På sykkel til stranden i pinsen

Det er første pinsedag. Min kone er på kjøkkenet og lager russiske pannekaker, jeg er på terrassen med en kald øl. Solen varmer mer enn våre kropper kan ta i mot, vi er godt stekt og passe kokt.
I går bestemte vi oss for å ta en sykkeltur på stranden. Jeg bestemte meg først, jeg har lett for å ta bestemmelser som innebærer utflukt, det er å sitte hjemme og gjøre ingenting som vil plage meg. For Olia satt det litt mer inne, hun ville ikke være med til å begynne med, så jeg sendte melding til mor, om hun ville være med i stedet. Jeg ville uansett reise.
Da jeg endelig var klar til å ta ut, ville Olia også være med allikevel. Det skulle ingen av oss angre på. Hun brukte litt tid, selvsagt, for som alle unge kvinner tenker hun ikke bare hvilket tøy som ville være greit på stranden, hun skal også se fin ut i dem, og det blir alltid litt prøving av forskjellig, og ingenting forkastet. Jeg tok en fornøyd titt på mine egne klær. Av de fire tingene jeg hadde på meg var det ingenting som passet sammen, og heller ingenting som passet sammen. Det var tøy for en som driter i det, og det passer veldig godt for meg.
Så syklet vi.
Der kom den første pannekaken. Sånn kan livet være av og til. De gode tingene kommer når man har glemt at de er på vei.
I går var Olia og jeg på vei, vi skulle sykle til Borestranden. Egentlig skulle vi til Ølberg, men det er rart med det, veien til Ølberg gikk til høyre mens vi hadde god fart fremover. Dermed ble det Bore.
Underveis stoppet vi mange ganger. Det var sykkeltur i sepia, en film som rullet sakte av gårde. Vi tok oss tid til å se på hver hest, ku og lam, vi pekte på alle fuglene vi så. Vi syklet ikke fortere enn Figgjoelven rant.
Allikevel kom vi frem til slutt. Det er ikke særlig langt, en drøy mil, og av den er bare noen hundre meter transportetappe. Resten er vakkert.
En svarttrost sitter i bjørketreet og synger mens jeg skriver. Jeg skriver på min iPhone, ingen PC eller store ting som skygger for solen, her. I går kjøpte vi is. Jeg kjøper ellers aldri is, jeg liker ikke så godt is, den er ikke verdt pengene den koster. Men i går var den verdt det. To dajm-is, kjøpte vi. Og mens vi spiste dem, ringte mor. Hun var på Ølberg, som det var planen vi også skulle være og som jeg hadde sendt henne tekstmelding om.
Hun hadde bil, og kunne lett kjøre over til Bore. Ølberg og Bore er to strender omtrent på hver ende av de nærmeste jærstrendene, de som er naturlige å reise til fra Sandnes. Etter noen strakser kom mor også, og så var vi der alle tre. Mor og jeg badet, selvsagt, vi bader alltid, Olia badet ikke. Hun er fra Ukraina, og pleier foretrekke høyere temperaturer. Men hun er som en katt, og kan plutselig gjøre ting ingen venter av henne. Jeg tror ingen temperatur kunne holdt henne unna om hun først bestemte seg for at nå skulle hun bade. For øvrig holder sjøen nå badetemperatur. Vi vestlendinger kan skaffe oss mange ekstra opplevelser om vi presser grensene litt mellom litt
for kaldt og egentlig ganske greit.
Jeg reiste på stranden i dag også. I dag var Olia solbrent, og ville ikke være med. Jeg var også solbrent, men kunne ikke la meg hindre av det. Og siden jeg skulle sykle alene, kunne jeg gjøre det skikkelig. Tommelfingerregelen er at jo lenger ut på Jæren du kommer, dess finere blir strendene. Det er etter Bore kongestendene kommer, og en av de aller beste er Orrestranden, en liten mil lenger unna. Dit skulle jeg. Jeg sendte melding til mor, hun ville være med, og så ble det slik.
De cirka to milene til Orrestranden tok cirka 50 minutter på sykkel. Det er ingenting. Husk at det meste er sjarmøretappe, og alt etter Bore er ren bonus. Der har du havet til høyre, lite trafikkerte Jærveier, du seiler av gårde. Slike turer gir en dypere forståelse av uttrykket «veien er målet».
På Orre var det tjukt av biler, og ingen parkeringsplass. Men hva angikk det meg, jeg hadde sykkel. Den var det bare å slenge i grøften et sted, så var den parkert. Mor var allerede fremme og ventet. Og selv om det var tjukt av biler og folk, er stranden så vid at man skal ikke langt ut til en av sidene før man har den ensomme freden man eventuelt søker.
Den fant vi.

