Månafossen og spinneriet

I dag har jeg vært i paradis. Olga Iurzhenko

I går var mor og jeg på den tradisjonsrike frokostturen fra Dale til Bymarka, og tilbake over Lifjell. I dag var det enda større prosjekt på gang. Olia har begynt å strikke igjen, og hun gjør det meste ubegrenset. Nå hadde de tilbud på garn på Gjestal spinneri, 150 kroner for en pose garn, fyll posen selv. Det er klart, dette er godt tilbud for Olia som ellers kjøper garn til 10-15 kroner på Sparkjøp og Europris. Men hvordan skulle vi komme oss helt til spinneriet som ligger så langt borte som i Oltedal?

Løsningen ble mor og bilen. Vi tenkte å kombinere det med en tur, så butikken ikke ble så helt håpløs når det gjaldt billig garn i bytte mot dyre bensinpenger. Først var min plan Bynuten, men mor fikk meg på bedre tanker, Olia liker jo ikke så lange turer, forrige gang kom vi ikke opp på toppen. Månafossen, tenkte jeg. Når vi er i Oltedal er vi halvveis, turen opp er 20 minutter til fots, ypperlig kombinasjon med nøstekjøp.

Og sånn ble det. Mor var som vanlig på plass akkurat på tiden, mens Olia og jeg som alltid ble litt forsinket. Det var de siste tingene å pakke, og så er det om å få Olia til å forstå at hun må ha skikkelige klær når vi skal på tur. Det regner og er kaldt og vind, alt sammen på en gang, og vekslende, og hver for seg. I det hele tatt.

Vi kom oss ut innen elleve, og var ved spinneriet halv tolv. Godt innenfor ethvert tidsskjema. Jeg har ikke kjørt denne veien på lenge, den er jo riktig sjarmerende og også Olia frydet seg over Gjesdalsnaturen.

Men det var spinneriet som var drømmen. Olia fryktet det var sånne så poser som man får på apoteket og andre steder man kjøper småting, frykten var imidlertid ubegrunnet. Dette var skikkelige poser i normal størrelse. Og det var bare å stappe dem fulle med garn, så fulle som de ble. Jeg var for min del litt bekymret for at Olia skulle oppføre seg litt ukulturelt. Hun er jo ikke fremmed for å skamløst benytte seg av tilbud som blir gitt, fire bæreposer billig brød, for eksempel, og ingenting. Her var det imidlertid ikke Olia som var verst, langt i fra. To godt voksne Gjesdalsdamer stappet bærepose etter bærepose så fullet at en styrkeløfter ikke ville klare å presse nedi et garnnøste til. Disse gav Olia den nødvendige inspirasjon, slik at et veldig godt tilbud ble supergodt. Fem bæreposer fikk Olia med seg, og var så lykkelig at hun fløy rett opp til Månafossen og videre til paradis.

Mor og meg måtte riktignok kjøre, og Olia satt riktignok på med oss. Det var en veldig, veldig fin tur. Etter Oltedal blir terrenget storslått, med skikkelige fjell på begge sider, fjord og vann, alt hva Norge kan by på av idyll og prakt. Olia var v vostorge, som de sier på russisk, i ekstase. Gilja er det beste, sa hun etterpå, noe så vakkert!

Målet for turen var imidlertid Frafjord, og Månafossen. Olia visste ingenting om hva hun gikk til. Hun var imidlertid full av forventinger hva som enn måtte komme. Fjellene og elven allerede nede ved parkeringsplassen var jo mye vakrere enn det hun har pleid å se i sitt liv.

Stigning er det lite grann opp, puslestigning. Mor og Olia brukte hjelpemidlene som er satt opp for gamle og utledninger, trapper og kjettinger, jeg brukte armene og beina uten at Olia noensinne lot seg imponere av mine stunt. Hun blir gal og skriker når jeg gjør noe dumt som ser farlig ut.

Nåvel, oppover her er det ikke så dumt å gjøre, og farlig er det ikke så lenge man er et minstemål av forsiktig. Og veldig snart får man fossen i syne. Den er mektig. Allerede juvene uten foss er mektige. Når fossen kommer i tillegg, blir man litt lamslått. Det er litt av et skue naturen stiller ut, dag og natt, hver time i døgnet, hver dag i året, år etter år, så lenge vi har eksistert og vil eksistere.

Månafossen er til overmål lagt til så det er lett å se den fra mange, mange forskjellige vinkler. Man går praktisk talt rundt den i en halvsirkel. Vår rast var planlagt ved fossen, 20 minutter oppe i høgget. Men Olia var jo så sprek og frisk, det var ingen sak å gå videre. Mor var også innstilt på en tidlig pause, men det er alltid lettere å overtale henne enn Olia. Når Olia sier nok er det basta finito. Da kommer vi ikke lenger.

