjon, slik at et veldig godt tilbud ble supergodt. Fem bæreposer fikk Olia med seg, og var så lykkelig at hun fløy rett opp til Månafossen og videre til paradis.

Mor og meg måtte riktignok kjøre, og Olia satt riktignok på med oss. Det var en veldig, veldig fin tur. Etter Oltedal blir terrenget storslått, med skikkelige fjell på begge sider, fjord og vann, alt hva Norge kan by på av idyll og prakt. Olia var v vostorge, som de sier på russisk, i ekstase. Gilja er det beste, sa hun etterpå, noe så vakkert!

Målet for turen var imidlertid Frafjord, og Månafossen. Olia visste ingenting om hva hun gikk til. Hun var imidlertid full av forventinger hva som enn måtte komme. Fjellene og elven allerede nede ved parkeringsplassen var jo mye vakrere enn det hun har pleid å se i sitt liv.

Stigning er det lite grann opp, puslestigning. Mor og Olia brukte hjelpemidlene som er satt opp for gamle og utledninger, trapper og kjettinger, jeg brukte armene og beina uten at Olia noensinne lot seg imponere av mine stunt. Hun blir gal og skriker når jeg gjør noe dumt som ser farlig ut.

Nåvel, oppover her er det ikke så dumt å gjøre, og farlig er det ikke så lenge man er et minstemål av forsiktig. Og veldig snart får man fossen i syne. Den er mektig. Allerede juvene uten foss er mektige. Når fossen kommer i tillegg, blir man litt lamslått. Det er litt av et skue naturen stiller ut, dag og natt, hver time i døgnet, hver dag i året, år etter år, så lenge vi har eksistert og vil eksistere.

Månafossen er til overmål lagt til så det er lett å se den fra mange, mange forskjellige vinkler. Man går praktisk talt rundt den i en halvsirkel. Vår rast var planlagt ved fossen, 20 minutter oppe i høgget. Men Olia var jo så sprek og frisk, det var ingen sak å gå videre. Mor var også innstilt på en tidlig pause, men det er alltid lettere å overtale henne enn Olia. Når Olia sier nok er det basta finito. Da kommer vi ikke lenger.

Nå var det imidlertid en smal sak. Jeg hadde lest i forhåndsinformasjonen at det var 20 minutter videre til Månsvannet. Det måtte jo være noe, komme seg opp på toppen, og slippe å være i det kraftige bulderet fra fossen. Det er også litt innestengt før man kommer helt opp. Det er liksom ikke plassen for nistekos.

Men det holdt litt hardt. Den videre oppstigningen virket aldri til å ta slutt. Og det var slett ikke noe lettere å gå på oversiden av fossen, enn det var å gå opp til den. Dette skyldtes at det var is og glatt i stien, noe som gjorde en del enkle utfordringer til noen vanskelige. Jeg føk opp og ned for å sjekke om vi kunne være der snart, mens Olia og mor gikk et stykke etter og snakket sammen. Stadig måtte jeg svare på spørsmål om når det var mat.

På toppen var det mat. Til slutt kom vi dit. Det var riktignok slett ikke noe Månsvann der, det var bare en elv. Men en elv er jo ideell og raste ved, og å komme seg ned til den var slett ingen anstrengelse, når vi først hadde kommet oss helt opp. Så slik fikk vi rastet ved en god norsk fjellelv, som om vi var på en skikkelig fjelltur. Jeg blir fylt av energi for ukevis av slike opplevelser.

Og Olia var på sitt aller mest pratsomme og lykkelige. Hun gestikulerer jo mye mer enn oss, armene går rundt omkring ettersom hun forklarer og illusterer det ene og det andre. All nistematen spiste hun med fornøyelse og selvfølge, som vi også gjorde det. Rundstyker med spekeskinke og med brunost, mors hjemmelagde fylte horn, solbærtoddy. Og like ved siden av klukket elven med det friskeste fjellvann.

Ned igjen gikk som ingenting. Både mor og Olia gruet seg litt, det pleier jo være vanskeligere å komme ned, en opp, men her var det akkurat som de fant ut av det. Mor føk nedover som et lyn eller fjellgeit, alt etter hva man velger å kalle det, Olia og jeg kom litt etter fordi vi fotograferte og kysset litt.