20120527-201603.jpg

20120527-201630.jpg

20120527-201658.jpg

20120527-201740.jpg

20120527-201807.jpg

20120527-201825.jpg

20120527-201842.jpg

20120527-201909.jpg

20120527-201937.jpg

20120527-201926.jpg

20120527-202005.jpg

20120527-202017.jpg

20120527-202213.jpg

20120527-202104.jpg

20120527-202126.jpg

20120527-202145.jpg
Vi badet igjen, jeg spiste nisten, og så hadde jeg en ny, flott sykkeltur hjem.

20120527-202235.jpg

Advertisements

Et innlegg om den frie vilje

Jeg tenkte jeg skulle skrive dette innlegget i det vi gikk inn i de ti ukene intensiv dekning av ham vi ikke ville gi noe mikrofonstativ, men det ble aldri til at jeg fikk skrevet det da. I stedet skriver jeg det nå som vi er i ferd med å gjøre terrorbombing og vårt verste massemord om til et spørsmål om tilregnelighet.

I kristendommen er den frie vilje et problem. Man kan slippe unna problemet ved å behandle det helt overflatisk. Gud har skapt oss med fri vilje, det er helt fantastisk, vi kan selv velge hvilken vei vi vil gå. Vi har friheten. Men i tradisjonell kristendom har  denne friheten en voldsomt høy pris. I valget mellom Himmel og Helvete, er ikke mye friheten mye verd, om den fører til at man havner i Helvete. Det hadde kanskje vært bedre å bli skapt uten denne friheten, så lenge man ble skapt inn i himmelens lykke.

Jeg går ikke inn i denne diskusjonen. Den hører hjemme blant dem som er fiendtlig innstilt til kristendommen, og er villig til å diskutere knallhardt for å få folk til å vende seg bort fra den. Spørsmålet om den frie vilje er mye dypere, og gir nesten uoverkommelige problemer også for dem som er oppriktig interessert i å forstå hvordan Bibelens ord og det som følger av dem best skal forstås. Vi har for eksempel den kristne kjensgjerning at Gud er allmektig, han kan alt og vet alt, fra de første til de siste tider. Det betyr at han vet hva som kommer til å skje. Noe annet ville jo være litt svakelig, for en allmektig person. Men om han vet alt som skal skje, hvordan kan da vår vilje være fri? Kan vi velge å forlate hans plan? Om han kjenner min dødsdag, kan jeg da velge å leve litt mer risikabelt, slik at jeg fremskynder den litt?

Mange av kristendommens største tenkere har diskutert dette spørsmålet inngående, og tatt det på mye større alvor enn dem som bare vil bruke det til å avfeie religionen. Jeg har ikke lest disse tenkerne direkte, så jeg skal være forsiktig med å uttale meg. Problemet er en del av grunntanken i Calvinismen, der mennesket er predisponert til frelse eller fortapelse. Argumentet er at Gud må vite hvem som skal bli frelst og hvem som er fortapt straks fra fødselen av, ja, enda mye tidligere, det kan ikke være noe punkt der Gud ikke vet noe. Vi er alle merket, det er for alle bestemt den vei vi skal gå. Heller ikke Calvin avviste den frie vilje, men det var altså begrenset hva vi kunne bruke den til.

Nå har i ganske mange århundre den menneskelige fornuften vært løsrevet fra Gud. Selv teologien er underlagt vitenskaplige metoder, og kirken har ingenting den skulle sagt mot vitenskaplige fremskritt som taler direkte i mot det som står i Bibelen. Det gjelder både naturvitenskapen og samfunnsvitenskapen. Det er ingen selvfølge å tro, og det er den troende som har et forklaringsproblem om troen kommer i konflikt med gjengse oppfatninger ellers i samfunnet.

Men spørsmålet om den frie vilje har ikke blitt noe lettere. For hva er det egentlig den består i? Om man utelater alt som har med overnaturlige fenomen å gjøre, eller alt som lar seg måle og undersøke ved hjelp av vitenskaplige metoder, så må også den frie vilje bestå av partikler og prosesser som er underlagt naturens lover, og lar seg underøkse og kontrollere i laboratoriet. Det leder til en del finurlige vanskeligheter, ikke bare i praksis, men også i teorien.

Universet ble til gjennom the big bang, livet er utviklet etter evolusjonsteorien. Den er grei. Fysikken kan forklare og beskrive hva som skjedde og hvordan forholdene var i universet ned til det første multitrilliardske dels sekund. Det er fysiske lover som gjelder, når forholdene ligger til rette sånn, vil dette skje. Etter de første sekundene har fysikerne få problemer med å forklare utviklingen, man lærer det på første årsstudium på universitene, det er ikke særlig vanskelig.

Hvordan livet oppsto og har gått sin gang, er mye mer komplisert. Men til alle forklaringer i alle ledd blir det brukt naturvitenskaplige metoder. Biologene, mikrobiologene og kjemikerne har ikke annet å ta av enn fysikkens lover, vi har et endelig antall kjente partikler, og egentlig noen ganske få lover om hvordan disse vekselvirker med hverandre. Det er kjent at disse på noen måter laget mer og mer komplekse strukturer, nøyaktig hva som skjer i grenseovergangen fra å være ikke liv til liv, er et voldsomt mysterium. Nettopp derfor er det et stort antall forskere som bruker tiden sin på å forsøke å svare på akkurat dette.

