Den botaniske hagen til Nikitin

Nikitinskij botanitiskij zad

I dag var Olia og jeg i den botaniske hagen her på Krim. Den er laget av Nikitin.

Vi var det også for to år siden, der vi fikk tatt mange flotte bilder, deriblant noen fantastiske. I år var vi nok ikke like heldige med bildene, vi manglet insektene og kanskje også inspirasjonen, men vi tok igjen på annet vis.

Dagen begynte litt uheldig da det ikke var vann i leiligheten. Vannet er litt ustabilt på Krim, det er generelt for lite, og pengene finnes ikke til å få maksimalt ut av det lille som er. I Alusjta, hvor vi er nå, pleier det å gå greit, men da vi var i Eupatoria, var det et stort problem.

Så var det også akkurat denne morgenen i Alusjta. Da jeg stod opp tidlig for å kjøpe brød og trene litt, var det greit. Da jeg kom tilbake var det ikke greit. Normalt er det jeg som sliter mest når vannet mangler, men nå hadde jeg allerede fått gjort mitt morgenstell, mens Olia ikke fikk vasket seg eller laget te, eller noe av det man bruker vann til om morgenen. Hun ville derfor av gårde, straks, uten frokost. Heldigvis fant vi en femliters dunk vann stående, så hun fikk skvettet litt vann på seg, og vi fikk pusset tennene. Men vi reiste uten at Olia fikk spist frokost.

Derfor var Olia straks sulten da vi kom inn i den botaniske hagen. Vi gikk straks på det første spisestedet vi fant der inne, og bestilte øl, vin og pizza. Det var en stusselig pizza, det må sies, men ølet og vinen var bra, og gjorde sin virkning.

Kort etter var vi ved stamkafeen vår, det vil si der vi drakk vin sist gang. Selvsagt måtte vi gjøre det igjen. I hvert fall måtte jeg det.

Så jeg bestilte vin, mens Olia kjøpte noe urteekstrakt for fremtidige bad. Siden kjøpte hun meg også noen blini, russiske pannekaker, så jeg fikk spist litt mer.

Hele den botaniske hagen var etter dette mer eller mindre interessant. Vi gikk og kikket på blomster og trær, fotograferte litt, og tok det i det hele tatt ganske med ro. Når jeg går for meg selv er jeg systematisk for å få med meg absolutt alt. Med Olia er det ikke så nøye. Vi tuslet nedover i sikksakk til vi var ute av hagen.

Så gikk vi ned til sjøen, 20 minutter lenger nede. Jeg badet, mens Olia holdt seg i skyggen. Jeg har forberedt meg i hele vår på å kunne klatre opp på dekkene som er festet til bryggekantene her nede, etter å ha stupt fra dem. Styrken er på plass, men teknikken mangler. Jeg tror til og med jeg pådro meg en aldri så liten skulderstrekk i strabasene med å komme opp.

Forrige gang vi var ved den botaniske hagen var det et amaras å komme hjem. Bussene går ikke helt ned til sjøen, og det er langt opp til holdeplassen, der det sjelden er busser.

Så jeg foreslo vi skulle ta båt hjem. Det hadde vært kult, 50 griven, rundt 40 kroner. Olia var skeptisk. Buss er ti ganger billigere, eller for å være pedantisk, båt er ti ganger dyrere. Jeg fikk overtalt henne, jeg har jo aldri kjørt båt på Svartehavet. Men da vi fikk vite at neste avgang var om 15 min, kl 1740, bestemte vi oss for buss allikevel. Jeg trodde det var senere på kvelden. Det var tid nok å komme seg hjem.

Vi fant en snarvei. Den gikk rett opp fjellsiden, god norsk skogssti, bare mye tørrere. Bratt og fint var det, god mosjon og god utsikt. Vi gikk like opp til toppen, til hovedveien.

Der ventet et lite slutteventyr. Jeg holder mye større fart enn Olia, både fordi jeg liker å gå fort, og fordi hun liker å ta det med ro. Særlig når vi skal rekke en buss vi ikke helt vet når kommer, liker jeg å gi på for heller å vente på holdeplassen. Det var imidlertid litt uklart hvor holdeplassen var. Så jeg ropte på Olia lenger bak. Hun visste heller ikke, og så ikke ut til å anstrenge seg. Jeg var litt stresset, for det stod allerede folk og ventet.

Så kom bussen. Da begynte Olia å løpe, og det fort, men det var litt omstendelig å finne riktig vei, det var en stor midtrabatt med et monument og blomsterbed. Vi rakk frem omtrent i det dørene smalt igjen. Det var også et annet par som kom løpende, fra en annen retning. De gav ikke opp, og fortsatte å løpe. Bussen kjørte litt merkelig, og blinket til siden, men kunne ikke kjøre inn til siden, siden den hadde biler bak og det var en stor innkjørsel. Jeg ville også løpe, men Olia mente dette var typisk bussjåførene her nede, de får glede av å smelle igjen dører i ansiktet på russiske kvinner. Men bussen kjørte faktisk inn til siden, slapp inn det andre paret, men Olia og jeg rakk ikke frem denne gangen heller.

Det hoppet imidlertid en dame ut. Hun vinket febrilsk med hatten. Jeg trodde det betydde det fremdeles var håp, så jeg løp, men håp var det ikke, for bussen gikk. Damen som vinket med hatten var like ivrig som oss. «Ja vysjla», sa hun. For meg er «vysjla» og «vsjla» veldig likt, så jeg var ikke sikker på om det betydde at hun hadde gått ut eller inn av bussen. Olia snakket imidlertid lenge med henne. Hun var pen, lys i huden og klare blå øyne, men hun hadde nok vært enda penere i sin ungdom, for hun manglet alle tennene sine. Hun var svært pratelysten, og ville ikke ha oss inn i en marsjrutka som kjørte innom, da vi fant den egentlige bussholdeplassen lenger oppe i veien. Hun røykte, derav tannmangelen, og delte villig vekk sigaretter til andre på holdeplassen. Da samtalen med Olia og meg døde ut, snakket hun like ivrig med dem. Da også denne samtalen døde ut, smatt hun inn i en marsjrutka av typen hun for all del ikke ville ha Olia og meg inn i, og forsvant.

Noen minutter senere kom trolleybussen Olia ville ta. Vi satte oss inn, og kjørte hjem.

20120712-140519.jpg

20120712-140542.jpg

20120712-140601.jpg

20120712-140644.jpg

20120712-140704.jpg

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s