Jeg blir alltid mer fascinert og bergtatt av tingene når jeg får sett på dem en stund. Det skjer meg ofte, jeg står overfor en severdighet, og tenker at dette var da ikke så veldig. Flott, men greit. Så blir jeg stående, og klarer ikke å rive meg vekk. Sånn var det igjen, med Månafossen. Det er virkelig spektakulært når vann faller kontinuerlig 72 meter rett ned. En hel elv. Voldsomt.

Hvorfor forlater vi steder som dette, er et spørsmål å spørre. Jeg må være oftere i fjellet, jeg som liker det så godt, og får sånt veldig overskudd av glede og velvære av det. Olia var også smil og glede. På Krim koster det 45 kroner å se en foss falle 10 meter, eller hva det er. Her er det overveldende og gratis. «Dette er deres til Novij svet», sa Olia, det er et sted på Krim, så vakkert at det heter «Novij svet» – den nye verden, paradis. «Og dere har et veldig godt svar», sa hun.

Tilbaketuren gikk like så trivelig som oppturen. Olia ville stoppe enda en gang på spinneriet, kanskje hadde de fått inn noe nytt? Det fikk hun, og mor og meg fikk kjøpt oss hver vår is, med minner tilbake fra da vi barna var små, og vi alltid måtte stoppe på en kro og kjøpe noe under lange reiser. Olia fikk også kjøpt enda en pose garn, for å korte hjemreisen ytterligere og gjøre lykken fullkommen.

Det var en svært vellykket tur for meg. For Olia var det himmelen. Først og fremst at hun kunne kjøpe så mye godt garn så billig. Hun ringte straks hjem på Skype, og viste og forklarte. Dernest alle fjellene og naturen i Gjesdal, Gilja og Månafossen. Det er paradis, i dag har jeg vært i paradis, sa hun.

;

;

20120411-171657.jpg

20120411-171716.jpg

20120411-171740.jpg

20120411-171727.jpg

20120411-172049.jpg

20120411-171759.jpg

20120411-171821.jpg

20120411-171954.jpg

20120411-171852.jpg

20120411-172624.jpg

20120411-172658.jpg

20120411-172718.jpg

20120411-172745.jpg

20120411-172803.jpg

20120411-172816.jpg

20120411-172831.jpg

20120411-172844.jpg

Med mor rundt Lifjell

I dag var planen slik: Jeg kjørte Olia på jobb grytidlig om morgenen, så straks til mor, hvor vi sammen pakket sekkene og organiserte hva vi skulle ha med, før vi kjørte til Dale og gikk den tradisjonsrike frokostturen til Bymarka og tilbake over Lifjell. Tilbake skulle vi være i god tid før mor skulle være i kirken og passe barn klokken fem. Det var planen. Helt sånn skulle det ikke bli.

Jeg var hos mor sånn i åttetiden. Det var allerede klar sol fra en morgenblå himmel, dere vet, sånn tidlig på våren når nettene er kalde og solen fremdeles kommer opp lavt over horisonten. Nydelig. Selv å kjøre motorveien fra Sandnes til Stavanger var nydelig. Oppstilte gravemaskiner så vakre ut.

Pakkingen tok en liten time. Vi måtte sikre oss nok og godt pålegg, kaffe er obligatorisk, det samme er egg, og en rekke med andre ting. Stappfull sekk fikk jeg, der det meste besto av frokosten. Så reiste vi av gårde.

Mor ordner sekken ved ankomst.

Vi var så tidlige at vi hadde området helt for oss selv i starten, og for det meste av turen ellers også, forresten. Det er herlig sånn om morgenen. Akkurat i dette området ved Dale er fuglene spesielt livlige. Her er det virkelig markant fuglesang, også fra mange vi ikke hører til vanlig, og når vi snakket om bokfinken, så så vi den. Til og med maurene krelte i tuen sin i morgensolen. Stakk jeg en pinne borti, var straks en håndfull maur på den for å se hva dette var for noe. Full aktivitet.

Dette turterrenget er flott for frokostturer med det at det ideelle stedet å spise frokost kommer så snart. Etter noen hundre meter på en sti i granskogen, går det opp en liten bergvegg, og så er vi på en solfylt knaus med utsikt fra Sandnes til Stavanger. Her er det å få sekkene av, og kokeapparatet på. Først er det egg, så er det kaffe. Det er begge deler ubetalelig.

