Bomber i Ukraina

I dag er det kommet melding om at det er sprengt fire bomber i byen Dnepropetrovsk i Ukraina. De var plassert i søppeldunker, og sprengte en etter en forskjellige steder i byen, slik at følelsen av terror ble forsterket. Ingen søppeldunker kunne være trygge, og de som laget bombene hadde kapasitet til å lage fire stykker av dem og få dem til å gå av noenlunde samordnet. Ingen er meldt drept, men 27 er skadet.

Jeg har vært mange ganger i Ukraina, men aldri i Dnepropetrovsk. Det vil si, jeg har selvfølgelig kjørt gjennom byen i tog gjentatte ganger på vei fra Kiev til Krim. Min ukrainske kone stoler ikke et øyeblikk på denne byen. Hun sier dette er hjembyen til den ukrainske mafiaen, og til to forhatte politikere: Janukovitsj og Timosjenko. Riktignok er Janukovitsj fra Donetsk, men min kone sier dette er to byer av akkurat samme støpning. Det er millionstore industribyer i Ukrainas to store elvebassenger, Dnjepr og Don. Her er det business, og der det er stor business i Ukraina, er det også stor kriminalitet og korrupsjon. En sommer vi planla å kjøpe en kontorstol på nettet fra et ukrainsk firma, ble hun dypt skeptisk da hun så at firmaet hadde hjemmeadresse i Dnepropetrovsk. Det ble ingen handel.

Foreløpig er det ingen som vet hva det er med disse bombene, men spekulasjonene er mange. Det blir satt i sammenheng med fengslingen av Timosjenko, og forholdene hun har i fengselet. Hun skal sultestreike, og det er publisert fotografier av blåmerkene hun skal ha fått fra hardhendte vakter. Det er helt umulig å vite hva man skal tro. Min kone sier hun sultestreiker mellom måltidene. Jeg tror også at hun og advokatene hennes spiller et spill for å vinne oponionen, særlig oponionen i vesten. Hun blir fremdeles omtalt som oransjerevolusjonens dronning. Men hun er rikere enn John Fredriksen, og tjente pengene sine på det umulige 90-tallet der ingen i de tidligere sovjetstatene ble rike uten ved å stjele pengene fra folket. Det er skittent det som foregår nå i Russland og Ukraina, men det er ikke til å sammenligne med de lovløse tilstandene den gang. Det er sørgelig man i disse landene ikke kan lykkes verken i politikken eller i forretningslivet, uten gjennom å være like skruppelløs som de som nå sitter med makten og pengene. Omgås du ulver, må du gjøre om ulver gjør, sier et russisk ordtak (egentlig: lever du med ulver må du også ule).

Det er likevel forferdelig at utviklingen nå bare ser ut til å gå gale veien. At vinneren av presidentvalget arresterer taperen, slik Janukovitsj gjorde med Timosjenko, viser at makteliten ikke engang forsøker å late som de respekterer demokratiets spilleregler. At det nå blir sprengt bomber gjør landet utrygt. Jeg har forstått det slik at noen har håpet EM i fotball skulle hjelpe landet å få skikk på seg. Selv om landet under og forut får mesterskapet får mye oppmerksomhet rettet mot seg, ser det ikke akkurat ut til å ha hjulpet for den politiske situasjonen i landet. Det må også nevnes at det internasjonale fotballforbundet ikke akkurat går foran med et godt eksempel.Det er bare å ta en titt på hvordan Russland og Qatar ble tildelt VM i fotball i 2018 og 2022.

Jeg har ikke vært i Ukraina på over et år, og savner landet veldig. Jeg håper og tror at disse bombeeksplosjonene er noe som vil utarte. Det er vanskelige forhold i Ukraina, politisk og økonomisk. Men slik har det vært stort sett gjennom hele landets historie, og det har vært forholdsvis lite blind vold og terror. Folk som blir arrestert eller drept i det landet der vet som regel hvorfor. De har vært med ulver, og må nå tåle behandlingen fra dem.

Advertisements

Klimamelding

I går kom regjeringen med sin klimamelding. Jeg rekker nok ikke å skrive denne posten ferdig i kveld, men jeg rekker å begynne på den. Det er noe merkelig med denne meldingen, som det er med veldig mye klimapolitikk og medienes omtale av den, som det også er det med hele saken. Det er noe av det mest alvorlige vi står overfor, men dette blir gjentatt så ofte og så intenst at budskapet er i ferd med å bli tømt for mening. Verdens undergang er varslet så lenge vi har skriftlige kilder, og det er ikke noe nytt at mennesket har skylden.

Verdens undergang blir det nok neppe, selv om de verste progonosene skulle slå til. Det vil heller ikke bli noen katastrofe av størrelse som kan måle seg de andre større katastrofene forskjellige århundre har hatt å by på. De to verdenskrigene var verre, og svartedauden var mye verre. Klimaet har dessuten skiftet gjennom århundrene og årtusnene, også uten menneskenes hjelp. Men det er et par ting som gjør at trusselen ikke er noe å bagatellisere, selv ikke for dem som skulle like å gjøre det. Det er et par værforandringer som kan være irreversible. Vi kan få smelting av deler av tundraen i det nordlige Russlad og Canada, med en voldsomt selvforsterkende effekt, siden her er det lagret mye karbon som da vil bli sluppet ut i atmosfæren. Det er også faste og livsviktige værfenomen som kan forsvinne, mest kjent er sikkert El Nino i Sør Amerika. Vi kan få alvorlig tørke, og sårbare områder som får vannet i kraftige regnskyll over et par dager, i stedet for jevnere fordelt over noen måneder, slik at jorden kan ta i mot dem. Nøyaktig hva som vil skje vet ingen, men risikoen gjør at dette er noe vi bør være forsiktig med.

