Liten russisk minnemarkering

Liten russisk minnemarkering

For tre dager siden døde bestemor. Da er det russisk tradisjon å ha en liten minnemarkering. Den foregår slik at vi har et lite måltid med litt drikke, og så dekker vi på til den døde også. Så er denne på en måte også til stede.

Det var selvsagt underlig å tenke på at bestemor skulle være til stede her på Krim. Hun beveget seg sjelden langt utenfor huset sitt. Det var å spasere ned til Bryne for å kjøpe mat. På ferie reiste hun til Sørlandet. Hun hadde ikke førerkort, og jeg har vanskelig for å forestille meg bestemor på tog eller buss. Fløy gjorde hun aldri. Utlandet interesserte henne ikke, og russerne var hun regelrett redd for, etter hva hun i barndommen hadde lært om Bolsjevikene, som hun også kalte dem. For bestemor var det nære alt.

Men det var tilsvarende da far til Olia døde i høst. Da hadde vi minnemarkeringen i Norge, med ham til stede, slik den døde skal være til stede i russisk tradisjon. Like fremmed som det ville være for bestemor å reise til Krim, ville det være for ham å reise til Norge. De var begge sterkt bundet til sitt eget, og var begge skeptiske, om ikke direkte fiendtlige, til alt fremmed. I Olia og meg er disse to forenet. Våre etterkommere vil ha Ukraina og Norge som en selvfølge, og både det russisk-ukrainske og det norske som en naturlig del av sin identitet.

Så vi gjennomførte markeringen. Det var Olia som tok initiativet. Hun inviterte også vertene, som vi har fått et spesielt forhold til, etter at Olia langt på vei reddet livet til en ganske nær slektning av dem. De ville gjerne delta, men gamle som de er, hadde de allerede lagt seg da mørket falt på, og vi tenkte vi skulle begynne.

Det ble dermed Olia og meg. Jeg ble sendt ut for å kjøpe mørkt brød, eller grovbrød, som vi ville kalle det, mens Olia forberedte maten. Det var ikke så lett for henne, for det er primitivt utstyrt, det vesle kjøkkenet vårt. Blant annet måtte hun mose potetstappen med gaffel. Og de to gassplatene er små, gir ikke mye varme. Så alt tar lang tid.

På toppen er gamle Barin, som vi kaller ham, birøkter. Bikubene står bare noen meter unna der vi spiser. Om dagen går det greit, da finner biene veien til kuben, og forstyrrer ikke oss. Om kvelden, når lyset er tent, flyr biene opp i lampen over døren, den som lyser for oss, og strever der oppe i varmen til de faller ned halvdøde. Først er det ingen bier, og alt ser ut til å gå greit. Men så er det visst en som summer likevel. Etter en stund er det to, og så er det plutselig mange.

Jeg er kanskje allergisk for bier, som barn var jeg det, og et bistikk kan ødelegge ferien. Jeg er derfor litt engstelig for dem. Dette kom på toppen av alt det andre som gjorde stemningen spesiell, at mange sinte bier summet rundt, levende og halvdøde.

Vi gjennomførte likevel markeringen rolig og verdig. Vi serverte mat og drikke på hedersplassen, den bestemor skulle hatt, og jeg fortalte Olia hvordan bestemor var, hva hun stod for og mente, og hva hun syntes var viktig her i livet. Jeg fortalte også at bestemor levde helt etter idealene sine, og i dette kan hun være et forbilde for mange.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s