Posten er ennå under arbeid…

 

 

Første 17. mai på Ganddal

En vestlending klager aldri på været, det kunne heller aldri falle meg inn. Men vi er villige til nøkternt å konstatere fakta, og det er at det har pøsregnet de siste par ukene, og at dette regnet har vært lett å merke på kroppen for den som er ute, fordi det også blåser så kraftig og er bitende kaldt. Jeg har første hånds kjennskap til dette, siden jeg sykler og springer et par mil frem og tilbake til jobb hver dag, og tappert har kledd meg etter kalenderen. Jeg tåler vann og kulde, bortsett fra at jeg har blitt forkjølet av den og noen dager har brukt noen timer på å få varmen i meg igjen etter å ha kommet hjem, men tre øretelefoner jeg har tåler det ikke, og er blitt ødelagt av alt vannet. Det er tøffe tider.

I dag var det 17. mai, og det var meldt akkurat samme været som alle andre dager i det siste. Jeg hadde løpt bort til mor på Klepp stasjon for å hente bilen i går, og kjørte min kone Olia til jobben i Stavangerområdet i dag morges. Deretter sprang jeg rundt Stokkavannet som en start på dagen. Også det var i kortbukse, også det en kald opplevelse. Vant er jeg med det, merkeligere var at det var så liten 17. mai-stemning rundt omkring på morgenen. Jeg hadde sett for meg at folk ville  være tidlig ute med flagggene, at det ville være folk i fine klær på vei hit og dit, at det ville være litt liv.

Så kjørte jeg til mor, for å begynne på den egentlige feiringen av dagen. Som vanlig ble vi sent ute, vi skulle reise i 9-tiden, jeg var hos mor fem på ni, og måtte også dusje. For meg er dette 9-tiden. Men alright, jeg dusjet og fikk på meg dressen i en fart, frokost hadde jeg allerede spist lite grann, og så kunne vi kjøre. Vi hadde rukket det med god margin, om det ikke var for at denne dagen var det ganske mange som hadde valgt å ta bilen på Kverneland, det gikk ikke å finne parkeringsplass i noenlunde nær avstand. Så vi måtte parkere et stykke unna, og med det var toget begynt når vi kom frem til det.

Det var en selsom opplevelse å se på dette toget. Det regnet ganske jevnt, vind var det hele tiden, og temperaturen lå på en fem-seks grader, vil jeg tro. Det var som det pleier å være julaften og nyttårsaften, bortsett fra regnet og vinden. Jeg hadde på ny kledd meg etter kalenderen, jeg stod i dress. Heldigvis fikk jeg låne en paraply av min svoger, Lars, ellers kunne kulden blitt mer enn påtrengende.

Nå stod vi der og så på barna fra Orstad, Frøyland og Kverneland, barnehager og skoler, det var familien Nygård som var vår forbindelse. Det var mange voksne som så ut til å være ute på et pliktløp, et pliktløp ingen kan kritisere dem for ikke å oppfylle. De stod og så hele toget passere på to forskjellige steder, og etterpå kjøpte de is og pølser og kaffe, 17. mai må gå sin gang, samme hva vær det er. Vi vestlendinger klager ikke på været, vi konstaterer det bare, nøkternt. I dag var det kaldt, og vind, og regn.

Det var kjekt å være på en barnesyttendemai igjen, det er mange, mange år siden. Men vi var der ikke lenge, mor og jeg, vi så toget til det kom i mål, vi sang nasjonalsangen, og vi slo av en liten prat med de få vi kjente, hilste og nikket litt. Så reiste vi hjem.

Der hadde mor forberedt 17.mai-lunsj. Jeg har ellers snakket om 17.mai-frokost, det passer godt når man er i Bergen og er student og studentaktig, i Rogaland når man er familieaktig passer det bedre med lang og god lunsj. Mor brukte tre kvarter på å lage den, og kalte det å lage «håpløst mye mat». Det er for meg et oksymoron, en direkte selvmotsigelse, ingenting gir så gode håp som når det er håpløst mye mat.

Jeg hogg inn. Mor hadde virkelig disket opp, og hadde kaffe, te, juice, melk og whisky. Særlig det siste der kommer jo inn som en god dytt over toppen, her blir situasjonen alt annet enn håpløs. Det var hjemmelagde frokostbrød, boller og rundstykker, spekemat og ost, kylling og eggerøre, frukt og grønnsaker. For mye av alt. Håpet var selvoppfyllende.

Av alle ting skulle vi også se på TV. Mor hadde tatt opp et program med min gamle favorittgruppe, Queen. Man skal ha respekt for hva man likte i ungdommen, også den pure, og her fikk jeg et nostalgisk gjensyn med en gruppe jeg den gang kjente ut og inn. Det skal mye til å finne frem klipp jeg ikke har sett, eller informasjon jeg ikke visste om. Det var likevel kjekt å se igjen, virkelig kjekt.