Derfor er det viktig og nødvendig at politikerne i forskjellige land tar dette på alvor, og får satt i gang tiltak som gjør at vi får redusert utslippene våre. Jeg hører ikke til dem som mener ansvaret ligger hos politikerne alene. Ære være dem som vil bli politikere, de har mye å tenke på, folk flest må også ta ansvar. Men de store avtalene er det bare politikerne som kan gjøre. Presset av medier og forskjellige mer eller mindre miljøvennlige pressgrupper er det her mye rart som blir bestetmt. Og det er i oppgitthet over dette jeg mest av alt skriver denne posten.

Den gangen hysteriet stod sterkere enn det gjør i dag ble det vedtatt at Norge skulle gjennomføre kraftige utslippsreduksjoner, og at 2/3 av disse skulle tas hjemme i Norge. Det var et helt urealistisk og kanskje direkte dumt vedtak. Jeg hører ikke til dem som mener at Norge som et rikt og oljeeksporterende land ikke har et ekstra ansvar for å gjøre noe, vi har pengene og vi har et ekstra lag med skyld. Men folk må ikke bli ført bak lyset. Vi må ikke late som vi reduserer utslippene i verden, når alt vi gjør er å flytte utslippene våre til utlandet. Det er ingen fin måte å bli kvitt søppelet på, å kaste det over til naboen.

Vi har for eksempel klimatiltaket «elektrisfisering av sokkelen». Det vil si at vi bygger kraftledninger gjennom vår vakre vestlandsnatur, for å forsyne oljeinstallasjonene med elektrisitet fra land. Slik unngår vi å bruke gassen vi pumper opp til å drive oljeplattformene. Med elektrisitet fra land sender vi gassen til Tyskland, og ellers i Europa, slik at den kan bli brent der og gå på disse landenes klimaregnskap. Ved siden av å ødelegge naturen vår med skjemmende master, betaler vi vanvittige pengesummer for å få dette til. Og det eneste vi oppnår er at utslippene blir bokført i andre land enn vårt. Søppelet ligger hos naboen.

Til overmål får vi strømmen fra denne gassen tilbake igjen. Norge er ikke helt selvforsynt med strøm. Våre vannkraftverk fungerer ypperlig om våren, når snøsmeltingen foregår. Når vinteren står på og elektrisiteten trengs mest, har vi underskudd og må importere. Da importerer vi fra Eurpoa, brent kull og gass. Den samme gassen vi sender elektrisitet fra land ut for å pumpe opp, og sende videre. Og forresten, oljevirksomheten er med i den ganske uoversiktlige og vanskelig forklarlige kvoteandelen. Det vil si at om vi skulle spare noe Co2 på å elektrifisere sokkelen, blir denne kvoten brukt tilsvarende et annet sted i Europa.

Som argument mot dette blir det sagt at Norge bør gå foran som et godt eksempel. Vi må redusere mer enn vi er pålagt, som et eksempel for andre til å følge etter. For det første vet jeg ikke hvor interesserte folk rundt omkring i verden er etter å følge gode eksempel. Om alle er så navlebeskuende som oss, skulle det være ganske håpløst. Dessuten er det kanskje ikke det beste eksempelet, å skryte på seg ren industri og god samvittiget, ved å flytte alt som er skittent ut av landet. Det delvis statlige oljeselskapet Statoil borer oljesand i Canada, mens det blir diskutert om det er rett eller galt å utvirke nye felter er på hjemmebane. Dette er godt kjent. Mindre kjent er det at et annet delvis statseid selskap, Yara, ikke bygget aluminiumsfabrikk i Norge. Den må drives med et gasskraftverk. Så fabrikken er bygget i Qatar, der de ikke later som de er renere enn de er, ved å eksportere sine utslipp.

Vi trenger en ordentlig og saklig diskusjon om hvilke tiltak som vil virke. Nå har det kommet noe som heter Grønne sertifikat. Det har ført til at alle vi her i Norge har fått litt dyrere strømregning, i form av økt nettleie, mens det blir bygget vindmøller i Sverige. En av de som tjener penger på disse grønne sertifikatene er Øystein Stray Spetalen, en fyr som regelrett kaller klimaendringene oppspinn, men han kan gripe en pengeseddel når den dingler foran ham. Han har investert i vindmøllepark, eller hva det nå var han invisterte i, og nyter godt og gratis av støtteordningene. Vi må passe på at vi ikke blir som Tyskland, som varsler stenging av atomkraftverkene sine, for så å måtte importere strøm fra Frankrike – som får strømmen fra atomkraftverk.