Under slike frokoster gjelder det å ikke sløse med tiden. Den skal nytes til fulle. Det skal være plass til mange skiver, i tillegg til eggene, kaffen og søtsakene. Helt varm var riktignok ikke denne solen, og særlig jeg hadde som vanlig kledd meg for optimistisk. Det er som jeg sier, vi optimister har det i alle fall bra på forhånd.

Etter at alt var skikkelig spist og drukket opp, gikk vi. Det er bemerkelsesverdig variert terreng langs Gandsfjorden på Sandnessiden. Det blir mange passe små utfordringer, med halvbratte, men aldeles trygge bergvegger som skal forseres. Denne gangen var det is mange steder, siden morgensolen ikke får skikkelig tak på vannet som har frosset om natten. Mor er blitt 60 år, må vi huske, og har dispensasjon til å bruke gammelmannstauet, og forskjellig slags hjelp som er satt opp for å gjøre turen enklere for dem som ikke har helsen gratis lenger.

Vi har ikke gått denne turen siden far døde. Mens han levde, gikk vi den hvert år, mener jeg, fra vi gikk den første gang i 2003, eller om det var enda tidligere. Turen er full av minner og fotografier. Deler av turen går helt nede ved sjøen, på et svaberg der har vi alltid pleid å raste. En gang la vi en plankebit over noen steiner, og balanserte. Selvsagt har vi badet, om enn vannet akkurat her er lite fristende, grapsen som den er og skitten som den føles. Nå var det bare mor og jeg, ikke en gang Tonje var med. Jeg hadde meg en toddy.

Så begynte mor å få dårlig tid. Jeg er mors sønn, men vi er rake motsetninger på en del ting. For eksempel er jeg notorisk ubekymret når det gjelder tid, det er alltid tid nok, kast ikke bort tiden med å stresse med den. Mor er et ordensmenneske, og veldig opptatt av å komme tidsnok når hun skal noen steder, særlig når det involverer andre. Det er jo ingen egenskap å kritisere.

Jeg ser aldri på klokken når jeg er på tur, aldri. Mor begynte å se på klokken tidlig, notorisk bekymret som hun er når det gjelder tid, og om det er nok av den. Vi måtte derfor gå litt på. Det er derfor det er færre bilder fra andre halvdel av turen, det vil si, siste ni tideler. Vi fotograferte under frokosten, og det var stort sett det hele.

En annen forskjell mellom mor og jeg, er at hun liker å følge røde T-er og gå på kjente stier. For meg er det slik, at blant det hærverk jeg kunne gjøre, er å gå rundt og viske bort alle røde T-er som finnes her i verden. Av to veier vil jeg alltid velge den mest ukjente, gjerne også den som ser lengst ut, og som har smalest sti.

Akkurat her på denne turen ble den knappe tiden og det nonchelante valget av stier litt uheldig, for plutselig befant vi oss ikke på noen sti i det hele tatt. Og etter å ha gått en tid i slikt terreng, visste vi heller ikke hvor vi var. Mor ble naturligvis stresset. Mens jeg like naturlig ikke var stresset i det hele tatt, enda tidspunktet mor skulle være hjemme forandret seg en smule. Tre skulle vi være i bilen, halv fire skulle hun være hjemme.

Alright. Da var det til å forandre planene. Vi ville simpelthen ikke rekke det, hvis vi gikk opp på Lifjell, og ned igjen. Vi måtte heller gå strake veien tilbake til bilen. Den gikk ikke akkurat på noen sti, men retningen var opplagt. På Hommersåk-siden av Lifjell var det bare å gå rett frem, med fjellryggen på høyre side og Hommersåk og alt det andre på venstre. Det ble noe kratt og noen gjerder å forsere, vi kom tåpelig nær forskjellige hytter og sommerhus, men vi kom også selvfølgelig tilbake til kjente trakter etter en stund.

Med denne måten å gå på fikk vi gått langs hele Dalevatnet, og ikke bare utkanten av det, som det blir slik vi pleier å gå. Fint nok, karakteristisk Sandnesterreng, med halvmyr, gult gras og lyng, busker og trær her og der, steiner og knauser. Slik vi liker det.