Så ble det av alle ting ishockey. Det er også en ting jeg har hatt litt interresse for, det er den sovjetrussiske hockeyen som er inngangsporten, og jeg har brukt noen timer på å se gamle kamper som nå kan lastes ned fra internett, og lest meg litt opp på historien. Nå er det ikke så spennende lenger, også fordi sporten har forandret seg. Det er ikke så lett å være stjernespiller lenger, man blir kroppstacklet før man får driblet noe særlig, og det er sjelden vi ser raske angrep som tar pusten fra deg, slik stjernerekkene til Sovjetunionen på 1970- og 80-tallet kunne gjøre. Det var saker.

Nå ble det imidlertid veldig gøy på ny. Det var Canada – Slovakia. Slovakia er miniputtnasjon, de er ingenting mot NHL, Canada er selveste stormakten, superstormakten. Men nå var det 3 – 2 til Canada når vi begynte å se, så ble det 3 – 3, og før vi visste ordet av det hvor nær Slovakia var, så fikk Canada en spiller utvist for resten av kampen, og Slovakia scoret øyeblikkelig. Dermed var Canada sjanseløse, og ble utslått.

Det var jo ganske gøy, siden søster Tonje bor i Slovakia og vi har litt forbindelser dit, det var fine greier. Så kunne vi se Norge mot Russland etterpå. Det var også gøy, og langt jevnere enn man skulle tro. 5 – 2 ble resultatet, til Russland, men ikke uten at Norge hadde yppet seg og utliknet både til 1 – 1 og 2 – 2. Da siste periode begynte, kunne det egentlig vippe begge veier.

Ok, det er jo Russland som er laget mitt i ishockey, så det er greit de gikk videre. Jeg likte dem bedre da den raske, uovervinnelige stilen var gjeldende, nå er det ikke så lett, lenger, å se forskjell på lagene. Men skal jeg velge meg et lag, må det bli Russland, jeg er ikke russofil for ingenting.

Etter kampslutt var også Olia ferdig på jobb, og hadde kommet hjem til Ganddal. Da kjørte mor meg hjem, og lot Olia og meg ha en rolig avslutning på nasjonaldagen.

Gourmetmat og lysbilder

Det var en kveld som var den laget bare for meg. Vi samlet oss hos mor, alle vi fire barna og henne, og vi spiste en bedre fireretters middag før vi så på lysbilder fra livene våre. Det er akkurat som jeg liker det, god mat og mye av den, og så mengder på mengder av lysbilder.

Jeg tror ikke de andre er så opptatt av maten og lysbildene som jeg er det. Jeg vet mor liker å lage mat, og det er alltid kjekkere å lage den for et meningsfylt selskap. Når det skal være gorumetmat og spesiell anledning, kan man også snope seg til litt dyrere mat enn man spiser til vanlig. Første rett var en liten aperitiff, jeg er ikke kar til å si hva den bestod i, sviske og skinke, kanskje, fingermat med tannstikk i, veldig godt. Andre rett var asparges surret sammen av bacon, tror jeg det var. Hovedretten var en kyllingrett i spennende saus, og ris og salat. Desserten var sjokoladepannacotta. og alt var ledsaget av italiensk rødvin.

Det er ikke så ofte vi får møtes alle sammen, og bare oss. Vi er nå alle blitt gift, Trude og Tone har barn, og Tonje bor i Slovakia. Jeg kan på direkten ikke huske sist gang vi var samlet slik, bare oss, kanskje er det så lenge siden som den gang far døde? Ellers er det nå blitt Tonje som ikke kan, siden hun bor så langt unna, men nå var hun på besøk i anledning hun får opplæring i en sommerjobb hun skal ha, og dermed kunne også hun være med.

Etter maten var det lysbilder. Jeg er en varm tilhenger av lysbilder. Jeg tror vår tids unge generasjon går glipp av noe som ikke får oppleve ekte lysbilder. De får selvsagt noe til gjengjeld, digitale bilder og distribusjon på internett. Det er gratis å ta hundrevis av bilder av hver minste anledning, og med dagens kvalitet selv på mobilkamera blir kvaliteten ypperlig selv om fotografen ikke har anstrengt seg det minste for å tenke ut hvordan bildet skal være. Det blir masseproduksjon, konsum, bilder er ikke lenger noen stor begivenhet.

Den gang det var lysbilder kostet en film på 24 eller 32 bilder en del penger, og det kostet enda mer å fremkalle den. Man hadde ikke anledning til å klikke i vei, og slette de dårlige bildene hvis man gadd. Man måtte mene noe med bildene. Det kan man selvfølgelig gjøre også i dag, jeg er selv veldig glad i å fotografere, og har mange, mange bilder som viktige minner fra alt jeg har opplevd de siste årene. Bildene betyr noe for meg. Men lysbildene får ekstra betydning, i det at det er så få av dem. Hvert eneste ett er en skatt.