Det er for mye bløff og tull og tøys. Klimameldingen har tatt turen direkte inn i parodien. Her skal vi kutte to tredjedeler ved å begynne å sykle, og en «kraftig satsning på kollektivtrafikken». Det siste er det satset kraftig på så lenge jeg kan huske, uten at det er mulig å si det har skjedd så mye. I hvert fall har ikke privatbilismen gått ned. Og at politikerne sier at «folk skal sykle mer» er noe av det mest uforpliktende de kan si. De kunne i det minste prøve seg på å antyde hvor mange som må skifte ut bil med sykkel hvor ofte, for at det skal monne i det hele tatt. Det ville for eksempel være interessant å vite hvor mye det ville utgjøre om alle i Norge satte fra seg bilen og syklet for alltid (jeg har sjekket, privatbilismen utgjør cirka 10 % av norske utslipp, om vi skal kutte 30 % og ta to tredjedeler hjemme, vil det utgjøre 1/2 av det som er nødvendig om all privatbilisme i Norge opphørte).

Jeg vil ikke torpedere en god sak. Men jeg vil ha mindre skryt og mer ærlighet inn i diskusjonen.

Leiligheten i Spania er solgt

I dag solgte mor leiligheten i Spania. Det kom inn et bud et godt stykke under prisantydning, men dette er Spania, her går prisene nedover, og mor aksepterte. Det er et eventyr som med det tar slutt, snipp, snapp, snute er det ute.

Det var far som på slutten av sitt liv skiftet fra å være offentlig til å være privat praktiserende lege. Plutselig ble vi rike. Det vil si, jeg hadde for lengst flyttet hjemmefra, og det samme hadde de fleste av de andre barna. Men det var tydelig å se at mor og far hadde mer penger å rutte med. Julegavene tok seg voldsomt opp, det var råd til å unne seg ting, det ble kjøpt inn motorsykkel i Norge og leilighet i Spania. Når møbler og inventar ble skiftet ut, så var det dyre ting som kom inn. Vi hadde vært en familie vant med å vente på neste lønning, plutselig var det som om pengene hopet seg opp.

Så kom altså denne leiligheten i Spania, Casa Salen. Det var fra første stund fars prosjekt, vil jeg si, selv om mor selvsagt var med. Men Spania var fars land. Det var her han hadde studert, tre år i Oviedo, mot slutten av regimet til Franco, rett før jeg ble født. Der lærte far seg spansk språk og spansk kultur. Og når vi kom tilbake til Spania, ble han litt spansk. Selv om han ellers var veldig, veldig jærsk.

Far trivdes enormt nede i leiligheten i Spania. Og han ville gjerne at alle skulle benytte seg av den, alltid gratis. Det var særlig Trude og Lars som var i en familiesituasjon som gjorde det gunstig å bruke den. Jeg var notorisk ungkar, og kunne ikke godt sitte i en luksusleilighet og drikke vin alene, jeg måtte på språkkurs og eventyr. Tone og Torben hadde andre forpliktelser. Trude og Lars var der med familien hvert år, mener jeg. Og mor og far var der mange ganger hvert år.

Første gang jeg var der må ha vært i 2006. Da la jeg turen til Spania etter å ha vært på språkkurs og rundreise i Italia. Siden ble det fast tradisjon at jeg avsluttet sommerferien med et opphold i Spania. Det var fredelig og godt og bedagelig, med litt slaraffenliv og velstand, etter uker med intenst språkarbeid og kummerlige boforhold i billige leiligheter i Italia, Russland, Hviterussland og Ukraina.

I 2008 døde far, plutselig og uventet. Leiligheten ble stående som en, hva skal vi si, mor kunne jo reise ned dit alene, men det var temmelig åpenbart at det aldri kunne bli det samme. Det var fars prosjekt, og det gav bare mening så lenge far og mor var sammen. Dessuten hadde ikke mor inntekter til å betjene de løpende utgiftene ved leiligheten.

Jeg var der en gang etter dette. Det var i 2010, sammen med Olia. Det var en alle tiders ferie en alle tiders høst, det var mirakelhøsten. Det ville seg slik at Olia og jeg fikk 14 dager i Spania, jeg deler av dem i forbindelse med en jobbreise. Da var hun og jeg i Casa Salen, og disponerte den. Det var vårt første med luksus. Vi var jo vant med vår leilighet på 35 kvadratmeter i Bergen, og på billigleilighetene vi finner oss på Krim. Her var det norsk ferieluksus i sommervarme Spania, midt i september. Det var vin hver dag, som en selvfølge.

Nå blir det ikke flere reiser på oss, dit. Det lå også i kortene. Nå som vi begge jobber, må vi bruke felles ferie til å reise til hennes hjemland, Ukraina. Eller så kan vi reise til Italia, hvor vi begge kan språket, og hvor jeg føler meg mer på plass enn i Spania.

Jeg likte ikke så godt at vi solgte denne leiligheten. Var det opp til meg, skulle vi holde på den. Men det er ikke alt som går an å velge her i livet, og for mor tror jeg det etter hvert ble helst en plage. Det var far sitt prosjekt og hans sted. Når han døde, gikk dette eventyret mot slutten. Nå er det altså over. Oppgjøret er i august. Alt vi har er bildene og minnene.

Og som de sier så fint i tegnefilmen Up! (sånn cirka): Takk for eventyret, nå må vi lage oss et nytt.

Mor, Far, Bord, Spania, Leilighet

Fra den gangen leiligheten var vår.

En sykkelhistorie

Det er på tide å få ut litt frustrasjon rundt en sykkel. Det passer på en solskinnsdag som denne.