Siste etappe er bare for transporten. Det er rett frem langs en brei skogssti. Kjedelig. Men vi kom tilbake til bilen ti på tre, altså i god tid før mors tidsfrist, og hun var hjemme lenge før halv fire, som var hennes neste. Hun kom seg nydusjet og velstelt til kirken, og var barnevakt, mens jeg rakk å organisere meg og gjøre noenlunde klar middagen til Olia kom hjem.

Påskestrand!

I dag var mor og jeg på Orrestranden. Det er kanskje kongen av jærstrendene, skjønt, hver av dem har sin egenart. Solastranden er for meg stranden for å drikke øl, om man kan skrive slikt på en blogg. Her har jeg mange tatt med øl og gitar, fått tent noe bål og stekt noen pølser, og spilt Rockin’ in the free world inn i sommernatten. Her var flørting i ungdomstiden, russearrangement og overnattinger uten søvn. Det er Solastranden. Ungdomsstranden. Ølberg er stranden for utforskning og idyll. Her finnes svaberg og knauser, en liten småbåthavn, her er mye å finne på og ting å se uten at man behøver å gå så langt. Hellestø er gitar og kaffe, her har familien grillet pølser i mange år, her er stranden for å slappe av og en av de strendene hvor jeg har vært oftest. Sele har hengebroen, det er en passende strand for en liten rusletur i jærlandskapet. Bore er badestranden.

Og så kommer vi ut til de virkelige jærstrendene. Reve, Orre, Refsnes, og enda videre til Brusand og Ogna hvor jeg sjelden er. Her er det mer øde og vilt, og samtidig mer fredfylt. Her kommer vi ut dit det passer til åpningen av Garbogs monumentalverk, Fred, den sju mil lange sandstranden. I dag var mor og jeg på Orrestranden.

Det var kanskje den første ordentlige familieturen. Skjærtorsdag hadde Olia fri fra jobb og ville ha meg hjemme. Hun er fra Kiev, og ikke opplært som en god vestlending, det finnes ikke vær som ikke er fint å gå tur i. Man må ta det være man har når anledningen byr seg. Olia vil gjerne ha det «toplinka», som hun kaller det, godt og varmt. Hun vil ikke ut hvis det er fare for regn, som det strengt tatt alltid er her på vestlandet. Så hun ville ikke ut denne overskyede skjærtorsdagen, og fikk også meg til å være hjemme.

Langfredag var det forsøk på den aller mest tradisjonsrike pølsegrillturen. Den har vært hver eneste påske så lenge det går an å huske. Til å begynne med var den alltid på Hellestø, så ble den flyttet til det vi kaller påskeplassen ved Figgjoelven, like ved der Bråstein stasjon pleide å ligge lpå den gamle Ålgårdbanen. Der er det to sider av elven, en solrik og en skyggefull. Pussig nok har vi alltid vært på den skyggefulle siden etter at far døde, og kun en eneste gang mens han levde. Det er ganske striglet der, etter min smak. Lakesfiskerne har satt opp en liten bod, et lite skur, med bord og benker, det er mer komfortabelt enn vi har det på terrassen vår. Jeg får ikke helt turfølelsen. Denne gangen hadde jeg også pølser hvor pølseprodusenten med vilje hadde gjort det plent umulig å få dem stekt over åpent bål. De sprakk så selv jeg mistet appetitten på dem. Det ble ikke all verden for min del, dette, men det var jo kjekt å være med gjengen.

I dag, derimot, var det skikkelig. Jeg sendte mor melding, skal vi på tur, må det bli etter klokken ett, da Olia skal på jobb. Så etter klokken ett ble det. Mor stilte opp, klar for alt, pakket og kledd for enhver form for tur. Men helst ville hun til stranden, og det ønsket ble innvilget, mot at det ble Orrestranden.

Her er vi kommet frem, mor får sekken på ryggen, mens jeg fotograferer.

Mor hadde som vanlig pakket rikelig med mat, skiver med brunost, frokostbrød med ost og skinke, boller, appelsin og sjokolade, kakao og te. Hun hadde planlagt for det meste, men ikke for hva jeg hadde bestemt meg for å prøve å ta med: risengrynsgrøt. «Jeg så ikke den komme», sa mor. Nei, det er klart. Vi pleier ikke å gå tur på lørdager.

Fugleliv. Noen som kjenner denne?

