Liudina pauk på ukrainsk, og Jalta enda en gang

Liudina pauk
12. Juli, 2012

I dag våknet vi tidlig. Vi bestemte oss for å benytte anledningen til langtur. Eller, vi ville benytte muligheten den tidlige morgenen gav oss. Og det gjorde vi.

Olia var klar til å dra av gårde ti over sju, uten frokost. Jeg mente vi hadde tid til frokost, selv om vi skulle rekke morgenvisningen av Edderkopp-filmen, her i Jalta, hvor jeg sitter og skriver nå. Filmen begynte 0930, Jalta er en time unna med trolleybuss, og fra bussholdeplassen er det ytterligere 30-40 minutter å gå til fots.

Jeg pleier være bedagelig anlagt når det haster, og når det er ting jeg skal rekke. Særlig min mor kan skrive under på det. Men jeg har langt mitt overmenneske i Olia. Hun enser ikke klokken i det hele tatt, og lever sitt liv som om det ikke finnes tid. Mens jeg gikk for å kjøpe brød, satte hun i gang med å lage varmmat til frokost. Den var ferdig litt over halv åtte, omtrent samtidig som jeg var ferdig å spise frokost.

Jeg hadde halv åtte som grense, da måtte vi gjøre oss ferdig, kvart på åtte måtte vi gå. Det er et lite stykke opp til bussholdeplassen, og det er slett ikke sikkert det går noen buss straks vi kommer. Klokken kvart på åtte hadde ikke Olia begynt å spise. Hun hadde derimot begynt å snakke. Om jøder og sigøynere, og om helt andre ting enn at nå gjaldt det å spise frokost, og komme seg til Jalta.

Klokken åtte hadde vi ennå ikke begynt å gå. Olia stod inne på badet, og fikset toalettet som ikke virket helt, og derfor var grapse. Fem over åtte gikk vi, Olia helt rolig, hun stoppet til og med for bilene, også dem som kjørte ved siden av henne. Da stoppet det opp for meg også. Jeg tok henne i hånden og dro henne.

På holdeplassen stod allerede bussen. Vi var håpløst langt unna, ned trapp og gjennom undergang, og opp igjen langt unna, langt på feil side av veien. Denne bussen var vårt siste håp, skulle vi få se Edderkoppen i dag.

Nå løp Olia. Og vi rakk bussen. Det er ofte mange som skal på, og den blir gjerne stående en tid. Men det var et tynt håp man ikke vil ha livet hengende i. Bussen tar over en time, og klokken var godt over åtte.

Det hjalp at det var tidlig morgen, og ingen ville av eller på ved de første stoppestedene. Dette ble oppveid ved at bussen kjørte meget langsomt inn mot Jalta. Klokken var 0911 da vi kjørte inn til busstasjonen, 0915 og vel så det, da vi kunne gå av.

Jeg var nå innstilt på å droppe prosjektet. Men Olia stod på at det var mulig. Vi kunne ta buss ned til sentrum, i stedet for å gå. Det stod en buss på holdeplassen. Igjen var vi langt unna. Igjen løp vi. Igjen rakk vi den. Men denne gangen ble bussen stående.

Den ventet på å bli fylt opp.

Så kjørte den langsomt nedover gaten.

Jeg så ut av vinduet, og forsøkte å få klarhet i om vi egentlig beveget oss raskere enn fotgjengerne.

Det var rushtrafikk.

Klokken var 0921 da denne bussen begynte å gå. Eller gå er å ta hardt i, bevege seg er mer treffende. Vi var fremdeles langt unna kinoen da vi endelig kunne gå av bussen. Den ligger helt på andre siden av Jaltas naborezjna, strandpromenade. Jalta er Krims betydeligste turistby, her er strandpromenaden alt.

Jeg tok tak i Olias hånd, og bestemte tempoet. I dag skulle vi se Edderkoppen – Liudina pauk. Uansett.

Klokken var 0943 da vi kom frem. Filmen skulle ha begynt for et kvarter siden. Men også her var det sikkert noe reklame til å begynne med. Og om vi gikk glipp av noen minutter i åpningen, ville det være nok action for de 25 hryvnaene denne morgenvisningen kostet.

Det var ingen problem å kjøpe billetter selv om filmen hadde begynt. Vi fikk fritt velge seter. Dette viste seg vanskelig, siden de fleste var ledige. Særlig Olia var opptatt av om vi skulle velge fjerde eller femte rad, sete 13 og 14 eller 15 og 16. Slike ting velger man ikke når filmen var begynt.

Så fikk vi utdelt 3D-brillene, og ble vist inn i salen. Særlig komisk ble strevet med å velge plasser nå, siden det var så mørkt at vi ikke så hva som var skrevet på billettene, og ingen av oss husket hvilken rad vi endte opp med. Uansett satte vi oss et helt annet sted, siden Olia var uteplass med setene vi cirka hadde valgt.

Men vi fikk sett filmen. Peter Parker kom nettopp inn i laboratoriet, da vi kom. Da han noe senere ble bitt av en radioaktiv (hvis det var det denne Edderkoppen var, de har fikset litt på historien siden opprinnelsen, og radioaktivitet er ikke så kult nå, som det var den gang), skjønte vi at vi ikke hadde gått glipp av noe.