Jeg flyttet til Rogaland i fjor sommer, og kjøpte en sykkel for å sykle til jobb. Den punkterte med en gang. På vei hjem fra butikken på Bryne hvor jeg kjøpte den, til Ganddal hvor jeg bor, punkterte den.

Jeg kjøpte lappesakker, og lappet den. Det vil si, jeg kjøpte ikke lappesaker, jeg kjøpte ny slange, slik de sier man gjør nå for tiden. Jeg la ny slange i dekket. Det vil si, min kone gjorde det. Jeg er en notorisk kløne i sånne gjøremål, jeg får det ikke til. Min kone fikk det heller ikke til.

Sykkelen var punktert da jeg senere en helg skulle sykle sammen med min kone til Stavanger, hvor hun jobber. Dekket var flatt, min kone måtte sykle alene. Sykkelen var også punktert da min kone og jeg en sensommerdag skulle sykle ut i marka og plukke bær, vi kom så vidt ut av gårdsrommet. Sykkelen var punktert.

Jeg går i surr alle gangene den har vært punktert og lappet. Det vil si, den er aldri lappet, det er ny slange hver gang.

En gang syklet jeg til jobb i forferdelig regn og motvind. Det gikk forferdelig sakte, jeg kom for sent også. Sykkelen var punktert. Dekket var flatt.

Jeg tok hele sykkelen til sykkelbutikken hvor jeg kjøpte den. Første gang tok jeg bare hjulet, og fikk satt inn ny slange, gratis. Det er den eneste gangen jeg har kunnet sykle i månedsvis på den. Nå tok jeg hele sykkelen, fikk satt inn ny slange og fikset bremser, betalte flere hundre kroner for fillejobben som tok noen minutter.

I mars punkterte jeg igjen. Det var en av de sjeldne gangene jeg fikk med meg når det skjedde. Det var på Orstad,rett etter innkjøringen inn mot Klepp stasjon, når man sykler fra Bryne mot Ganddal. Det var slik en kald regnværsdag, en onsdag hvor jeg var booket til å stå stand up om kvelden, mener jeg å huske. Jeg måtte gå til fots og leie min punkterte sykkel de siste 7 – 8 kilometerne som manglet.

Nå måtte jeg klare å fikse sykkelen selv. Skal man ha sykkel og sykle til jobb, nytter det ikke å bli satt ut av spill ved hver minste punkterting. I hvert fall ikke når man punkterer så ofte som jeg gjør, en gang i måneden, nærmer det seg. Og jeg og mine har ennå aldri klart å sette i ny slange, så det går an å sykle med den etterpå, uten at den straks er punktert.

Jeg satte sykkelen ute i gårdsrommet, med min kone som assistanse, og skiftet slangen selv. Jeg fikk av hjulet, det er lett, vrengte av dekket, det er vanskelig, men en treningssak, og fikk satt i en ny slange. Det vil si, det fikk jeg ikke helt til, akkurat det gjorde min kone. Det var også hun som fikk hjulet på igjen. Jeg gjorde en liten testtur frem og tilbake på gaten, og satte sykkelen i garasjen.

Neste dag var hjulet flatt.

I denne tiden lånte jeg min kones sykkel til jobb, sprang til jobb, lånte bilen til mor på jobb, sprang til mor og lånte bilen fra henne til jobb, og bodde også hos henne en liten uke, mens min kone var på ferie, og løp fra mor til jobb. Det er blitt noen uker uten sykkel.

I påsken hadde jeg en kamerat på besøk. Han er sivilingeniør og geni. Han kan både regne ut tingene og sette dem sammen. Selv beruset av vin klarer han å lappe en sykkel, det vil si, skifte dekk, eller helt presist: skifte slange. Han belærte meg en rekke med ting mens han gjorde det. Jeg tok en liten runde i gaten, før jeg satte sykkelen i garasjen.

Før påsken var over var hjulet flatt igjen. Jeg antok det kunne være noe med ventilen, kanskje var den skrudd igjen på feil måte, det var noe der. Andre påskedags kveld pumpet jeg sykkelen opp.

Tredje påskedags morgen syklet jeg til jobb. Det vil si, jeg syklet ned til Prixen, som lokalkjente kan forstå. 500 meter, kanskje. Hjulet var helt og aldeles flatt.

Når jeg nå skulle forsøke meg enda en gang på å få ordnet disse greiene, lappe sykkelen, eller skifte dekk, eller hva det skal kalles, så undersøkte jeg slangen. Var det virkelig hull i den? Jeg fylte en balje med vann, som jeg har lært i barndommen, og skulle ha slangen nedi der for å se når det boblet. Det var det virkelig ingen grunn til, for revnen i slangen var så stort, at jeg kjente luften som kom ut av det når slangen var pumpet opp, og det var godt synlig i enhver tilstand. Den andre slangen hadde hull samme sted.

Det kunne altså være noe med selve hjulet? Det var det ikke, jeg undersøkte. Kanskje var det dekket? Det var det, jeg undersøkte og fant. I dekket var noe så spist at jeg stakk meg på det når jeg følte meg for med fingeren, og godt synlig var det, når man først hadde fått øye på det. Jeg var sikker på det var en stein, min kone har nå tatt det ut, det var et glasskår.

Så jeg måtte kjøpe et nytt dekk. Det har jeg gjort. Her om dagen skulle jeg også sette en slange inn i det. Det kunne jeg ikke få til. Ikke tale om. Jeg vet jeg er en kløne, men jeg er også en voksen mann. Det er klart jeg må kunne sette en slange inn i et sykkeldekk, og få dekket på hjulet og hjulet på sykkelen. Men enda hvor klart dette er, jeg klarte det ikke.

