Pusjkina, tror jeg

I dag var Olia og jeg ute på et lite eventyr. Mellom Santa Barbara og Partenit skal det være et sted som heter Pusjkina. Det var dit vi prøvde å reise i dag.

Vi har vært der før, tror vi. Det er et veiskilt det står Pusjkina på, og vi har gått nedover fjellskråningen i nærheten av dette skiltet. Jeg har minner og fotografier, det var her jeg lærte det russiske ordet for plommer. Det var svært styr og veldig kronglete å komme seg ned, men til slutt var vi i Utjos, et fint sted å ende opp. Kunne vi klare noe lignende i dag, ville vi være fornøyde.

Forrige gang vi prøvde oss havnet vi i Gutzuf. Det er vanskelig å komme seg av på riktig sted. Denne gangen gikk vi av like etter avkjørselen ned til Santa Barbara og Utjos, noe som umulig kan være så altfor galt. Jeg somlet med å komme meg over veien etter at bussen var kjørt, jeg ville ta av meg på overkroppen, og for dette ble Olia rasende. Man spøker ikke med trafikken her nede, Olia er oppriktig redd, og lar redselen få utløp i sinne. I dette raseriet gikk vi feil vei, altså mot avkjørselen til Utjos, den kjedelige og forferdelige veien, som fører til det veldig kjekke. Alt mens Olia gav meg på hodet, som de sier det på russisk.

Så stoppet vi opp. Var det virkelig dette vi ville (ikke at Olia skulle skjelle meg ut, for det ville vi virkelig, i hvert fall hun)? Vi kunne snu og se om vi fant dette her vi kaller Pusjkina. Det kunne bli helt mislykket, kanskje måtte vi gå i timer i Krims sommervarme, bare for å ende opp med å snu, fordi det ikke går noen vei ned til sjøen. Sånn kan det være her nede, praktfull sjø og kyst, men ingen vei ned dit, alt er gjerdet inn og stengt. Det ville likevel være et eventyr å prøve, så vi prøvde.

Første og beste lille vei til venstre tok vi. Det tok ikke lang tid før det var eventyr nok for meg. Jeg er så glad i nye steder, vil alltid være der jeg ikke har vært, se hva som er i mellom, lenger borte, på andre siden. Her var det et lite vann. Det var så skittent at det ville vekke avsky i Norge, men dette er Krim, sørsiden. Her er knapt vann annet enn i sølepytter. Dette var noe som kunne kalles en stor en, nesten litt skikkelig, en 20-30 meter fra ende til ende, kanskje. Jeg fotograferte selvsagt, men ikke med mobilen, så jeg kan ikke laste opp ennå.

Nåvel, dette vannet var ikke aktuelt å bade i, vi måtte ned til sjøen, og var fremdeles omtrent helt på toppen. Det var også litt uklart hvordan vi skulle komme nedover da vi tok inn en smal vei ved noen hus, og hørte en stemme snakke til oss.

Det var en av beboerne ved et av husene. Han har sikkert sjelden sett folk langs denne veien. Nå lurte han på hvor i all verden vi skulle. – Til sjøen, sa Olia. – Ujos, sa jeg. – Denne veien fører ikke til sjøen, sa han. Jeg føler nesten jeg befinner meg i korrespondentbrevet til NRKs «Verden på lørdag». Mannen var imidlertid hjelpsom, og kom ut og snakket med oss. Han ville ha oss på bilveien, men hele poenget var jo at vi ikke ville gå den.

Alright, sa han. Det finnes en vei. Og så forklarte han og pekte, små skogsstier, tråkk, litt til høyre og venstre, alltid nedover.

Så gikk vi. Det var intet mindre enn nydelig. Vegetasjonen er jo altfor tørr til å holde norsk standard, men det er alltid spektakulært å komme bratt ovenfra og gå ned mot sjøen. Vi tok mange bilder med speilreflekskameraet, jeg regner med å poste siden.

Etter hvert kom vi også til steder vi kjente igjen. Da hadde vi allerede gått lenge. Det var et pensjonat, der hadde Olia fotografert voldsomt for tre år siden. Nå kunne vi ikke helt skjønne hvorfor, for stedet lå overgrodd og i skyggen, det var ingenting ved det som innbød til ekstra oppmerksomhet.

Vi tullet oss litt bort, rundt her, og brukte litt tid på å gå frem og tilbake i tøyseland. Veibeskrivelsen fra den vennlige husbeboeren holdt ikke lenger. Jeg ville mandig finne egne veier, mens Olia kvinnelig spurte om hjelp. Begge fant vi på vår måte riktig vei.

Og nå kom vi til plommeland. Det er en samling hytter, merkelig plassert, veldig langt fra sjøen, og ingen komfortabel vei ned dit. Men selve hyttene er fine og idylliske, og det er vakkert rundt, om det bare ikke hadde vært så varmt. Og så har de noen uvanlig fruktbare plommetre. Olia og jeg kan spise så mye vi vil, uten at det engang synes på treet. Dette er verdens overflod, at et eneste tre kam bære så mye frukt, og hver eneste plomme på treet, kan bli nye trær med like mange plommer.

Vi spiste så mye vi orket, og fikk på denne måten slukket tørsten litt også. Veien videre nedover gikk langs en lang, merkelig trapp (alltid rart med trapper av jern, midt i ødemarken). Og så kom vi til det vanskeligste punktet: inngjerdingen.

Inngjerdingen

Jeg husket det fra tre år siden. Enda så vanskelig det var å komme ned hit, så mange usikre veier, så var det her det var mest umulig. Den viktigste grunnen til ikke å gi opp, er at det er så lang vei opp igjen. Når vi har kommet så langt som til hit, kanskje 2/3 av veien, kanskje mer, så må vi bare videre.

Men det er gjerde, som kanskje burde kalles mur, for å gi riktig bilde av hva dette dreier seg om, og det er vakter ved den eneste porten.

20120722-214537.jpg

20120722-214628.jpg

20120722-214552.jpg

20120722-214651.jpg

20120722-214608.jpg

Advertisements

One comment on “Pusjkina, tror jeg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s