Filmen var selvfølgelig dubbet, det er noe av poenget, det blir russisk kult, men jeg syntes det ble veldig utydelig, og tenkte jeg ennå inne er stø nok til å skjønne språket fra scenen eller fra film. Så sa Olia at de snakket ukrainsk. Og alt håp var ute. Selv om jeg kan russisk godt, skjønner jeg ikke ukrainsk i det hele tatt. Min magre kunnskap i andre slaviske språk, som polsk, tsjekkisk og slovakisk, er til vel så god hjelp.

Men i filmer om Edderkoppmannen, som er navnet jeg ble introdusert ham med, før jeg var i stand til å lese bladene selv (og jeg leste meget tidlig), i slike filmer skal man ikke være for opptatt av hva som blir sagt. Jeg ble brakt tilbake til barndommens rike, hvor det som ble sagt bare var forstyrrende for det som var kult – slossingen.

Det var en flott film som anbefales alle på ferie i Øst-Europa. Olia like den også. Hun var begeistret. Hun hadde jo også fått med seg hva som ble sagt. Så vidt jeg fikk med meg fikk hun eksponert flere deler av sitt svært rikholdige følelsesregister, latter, frykt og tårer.

Og vi var i Jalta. Klokken var 1151 da filmen var slutt. Videre til Alupka var lite aktuelt. Vi gikk og hadde oss en liten lunsj ved en pizzakjefe, Tsjepitaljana, eller noe sånt (rett skal være rett: jeg spiste pizzaen og jeg drakk vinen, Olia følte seg lurt av dem, siden hun hadde endt opp med å bestille en pizza mye dyrere enn ønsket og tenkt, og slikt tilgir ikke Olia, da går hun heller uten mat, og setter ikke sine ben i denne restauranten igjen), og så hadde Olia seg et kort bad (igjen i parentes: Olias bad er alltid korte, og jeg badet ikke ennå, siden jeg nettopp hadde spist).

Så tok dagen ytterligere av (det har hendt viktige ting jeg ikke har skrevet), på uventet vis. Olia ville kjøpe yoghurt. Og i jakten etter yoghurt, fant vi en kafé med wifi. Den solgte bare kaffe og kaker. Endelig ble nettsurfingen på Olias premisser. Ingen øl her, kun kaffe og søtsaker, som hun liker.

Om gleden av en daff og halvhjertet Espresso (hva kan man vente, dette et Øst-Europa, jeg setter pris på at det er forskjell mellom landene, får man italiensk Espresso i Ukraina er alt håp ute) ikke kan måle seg med gleden over en kald øl, fikk jeg gleden over at det var dobbel lønningsdag. Det var plutselig rikelig med penger på konto.

Jeg spurte Olia om det var mulig å bestille cognac (russisk, selvsagt), eller noe annet med alkohol. Det var det ikke, men dette er Russland (jeg vet meget godt Krim tilhører Ukraina, men jeg vet også godt at alle med kunnskap og følelser for tingene, vet det skulle tilhøre Russland, og at det er russisk den er). Vi kunne kjøpe vin i naborestauranten.

Så det gjorde vi. Hele flasker til under femtilappen. Plastglass hadde vi med oss. Så skålte vi for alt mulig, og drakk førsteklasses Krimsk vin på en kafé som ikke selger vin. Dette er frihet som betyr noe. I Norge er vi altfor opptatt av ytringsfrihet, som om man blir beruset av den.

Det blir en lang post dette. Så har det også vært en eventyrlig dag. Internett sluttet snart å virke, Olia fikk ikke vært på nettet i det hele tatt, hun var så opptatt med å bestille og spise (og drikke) forskjellige ting, at det ble ikke tid. Men hva gjør vel det? Vi gikk ned til strandpromenaden, og koste oss videre der.

Olia hadde damemagasinene sine, jeg hadde Svartehavet. De karakteristiske betongmoloene og strandpromenadene, begge fra Sovjettiden, er ubegripelig stygge og et forferdelig menneskelig inngrep i det som kunne være vakkert, men de er fine å stupe fra. Og jeg liker å stupe.

Sjøen ved Jalta er forferdelig grapset. Det har jeg skrevet før, det trekker ned. Men dette var en dag for storsinn. Vanari.

Til slutt hadde Olia plutselig fått nok. Hun er en kone med temparement, denne gangen var det dråpen at jeg ikke passet på tingene våre skikkelig, når hun endelig ville bade. Nå ville hun hjem.

Ingen problem. Det kommer flere slike dager. Og Olia er fin med det, at hun aldri statuerer eksempler over lang tid. Hun var blid igjen med en gang.

Vi bestemte oss for å stoppe litt på det jeg håper kan bli stamkafeen vår. Det er her jeg sitter og skriver bloggposten ferdig. Øl koster litt over 6 kr, og det er Wifi. Vi rakk å bestille to øl her også, før vi fant ut at Internett ikke virket. Med det reiste Olia hjem, mens jeg ble sittende med de to halvliterne.

Og nå som de er drukket opp, reiser jeg hjem, og poster det ferdige innlegget når jeg på ny er tilkoblet nettet. Det hører for så vidt med til historien at vi også i går var i Jalta for å se Spiderman, som filmen heter på engelsk, men at vi da valgte å la være, fordi filmen om kvelden kostet 50 hryvnaer. I stedet ble Olia sittende og damesnakke med flere forskjellige, mens jeg så på og spilte mot en ærverdig slovener som var meget god i sjakk.

20120712-135636.jpg

20120713-135839.jpg

20120713-141004.jpg

20120713-141019.jpg

20120713-141033.jpg

Advertisements
This entry was posted in Ukraina.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s