Planen var den, at jeg skulle koke grøten nesten ferdig, legge den i en beholder, og så spise den ganske snart på turen, mens den ennå var varm. Sukker, kanel og meierismør var med atskilt. Med mor ble det mer schwung over sakene, hun fikk grøten oppi en termosflaske, som også kunne holde på varmen, og hun sørget for at jeg fikk salt i den, salt  grøten.

Mor på vei til sitteplassen, hvor den enn måtte være, på Orrestranden.

Grøtstuntet og det faktum at det allerede var litt sent på dagen, litt lenge siden frokost, gjorde at vi raskt ville finne oss et sted å sitte når vi først var kommet ut på stranden. Det var kaldt og vind, så mor ville finne en liten, lun sandhule å sitte i, og ville sågar gå mot venstre når vi var begynt å gå mot høyre, for å finne den. Men her hadde hun bare å ombestemme seg, det er klart man snur ikke når man har begynt å gå i en retning. Selv om ingen lun sandyne var i sikte den retningen vi gikk, hadde vi pent å gå den til en slik dyne dukket opp. Alle vet at det gjør de før eller siden på skikkelige jærstrender.

Det er ikke så lett å ordne det til, på første sitteforsøk, selv med godt, medbrakt sitteunderlag.

Og på Orrestranda mot nord kom leet helt i enden av stranden, like før overgangen til Reve. Der var det til gjengjeld kjempefint, og godt og varmt. Etter litt startvansker fikk vi til og med ordnet oss med en plankebit, som kunne fungere både som sittebenk og bord. Da var det meste gjort. Dessverre var mye da også allerede spist. For eksempel risengrynsgrøten. Det gikk veldig bra å ha den på tur, selv om det kjentes litt pussig ut å spise den. Vi hadde litt myke papptallerkner, som bøyde og vinglet seg under vekten av grøten, og sand i grøt er ikke så sjarmerende som salt på grilte pølser. Jeg forklarte mor at det skal være salt i grøten, ikke sand. Det kan være noen som vil helle sand i maskineriet, og strø salt i åpen grøt, og generelt, er det best å ha salt og sand på sin rette plass.

Risengrynsgrøt, Orrestranda, Jærstrender

Litt forbedring i sittingen blir det når mor kommer seg ned på bakken. Min skjødesløse omgang med grøt på strand ses til høyre for henne, grøt med kanel og sukker og sand.

Så var det været, havet og oss. Det var uvanlig klart, fargespill av grønt og blått, og spill av hvitt og blått i himmelen. Solen stod rett på oss, vinden kom oss i ryggen, men den var dekket av en vegg av sand og strandgress. Her var vi i beskyttet idyll. Mor snakket og snakket om bading. Det er klart, sånt klart vann har alle lyst til bare å kaste seg uti. Men jeg hadde jo vært dårlig kledd på denne turen og den dagen før, jeg visste det var kaldt denne påsken.

Her har jeg funnet min rette plass. Trygt plassert på en planke.

Til slutt tok mor av skoene og de tjukke vintersokkene og tuslet ned til sjøen barbeint. Da måtte jo jeg også gjøre det. Og da hun brettet opp buksen, og vasset uti, måtte jeg gjøre det også, selv om min bukse ikke gikk an å brette opp. Dermed var det bare et spørsmål om tid før vi måtte uti hele oss.

Her er mor på vei ned til sjøen. Vakre farger.

Og det tidsspørsmålet ble løst et par minutter senere. Vi var allerede oppe på plankebiten vår. Jeg skjønte det, det var når, ikke om, og så var det nå, ikke når. Jeg tok av meg klærne, og tuslet ned til sjøen i underbuksen.

Det var ikke noe særlig kaldere enn da vi avsluttet fjorårets sesong med bading. Men det var mye deiligere. Sjøen var forlokkende denne dagen, nesten ikke bølger, og gjennomsiktig vann det bare var å legge seg ned i. Og så var det jo sol, selv om denne riktignok ikke greide å varme opp lufttemperaturen noe særlig. Først badet jeg litt, så badet mor litt, og så badet jeg litt mer. Så var det ferdig.

