Påskestrand!

I dag var mor og jeg på Orrestranden. Det er kanskje kongen av jærstrendene, skjønt, hver av dem har sin egenart. Solastranden er for meg stranden for å drikke øl, om man kan skrive slikt på en blogg. Her har jeg mange tatt med øl og gitar, fått tent noe bål og stekt noen pølser, og spilt Rockin’ in the free world inn i sommernatten. Her var flørting i ungdomstiden, russearrangement og overnattinger uten søvn. Det er Solastranden. Ungdomsstranden. Ølberg er stranden for utforskning og idyll. Her finnes svaberg og knauser, en liten småbåthavn, her er mye å finne på og ting å se uten at man behøver å gå så langt. Hellestø er gitar og kaffe, her har familien grillet pølser i mange år, her er stranden for å slappe av og en av de strendene hvor jeg har vært oftest. Sele har hengebroen, det er en passende strand for en liten rusletur i jærlandskapet. Bore er badestranden.

Og så kommer vi ut til de virkelige jærstrendene. Reve, Orre, Refsnes, og enda videre til Brusand og Ogna hvor jeg sjelden er. Her er det mer øde og vilt, og samtidig mer fredfylt. Her kommer vi ut dit det passer til åpningen av Garbogs monumentalverk, Fred, den sju mil lange sandstranden. I dag var mor og jeg på Orrestranden.

Det var kanskje den første ordentlige familieturen. Skjærtorsdag hadde Olia fri fra jobb og ville ha meg hjemme. Hun er fra Kiev, og ikke opplært som en god vestlending, det finnes ikke vær som ikke er fint å gå tur i. Man må ta det være man har når anledningen byr seg. Olia vil gjerne ha det «toplinka», som hun kaller det, godt og varmt. Hun vil ikke ut hvis det er fare for regn, som det strengt tatt alltid er her på vestlandet. Så hun ville ikke ut denne overskyede skjærtorsdagen, og fikk også meg til å være hjemme.

Langfredag var det forsøk på den aller mest tradisjonsrike pølsegrillturen. Den har vært hver eneste påske så lenge det går an å huske. Til å begynne med var den alltid på Hellestø, så ble den flyttet til det vi kaller påskeplassen ved Figgjoelven, like ved der Bråstein stasjon pleide å ligge lpå den gamle Ålgårdbanen. Der er det to sider av elven, en solrik og en skyggefull. Pussig nok har vi alltid vært på den skyggefulle siden etter at far døde, og kun en eneste gang mens han levde. Det er ganske striglet der, etter min smak. Lakesfiskerne har satt opp en liten bod, et lite skur, med bord og benker, det er mer komfortabelt enn vi har det på terrassen vår. Jeg får ikke helt turfølelsen. Denne gangen hadde jeg også pølser hvor pølseprodusenten med vilje hadde gjort det plent umulig å få dem stekt over åpent bål. De sprakk så selv jeg mistet appetitten på dem. Det ble ikke all verden for min del, dette, men det var jo kjekt å være med gjengen.

I dag, derimot, var det skikkelig. Jeg sendte mor melding, skal vi på tur, må det bli etter klokken ett, da Olia skal på jobb. Så etter klokken ett ble det. Mor stilte opp, klar for alt, pakket og kledd for enhver form for tur. Men helst ville hun til stranden, og det ønsket ble innvilget, mot at det ble Orrestranden.

Her er vi kommet frem, mor får sekken på ryggen, mens jeg fotograferer.

Mor hadde som vanlig pakket rikelig med mat, skiver med brunost, frokostbrød med ost og skinke, boller, appelsin og sjokolade, kakao og te. Hun hadde planlagt for det meste, men ikke for hva jeg hadde bestemt meg for å prøve å ta med: risengrynsgrøt. «Jeg så ikke den komme», sa mor. Nei, det er klart. Vi pleier ikke å gå tur på lørdager.

Fugleliv. Noen som kjenner denne?

Planen var den, at jeg skulle koke grøten nesten ferdig, legge den i en beholder, og så spise den ganske snart på turen, mens den ennå var varm. Sukker, kanel og meierismør var med atskilt. Med mor ble det mer schwung over sakene, hun fikk grøten oppi en termosflaske, som også kunne holde på varmen, og hun sørget for at jeg fikk salt i den, salt  grøten.

Mor på vei til sitteplassen, hvor den enn måtte være, på Orrestranden.

