Til Paradis… Nesten

Novij Svet er et lite sted i nærheten av Sudak, på sørsiden av Krim. Sudak er kanskje mest kjent for festningen som ligger der, men dette er ikke en festning for spesielt interesserte. Dette er en festning for turister. Novij Svet er kjent for sin vakre natur, her står havet og fjellene spesielt godt sammen. Bokstavlig betyr Novij Svet nytt lys, men det er riktig å oversette med Paradis. Det var dit vi skulle i dag.

Det er en ganske strabasiøs ferd. Det er 8 mil fra Alusjta, der vi bor, men det går ikke akkurat i 80 km i timen å reise dit i de gamle bussene og de svingete veiene. Det tar timevis. Det lønner seg å kjøpe billetter på forhånd, så man får sitteplass, ellers kan man alltid slenge seg på og få ståplass. Systemet er slik at sitteplassene selges offisielt på busstasjonene, ståplass kjøper man direkte hos sjåføren. Pengene går til ham, så han er ganske motivert i å slippe folk på, selv om det offisielt er fullt. Det tar seg bare ikke ut å gjøre det på selve rutebilstasjonen, så du blir bedt om å stille deg litt borti veien før du kan gå på.

Denne gangen hadde Olia og jeg billett, kjøpt i går, avgang 0910. Vi hadde spist god frokost, og Olia hadde sørget for nisten. Det finnes nok av spiseplasser av variabel kvalitet overalt hvor det finnes turister, men Olia tar likevel med, for sånn skal det være for henne.

Vi var ikke lenge i bussen før jeg skjønte at veien til Paradis gikk gjennom Skjærsilden, og at det kanskje ikke ville være verdt det. Olia og jeg satt på solsiden av bussen. Svetten lå i dammer når bussen stod stille, eller kjørte sakte. I normal fart hjalp luften fra de åpne vinduene og takluken. Dessverre var det altfor sjelden normal fart.

Gjennom alle småsteder gikk bussen i sneglefart. Det var folk som skulle av og på, fotgjengere, møtende biler, parkerte biler, biler ingen skjønte hva drev med, ditto fotgjengere. Og i det som kunne være normal fart, var det svinger og humper og hull i veien, og en motor som slett ikke var sterk nok til å dra i de tunge motbakkene det var mange av. Kort sagt, den slet som var disponibel til å bli bilsyk.

Det toppet seg da han som satt ved siden av meg flyttet seg, og gav plass til en som har hatt sin dose hvitløk og russisk salt pølse i sitt liv. Også i den aller siste tiden. Man kan godt være litt grov og kort: Han stinket. Ikke noe paradis kan være verdt en slik skjærsild, tenkte jeg.

Forferdelig. Og ikke visste jeg hvor lenge det ville vare, verken i tid eller steder jeg kunne kjenne igjen. Til enhver tid kunne vi være snart fremme, eller lenge ennå.

Så var vi det plutselig. Busstasjonen i Sudak lå til venstre, vi kunne gå av. Det var stekende hett. Og det gjensto fremdeles en drøy halvtimes busstur før vi var i Novij Svet.

Den første bussen, eller Marsjrutkaen, som det egentlig var, lot vi gå. De går så hyppig her nede, at det er ikke verdt å presse seg på for ståplass. Innen fem minutter har man en ny, og kan selv velge sete.

Vi valgte kløktig å sitte på motsatt side av den vi satt på da da vi kom hit, vi ville nødig stekes i solen igjen. Men det hjalp ikke så mye, da denne bussen kjørte i motsatt retning. Og da det kom på et par lite barn, måtte Olia opp i fanget mitt allikevel, slik at barnet kunne sitte. Jeg er ikke laget for slik varme. Det er lidelse. Jeg er ikke laget for lidelse heller, selv på veien til Paradis.

Vi var egentlig passe gretne da vi kom frem. Jeg liker ikke varmen, og Olia liker ikke at jeg klager og syter. Erfaringen har lært meg å holde inne med sytingen for Olia, men jeg klarer ikke å holde skjult et lidende ansiktsuttrykk. Dette er på grensen til syting, og det er nok. Det er eufemisme å kalle oss passe gretne, Olia var rasende.

Men ok, den friske luften hjalp, og dette var tross alt Novij Svet, Paradis. Jeg ville straks ta runden i naturskjønne omgivelser, det er det jeg mener er det egentlige paradis, selv om hele stedet heter Novij Svet, men Olia ville først bade.

Så ble det slik. Vi badet, og spiste nisten. Og så skulle vi til det egentlige paradis.

Vi var der for tre år siden, og husket det var et stort problem med vann. Hele runden er det ikke en eneste kiosk, stikk i strid med hva som er vanlig her nede. Det eneste utsalget er et privat initiativ helt til slutt, med kald drikke til skampris. Vi kjøpte halvannen liter vann, i tillegg til det vi hadde fra før.

Så kom vi endelig til Paradisporten, eller inngangen til stedet. Det koster penger, må vite, også naturen koster penger i Russland. 60 hryvna ville de ha for oss begge, litt mindre enn en femtilapp.

Det ble for mye for Olia. Det er ikke så mye pengene, som prinsippet. Hvem er de som kan kreve penger for at vi skal gå i den frie naturen. Riktignok er det tilrettelagt løype, men jeg hadde foretrukket ingen tilrettelegging, og alt sammen uberørt. Jeg klarer meg uten.

Samtidig ville det være drøyt med all denne lidelse med reisen, og så får vi ikke engang oppleve paradiset. Badebukten et det ingenting spesielt med, den er av typen man vil vekk fra. Skulle vi ha hele denne reisen til ingen nytte?

Det skulle vi. En stund var det aktuelt med en liten båttur, det kunne jo være gøy, jeg har aldri kjørt båt på Svartehavet. Men da de satte opp prisen fra 30 til 40 hryvna, var ikke dette aktuelt heller. Hun er en prinsippfast ung kvinne, denne min Olia.

Så det ble til at hun la seg og hvilte i skyggen, mens jeg badet fra meg. Lenge før tiden ønsket vi oss tilbake til Sudak, et sted vi ikke har sett så nøye på, men som ikke er så mye å se heller. Vi gikk likevel og stilte oss i busskøen.

I Skjærsilden var vi, men til Paradiset kom vi aldri.

20120724-133255.jpg

Reklamer

One comment on “Til Paradis… Nesten

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s