Verken håndkle eller klesskift hadde vi med, i hvert fall hadde ikke jeg med. Selv om jeg bader så å si hver eneste påske, hadde det ikke falt meg inn at jeg skulle bade denne, og enda mindre at jeg kanskje skulle ta noen forholdsregler at det kunne skje likevel. Nå var underbuksen klissvåt, og buksen var også våt, siden jeg hadde brukt den til å vasse i. Ingen vits å gå i detaljer her, om hva som er ekkelt og ikke. Det endte i hvert fall med at jeg fikk låne en helt tørr, lang underbukse av mor, sånn gammel type av ull.

Dermed hadde det også blitt nokså sen ettermiddag. Solen var kommet så lavt at det begynte å bli litt skygge, også der vi satt, og vi kunne rusle hjem igjen. Forfrisket, og godt optimistiske både for resten av dagen og resten av påsken, og resten av livet. Det var sånt fint vær og god luft på denne stranden denne dagen, alt er mulig. Jeg kjørte mor hjem. I morgen skal vi gå i bymarka.

 

 

Første påskeferie i eget hus

Det er en eneste påske i mitt liv jeg ikke har feiret i Gaupeveien 5. Det var i 2009, hvor jeg hadde truffet min blivende kone, Olia,  i vinterferien, og måtte tilbake i påsken for å se om dette her kunne bli til noe. Det var et stort offer, dette var første påsken etter at far døde, og vi hadde behov for samhold også innen familien. Men etter at reisen fikk sin verst tenkelige start, flyet ned ble innstilt pga tåke, og jeg måtte overnatte med en eller annen kar fra Nærbø, på et hotell nær Gardermoen. Nytt fly til Kiev gikk ikke før om et par dager, i hvert fall ikke innenfor mine budsjetter, og på toppen hadde telefonen til Olia konket ut. Jeg fikk ikke tak i henne. Hun stod på flyplassen i Kiev til klokken var nærmere to om natten. Heldigvis var det alt sammen verdt det. Fire måneder senere var vi gift.

Og nå er det Olia og jeg som har flyttet inn i huset i Gaupeveien 5. Mor har flyttet til Klepp stasjon, solgt huset til oss. Dette er første påsken hvor jeg styrer businessen helt selv, sammen med Olia. I 2010 og 2011 var Olia og jeg på besøk, hjemmebesøk, er vel et godt ord å bruke her. Særlig påsken 2010 var fin, det var da det begynte å løsne for Olia her i Norge. Vi hadde mange fine turer, også bare Olia og jeg. I 2011 var vi litt travle med flyttingen, og at jeg snart skulle ha eksamen. Påskeferien kom ikke helt til sin rett.

I år er det ikke noen eksamen eller noe sånt. Jeg har helt fri og kan gjøre akkurat hva jeg vil. Olia har også fri mange av dagene, flere enn hun strengt tatt vil, hun skulle gjerne hatt flere vakter. Men det er ikke for ofte vi begge kan være hjemme og frie samtidig, hun jobber jo helst i helgene, mens jeg aldri har fri hverdager.

Lørdag disponerte vi bil, siden vi fikk låne bilen til mor mens hun var i Slovakia sammen med Tone og besøkte Tonje. Vi reiste ned til Mega for storinnkjøp. Jeg har aldri i mitt liv kjøpt skikkelig kjøtt eller skikklig fisk i butikken før jeg flyttet hjem igjen, det har alltid vært bearbeidet, pudding og kake og deig og panert, alt som er billig. Nå kjøpte vi fersk laks, hel, lammelår, svinekam og enda noe svinekjøtt. Vi kjøpte som gjorde vi oss klar til krigen. Vi mister litt kontrollen når ting er på tilbud, særlig gjør jeg det, det blir kjøpt inn som om tilbudet aldri skal komme tilbake noensinne. Så er vi da også fylt opp med god middag, godt brød og godt pålegg.

Om kvelden måtte Olia på jobb, mens jeg tilbredte den hele laksen alene. Det gav en sånn glede at det kun ble matchet av å spise den. Jeg gjorde en rekke med feil,hadde sikkert for lite salt, sitron og løk, stekte den kanskje litt lite, gjorde sikkert flere rare ting, men det ble kompensert og vel så det av en voldsom appetitt. Det var kjempegodt.