Og så har man anstrengelsen man må gjøre for å se på dem. Det er ikke bare å skru på en hvilken som helst datamaskin, og la dem flimre over skjermen.  Man må hente frem lysbildeapparatet, altså fremviseren, og man må hente bildene og en skjerm å vise dem på. Man må skru av lyset, sette seg ned og se på dem. Man kan ikke la dem rulle forbi mens man egentlig holder på med andre ting. Man trykker på knappen når det ene bildet skal skiftes ut med det neste, man får den karakteristiske lyden, man kan justere litt på skarpheten, men man kan ikke trylle et dårlig bilde godt som man kan i dag. Men man får bildet stort opp på skjermen, og kan diskutere det og snakke om det før man skifter over til det neste. Jeg er ikke i nærheten av å komme i samme stemning av å se på bilder på en dataskjerm. Det er en helt annen opplevelse.

De eldste bildene vi har er fra 1971-72, da mor og far ennå ikke hadde giftet seg, de er så unge at de ser ut som en spøk, og de viser helt andre kvaliteter ved seg enn det vi barna har lært å kjenne dem med. De nyeste bildene er fra slutten av 1980-tallet, da Tonje nettopp er født og jeg trer frem som en smukkas med fluffy hår og hockysveis. Mellom der finnes det hundrevis av bilder fra mor og fars og vår families liv. Vi ser når mor og far bor i studentleilighet i Oslo, vi ser når jeg blir født, vi ser vi flytter til Selje og bor der, vi ser Trude blir født, Tone blir født, vi vokser alle til, vi forandrer oss alle. Særlig mor kjører løpet fra 70-talls-look til fullblods 80-talls, mens far legger av seg forfengeligheten, kinnskjegget og barten. Vi ser mange turer og ferier, de viktige turene jeg hadde med far og bestefar, hvordan det så ut på Ganddal, hvordan alt har forandret seg.

Og vi ser hvordan ikke så mye har forandret seg i grunnen. Mor og far lager det koselig sånn som Olia og jeg lager det koselig, hun lager mat og han spiser, det pyntes og fotograferes, det er høytidsstemt i hverdagen. Trude og Tone ligner på barna sine, i utseende og væremåte, trekkene og stilen går igjen, slekten går sin gang. Barna sitter på kjøkkenbenken og baker med hele kroppen, Tone setter seg i badekaret med klærne på, Trude gjør seg til i forkledning, jeg står ansvarsfullt med orienteringskartet i hånden, 8 år gammel.

Fra klokken litt over elleve begynte det å tynnes ut i rekkene. Tonje måtte legge seg, fordi hun skal på jobb. Så måtte også mor, Tone og Trude gå. Jeg gav meg aldri. Jeg så gjennom alle bildene. Siste halvdel helt alene. De var vel ferdige sånn litt før klokken to på natten. De andre gikk glipp av mange skatter. Og jeg skulle gjerne hatt mor der til å forklare meg hvem de var, alle disse menneskene som smilte og var glade på bildene fra før jeg var født.

Mor har nå satt i gang tiltak for å få bildene digitalisert. Det er selvfølgelig veldig bra, så vil de bli bevart for alltid. Men dette er lysbilder. For virkelig å komme til sin rett må apparatet av, lyset må skrus av og man må ha god kaffe eller god vin. Så må man sitte og se og se og se, i timevis, hvert bilde en evighet, for med disse bildene er det som om selve tiden viskes ut, den gang gjelder som nå, livene våre og slekten knyttes sammen.

Full støtte til Støre

For mange år siden var jeg på en fest et sted jeg sjelden er. Der satt en perifer kjenning, han pleide å være kjæresten til en pen jente fra samme sted som jeg, jeg hadde ellers ingenting med ham å gjøre. På denne festen sa han noe veldig artig som jeg siden har husket, det var i forbindelse med en sak vi diskuterte, en eller annen for lengst glemt sak, og han sa i forbindelse med den at om jeg gjorde slik og slik, eller mente det og det, så ville han miste all respekt for meg. Men før han fikk sagt det, tok han seg i det, og sa at han riktignok skjønte at hans respekt ikke hadde all verdens betydning for meg, vi lever jo våre liv hver for oss med hver våre interesser. Det var flott sagt. Slik vil også jeg innlede, og si atom enn det ikke har noen betydning for ham, så har Jonas Gahr Støre min fulle støtte.

Det har vært en del bråk rundt statsråder i det siste. Noe har vært skikkelig, men det har også vært mye som bare har vært støy, og det er dumt når støy tar oppmerksomheten fra det som er skikkelig.

For eksempel har det helt siden Dagbladet fikk tatt knekken på Audun Lysebakken som likestilling- og inkluderingsminister vært et veldig jag etter å finne andre statsråder som har vært inhabile. Det etterlater at mediene driver bare på gøy, at de slett ikke er interesserte  å være noen egentlig vaktbikkje mot makten, de vil bare bjeffe og glefse mot hvem som helst. Flere medier har lagt ut lister over alle pengetransakasjoner og utdelinger i alle departement, for at internettbrukerne skal gjøre jobben for dem og finne frem til andre som kanskje har vært inhabile. Det er som tenkt ut i en Hallo i uken-parodi.