Torsdag kveld ble oppgaven satt ut til mn kone, som går på med russisk pågangsmot. For henne er ikke dette en begivenhet som gjør at man må sette av en ettermiddag eller formiddag (eller noen måneder), som det er for meg, hun går bare ut og gjør det.

Bortsett fra denne gangen, for hun klarte det ikke.

Det var nemlig feil dekk jeg hadde kjøpt. Det var dessverre litt for stort i forhold til hjulet.

Og vi er like langt. Kanskje kan jeg sette i slangen i det gamle dekket, nå som min kone har tatt ut glasskåret. Kanskje må jeg skifte ut dekket jeg har kjøpt, med et annet og riktig.

Dette var en sykkelhistorie.

Min kone pumper luft i bakdekket, men det hjelper ingenting, for i bakdekket sitter et glasskår. Dette er 13. mars.

Liv Løberg og det norske arbeidsmarkedet

De siste ukene har norske medier og særlig NRK-radio forsøkt å melke suksessen med at Audun Lysebakken måtte gå av som likestillings- og inkluderingsminister, og at det ble store rokeringer i SVs regjeringskabal like etter og som en direkte følge. De har forsøkt å finne andre ministere som har vært inhabile, eller muligens har vært inhabile, eller muligens har stilt seg i en situasjon der det kan være tvil om at de kanskje var inhabile. For meg har det ført til at jeg har måttet skru av radioen under nyhetssendingene. Media opptrer ikke som vaktbikkje, men som stavmikser, de vil bare lage røre der de har gratis mulighet for det. Det er viktig at ministerne våre gjør en skikkelig jobb, og at forvaltningen av offentlige penger er grundig og etterrettelig. Men det er nok ikke problemet med inhabilitet som er det aller største.

Det foregår for tiden en rettssak mot Liv Løberg. Jeg hørte først om henne, da min kone nettopp var kommet til Norge, og søkte godkjennelse for sin utdanning fra Ukraina. Det var da noen som forvekslet Nasjonalt Organ for Kvalitet i UTdanningen (NOKUT), som min kone søkte godkjennelse fra, med Statens autorisjonskontor for helsepersonell (SAHF), som Liv Løberg jobbet med. Liv Løberg hadde da nettopp mistet jobben. Hun hadde brukt falske papirer. Og det ble sagt som en morsom sak, den som skulle godkjenne andres papirer, hadde selv forfalsket sine.

Min kone har karakterer på en skala fra 1 til 5, slik de bruker i Ukraina. Den ble redusert med en hel karakter, slik at hennes snitt på litt over fire i det norske utdanningssystemet vil bli litt over tre. De kuttet også et år i utdannelsen hennes, slik jeg vet de har for vane. Hun mangler derfor i Norge et år på å få ferdig sin mastergrad i italiensk oversettelse, og er dermed ingen master i italiensk i Norge. I Norge er hun bachelor. Hun velger nå å ta en ny utdannelse i Norge fra grunnen av, og tar for det om igjen fag tilsvarende norsk videregående.

Liv Løberg er nesten utdannet hjelpepleier. På meg virker det ikke som hun har fullført noen ting, men jeg skal ikke uttale meg bastant om ting jeg ikke vet noe om. Fra retten kommer opplysninger om at hun har ettårig hjelpepleierutdannelse i Aker, og så var det visst noe i England, men det var ikke noe skikkelig. Hun skulle med andre ord jobbet på sykehjem, slik min kone nå gjør, for å spe på inntekten mens hun studerer. Min kone har ikke fått godkjent noen hjelpepleierutdannelse, selvsagt, og opererer på aller laveste lønnstrinn.

TV2 har lagt ut skjermdump av CVen Liv Løberg hadde ute på nettet. Den finner dere her. Den lå ute på sidene til Fremskrittspartiet, hun var vararepresentant fra Akershus for perioden 2009 – 2013, altså denne. Hun har også hatt en del andre verv, som man kan se av CVen. Dessuten har hun en bemerkelsesverdig utdannelse, med London School of Economics, Queen Mary College og NHH, ved siden av en sykepleierutdannelse fra Sverige. I hvert fall de tre første henger veldig, veldig høyt, og den siste, henger høyt når man bare er hjelpepleier, og knapt nok det.

Med denne CVen fikk Liv Løberg en rekke toppjobber. Jobben hun hadde i SAHF, var bare den siste. Hun var trygdesjef ved Oslo trygdekontor og personaldirektør ved det norske meterologosike institutt på 1990-tallet, fra 2000 til 2005 var hun divisjonsdirektør ved Ullevål sykehus. Det siste er jo ikke så verst, når man har begrenset utdanningen sin til et år med hjelpepleie.

Naturlig nok ble det en del konflikter. Man kan forfalske CVer, men man kan ikke forfalske kunnskap. Liv Løberg hadde ikke peiling, verken på faget eller på styret, og tross alle sine oppgitte økonomiske utdannelser hadde hun store problemer med å forstå regnskap. I retten er det sagt at hun brukte mye penger på mobiltelefoner og møbler, og reiste mye på kongresser.