Nå var det imidlertid en smal sak. Jeg hadde lest i forhåndsinformasjonen at det var 20 minutter videre til Månsvannet. Det måtte jo være noe, komme seg opp på toppen, og slippe å være i det kraftige bulderet fra fossen. Det er også litt innestengt før man kommer helt opp. Det er liksom ikke plassen for nistekos.

Men det holdt litt hardt. Den videre oppstigningen virket aldri til å ta slutt. Og det var slett ikke noe lettere å gå på oversiden av fossen, enn det var å gå opp til den. Dette skyldtes at det var is og glatt i stien, noe som gjorde en del enkle utfordringer til noen vanskelige. Jeg føk opp og ned for å sjekke om vi kunne være der snart, mens Olia og mor gikk et stykke etter og snakket sammen. Stadig måtte jeg svare på spørsmål om når det var mat.

På toppen var det mat. Til slutt kom vi dit. Det var riktignok slett ikke noe Månsvann der, det var bare en elv. Men en elv er jo ideell og raste ved, og å komme seg ned til den var slett ingen anstrengelse, når vi først hadde kommet oss helt opp. Så slik fikk vi rastet ved en god norsk fjellelv, som om vi var på en skikkelig fjelltur. Jeg blir fylt av energi for ukevis av slike opplevelser.

Og Olia var på sitt aller mest pratsomme og lykkelige. Hun gestikulerer jo mye mer enn oss, armene går rundt omkring ettersom hun forklarer og illusterer det ene og det andre. All nistematen spiste hun med fornøyelse og selvfølge, som vi også gjorde det. Rundstyker med spekeskinke og med brunost, mors hjemmelagde fylte horn, solbærtoddy. Og like ved siden av klukket elven med det friskeste fjellvann.

Ned igjen gikk som ingenting. Både mor og Olia gruet seg litt, det pleier jo være vanskeligere å komme ned, en opp, men her var det akkurat som de fant ut av det. Mor føk nedover som et lyn eller fjellgeit, alt etter hva man velger å kalle det, Olia og jeg kom litt etter fordi vi fotograferte og kysset litt.

Jeg blir alltid mer fascinert og bergtatt av tingene når jeg får sett på dem en stund. Det skjer meg ofte, jeg står overfor en severdighet, og tenker at dette var da ikke så veldig. Flott, men greit. Så blir jeg stående, og klarer ikke å rive meg vekk. Sånn var det igjen, med Månafossen. Det er virkelig spektakulært når vann faller kontinuerlig 72 meter rett ned. En hel elv. Voldsomt.

Hvorfor forlater vi steder som dette, er et spørsmål å spørre. Jeg må være oftere i fjellet, jeg som liker det så godt, og får sånt veldig overskudd av glede og velvære av det. Olia var også smil og glede. På Krim koster det 45 kroner å se en foss falle 10 meter, eller hva det er. Her er det overveldende og gratis. «Dette er deres til Novij svet», sa Olia, det er et sted på Krim, så vakkert at det heter «Novij svet» – den nye verden, paradis. «Og dere har et veldig godt svar», sa hun.

Tilbaketuren gikk like så trivelig som oppturen. Olia ville stoppe enda en gang på spinneriet, kanskje hadde de fått inn noe nytt? Det fikk hun, og mor og meg fikk kjøpt oss hver vår is, med minner tilbake fra da vi barna var små, og vi alltid måtte stoppe på en kro og kjøpe noe under lange reiser. Olia fikk også kjøpt enda en pose garn, for å korte hjemreisen ytterligere og gjøre lykken fullkommen.

Det var en svært vellykket tur for meg. For Olia var det himmelen. Først og fremst at hun kunne kjøpe så mye godt garn så billig. Hun ringte straks hjem på Skype, og viste og forklarte. Dernest alle fjellene og naturen i Gjesdal, Gilja og Månafossen. Det er paradis, i dag har jeg vært i paradis, sa hun.

;

;

20120411-171657.jpg

20120411-171716.jpg

20120411-171740.jpg

20120411-171727.jpg

20120411-172049.jpg

20120411-171759.jpg

20120411-171821.jpg

20120411-171954.jpg

20120411-171852.jpg

20120411-172624.jpg

20120411-172658.jpg

20120411-172718.jpg

20120411-172745.jpg

20120411-172803.jpg

20120411-172816.jpg

20120411-172831.jpg

20120411-172844.jpg

Advertisements

One comment on “Månafossen og spinneriet

  1. Karimor sier:

    Tusen takk for enda en flott tur! Jeg slutter aldri å imponeres over Olia som er født og oppvkst i en virkelig storby og som tar turer i skog og mark med glede og på strak arm!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s