Nå i går måtte Jonas Gahr Støre møte i kontroll og konstitusjonskomiteen. Det var en komite det tidligere gikk å ta på alvor. Nå kommer jeg bare på sitatet: Den gangen Satan fikk i sinn at intet skulle skje, så satte han i verden inn den første komite. Saken har vært behandlet der i ukevis, og i går var altså høringen. De skulle finne ut hvor nære venner Støre og denne Tschudi egentlig hadde vært, og om mulig det kunne være grunn til å mene at det kanskje kunne være tvil om Støres habilitet. At han virkelig skulle være inhabil er det ingen som har vært i nærheten av å ha ment, alt har gått på tvilen, og at han skulle fått tvilen eliminert ved å få habilitet av lovavdelingen i justisdepartementet. De hadde helt sikkert og som alle andre  ha konkludert med at alt var i orden, Støre var habil.

Jeg mener det står respekt av Støre som har holdt på sitt. Altfor mange statsråder og andre bøyer ryggen og snakker den veien vinden går. Det hadde vært en lettvint løsning å legge seg flat, som det heter,sagt at man selvfølgelig skulle fått habiliteten vurdert, at man tok feil den gang, men ser alt riktig nå, og ber så meget som nødvendig om unnskyldnig. Sånn liker mediene det, og det ville kanskje skapt raskere ro om saken. Men det ville være løgn.

Støre har også i denne saken vist at han er en av de beste statsrådene vi har. Han skulle ha bedre ting å bruke tiden sin på, enn å forklare hvor mange som kommer sammen med ham for å spise middag 17. mai. Det er ikke Støre, men de som har forfulgt ham som må ta selvkritikk. Og kontroll og konstitusjonskomiteen må passe seg så det ikke blir en pressekonferansekomite.

 

Hjemme igjen etter teaterweekend i Trondheim

Så har jeg kommet trygt og godt hjem etter en temmelig spesiell helg i Trondheim. Jeg har skrevet om reisen opp og om fredagen allerede, om stykket G7 skrev jeg i går, og nå skal jeg skrive om resten. Jeg gjør oppmerksom på at jeg er litt forsinket, dette er skrevet onsdag ettermiddag, altså tre dager etter at jeg kom hjem.

Mor og jeg hadde en fin middag nede på restauranten på Hjørnet, restauranten som hører til Britannia hotell hvor vi var. Etterpå skulle vi opp på rommet og drikke litt vin. Der hadde Olia gjort som hun pleier når dagen er slutt og hun ikke har mer å gjøre – tatt kvelden. Men det var ingen begrensning på gjestfriheten, vi måtte bare komme inn. Hun skulle sove, vi kunne gjøre som vi ville. Så det ble en artig seanse der mor og jeg drakk vin, mens Olia nå og da våknet opp med en kommentar eller bemerkning, og ellers sov.

Morgenen etter var min viktigste prioritet frokosten. Jeg vil ikke gå glipp av et minutt hotellfrokoster. Riktignok hadde frokostene enda større verdi den gang jeg ikke skjønte hvor all denne måten kom fra, hvor jeg ikke var vant til å spise den, og hvor alt var et eventyr. Nå vet jeg at det meste er greie kjøp i enhver butikk, og at mye av maten til og med kan være friskere hjemme, hvor den ikke må ligge ute i timevis og vente på at noen skal forsyne seg av den. Dessuten synes jeg ikke såkalt godt pålegg er så veldig mye bedre enn såkalt vanlig pålegg, hvit og brun ost gjør nytten og gleden – og i det hele tatt. Jeg spiste likevel fra de åpnet til vi ble jaget ut, flerfoldige skiver med kjøttpålegg og fisk, i tillegg til egg og eggerøre, stekte poteter og bacon, kaffe, juice og melk, mye av alt, fra 0700 til 1030.

Hotellet hadde også dagens aviser. Før mor og Olia kom ned koste jeg meg med dem. Særlig hadde Aftenposten en kjekk sak om valget i Hellas, med bilde av ei lita, gresk jente som måtte gå sulten til sengs, som det stod. Det var bare litt pussig at på samme bilde var foreldrene hennes, og de var smellfeite. Aftenposten luktet tabben, og sa farens fedme skyldtes en alvorlig bilulykke (jeg tror de skal lete lenge etter en lignende bilulykke i Nord Korea), noe som bare henledet oppmerksomheten til at også morgen var ganske rund. Ingen som virkelig sulter vil spise maten barnet skal ha, saken som skulle være alvorlig og vekke medynk ble bare komisk, og der satt vi og spiste virkelig mye mat og hadde det moro med den.