Hun mistet stillingen sin som personaldirektør på sykehus da 11 avdelingsledere skrev et brev og klaget på hennes lederstil. Liv Løbergs overordnede, Helge Kjersem, måtte ta affære. Han har sagt i retten at han ønsket ingen personalsak, og derfor ville ha en minnelig avvikling av Løbergs engasjement. Liv Løberg engasjerte advokat i sluttforhandlingene, og fikk med seg 550 000 kroner i sluttpakke, pluss en attest for godt utført arbeid.

Min kone må jobbe 3-4 år på sykehjemmet hvor hun jobber, for å komme opp i en slik sum.

Etter å ha sluttet fordi hun ikke fungerte som leder ved Ullevål, ble hun av rekrutteringsbyrået Manpower innstilt som administrasjonssjef ved SAHF, og var det fra 2006 til 2010, hvor endelig de falske vitnemålene ble varslet og oppdaget.

Dette er en alvorlig sak. Dette kan få oss til å lure på hva de driver med, de som ansetter folk i ledelsen ved offentlige institusjoner. Kan man fungere der i 10-15 år uten at det blir oppdaget at man ikke har den kompetansen man gir seg ut for å ha? Er det virkelig slik at sykehussjefer bruker 550 000 kroner og skriver ut åpenbart uriktige sluttattester, «for å unngå bry»? Og hvorfor bruker man enorme summer på hodejegere, når hodejegerne åpenbart ikke gjør jobben sin, og ikke gidder sjekke referanser, utdanning eller kunnskaper, selv for søkere til høye lederstillinger?

Her går det mange kroner tapt. Og her ser det ut til å være en kultur, der det gjelder å få alt til å skure og gå på et eller annet vis, og det ikke er så nøye om alle er det de gir seg ut for hele tiden. Så lenge alt ser bra ut, er det ikke så farlig hva som egentlig foregår.

For min kone og alle andre som strever med å få godkjent sin utenlandske utdannelse og arbeidserfaring, også fra SAHF, er dette en åpenbar provokasjon. Det er det også for alle andre som har søkt på disse stillingene, og ikke fått dem, og for alle dem som har måttet jobbe under en leder som ikke har vært kvalifisert for stillingen. Liv Løberg opptrer helt uten anger i retten, sier at «hun har gjort en god jobb» og at «vitnemålene var ment som spøk». Hun har altså ikke lært noen ting. Hva slags ledere er det egentlig vi ønsker oss her i Norge? Hvem i all verden er det som bestemmer at sånne som henne får lederstillingene våre?

Jack Tramiel er død

I dag døde Jack Tramiel, 83 år gammel. Jeg visste ikke hvem han var, la det være sagt. Men jeg har funnet ut lite grann om ham i dag, det viktigste at han var grunnleggeren av Commodore, selskapet som laget Commodore 64. Den maskinen har jeg forhold til.

Det var far som kjøpte den, tidlig på 80-tallet. Jeg aner ikke når det kan ha vært, meget mulig var det i 1984 eller enda før, for denne maskinen skulle følge meg og oss i mange, mange år. Jeg var en av de ytterst få i klassen som hadde en slik maskin til å begynne med. Det var få som hadde det rundt der vi bodde, i det hele tatt.

Først hadde vi ingen spill eller noe som helst. Jeg spilte imildertid sjakk, og far kjøpte et sjakkspill i original. Selv på commodore 64 var sjakkprogrammet så godt at det slo meg, selv på lavere spillstyrkenivåer, enda jeg slett ikke var så verst til å spille sjakk som barn. Det tok imidlertid litt tid, tror jeg, før vi fikk dette spillet.

Det første vi gjorde, var å lage tingene selv. Vi måtte programmere en ball, som spratt tilbake når den traff enden av skjermen. Eller vi kunne få den til å komme ut igjen på andre siden. Vi kunne ha flere enn en ball, vi kunne ha mange. Og så kunne vi skifte farge på dem, og på bakgrunnen. Det var ingen ball, det var mer enn asterisk, eller en bokstav, eller et annet av tegnene på tastaturet. Programmet var laget i basic. Det aller enkleste.

Så fikk vi spill. Min kamerat, Ove, hadde også commodore 64, og han hadde kommet litt lenger. Han hadde spill. Fem spill fikk vi: Jumping Jack, Supergridder, Fast Eddie, et spill jeg har glemt og Galaxy. Av en eller annen grunn var det Jumping Jack som mest har bitt seg fast i minnet, kanskje på grunn av den enerverende musikken. Du var en frosk som skulle komme deg over en vei med biler, og en elv med tømmerstokker du kunne hoppe på, bare pass på, for noen tømmerstokker var krokodiller. Supergridder var ganske gøy, du beveget deg i et slags rutenett, og når du hadde beveget deg i en hel rute, ble hele ruten farget. Når alle rutene på brettet var farget, gikk du videre til neste nivå. To erkedumme skurkehoder var etter deg. De var uhyggelig lette å lure, de gikk bare frem og tilbake så lenge de ikke fikk ferten av deg. Fast eddie var veldig primitivt, veldig, mens Galaxy er det klassiske spillet, der du er et romskip nederst på skjermen, og du skal skyte andre romskip som kommer mot deg ovenfra.

Det var de første fem. Siden ble det flere og flere, etter hvert som jeg kom i kontakt med flere og flere som hadde denne datamaskinen. Som jeg husker det, og her husker jeg nok helt riktig, var det alltid jeg som mottok spillene. Det kom nye forsyninger fra andre til meg, mens spillene jeg hadde, hadde de andre fra før.

