Jack Tramiel er død

I dag døde Jack Tramiel, 83 år gammel. Jeg visste ikke hvem han var, la det være sagt. Men jeg har funnet ut lite grann om ham i dag, det viktigste at han var grunnleggeren av Commodore, selskapet som laget Commodore 64. Den maskinen har jeg forhold til.

Det var far som kjøpte den, tidlig på 80-tallet. Jeg aner ikke når det kan ha vært, meget mulig var det i 1984 eller enda før, for denne maskinen skulle følge meg og oss i mange, mange år. Jeg var en av de ytterst få i klassen som hadde en slik maskin til å begynne med. Det var få som hadde det rundt der vi bodde, i det hele tatt.

Først hadde vi ingen spill eller noe som helst. Jeg spilte imildertid sjakk, og far kjøpte et sjakkspill i original. Selv på commodore 64 var sjakkprogrammet så godt at det slo meg, selv på lavere spillstyrkenivåer, enda jeg slett ikke var så verst til å spille sjakk som barn. Det tok imidlertid litt tid, tror jeg, før vi fikk dette spillet.

Det første vi gjorde, var å lage tingene selv. Vi måtte programmere en ball, som spratt tilbake når den traff enden av skjermen. Eller vi kunne få den til å komme ut igjen på andre siden. Vi kunne ha flere enn en ball, vi kunne ha mange. Og så kunne vi skifte farge på dem, og på bakgrunnen. Det var ingen ball, det var mer enn asterisk, eller en bokstav, eller et annet av tegnene på tastaturet. Programmet var laget i basic. Det aller enkleste.

Så fikk vi spill. Min kamerat, Ove, hadde også commodore 64, og han hadde kommet litt lenger. Han hadde spill. Fem spill fikk vi: Jumping Jack, Supergridder, Fast Eddie, et spill jeg har glemt og Galaxy. Av en eller annen grunn var det Jumping Jack som mest har bitt seg fast i minnet, kanskje på grunn av den enerverende musikken. Du var en frosk som skulle komme deg over en vei med biler, og en elv med tømmerstokker du kunne hoppe på, bare pass på, for noen tømmerstokker var krokodiller. Supergridder var ganske gøy, du beveget deg i et slags rutenett, og når du hadde beveget deg i en hel rute, ble hele ruten farget. Når alle rutene på brettet var farget, gikk du videre til neste nivå. To erkedumme skurkehoder var etter deg. De var uhyggelig lette å lure, de gikk bare frem og tilbake så lenge de ikke fikk ferten av deg. Fast eddie var veldig primitivt, veldig, mens Galaxy er det klassiske spillet, der du er et romskip nederst på skjermen, og du skal skyte andre romskip som kommer mot deg ovenfra.

Det var de første fem. Siden ble det flere og flere, etter hvert som jeg kom i kontakt med flere og flere som hadde denne datamaskinen. Som jeg husker det, og her husker jeg nok helt riktig, var det alltid jeg som mottok spillene. Det kom nye forsyninger fra andre til meg, mens spillene jeg hadde, hadde de andre fra før.

Jeg brukte mange, mange timer med disse spillene. Blant de jeg husker med størst glede, er Defenders of the crown, Street basket, alle de forskjellige «gamesene», winter, summer og California, jeg spilte Rambo og Commando, Pitstop og alle bilspill var veldig gøy, selvsagt aller mest: Racing destruction. Bedre blir ikke bilspill. Det mener jeg den dag i dag. Her kunne du bygge baner selv, det var forskjellige hopp og forskjellig underlag, forskjellige biler og motorsykler, og til og med forskjellig tyngdekraft, om det siste ikke var det kjekkeste å bruke så veldig. Det var virkelig smart lagt opp, og rart ingen har noe lignende i dag. Street basket med de herlige basketkampene der du valgte spillere, og sted å spille, jeg brukte timevis. Og Defenders of the crown, som jeg spilte til perfeksjon.

Noen er nevnt, mange er glemt. Ganske tidlig fikk jeg begrensninger, kun en halv time hver dag. Så kunne jeg øke halvtimen, hvis jeg gjorde lekser eller øvde meg i sjakk eller fotball. Et time sjakktrening gav to timer dataspill. Det talt ikke om jeg spilte fotball med venner, eller var på trening eller kamp, det var trening og triksing med ball alene som gjaldt. Eller jeg kunne ta en joggetur. Jeg var ganske lykkelig med dataspillingen som barn. Det var nostalgisk å tenke det opp igjen.