Etter frokost var det en ny runde i hotellets spa-avdeling. Jeg foretrekker et godt russisk Banja, der det er tøft og svett og hett, spa blir litt for feminint med gode dufter og velvære, jeg er ikke helt hjemme der. Men Olia koste seg enormt, og det var veldig kjekt å være der med henne. Særlig likte hun det hun kalte «Bulk», det russiske ordet for «plask», cirka, bare at bulk er mer «bulk», som Olia forklarte meg. Og sånn som hun gjorde det, ble det veldig klart hva hun mente. Det var et lite basseng på kvadratmeteren med iskaldt vann, der bulket hun oppi mellom øktene i de forskjellige varmerommene. Hun viste for øvrig her fin stayerevne, og holdt ut lenger enn meg når det begynte å røyne på i badstu og damprom. Men så var det jo også jentete for meg…

Cirka klokken når det passet seg sånn skulle vi ut og møte slektninger. Mor liker å avtale klokkeslett, og gjorde det. Jeg liker å ikke være bundet av noe som helst, og gikk når vi var klare, Olia og jeg. Da hadde hun fått badet lenge, og vi kunne komme oss ut i byen for litt pizza og sosialt samvær. Det var med mors tantebarn, mine søskenbarn, og deres moderne konstellasjoner av barn og samboere. Olia fikk også endelig snakket med Andre, som hun lenge hadde gledet seg til.

Så var det teaterstykke og fest lørdag kveld.

Søndag var det på ny frokost. Den åpnet klokken åtte, og ikke klokken halv åtte, da Olia og jeg var nede. Vi benyttet sjansen til en siste seanse i spa-avdelingen, selv om også denne åpnet klokken åtte. Jeg var der bare lite grann, mens Olia var der lite grann lenger. Så var det frokost, på ny i enorme mengder, men nå var det begrenset av at vi også måtte gå. Mor ville veldig gjerne at vi skulle komme oss ut av hotellet klokken 1000, og det kunne vi jo godt gjøre. Klokken 0959 avsluttet vi frokosten, gikk opp og hentet koffertene, og var klare til å gå. Mor fant på et lite stunt med å tulle bort en øredobb en stund, så vi lot en buss gå fra oss på denne måten. Det førte bare til at vi traff akkurat på min gode venn, Martin, da vi kom ut til flyplassen. Han var der med kjæresten sin, og det var et opprør mot enhver sannsynlighetsberegning at vi begge skulle være på Værnes flyplass på samme dag og samme klokkeslett, all den tid han bor i Bergen, jeg på Ganddal.

Vi kom oss greit gjennom alle kontroller og greit hjem. Min søster, Tone, hentet oss, og måtte kjøre Olia direkte på jobb. Jeg ble så kjørt hjem, hvor jeg ikke har gjort noen ting spesielt frem til nå.

G7 på Avant garden i Trondheim

I dag var det premiere på Pontenegrinernes oppsetning av teaterstykket G7. Dette er et stykke basert på en novelle jeg har skrevet, og den er bearbeidet for teater av Ingrid Weme Nilsen i samarbeid med meg. Arbeidsfordelingen har vært slik at hun har hatt siste ord, jeg har hatt første. Jeg har hatt ideene, hun har bestemt hvordan det skal være til slutt. Hun har også vært regissøren, initiativtaker og drivkraft for stykket. Det må også med at hun er en god venn.Vi møtte hverandre i studiedagene i Bergen, der vi sammen startet opp teatergruppen Teaterskapet, som Pontenegrinerne kan ses som en videreføring av. Det vil si, da Ingrid flyttet til Oslo startet hun Pontenegrinerne, mens jeg drev det som nå het Salen teater. Det var fine tider. Jeg kom meg aldri ut av lavbudsjettene, mens Ingrid egentlig ganske raskt drev Pontenegrinerne opp til et helprofesjonelt nivå. Oppsetningen denne gangen var full pakke, med institusjonsteateret Trøndelag teater i ryggen, og flere skuespillere i ryggen. Teaterhuset Avant garden var også med, selvsagt, det var der stykket ble satt opp.

Jeg har skrevet en del teaterstykker som er blitt satt opp. Det har alltid vært lavbudsjett, enten har jeg satt dem opp selv gjennom min egen teatergruppe, eller så har de blitt satt opp av studentteatere i Bergen og i Oslo. Da har det som regel vært del av forskjellige slags dramatikerprosjekt, eller -konkurranser. Jeg har også spilt i og regissert, både egne stykker og andres. Tja, så har jeg også gjort forskjellige slags andre ting på forskjellige slags scener, mange forskjellige ting. Men det er ingenting som er så nervøst som å se oppsetninger av egne tekster. Det er veldig kjekt når noen vil realisere dem, men akkurat når det står på og jeg sitter der og ser på det, så er det mest av alt forferdelig. Man føler et enormt ansvar, og om noe ser dårlig ut eller ikke fungerer som man hadde tenkt, så vet man ikke hvor man skal gjøre av seg. I hvert fall er det slik for meg.