Jeg brukte mange, mange timer med disse spillene. Blant de jeg husker med størst glede, er Defenders of the crown, Street basket, alle de forskjellige «gamesene», winter, summer og California, jeg spilte Rambo og Commando, Pitstop og alle bilspill var veldig gøy, selvsagt aller mest: Racing destruction. Bedre blir ikke bilspill. Det mener jeg den dag i dag. Her kunne du bygge baner selv, det var forskjellige hopp og forskjellig underlag, forskjellige biler og motorsykler, og til og med forskjellig tyngdekraft, om det siste ikke var det kjekkeste å bruke så veldig. Det var virkelig smart lagt opp, og rart ingen har noe lignende i dag. Street basket med de herlige basketkampene der du valgte spillere, og sted å spille, jeg brukte timevis. Og Defenders of the crown, som jeg spilte til perfeksjon.

Noen er nevnt, mange er glemt. Ganske tidlig fikk jeg begrensninger, kun en halv time hver dag. Så kunne jeg øke halvtimen, hvis jeg gjorde lekser eller øvde meg i sjakk eller fotball. Et time sjakktrening gav to timer dataspill. Det talt ikke om jeg spilte fotball med venner, eller var på trening eller kamp, det var trening og triksing med ball alene som gjaldt. Eller jeg kunne ta en joggetur. Jeg var ganske lykkelig med dataspillingen som barn. Det var nostalgisk å tenke det opp igjen.

Månafossen og spinneriet

I dag har jeg vært i paradis. Olga Iurzhenko

I går var mor og jeg på den tradisjonsrike frokostturen fra Dale til Bymarka, og tilbake over Lifjell. I dag var det enda større prosjekt på gang. Olia har begynt å strikke igjen, og hun gjør det meste ubegrenset. Nå hadde de tilbud på garn på Gjestal spinneri, 150 kroner for en pose garn, fyll posen selv. Det er klart, dette er godt tilbud for Olia som ellers kjøper garn til 10-15 kroner på Sparkjøp og Europris. Men hvordan skulle vi komme oss helt til spinneriet som ligger så langt borte som i Oltedal?

Løsningen ble mor og bilen. Vi tenkte å kombinere det med en tur, så butikken ikke ble så helt håpløs når det gjaldt billig garn i bytte mot dyre bensinpenger. Først var min plan Bynuten, men mor fikk meg på bedre tanker, Olia liker jo ikke så lange turer, forrige gang kom vi ikke opp på toppen. Månafossen, tenkte jeg. Når vi er i Oltedal er vi halvveis, turen opp er 20 minutter til fots, ypperlig kombinasjon med nøstekjøp.

Og sånn ble det. Mor var som vanlig på plass akkurat på tiden, mens Olia og jeg som alltid ble litt forsinket. Det var de siste tingene å pakke, og så er det om å få Olia til å forstå at hun må ha skikkelige klær når vi skal på tur. Det regner og er kaldt og vind, alt sammen på en gang, og vekslende, og hver for seg. I det hele tatt.

Vi kom oss ut innen elleve, og var ved spinneriet halv tolv. Godt innenfor ethvert tidsskjema. Jeg har ikke kjørt denne veien på lenge, den er jo riktig sjarmerende og også Olia frydet seg over Gjesdalsnaturen.

Men det var spinneriet som var drømmen. Olia fryktet det var sånne så poser som man får på apoteket og andre steder man kjøper småting, frykten var imidlertid ubegrunnet. Dette var skikkelige poser i normal størrelse. Og det var bare å stappe dem fulle med garn, så fulle som de ble. Jeg var for min del litt bekymret for at Olia skulle oppføre seg litt ukulturelt. Hun er jo ikke fremmed for å skamløst benytte seg av tilbud som blir gitt, fire bæreposer billig brød, for eksempel, og ingenting. Her var det imidlertid ikke Olia som var verst, langt i fra. To godt voksne Gjesdalsdamer stappet bærepose etter bærepose så fullet at en styrkeløfter ikke ville klare å presse nedi et garnnøste til. Disse gav Olia den nødvendige inspirasjon, slik at et veldig godt tilbud ble supergodt. Fem bæreposer fikk Olia med seg, og var så lykkelig at hun fløy rett opp til Månafossen og videre til paradis.

Mor og meg måtte riktignok kjøre, og Olia satt riktignok på med oss. Det var en veldig, veldig fin tur. Etter Oltedal blir terrenget storslått, med skikkelige fjell på begge sider, fjord og vann, alt hva Norge kan by på av idyll og prakt. Olia var v vostorge, som de sier på russisk, i ekstase. Gilja er det beste, sa hun etterpå, noe så vakkert!

Målet for turen var imidlertid Frafjord, og Månafossen. Olia visste ingenting om hva hun gikk til. Hun var imidlertid full av forventinger hva som enn måtte komme. Fjellene og elven allerede nede ved parkeringsplassen var jo mye vakrere enn det hun har pleid å se i sitt liv.

Stigning er det lite grann opp, puslestigning. Mor og Olia brukte hjelpemidlene som er satt opp for gamle og utledninger, trapper og kjettinger, jeg brukte armene og beina uten at Olia noensinne lot seg imponere av mine stunt. Hun blir gal og skriker når jeg gjør noe dumt som ser farlig ut.