Grøtstuntet og det faktum at det allerede var litt sent på dagen, litt lenge siden frokost, gjorde at vi raskt ville finne oss et sted å sitte når vi først var kommet ut på stranden. Det var kaldt og vind, så mor ville finne en liten, lun sandhule å sitte i, og ville sågar gå mot venstre når vi var begynt å gå mot høyre, for å finne den. Men her hadde hun bare å ombestemme seg, det er klart man snur ikke når man har begynt å gå i en retning. Selv om ingen lun sandyne var i sikte den retningen vi gikk, hadde vi pent å gå den til en slik dyne dukket opp. Alle vet at det gjør de før eller siden på skikkelige jærstrender.

Det er ikke så lett å ordne det til, på første sitteforsøk, selv med godt, medbrakt sitteunderlag.

Og på Orrestranda mot nord kom leet helt i enden av stranden, like før overgangen til Reve. Der var det til gjengjeld kjempefint, og godt og varmt. Etter litt startvansker fikk vi til og med ordnet oss med en plankebit, som kunne fungere både som sittebenk og bord. Da var det meste gjort. Dessverre var mye da også allerede spist. For eksempel risengrynsgrøten. Det gikk veldig bra å ha den på tur, selv om det kjentes litt pussig ut å spise den. Vi hadde litt myke papptallerkner, som bøyde og vinglet seg under vekten av grøten, og sand i grøt er ikke så sjarmerende som salt på grilte pølser. Jeg forklarte mor at det skal være salt i grøten, ikke sand. Det kan være noen som vil helle sand i maskineriet, og strø salt i åpen grøt, og generelt, er det best å ha salt og sand på sin rette plass.

Risengrynsgrøt, Orrestranda, Jærstrender

Litt forbedring i sittingen blir det når mor kommer seg ned på bakken. Min skjødesløse omgang med grøt på strand ses til høyre for henne, grøt med kanel og sukker og sand.

Så var det været, havet og oss. Det var uvanlig klart, fargespill av grønt og blått, og spill av hvitt og blått i himmelen. Solen stod rett på oss, vinden kom oss i ryggen, men den var dekket av en vegg av sand og strandgress. Her var vi i beskyttet idyll. Mor snakket og snakket om bading. Det er klart, sånt klart vann har alle lyst til bare å kaste seg uti. Men jeg hadde jo vært dårlig kledd på denne turen og den dagen før, jeg visste det var kaldt denne påsken.

Her har jeg funnet min rette plass. Trygt plassert på en planke.

Til slutt tok mor av skoene og de tjukke vintersokkene og tuslet ned til sjøen barbeint. Da måtte jo jeg også gjøre det. Og da hun brettet opp buksen, og vasset uti, måtte jeg gjøre det også, selv om min bukse ikke gikk an å brette opp. Dermed var det bare et spørsmål om tid før vi måtte uti hele oss.

Her er mor på vei ned til sjøen. Vakre farger.

Og det tidsspørsmålet ble løst et par minutter senere. Vi var allerede oppe på plankebiten vår. Jeg skjønte det, det var når, ikke om, og så var det nå, ikke når. Jeg tok av meg klærne, og tuslet ned til sjøen i underbuksen.

Det var ikke noe særlig kaldere enn da vi avsluttet fjorårets sesong med bading. Men det var mye deiligere. Sjøen var forlokkende denne dagen, nesten ikke bølger, og gjennomsiktig vann det bare var å legge seg ned i. Og så var det jo sol, selv om denne riktignok ikke greide å varme opp lufttemperaturen noe særlig. Først badet jeg litt, så badet mor litt, og så badet jeg litt mer. Så var det ferdig.

Verken håndkle eller klesskift hadde vi med, i hvert fall hadde ikke jeg med. Selv om jeg bader så å si hver eneste påske, hadde det ikke falt meg inn at jeg skulle bade denne, og enda mindre at jeg kanskje skulle ta noen forholdsregler at det kunne skje likevel. Nå var underbuksen klissvåt, og buksen var også våt, siden jeg hadde brukt den til å vasse i. Ingen vits å gå i detaljer her, om hva som er ekkelt og ikke. Det endte i hvert fall med at jeg fikk låne en helt tørr, lang underbukse av mor, sånn gammel type av ull.

Dermed hadde det også blitt nokså sen ettermiddag. Solen var kommet så lavt at det begynte å bli litt skygge, også der vi satt, og vi kunne rusle hjem igjen. Forfrisket, og godt optimistiske både for resten av dagen og resten av påsken, og resten av livet. Det var sånt fint vær og god luft på denne stranden denne dagen, alt er mulig. Jeg kjørte mor hjem. I morgen skal vi gå i bymarka.

 

 

Advertisements

One comment on “Påskestrand!

  1. Karimor sier:

    Herlig tur i nydelig vær, og badet var helt nødvendig!! Umulig å sitte og se på det klare, flotte vannet uten å gå uti! Som du sa: Påsken er tiden for årets første bad! Sånn er det! Takk for turen!!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s