Denne gangen var påkjenningen sterkere siden det skulle settes opp ved et institusjonsteater og av profesjonelle skuespillere med profesjonelt produksjonsapparat. Det går ikke da an å gjemme seg bak idealismen, det er ikke bare på gøy, det er nødt til å være litt skikkelig. På den annen side hadde Ingrid gjort så store endringer i manuskriptet at jeg ikke helt følte eierskapet til det lenger. Det vil si, hun instruerte meg hvordan hun ville ha det, jeg prøvde å få det til, men fikk det ikke helt til å fungere. Så overtok hun, og skrev litt på det selv. Jeg syntes fortsatt ikke det fungerte, men Ingrid tok ansvaret og sa at sånn skal det bli. Hun viste her en helt enorm realiseringskraft. For hun måtte ta sjefsavgjørelser mot meg, og etterpå måtte hun helt sikkert ta mange av de samme sjefsavgjørelsene mot skuespillerne og andre i produksjonsapparatet. Det er mye lettere å se hva som er feil, enn å gjøre tingene riktig. Og å skrive teaterstykker på et visst nivå er virkelig vanskelig. Jeg pleier også være ganske bra på å få tingene gjort, men denne gangen ble jeg litt handlingslammet, og fikk det ikke til så teksten fungerte for Ingrid og for meg. Her spiller det nok også inn hva stykket handler om og hvilke karakterer som er med. Jeg var nok mer opptatt av å få tingene riktig, det skulle fungere på alle planene jeg ønsket, og replikkene skulle det ikk være noe tull med. Ingrid skar på et tidspunkt igjennom, og sørget for at replikkene fungerte sånn at stykket kunne bli noe av.

Så sånn var det. Ingrid er en ok dramaturg, men det er som regissør hun virkelig har talent. Jeg var sikker på at teksten uansett hvordan den måtte være, så ville den få den beste realisering gjennom Ingrids regi. Det ville ganske sikkert bli en fin teateroppleveles. Det har aldri vært annerledes når hun har hatt kontrollen.

Jeg var likevel nervøs til tøysete nivåer. Jeg gikk på toalettet tre ganger før vi forlot hotellrommet, og to ganger etter vi kom frem til Avant garden, enda vi kom dit et kvarter før forestillingen. Andre gangen jeg måtte på do, somlet jeg for sikkerhets skyld bort billetten for et øyeblikk, slik at min kone, min mor og jeg ble forsinket inn, og ikke fikk sitte ved siden av hverandre. Jeg ble sittende helt nede i høyre hjørne, helt ute i kanten. Det var en fin og anonym plass.

Jeg tror ikke jeg skal skrive så mye om selve stykket. De tingene som ergret meg under arbeidet med manuskriptet, ergret meg nå også. Regien og oppsetningen var førsteklasses. Skuespillerne gjorde en kjempejobb, og fungerte alle sammen utmerket i sine roller. Det er en påkjenning å se egne tekster fremført, men det er selvsagt en stor glede å se det skikkelig gjort.

Etterpå var det premierefest. Vi var der alle sammen, og mange holdt tale. Jeg også. Det er litt for lenge siden jeg har vært i noe teatermiljø, jeg trives jo egentlig veldig godt i det. Og det var for meg ganske spesielt å høre profesjonelle teaterfolk snakke om mitt stykke og denne produksjonen helt på alvor.

Så er det jo også så kjempegøy å være på fest. Jeg vil aldri gå hjem igjen. Her var Harald, som jeg nå gjerne heretter vil kalle Zevs, han er gammel skuespiller ved Trøndelag teater og gikk ut av teaterhøyskolen for mange år siden. Under opptaksprøven hadde han brukt en tekst av Tarjei Vesaas, og hadde også skrevet til ham for å forhøre seg om meningen med teksten. Han hadde fått fyldig svar. Det er ikke verst, en person som jeg beundrer så sterkt som Vesaas, og så har han fått brev fra ham.

Den gang jeg drev veldig aktivt med teater var det alltid et sideprosjekt. Det var riktignok et sideprosjekt som tok all vår tid, men det var ikke noe som skulle brukes til å betale regninger og skaffe mat og klær. Inntektene kom alltid fra andre steder. Her var det folk som når de var ferdige med denne produksjonen, skulle i gang med den neste. Ikke fordi det er så gøy, men fordi det er en jobb og jobbe må man gjøre. Særlig for de som er frilancere må det være en krevende måte å leve på. Og det var det vi alle ville, friteater i sin frieste konsekvens, ikke bundet av noen og av noen.

Det var veldig kjekt å være en del av dette igjen. Det gav selvfølgelig mersmak. For alle som måtte være interessert, går stykket i to uker fremover på Avant garden i Trondheim. Det begynner klokken sju, og koster 150 kroner. Det kan være vel verdt å få med seg. Det er også veldig kjekt at institusjonsteaterne satser på nyskrevet dramatikk, så hjertelig takk til Trøndelag teater og til Avant garden.

Nærmere informasjon finner dere på Avant Garden sine nettsider om stykket.