Nåvel, oppover her er det ikke så dumt å gjøre, og farlig er det ikke så lenge man er et minstemål av forsiktig. Og veldig snart får man fossen i syne. Den er mektig. Allerede juvene uten foss er mektige. Når fossen kommer i tillegg, blir man litt lamslått. Det er litt av et skue naturen stiller ut, dag og natt, hver time i døgnet, hver dag i året, år etter år, så lenge vi har eksistert og vil eksistere.

Månafossen er til overmål lagt til så det er lett å se den fra mange, mange forskjellige vinkler. Man går praktisk talt rundt den i en halvsirkel. Vår rast var planlagt ved fossen, 20 minutter oppe i høgget. Men Olia var jo så sprek og frisk, det var ingen sak å gå videre. Mor var også innstilt på en tidlig pause, men det er alltid lettere å overtale henne enn Olia. Når Olia sier nok er det basta finito. Da kommer vi ikke lenger.

Nå var det imidlertid en smal sak. Jeg hadde lest i forhåndsinformasjonen at det var 20 minutter videre til Månsvannet. Det måtte jo være noe, komme seg opp på toppen, og slippe å være i det kraftige bulderet fra fossen. Det er også litt innestengt før man kommer helt opp. Det er liksom ikke plassen for nistekos.

Men det holdt litt hardt. Den videre oppstigningen virket aldri til å ta slutt. Og det var slett ikke noe lettere å gå på oversiden av fossen, enn det var å gå opp til den. Dette skyldtes at det var is og glatt i stien, noe som gjorde en del enkle utfordringer til noen vanskelige. Jeg føk opp og ned for å sjekke om vi kunne være der snart, mens Olia og mor gikk et stykke etter og snakket sammen. Stadig måtte jeg svare på spørsmål om når det var mat.

På toppen var det mat. Til slutt kom vi dit. Det var riktignok slett ikke noe Månsvann der, det var bare en elv. Men en elv er jo ideell og raste ved, og å komme seg ned til den var slett ingen anstrengelse, når vi først hadde kommet oss helt opp. Så slik fikk vi rastet ved en god norsk fjellelv, som om vi var på en skikkelig fjelltur. Jeg blir fylt av energi for ukevis av slike opplevelser.

Og Olia var på sitt aller mest pratsomme og lykkelige. Hun gestikulerer jo mye mer enn oss, armene går rundt omkring ettersom hun forklarer og illusterer det ene og det andre. All nistematen spiste hun med fornøyelse og selvfølge, som vi også gjorde det. Rundstyker med spekeskinke og med brunost, mors hjemmelagde fylte horn, solbærtoddy. Og like ved siden av klukket elven med det friskeste fjellvann.

Ned igjen gikk som ingenting. Både mor og Olia gruet seg litt, det pleier jo være vanskeligere å komme ned, en opp, men her var det akkurat som de fant ut av det. Mor føk nedover som et lyn eller fjellgeit, alt etter hva man velger å kalle det, Olia og jeg kom litt etter fordi vi fotograferte og kysset litt.

Jeg blir alltid mer fascinert og bergtatt av tingene når jeg får sett på dem en stund. Det skjer meg ofte, jeg står overfor en severdighet, og tenker at dette var da ikke så veldig. Flott, men greit. Så blir jeg stående, og klarer ikke å rive meg vekk. Sånn var det igjen, med Månafossen. Det er virkelig spektakulært når vann faller kontinuerlig 72 meter rett ned. En hel elv. Voldsomt.

Hvorfor forlater vi steder som dette, er et spørsmål å spørre. Jeg må være oftere i fjellet, jeg som liker det så godt, og får sånt veldig overskudd av glede og velvære av det. Olia var også smil og glede. På Krim koster det 45 kroner å se en foss falle 10 meter, eller hva det er. Her er det overveldende og gratis. «Dette er deres til Novij svet», sa Olia, det er et sted på Krim, så vakkert at det heter «Novij svet» – den nye verden, paradis. «Og dere har et veldig godt svar», sa hun.

Tilbaketuren gikk like så trivelig som oppturen. Olia ville stoppe enda en gang på spinneriet, kanskje hadde de fått inn noe nytt? Det fikk hun, og mor og meg fikk kjøpt oss hver vår is, med minner tilbake fra da vi barna var små, og vi alltid måtte stoppe på en kro og kjøpe noe under lange reiser. Olia fikk også kjøpt enda en pose garn, for å korte hjemreisen ytterligere og gjøre lykken fullkommen.

Det var en svært vellykket tur for meg. For Olia var det himmelen. Først og fremst at hun kunne kjøpe så mye godt garn så billig. Hun ringte straks hjem på Skype, og viste og forklarte. Dernest alle fjellene og naturen i Gjesdal, Gilja og Månafossen. Det er paradis, i dag har jeg vært i paradis, sa hun.

;

;

20120411-171657.jpg

20120411-171716.jpg

20120411-171740.jpg

20120411-171727.jpg

20120411-172049.jpg

20120411-171759.jpg

20120411-171821.jpg

20120411-171954.jpg

20120411-171852.jpg

20120411-172624.jpg

20120411-172658.jpg

20120411-172718.jpg

20120411-172745.jpg

20120411-172803.jpg

20120411-172816.jpg

20120411-172831.jpg

20120411-172844.jpg