Busstrøbbel (er han fra Hviterussland)

I dag hadde vi litt trøbbel med bussene. Planen var at vi skulle til Gurzuf, et gjevt sted, som nå ikke er så lenger, siden alt er betalingsstrender og business. Vi kan ikke engang bade gratis i sjøen. Da er det noe galt i et land.

Årsaken til at vi skulle dit, var at det var overskyet og vind i dag morges. Da passer det å dra et sted vi ikke har vært på lenge, og hvor bading ikke er hovedsaken. Gurzuf er stedet Tsjekhov hadde sin datsja, og det finnes også et stort Pusjkinmuseum der, om enn Pusjkins forbindelse med Krim ikke er like sterke som Tsjekhovs. Ved å betale oss inn til det lille – knøttlille – museet i Tsjekhovs datsja, får vi også tilgang til den lille badebukten hans.

Men vi kom oss aldri til Gurzuf. I stedet endte vi på ny i Partenit. Det var et eller annet med bussene denne dagen, det ble annonsert at de var forsinket, men det var ikke sikkert dette gjaldt våre trolleybusser. Flere spurte Olia om hvordan det var med disse bussene, ikke nettopp som følge av problemene i dag, men siden de ikke var vant med å være i Alusjta. Og Olia forklarte.

Så kom første bussen. Den stanset på et helt uvanlig sted, og vi var mange mennesker som måtte løpe bort dit. Deriblant alle Olia hadde forklart hvordan det skulle gjøres. Og ingen av oss kom på.

Velvel. Vi er inne i gamet. Vi vet det er femten minutter mellom bussene, vi visste vi ikke trengte vente nettopp på holdeplassen. Så vi gikk for å kjøpe oss noe å drikke.

Da neste buss kom, stanset den på ny det uvanlige stedet, mange meter før den egentlige holdeplassen dens. Og på ny løp vi, og igjen ble døren smelt igjen foran oss. Denne gangen fulgte det imidlertid en beskjed, der skulle komme ny, tom buss, i løpet av noen minutter. Å kalle det beskjed er diplomatisk, det ble skreket ut som kjeft til alle dem som likevel trengte seg inn i bussen.

Da den neste bussen kom, løp Olia og jeg til det uvanlige stedet de to forrige hadde stanset. Denne stoppet imidlertid der bussene pleier å stoppe. Så vi løp bort dit, bare for enda en gang å oppleve at dørene blir smelt igjen i ansiktet på oss.

Denne gangen stod det også en fyllik ved siden oss. Også han ville på denne bussen. Vi bestemte oss for å kjefte og smelle litt, det er jo ikke noe som heter fulle busser her nede, det er alltid plass, folk kan alltid bli smalere. Men nå hadde altså tre busser på rappen nektet å ta oss med.

Jeg bestemte meg for å delta i meningsutvekslingen, og slengte inn noen russiske gloser, om hvordan døren var blitt smelt igjen foran oss, og at dette var tredje gang, og litt sånn forskjellig. Dessverre henger ikke alltid min russisk helt med i de krappe svingene slik aggressiv meningsutveksling krever, og det hørte fylliken som betimelig spurte – Olia: «er han fra Hviterussland?»