Jeg la litt av den, sammen med litt av de raspede gulrøttene med sitron og rosiner jeg tenkte var godt ved siden av, og litt av de stekte potetene som nok var stekt litt for lite, jeg la det i et aluminiumsbeger Olia har tatt vare på, og tok det med til henne når jeg hentet henne på jobben. Så kjørte vi bort til solastranden og ventet på at mor og Tone skulle lande med flyet. Olia hadde hekletøyet og heklet ferdig en lue.

Pamlesøndag disponerte jeg fremdeles bil. Det var tid for tur, langtur. Ingen ville bli med. Olia lot seg stoppe av kulden, tåken og regnet, mor av at hun var forkjølet, trøtt og sliten etter reisen, andre eventuelle av at jeg ikke kontaktet dem. Jeg lot meg ikke stoppe av noe. Jeg kjørte til Ålgård, Edlandsfjellet, der jeg ikke har vært på lenge, og egentlig ikke kan huske at jeg har vært. Nå gikk jeg der alene, og da blir det alltid en krafttur.

Jeg tok strake veien opp. Det var ingen sti eller den slags, der jeg gikk, men det endte nå på toppen av det som heter Nonsfjell, i første omgang. Der var det godt med vind. Jeg hadde meg en sjokoladebit, og studerte sammenhengen mellom jærkommunene Time, Klepp og Gjesdal. Det var ingenting i veien for at jeg kunne bli kjørt til Edlandsfjell, og gått hjem.

Nå gikk det i andre retningen. Jeg tenkte i hodet mitt at jeg kunne gå til Kringleli, uten at jeg hadde noen plan for hvordan jeg kunne komme dit. Tåke var det også blitt, sånn at jeg tenkte at jeg kanskje måtte være lite grann forsiktig så jeg ikke rotet meg aldeles bort. Fare for redningsaksjon ville det aldri bli, jeg var omringet av kjente steder, og fra en topp kunne jeg alltids om det ikke var tåke, se til havet og gå mot det. Gikk jeg i helt feil retning, ville jeg uansett ende opp på en bilvei, og den ville tatt meg til E39 eller andre steder jeg kjenner. Men det var fare for at jeg ville bli forsinket hjem.

Jeg tok imidlertid ikke hensyn til dette i det hele tatt. Jeg tenkte jeg skulle til Kringleli. Ved alle veier jeg hadde et valg, holdt jeg til høyrre, altså mot vest, og ønsket en størst mulig sirkel å gå i. Slik kom jeg ned til foten av Engjavatnet, tok der opp første og beste fjellside, og kom til en høyde hvorfra jeg så rett ned til Homslandsvannet. Jeg gikk langs med det, oppe i fjellsiden, et godt stykke, før jeg tenkte det var på tide å komme seg hjem.

Jeg rotet litt med retningen før jeg fikk skikk på det. Jeg var opp og ned et par topper, måtte orientere meg litt, før jeg fikk øye på havet og kunne gå i retning mot det. Jeg så Engjavatnet igjen, og visste at høydene på andre siden var dem jeg måtte opp igjen. Ned havnet jeg i Einer og buskas og bekker og røys, som jeg alltid gjør, jeg går alltid i kratt når jeg går alene. Det kan jeg bli husket for. Denne turen var også spesiell med det at enn at jeg små rastet fire ganger, så var ikke en eneste av dem ved siden av vann. Godt gjort, fullt opp som dette terrenget er av vann og tjern.

Ruten gikk ned til Røssetjørna, og opp første og beste skråning til jeg på ny var på det jeg alltid vil kalle Edlandsfjellet. Der hadde jeg trassig en kopp toddy ved Stemmen, det lille tjernet med demningen, pittoresk lagt til blant juksesvaberg og jærmark. Der har nok mange gjesdølinger grillet pølse.

På vei hjem ringte Olia. Hun er som bestemor, blir aldri med på tur, men legger veldig mye i å lage maten til dem som kommer hjem. Her hadde hun laget kjøttkaker, pussig likt bestemors i smaken, og hadde potetmos ved siden av. Det stod pakket i plast, hadde vært ferdig i timevis, akkurat som bestemor pleide å gjøre det. Søndagstallerknene var satt frem, det stod ferdig dekket, kun til meg, på det lille bordet ved lenestolen i stuen. Til dessert hadde hun bakt det hun kalte «Sirniki», «ostelapper» kunne vi kanskje oversette med, der en viktig ingridiens er cottage cheese. Kjempegodt.