Med mor rundt Lifjell

I dag var planen slik: Jeg kjørte Olia på jobb grytidlig om morgenen, så straks til mor, hvor vi sammen pakket sekkene og organiserte hva vi skulle ha med, før vi kjørte til Dale og gikk den tradisjonsrike frokostturen til Bymarka og tilbake over Lifjell. Tilbake skulle vi være i god tid før mor skulle være i kirken og passe barn klokken fem. Det var planen. Helt sånn skulle det ikke bli.

Jeg var hos mor sånn i åttetiden. Det var allerede klar sol fra en morgenblå himmel, dere vet, sånn tidlig på våren når nettene er kalde og solen fremdeles kommer opp lavt over horisonten. Nydelig. Selv å kjøre motorveien fra Sandnes til Stavanger var nydelig. Oppstilte gravemaskiner så vakre ut.

Pakkingen tok en liten time. Vi måtte sikre oss nok og godt pålegg, kaffe er obligatorisk, det samme er egg, og en rekke med andre ting. Stappfull sekk fikk jeg, der det meste besto av frokosten. Så reiste vi av gårde.

Mor ordner sekken ved ankomst.

Vi var så tidlige at vi hadde området helt for oss selv i starten, og for det meste av turen ellers også, forresten. Det er herlig sånn om morgenen. Akkurat i dette området ved Dale er fuglene spesielt livlige. Her er det virkelig markant fuglesang, også fra mange vi ikke hører til vanlig, og når vi snakket om bokfinken, så så vi den. Til og med maurene krelte i tuen sin i morgensolen. Stakk jeg en pinne borti, var straks en håndfull maur på den for å se hva dette var for noe. Full aktivitet.

Dette turterrenget er flott for frokostturer med det at det ideelle stedet å spise frokost kommer så snart. Etter noen hundre meter på en sti i granskogen, går det opp en liten bergvegg, og så er vi på en solfylt knaus med utsikt fra Sandnes til Stavanger. Her er det å få sekkene av, og kokeapparatet på. Først er det egg, så er det kaffe. Det er begge deler ubetalelig.

Under slike frokoster gjelder det å ikke sløse med tiden. Den skal nytes til fulle. Det skal være plass til mange skiver, i tillegg til eggene, kaffen og søtsakene. Helt varm var riktignok ikke denne solen, og særlig jeg hadde som vanlig kledd meg for optimistisk. Det er som jeg sier, vi optimister har det i alle fall bra på forhånd.

Etter at alt var skikkelig spist og drukket opp, gikk vi. Det er bemerkelsesverdig variert terreng langs Gandsfjorden på Sandnessiden. Det blir mange passe små utfordringer, med halvbratte, men aldeles trygge bergvegger som skal forseres. Denne gangen var det is mange steder, siden morgensolen ikke får skikkelig tak på vannet som har frosset om natten. Mor er blitt 60 år, må vi huske, og har dispensasjon til å bruke gammelmannstauet, og forskjellig slags hjelp som er satt opp for å gjøre turen enklere for dem som ikke har helsen gratis lenger.

Vi har ikke gått denne turen siden far døde. Mens han levde, gikk vi den hvert år, mener jeg, fra vi gikk den første gang i 2003, eller om det var enda tidligere. Turen er full av minner og fotografier. Deler av turen går helt nede ved sjøen, på et svaberg der har vi alltid pleid å raste. En gang la vi en plankebit over noen steiner, og balanserte. Selvsagt har vi badet, om enn vannet akkurat her er lite fristende, grapsen som den er og skitten som den føles. Nå var det bare mor og jeg, ikke en gang Tonje var med. Jeg hadde meg en toddy.

Så begynte mor å få dårlig tid. Jeg er mors sønn, men vi er rake motsetninger på en del ting. For eksempel er jeg notorisk ubekymret når det gjelder tid, det er alltid tid nok, kast ikke bort tiden med å stresse med den. Mor er et ordensmenneske, og veldig opptatt av å komme tidsnok når hun skal noen steder, særlig når det involverer andre. Det er jo ingen egenskap å kritisere.

Jeg ser aldri på klokken når jeg er på tur, aldri. Mor begynte å se på klokken tidlig, notorisk bekymret som hun er når det gjelder tid, og om det er nok av den. Vi måtte derfor gå litt på. Det er derfor det er færre bilder fra andre halvdel av turen, det vil si, siste ni tideler. Vi fotograferte under frokosten, og det var stort sett det hele.

En annen forskjell mellom mor og jeg, er at hun liker å følge røde T-er og gå på kjente stier. For meg er det slik, at blant det hærverk jeg kunne gjøre, er å gå rundt og viske bort alle røde T-er som finnes her i verden. Av to veier vil jeg alltid velge den mest ukjente, gjerne også den som ser lengst ut, og som har smalest sti.

Akkurat her på denne turen ble den knappe tiden og det nonchelante valget av stier litt uheldig, for plutselig befant vi oss ikke på noen sti i det hele tatt. Og etter å ha gått en tid i slikt terreng, visste vi heller ikke hvor vi var. Mor ble naturligvis stresset. Mens jeg like naturlig ikke var stresset i det hele tatt, enda tidspunktet mor skulle være hjemme forandret seg en smule. Tre skulle vi være i bilen, halv fire skulle hun være hjemme.

Alright. Da var det til å forandre planene. Vi ville simpelthen ikke rekke det, hvis vi gikk opp på Lifjell, og ned igjen. Vi måtte heller gå strake veien tilbake til bilen. Den gikk ikke akkurat på noen sti, men retningen var opplagt. På Hommersåk-siden av Lifjell var det bare å gå rett frem, med fjellryggen på høyre side og Hommersåk og alt det andre på venstre. Det ble noe kratt og noen gjerder å forsere, vi kom tåpelig nær forskjellige hytter og sommerhus, men vi kom også selvfølgelig tilbake til kjente trakter etter en stund.

Med denne måten å gå på fikk vi gått langs hele Dalevatnet, og ikke bare utkanten av det, som det blir slik vi pleier å gå. Fint nok, karakteristisk Sandnesterreng, med halvmyr, gult gras og lyng, busker og trær her og der, steiner og knauser. Slik vi liker det.

Siste etappe er bare for transporten. Det er rett frem langs en brei skogssti. Kjedelig. Men vi kom tilbake til bilen ti på tre, altså i god tid før mors tidsfrist, og hun var hjemme lenge før halv fire, som var hennes neste. Hun kom seg nydusjet og velstelt til kirken, og var barnevakt, mens jeg rakk å organisere meg og gjøre noenlunde klar middagen til Olia kom hjem.

Advertisements

One comment on “Med mor rundt Lifjell

  1. Karimor sier:

    Tusen takk for turen! Jeg like godt når vi går i ulendt terreng og ikke vet helt hvor vi havner – jeg liker bare aller best å gjøre det når jeg ikke har tidspress! Den turen i myr og over stein tok godt i lårmusklene mine – dette må vi gjenta!!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s